Kjære illustratører/bidragsytere til spillene mine

Jeg beklager dypt og inderlig at dere ikke har fått mer tilbakemelding fra meg. Jeg har vel egentlig ikke hatt et spesielt produktivt år, og har egentlig bare nettopp begynt å tenke på å ta fatt på spillskaping igjen. Illustrasjoner må nok likevel dessverre vente til jeg har fått et bedre grep om mitt eget arbeid, og ikke lurer dere til å gjøre noe som ikke fører frem.

Until then!

*up, up and awayyyy*

 

Life imitates game

For noen år siden skrev jeg spillet I min skygge til R.I.S.K., et vanskelig spill som handler om hva som skjer når noen tar livet av seg. Jeg tror ikke noen har spilt det, ikke jeg en gang, for jeg tror temaet rett og slett er for vanskelig.

For litt over to uker siden fikk jeg vite av min mor at en klassevenninne fra barne- og ungdomsskolen hadde omkommet. Uten å si for mye eller utlevere henne på noe vis, var det ikke helt uventet at dette skjedde. Hun hadde alvorlige psykiske lidelser, og hadde forsøkt å ta sitt eget liv mange ganger før uten å få det til. Like før nyttår klarte hun det.

Selv om det ikke var noe sjokkerende i det som skjedde brukte jeg noen dager på å gå litt fra rom til rom og lete etter meg selv som tolv- og femtenåring. Jeg ville vite hva de ville sagt dersom de visste at dette kom til å skje. Tolvåringen visste ingenting. Femtenåringen visste litt – hun hadde besøkt klassevenninnen på institusjon ikke lenge etter innleggelsen. Trettiåringen kom også til meg og sa at hun hadde møtt den gamle klassevenninnen for bare et år siden, på en bussholdeplass, og de hadde smilt til hverandre og snakket litt om hvordan det gikk. Alle disse scenene i livet mitt, jeg som ikke var henne, jeg som nå lever videre i hennes skygge, eller i skyggen av det hun var.

Så nære venner var vi ikke at jeg kan påberope meg noen skikkelig pårørendestatus. Likevel tenker jeg at det er noe som skjer med en når det plutselig er noen man husker som barn, som forsvinner. En forandring som jeg ikke visste noe om da jeg skrev spillet, men som jeg nå skjønner litt mer av.

Jeg har ikke spilt mitt eget spill, men jeg hadde tenkt det. Nå vet jeg ikke lenger om jeg noen gang kommer til å gjøre det.

P.S. Dette er ikke ment som noen “reklame” for spillet.

 

Åpent innhold

Som de fleste har fått med seg som følger med på mitt spill-virke, så spilleder jeg Pathfinder med megen møye og stor glede annenhver uke. Som et av mine bedre hjelpemidler har jeg Pathfinder OCG, som er en side der det meste av innholdet i bøkene er samlet i en søkbar wiki. Genialt, ikke sant?

Så kommer kinksene. WotC har selvsagt beholdt alle rettigheter til de gamle kampanjesettingene til D&D, hvilket gjør at man kun har flavour-materiale å gå etter om man konverterer en gammel setting til Pathfinder. Reglene vil jo ikke lenger være de samme. Paizo, som gir ut Pathfinder, har kommet unna med en god del konverteringer ved å kalle dem ved et annet navn (for eksempel genasiene fra FR, som har blitt til de fire rasene Ifrit, Oread, Sylph, og Undine).

Det som mangler nå er noen alternative raser som springer ut fra de gamle settingene, slik som FR-settingen. FR hadde ikke mindre enn tre typer dverger (fire om du telte med Duergar), tre typer halfling, ikke mindre enn fem typer alver (seks med drow), og minst to typer gnom. Fremover har jeg tenkt å prøve å legge ut mine egne konverteringer av disse typene, til glede for nye brukere. Og meg selv.

Disclaimer: Dette innholdet er ikke ment for publikasjon med den hensikt å tjene penger. Det er ment som en ressurs man kan bruke privat.

Først ut:

Wild elf

Disse alvene er mindre intellektuelle og mer instinktuelle enn vanlige alver. De er tøffere og mer vant til et liv i utemmet villmark. Vanlige regioner for disse alvene er Chondalwood, Methwood, Forest of Amtar, Misty Vale, Chessenta, Chult og The Shaar.

Endringer: +2 Dex, -2 Int, +2 Wis erstatter vanlige justeringer for alver. Alle andre regler for alver som rase gjelder som i core-materialet.

 

Hero Labs

Har nettopp kjøpt meg ny laptop, og i den forbindelse skaffet meg det fantastiske GM-verktøyet Hero Labs for Pathfinder. Har riktignok ikke rukket å gjøre så mye med det så langt, men gleder meg til å lage nye NPCer til kampanjen min.

Ellers skjer det ikke så mye på spillfronten, bortsett fra at vi har fått Zelda: Skyward Sword til Wii i hus. Artig nok (og visstnok veldig stort), men jeg sliter litt med at det blir så innmari mye vifting – den datastyrte presisjonen fra de forrige spillene er rett og slett blitt forvandlet til en ulempe med et så unøyaktig verktøy som wiimoten, og jeg synes det blir mye mindre av den avslappende opplevelsen jeg har hatt med alle de foregående spillene siden Ocarina of Time. Nå blir det mest stress, og jeg føler ikke egentlig den samme entusiasmen som før. Var det slik Commodore 64-folka følte det da Nintendoen kom?

 

Spillerfilosofi

Hvordan spiller man egentlig rollespill? Da tenker jeg ikke på det tekniske, men på filosofien bak – hvordan vil vi spille spillet, hva forventer vi av andre spillere, og hva kan andre spillere og GM forvente av oss? OP stilte spørsmålet på RSN, og dette er hva jeg svarte:

1. Rollen skal ha en plass i verden.
Jeg prøver alltid å lage og spille en rolle på en slik måte at den er formet av, og handler i henhold til, diegesen. Det betyr ikke at rollen ikke kan være på kant med diegesen, men at det må være en påvirkning der, fra diegesen, som har formet dette aspektet ved rollen.

F.eks. spilte jeg en eks-imperiesoldat i Star Wars. Han var, på grunn av sin oppdragelse i en Imperiekontrollert kultur, skeptisk til ikkemennesker, og særlig mistenksom til Jedier. Men på grunn av en påvirkning fra en ikkemenneskelig Jedimester, forsto han at man ikke kan skjære alle over en kam. Som tar meg over til punkt 2.

2. Rollen skal utvikle seg.
Jeg driter i om det er et nytt tall på papiret eller om det er en endring i moral, tankemønster, eller allianser. Endring og utvikling skal skje.

F.eks. barbarkvinnen Skjoldborg er alltid sur og grinete. Dette er rollens “flagg”, noe som jeg vil spille på. Kanskje vil skalden Trude Lutt til slutt komme igjennom Skjoldborgs harde ytre og finne gleden som gjemmer seg inni henne? Som tar meg over til punkt 3.

3. Rollearket mitt er et frierbrev til spillgruppa.
Alt som står på rollearket mitt er ting jeg vil
a) bruke i spill
b) høre nevnt i spill
c) skal bety noe i spill.
Dette gjelder ikke bare tall og stats, men også bakgrunnshistorien til rollen. Både GM og spillere oppfordres på det sterkeste å ta tak i ting ved rollen min, på godt og vondt. Så skal jeg gjøre det samme. Noe som tar meg over på punkt 4.

4. Rollen skal være i et fellesskap.
Selv om rollen er designet til å være en “ensom ulv” skal hun alltid kunne fungere i gruppa. Hun skal alltid kunne finne en måte å forholde seg til de andre på, enten ved å underordne seg, ta ledelsen, eller være en trofast venn for de andre rollene. Dette utelukker ikke at det kan være uenighet innad i gruppa.

F.eks. er presten Ewandar forelsket i kona til krigeren Logain. Til tross for at Ewandar og Logain er uenige om mange ting, vil det aldri falle Ewandar inn å prøve å få kona til Logain for seg selv. Til det har de to mennene delt for mange slag sammen, og lagt sine liv i hverandres hender. Likevel krangler de så busta fyker om hvordan de skal organisere grunnleggelsen av en liten landsby sammen.

5. Rollen skal være viktig.
Det vil si at rollen må ha en påvirkningskraft på diegesen eller på andre diegetiske personer. Hvis rottefangeren Gnomhild dør, skal noen legge merke til det, ellers er det ikke like artig å spille henne. Om ikke annet skal hun sørges over av sitt fellesskap (se punkt 4).

Det vil også si at rollen må ha en verdi for spillet. Hvis Gnomhild aldri får brukt rottefangerevnene sine, hvorfor er hun da med i historien? Dette peker også tilbake på punkt 3.

6. Det skal gjøre litt vondt å spille rollespill.
Rollen skal havne i farlige situasjoner. Det skal være spenning! Rollen skal kanskje til og med (om spillet er designet slik) dø en grusom død. Jeg peker igjen tilbake til punkt 3, og oppfordrer GMen til å bruke rollens nærmeste for å gjøre livet vanskelig for rollen. Mor blir syk, far blir arbeidsledig, søster blir nynazist, bestemor stjeler på Prix – rollen må ordne opp, eller støtte så godt hun kan. Kanskje kjæresten til rollen slår opp, eller havner i en bilulykke, eller trues av albanske gangstere. Kanskje ungene til rollen ramler i elva, stryker i matte, får kreft, eller stikker på heisatur til Roskilde og blir funnet to uker senere i Berlin med en ballong heroin i stumpen.

 

Retro

Det har vært mye blæst omkring laiven Just A Little Lovin’ i mine omgangskretser, og selv om jeg ikke vet helt om jeg kunne tenke meg å delta (grunner gis nedenfor), så har den fått meg inn på noen andre tanker. Nemlig at dette er 80-tallslaivens lille gullalder. Jeg har bare ett å si til dette:

Hvorfor?

"WHYYYYYY?"

80-tallet var verken stilig, bra, fredfullt, eller revolusjonerende. Jeg hater 80-tallet. Jeg håper 80-tallslaivbølgen dør snart.

Så, hvorfor vil jeg ikke dra på JALL? Mest fordi – og her gjentar jeg meg selv, tror jeg – at når jeg drar på laiv så vil jeg oppleve noe “fantastisk”, altså noe som ikke er i nærheten av realisme, og hvis det er det, så skal det være langt nok unna min egen levetid til at jeg føler det som fantastisk likevel. Det sagt, er tematikken i JALL fremdeles knall-aktuell, og jeg er glad for at det finnes slike laiver og at det finnes folk som liker dem og som spiller dem. Det er bare at jeg ikke kommer til å gjøre det.

Peace out!

 

Anmeldelse: The Lusty Pig

Første helga i september deltok jeg på laiven The Lusty Pig arrangert av gruppa Moonshine Rock; Tore Svanemsli, Jean Caquet, og Kristin Midthjell. Laiven ble avholdt på Verdalen, og varte fra fredag kveld til lørdag kveld.

Da jeg først meldte meg på var det med den oppfatning at laiven var en “tøyselaiv” (unnskyld, arrangører), altså en litt dårlig gjennomtenkt, vitsete og parodierende laivfabrikk-laiv som var til for å prøve noe uprøvd. Aller mest grunnet tittelen, egentlig. Men etter hvert som jeg leste på beskrivelsene og begynte å planlegge å faktisk delta (les: betalte avgiften), ble jeg mer og mer mistenksom: kunne det altså hende at denne laiven var mer seriøs enn den så ut til?

Joda.

Siden jeg hadde bagatellisert laiven så lenge, begynte jeg å få panikk da det nærmet seg. Rollen – eller den korte versjonen – var i posten, og den så ut til å være en helvetes bøsing. Hvordan i all verden skulle jeg kunne spille tøff cowboyjævel? Jeg hadde for så vidt en hatt jeg hadde kjøpt i Vegas i sommer, men jeg hadde jo faen ikke verken kostyme eller et kompatibelt skytejern! Føkk! Løsningen kom dalende som en reddende engel av laivveteran Tom Eikrem, som med glede delte ut en Peacemaker-startpistol, blankskudd, og kaffe da jeg kom innom fredagen før. Resten ble unnagjort to dager før laiven da jeg panisk gikk til innkjøp av gensere og rutete skjorte på H&M.

Settinga til laiven var “vill vest” med horehus, svovelpredikant, flatfyll, neveslagsmål, indianere, ettersøktplakater, seriemordere, krigsveteraner, og lovens lange (og korte) arm. Jeg skal gå mer inn på hva som funka og ikke av dette litt senere. Laiven var satt til 1874 i Colorado, hvor en merkelig mengde mennesker hadde kongregert omkring en saloon/horehus ved navnet The Lusty Pig. Spillet foregikk på engelsk.

Jeg spilte rollen Evanjeline LeFevre, også kjent som “Le Limier”, eller “blodhunden”. Evanjeline var en no-nonsense dame på noenogtredve som hadde vokst opp “South of the Bayou” i Louisiana. Hun var Cajun og snakked dermed med en viss fransk snert og et utvalg merkelige gloser som jeg hadde funnet på internett og pugga på toget. Det eneste lytteeksempelet jeg hadde var René i første sesong av True Blood, så pratinga mi hørtes mildt sagt noe pussig ut, og jeg måtte gjenta meg selv ganske ofte fordi folk ikke skjønte hva jeg sa.

Evanjeline var kledd som en breial kar til tross for at hun delte min fysikk (1,57 på sokkelesten og litt under 70 kilo som er mest mage og barm) med jeans og rutete skjorte, lang frakk, og kortklipt hår. Hun var skarpskytter, menneskejeger, og US Marshall, men det siste var det ikke så mange som visste om. I rollen sto det også at broren hennes hadde blitt drept av en alligator da de var små, og at hun hadde jaktet ned nøyaktig den samme alligatoren i etterkant og drept den. Der startet karrieren, lizm. Hun var rett og slett en liten, barmfager, Cajun-pratende Crocodile Dundee, og jeg hadde det helvetes gøy med å spille henne. Hun var rett og slett perfekt for meg. Tusen takk til Jean som insisterte på at jeg skulle være nest tøffest etter Morgan Kane.

Rollene jeg spilte mest sammen med var Ole Fredriks pinkertondetektiv Rufus van Meeter og hans hangaround Mai Jones, spilt av Pamela Chui, en kinesisk tjenestepike som hadde rømt fra noen som ville selge henne. Vi var på laivstedet fordi vi skulle lete etter en seriemorder som likte å sage hodene av kvinner og sy igjen munnen på dem. Det hele hadde begynt i New York, da man fant rikmannen Mountbatten død i sitt hjem, hans ene datter mutilert på beskrevet vis, og den andre datteren forsvunnet. Et spor av døde kvinner ledet så denne pinkertondetektiven til Colorado, hvor han søkte blodhundens hjelp til å finne ut mer.

Selvsagt er noe av det første som skjer på lørdag morgen av laiven at man finner en annen rikmannsdatter drept, med munnen sydd igjen. It’s all in a day’s work.

Noe av laivens store styrke var rett og slett de spennende rollene. Jeg tror knapt jeg så en eneste rolle jeg mener det ville vært kjedelig å spille. Man hadde den incestuøse presten og hans søster, den brautende vertshuseieren, hora med psykose, de to horene som i hemmelighet hadde myrdet noen, den tilbakestående vertshusgutten, ettersøkte kriminelle, løsaktige ranere, bordellinspektører fra Kansas, misogynistiske jernbanefolk, en engelsk lord, en kvinne på jakt etter sin fars morder (a la True Grit), en altseende/althørende croupier, indianere, sirkusartister, gullgravere, krigsveteraner med urent mel i posen, og krigsveteraner med rent mel i posen. De eneste som sleit litt (hørte jeg i etterkant) var de to bankranerne, som – viste det seg – ikke var mistenkelige nok til at noen gadd å bry seg med dem. Synd! For det kunne blitt noe å ta fatt i det også.

Noe som fort kunne blitt laivens store svakhet var alle førstegangslaiverne. Au contraire! Førstisene gjorde at man slapp den typecastinga som gjerne skjer når alle de samme menneskene deltar på alle laivene, og de hadde i tillegg fordelen å ikke ha laivet ræva av seg før og dermed kunne laiven være en ny og spennende opplevelse. De fleste jeg snakket med etterpå var fulle av entusiasme og begeistring. De nye ansiktene gjorde også at vi som er gammel-laivere kunne oppleve laiven som ny og forfriskende. Jeg håper likevel at disse ansiktene skal bli “gamle” ansikter etter hvert. Jeg vil gjerne se dem igjen – og igjen, og igjen.

Jeg tror kanskje jeg vil si at laivens store svakhet var at det bare var ett toalett, og at det ikke var innlagt vann eller en brønn på stedet. Og kanskje at maten av og til var litt for sent ute, og porsjonene (for enkelte store karer) for små. Dette med maten har dog sin naturlige forklaring, og havner i kategorien “sånt som skjer”. Jeg hadde med havrekjeks og epler, og overlevde lenge på det. Det skal litt til å gidde å stå på kjøkkenet i 24 timer i døgnet på et sted uten innlagt vann, altså. All ære.

Den tidligere nevnte startpistolen jeg lånte, fikk jeg avfyrt tre ganger. Begge gangene var mot den arresterte incestpresten som trakk minigønner’n sin ut av bibelen for å “go down fighting”. Resten av laiven gikk jeg mest og strøk den kjærlig over skjeftet. Det å gå med en pistol på seg gjør noe med måten man går og står på, og så lenge jeg hadde denn, visste jeg at rollen min var nær sagt uovervinnelig. Det gjorde veldig mye for måten jeg spilte på – hadde jeg ikke hatt det “sikkerhetsnettet” tror jeg at jeg hadde fått mye mindre ut av laiven med akkurat den rollen.

I løpet av laiven var det flere indianerritualer, seremonier, og en eksorsisme til slutt. Jeg er fornøyd med at disse ikke hadde noen effekt i spillet annet enn som det de ville vært i virkeligheten – overtro med en suggererende effekt. Laiven var ofte parodisk og overdreven, men aldri overnaturlig. Det var igrunn helt OK.

Alt i alt er dette en av de aller beste laivene jeg noen gang har vært på. Jeg fikk være tøff, jeg hadde masse å gjøre, og laiven var kort nok til at jeg ikke rakk å tenke ut av rolle og dermed heller ikke hadde behov for det. Dette er den første laiven jeg har vært på hvor jeg kun har vært off av ren nødvendighet. Godt jobba!

Gode opplevelser:

• Samspillet med Ole Fredrik. Tusen takk igjen, det var en knallaiv og et bra samarbeid. Du var formell, jeg var – mildt sagt – uformell.
• De nedlatende kommentarene om kvinner fra Dagur og Ax – jeg skulle ønske jeg hadde banka opp en av dere!
• Kostymene, spesielt horene sine kostymer. Superkule!
• Ækkelpræst!
• Flere stand-offs med Olav og skuling på Martin. Det er tøft med skuling.
• Maten var god.
• Bra logistikk! Oppvaskmiddel ved bekken, alltid nok dopapir, relativt i tide med mat/kaffe, etc.
• Intens betroelse fra Joseph Lloyd om hvem han egentlig var, og en bønn om at jeg skulle la ham fullføre hevntoktet sitt før jeg jaget ham ned.
• Avtalen med Wright (Olav) der vi skulle hjelpe ham til å bli en ærlig mann mot at han kom over på vår side mot Vinnie (Martin).
• Småprating med Mai, med bordellinspektørene, med croupieren, og med bibeldamene. Kos.
• Hatten min! Det ble til slutt en slags nakenfølelse hver gang jeg tok den av utendørs, men føltes naturlig å ta den av ved bordet.

Mindre gode opplevelser:

• En av spillerne ble for full til å klare å fullføre (no pun intended) et plott som han delte med flere andre, og dermed endte opp med å ødelegge.
• Liggeunderlaget mitt blåste seg ikke skikkelig opp, så jeg lå veldig vondt og sov veldig dårlig.
• For uregelmessig tilgang på drikkevann. Det gikk tomt og så måtte man hente. Jeg var alt for dehydrert, og burde selvsagt passa på å hente vann da det var tilgjengelig, men da var jeg som regel og sprang rundt i skogen og fikk barnåler i trusa.
• Indianerne var en smule for happyhappy peace and cookies. Altså, ikke spillerne, men rollene og deres funksjon i spillet. Det eneste unntaket var jo den knivstikkende liksomhora som drepte Mr. Squire. Jeg ville faktisk foretrukket det dersom det var noe konflikt å hente der – f.eks. at indianerne kunne kalt på en stamme med indianer-sis, eller noe lignende.
• Litt for tidlig “tid ut” – vi rakk ikke å konfrontere noen av skurkene skikkelig.

Quotable quotes:

Bordellinspektøren spør om ikke Evanjeline skal tilstå sine synder for presten. Hun svarer; “I kneel for no man.”

Wilhelmina: “Why are you dressed like a man?” Evanjeline: “I’m not dressed like a man, I’m dressed like me.”

Rufus: “I guess it’s time to bring out the badges.” Evanjeline: “We’re doing badges now?” *groans*

Vurdering etter Slemdal-modellen:

Roping: Det var noe roping og hojing innimellom. 3/5

Brenning: Det var bål på peisen og utenfor saloonen, og nede ved vannet. Likevel var det kaldt inne om natta, og man burde kanskje holdt bålet i gang. 4/5

Drekking: Det ble servert både sprit og pæddasprit, noe som gjør det både enklere og vanskeligere å spille skikkelig. Men det var nok drekking på enkelte! 4/5

Slåssing: Noen av spillerne slåss konstant (Ax og Dagur), og det ble jo noe knuffing og skyting i løpet av laiven. Det var likevel ALT for lite! 2/5

Skremming: Det var ikke så veldig skummelt på laiven. Det var de nevnte standoffs, og eksorsismen var stemningsfull. 2/5

 

Ikke glemt

Leste nettopp om igjen anmeldelsen av bloggen min fra Boningen.org, spesifikt her, og det er fremdeles like koselig lesning. Egentlig hadde jeg tenkt å kommentere det da jeg først så tilbakepinget, men da hadde jeg så mye å gjøre at det forsvant i mylderet.

Men!

Boningen er ikke glemt! Det var veldig moro å lese noe fint om spillene mine. RATS skal videre! Bare ikke før jeg er ferdig med eksamen til jul… Ellers har jeg lest flere av innleggene, og føler meg veldig hjemme på den bloggen.

Ellers er jeg midt i oppstarten av semesteret. Ukene fremover er fylt med et upresist puslespill av forelesninger og undervisningstid, på hver sin kant av byen, med en times bussreise imellom dem. Takker gudene for at det er rollespilltirsdag på tirsdag og laiv om bare to uker. Ehm… det er ikke noen som har et pistolhylster å låne bort, vel?

 

Tradisjonelt håndtverk

Høsten står på terskelen, og vi har allerede fått jobbet oss inn i en Pathfinder-i-Forgotten-Realms-kampanje. I den forbindelse koser jeg meg masse med å sitte og sette sammen utfordringer, bygge bipersoner, og designe hus, templer, ruiner, og huler. Noen vil kanskje si at dette er en del av det de misliker med klassiske spill; at alt er tall og ruter på papir. Dem om det.

Jeg liker kart. I går gjorde jeg ferdig et tre-etasjers hus som rollene bor i. Romdesign er gøy. Gulvplaner er gøy. Og kommer det da en innbruddstjuv, så vet du omtrent hvordan han kommer seg inn og ut. Det tar dog ganske lang tid hvis man skal gjøre det fint og nøye.

En annen løsning jeg fant da jeg bestemte meg for å google problemet, var såkalte random dungeon generators. Man må forsåvidt gjøre ganske mange forsøk om man vil ha noe spesifikt, for de kødder ikke når de skriver “random” i tittelen.

Noen fine nettsteder for denne typen ting:

• Gratis kart til D&D fra bl.a. WotC
• Gozzy’s Cartographic Emporium, som lager tilfeldige kart med en generator
• Myth-Weavers’ random dungeon generator
• Curufea’s Random Cave Generator, med fint designet bakgrunn og detaljer

 

Kunst vs. Moro

Round one: FIGHT!

Neida.

Så denne her borte på Escapist, og tenkte bare å dele den. Dette er sant både om dataspill og rollespill. Tenk! Utforsk! Lev!