juni 2010


Dette er et av forhåpentligvis mange kommende forsøk på å skrive små fortellinger som sier noe om settingen i rollespillet jeg prøver å lage. «Kjempen og sjøormen» er altså en fortelling hvor handlingen er lagt til Øyfolkets rike i Morgenfri. Den sier forhåpentligvis noe både om øyfolket, og om mytologien i settingen.

Kjempen og sjøormen

“Vet du hvorfor det kalles Fingerskjær, lille venn?”

Bestefar har en stemme som knirker som en gammel båt. Ørene hans er lange og lodne, og henger nesten ned mot skuldrene, og nesen er smal som baugen på et lynskip. På hver side av den plirer de gamle, vise øynene hans, små og nesten helt grå, som runde perler.

“Nei,” svarer Livi og trekker en taburett til seg med halen. Setter seg. Bestefar forteller ofte slike historier – hvorfor ditt og hvorfor datt. Livi lytter alltid. Ifo nesten aldri. Ifo er storebror og vet alt fra før.

“Han har fortalt alt tusen ganger,” sier Ifo om bestefar. “Han glemmer hva han har sagt, og så forteller han det igjen og igjen. Dessuten er det bare tull.”

Men Livi synes ikke det bare er tull. Hun vil gjerne høre om hvorfor hun er som hun er, hvorfor folket deres lever på båter og skip og nesten aldri rører landjorda med føttene. Hvorfor bestefar vil senkes i havet når han en dag skal dø. Hvorfor mennesker ikke kan snakke med måker slik som Livi og Ifo og bestefar kan.

“Nå skal du høre” sier bestefar og lener seg fremover. “For lenge, lenge siden levde det fem utrolige, mektige, urgamle vesener. Drager, Féer, Skyggeløpere, Kjemper, og Sjøormer.” Livi nikker. Dette har hun hørt før. “Det mange ikke vet,” sier bestefar videre, “er at det ikke bare var disse fem, men mange av hvert slag. De, som oss, og som menneskene, elsket hverandre og fikk barn sammen.

“Så en gang skjedde det noe uhørt. En av Kjempene, en kvinne iblant dem, hadde gått ned til havet for å speile seg. Enorm var hun, og laget av jord og muld og stein, med lav og mose over hele kroppen. Da hun bøyde den enorme kroppen over vannet, falt småstein og grus fra henne og brøt vannflaten. Slik kom hun til å vekke en sovende Sjøorm som bodde der, og han steg opp av vannet for å se hva som foregikk.

“Det var kjærlighet ved første blikk. Hans lange, kalde, fuktige legeme og hennes grove, furete, harde kropp – de var uimotståelige for hverandre. Så ille var det, at hun satt i vannkanten til knærne hennes begynte å tæres bort av bølgene, og han danset over vannflaten til sola nesten hadde forvandlet ham til damp.

“Til slutt orket hun ikke lenger å vente – og kastet seg i havet for å være hos sin elskede. Der druknet hun og ble liggende, og han ble så tynget av sorg at han gråt seg selv bort i vannet, og dette er grunnen til at havet er salt. Fra denne foreningen sprang det dog, selv i døden, frem barn av det umake paret: flere mindre Kjemper, alle født med ansiktet ned, druknet fra første øyeblikk. Kroppen hennes er Hovedøya i riket vårt, og ungene hennes de andre øyene.”

“Og Fingerskjær?” Livi kikker oppmerksomt på bestefar.

“Fingerskjær er Kjempekvinnens ene hånd,” smiler bestefar. “Av den stikker bare fingertuppene opp av vannet. Ser du nøye etter, kan du se negler også.”

“For noe tull,” sier Ifo, som passerer gjennom rommet med fiskeutstyret over skulderen. “Jord er jord og vann er vann. Nå går vi og fisker, ellers blir det ikke middag. Kom, Livi!”

Livi følger etter. De går ut på dekk og klatrer over i fiskebåten. Den er lett og kritthvit, laget av det porøse treet som vokser på havbunnen. Livi har sett båtbyggere dykke ned og høste svære tømmerstokker om gangen, som så blir lagt til tørk og siden saget opp til planker og bygget båter av. Nesten alle øyfolkets båter er laget av dette materialet. Vanlig, landvoksende tre er vanskelig å få tak i her ute. Det vokser nesten ikke noe av det på øyene. Livi hopper ned i båten og tar årene. Hun er sterk, og kan ro langt. Ifo passer roret og fiskesakene.

Når de når fiskeplassen ved Fingerskjær har det rukket å blåse opp. Mørke skyer henger som blylodd fra himmelen, og nå og da ser de glimt av lyn i det fjerne. Da de begynte turen kunne de se horisonten som en klar stripe, og silhuettene av flere øyer og holmer. Nå er disse skjult bak en gardin av grått regn. Livi trekker inn årene, skutter seg, og hutrer. Ifo agner og slenger ut linene. Nå gjelder det bare å vente.

“Jeg tror ikke været holder,” sier Livi.

“Vi må ha mat,” sier Ifo og sukker. “Litt til.”

Det napper ikke. Fisken merker at vinden roter til havet, og svømmer dypere ned. “Jeg vil hjem nå,” sier Livi. “Vi kan spise sjøgressuppe og brød i stedet.” Hun legger årene i åregaflene og begynner å ro.

Så er stormen over dem. Brått, som om den lå på lur og ventet. Regnet slår ned i båten og pisker de to ungdommene. Livis ører blir gjennomvåte. Vinden og vannet tar tak i båten og truer med å rive den avgårde. Ifo tar spenntak og holder roret med begge hender, men likvel er han nødt til å ta halen til hjelp.

“Vi må bytte,” roper han. “Jeg kan ro, men du må komme og holde rorpinnen!” Livi nøler. Tør ikke slippe årene. Vinden river henne i håret.

“Jeg kommer til deg først,” roper Ifo. “Hold fast på årene, du!” Han slipper taket i roret og Livi kjenner båten dreie voldsomt. Hun kikker seg om i panikk, men aner ikke lenger hvor hun er. Ifo klamrer seg til ripa mens han klatrer mot henne, men Livi ser ikke på ham. Hun ser bare på den store bølgen som kommer mot dem fra siden.

Bølgen rammer båten og skyller inn over ripa, tar tak i baugen og vipper hele båten rundt som om den var et stykke eggeskall. “Hold fast!” roper Ifo, men årene til Livi glir ut av åregaflene og hun innser at hun ikke har tak i båten lenger. Idet hun treffer vannflaten lukker hun neseborene slik bestefar har lært henne, og glir ned i det kalde dypet.

Hun vet ikke hvor lenge hun er der nede. Alt er kaos. Vannet piskes til skum. Et øyeblikk synes Livi hun kjenner noe stryke langs kroppen hennes og løfte henne, og tankene hennes går til Sjøormen i bestefars fortelling, og hans elskede Kjempekvinne.

Når Livi endelig bryter overflaten igjen, gisper hun etter luft. Hun er ingen dykker, og lungene hennes svir. Hun rekker knapt å lure på hvorfor hun befinner seg over vann, før hun innser at hun ligger på et renskurt svaberg. Båten ligger ved siden av henne, og hun har fremdeles årene i hendene. Stormen har passert, bare litt vind er igjen og danser med bølgene. Skyene bryter langsomt opp.

“Ifo?” roper hun. “Ifo! Ifooooo!” Men ingen svarer. Ifo er borte.

Med tårer i øynene retter Livi opp båten og skyver den av berget og ned i vannet. Først når hun skal til å klatre oppi slår det henne at hun ikke vet hvor hun er lenger. Svaberget har en merkelig form, som en enorm skål med fem digre steinspisser rundt. Hun kan ikke huske å ha sett noe slikt i nærheten. Jeg må være langt avgårde, tenker hun fortvilet.

Mismodig klatrer hun over i båten og legger årene i gaflene. Da kjenner hun bølgeskvulp igjen, og merker at svaberget glir ned, synker i havet bak henne, til bare de fem holmene står igjen – og hun ser at hun er ved Fingerskjær. Livi skjønner ingenting. Hun snur på hodet, speider hit og dit, etter Ifo, etter storebror. Ingen Ifo er å se. “Ifo!” roper hun igjen. Stemmen hennes forsvinner utover det store havet, fanges av vinden og blåses bort. “Ifoooooooooo!”

Så begynner Livi å gråte skikkelig. Den lille kroppen rister av kulde og sorg. Ørene henger våte og kalde, som bestefars ører når han står på dekket i regnvær og tenker på bestemor og på Livis mamma og pappa, som døde for mange år siden. Hva skal hun si til bestefar nå? At Ifo også er borte? Hun hikster og hoster, legger seg over ripa og hulker ned i havet: “Få tilbake broren min!” skriker hun. Skarpt som en måkes klageskrik. Tårene treffer havflaten som regn eller småstein.

Livi merker ikke at det buldrer. Som torden, stigende fra havets bunn. En fossende lyd og et skvulp like ved båten vekker henne, og hun kikker bort på den livløse skikkelsen som ligger og duver i vannet.

“Ifo!”

Ved å bruke årene prøver hun å pirke brorens kropp til seg. Han ligger med ansiktet ned, og hjertet hennes dunker i brystet som hammerslagene til en båtbygger. Sliten mønstrer hun de siste kreftene og løfter ham ombord. Båten krenger, men holder seg på rett kjøl. Ifo er blek og kald, og hun legger hendene på ansiktet hans og roper ned til ham: “Våkne! Våkne, Ifo!” Fortvilet speider hun igjen utover havet, etter noen, etter hva som helst som kan vekke broren hennes. Ingen er å se. Ikke en båt, ikke en fugl, ikke en sjel. Livi merker at hun blir rasende. “Jeg trodde dere skjønte hvordan det var å være glad i noen,” roper hun utover. “Jeg trodde dere skjønte at det ikke hjelper om man får dem tilbake hvis de er døde!” Hun slår knyttneven ned i brystkassen på Ifo i ren frustrasjon.

“Phyyyyyy,” gisper Ifo plutselig. Han sperrer opp øynene og hoster. Livi bare gaper. Hun kikker fra Ifo, harkende i bunnen av båten, og ut mot havet igjen, mot de små, lekende bølgene. Der ute, et godt stykke unna båten, synes hun at hun ser et gyllent øye stige opp av vannet og blunke til henne. Så er det borte.

Advertisements

Arcon 26 er over (tema: zombier!). Jeg reiste fra grå, utrivelige Trondheim og havnet i et solrikt Oslo med 25 varmegrader og herlig tordenvær første kveld (fredag – jeg pleier å droppe torsdagene på Arcon, for da skjer det så lite om man ikke er frivillig, og jeg er ego nok til å ikke gidde det når jeg bor i en annen by). Jeg er solbrent! Au.

Som sedvanlig på Arcon spilte jeg lite (eller… «lite», se lenger nede), men traff alle jeg håpet å treffe. Det var kult å møte nye folk, og jabbe skit med gamle folk, og sove på god sofa hos Dina. Dietten er under enhver kritikk, da jeg spiste toast og Kvikklunsj i tre dager, men det var mest fordi jeg ikke gadd å vente på burgere eller gå og kjøpe meg noe sunnere. Kaffen smakte grevlingmig, så jeg holdt meg lett til cola og pepsi (men ble skuffet over at lettbrusen var utsolgt såpass tidlig på lørdag).

Det første jeg spilte på fredag var Matthijs’ påfunn «Klonene», som var et Archipelago-inspirert spill der alle deltakerne spilte kloner av samme mann. Vi hadde lapper som bestemte fysiske trekk og bakgrunnstrekk for klonene i plenum, men som kom frem etter hvert under spillets gang (vi trakk en lapp hver per scene). Sju spillere var kanskje litt mye (jeg, Dina, Martin BG, Matthijs, Magnus, Håken og Anders N), men handlinga ble kaotisk morsom. Håper det blir publisert. Etter det fikk jeg kjøpt «Love in the Time of Seid» og «The Society of Dreamers», og så traff jeg på Erling, som jeg ikke hadde sett siden HomCon i 2009. Kos.

Deretter spilte jeg siste installasjon av «Jegerne» (med Lasse som GM og Erling og to ukjente som medspillere). Det var kult! Jeg elsker «Jegerne» litt allerede. Noen endringer var kommet siden jeg prøvde det på HolmCon, men ikke mange, og vi brukte noen deler av systemet mindre enn det er meningen at man skal i lengre kampanjer.

Etter dette satt jeg i en time og mumset toast i kantina mens jeg leste Torgrims «7th Sea»-scenario, og så dro jeg hjem til Dina og lagde ferdig rollene til lørdagens «Star Wars». Deretter sov jeg. Mmm, søvn.

På lørdag sto jeg opp alt for tidlig og dro sulten og tørst til Sogn. To toast og en pepsi og en samtale med Ingvild senere så jeg lysere på tilværelsen, og dro for å GM’e «7th Sea». Jeg fikk plukke litt spillere som jeg ville, og tok med meg Jone, Martin BG, og tre andre inkludert en ung quinde som var fra Trondheim og aldri hadde vært på Arcon før. Like før avspark dukket også min gamle venn Jørn opp og slang seg med ei annen gruppe. Jeg hadde fremdeles ikke lest igjennom hele scenariet, men ad libba mye av håndteringa (handling og slikt var flott satt opp – Torgrim er flink), og det endte med at vi måtte kutte slutten kort fordi jeg skulle GM’e noe annet.

Nemlig «Star Wars: Exodo, Farvel» som jeg vant modulpitchekonkurransen med, men aldri skrev ferdig. Rollene ble ferdige natta før, og sambandsmann-rollen manglet sambands-skills. God start. Modulen ble improvisert fra ende til annen, og det inkluderte kjappe kamper med løs rundefordeling, halvsoving, prating i munnen på hverandre, og grei mangel på fokus. Dette var ikke egentlig spillernes feil, men min, siden jeg ikke var våken nok til å holde verken fokus eller stemning, og hadde tatt med sju roller, som igrunn var for mange. Modulen skal renskrives til Hexcon 2010, og da med fem roller som først tenkt. Synd på en måte, siden en av ekstrarollene viste seg å bli kulere enn flere av de originale (menig White). Mulig jeg slenger med ekstrarollene som NPC’er som man kan plukke opp dersom noen av originalrollene dør. Siden jeg har forlagt påmeldtlista, husker jeg ikke hvem som var med, annet enn Bjørn Ove, Jone, og Aleksander, og at det var to stykker som het Jon (han ene med lang o og kort n; «Jooon», liksom, ikke «Jonn»). Det virket som om spillerne hadde det gøy uansett, da, men jeg må si det er en ganske intimiderende opplevelse å være ei lita quinde på knappe 157 centimeter i et rom fullt av svære, skjeggete mainnjfolk som sikkert var eldre enn meg også. Shitcakes!

Lørdag fikk jeg endelig vært innom puben også, selv om jeg brukte nesten like mye penger på å betale meg inn som på å kjøpe øl, og at vi ble hevet ut klokka to av en streng ung mann som slo på alt for mye lys på en gang. Jeg hadde på det tidspunktet hengt sammen med Jone i tretten timer – snedig.

På søndag sto jeg opp, pratet litt mer med Dina, og stakk opp til Sogn for å si hei til folk før flyet mitt gikk. Jeg ble sittende i et par timer ute i sola sammen med Even, Martin BG, og Anders N, før jeg tok t-banen inn til sentrum sammen med Matthijs og Magnus. I etterkant av dette er jeg drøyt solbrent på begge armene, hvilket føles underlig nå, når jeg sitter oppe i Lofoten hos min far og hutrer i 8 plussgrader og regn. Senere i dag skal vi opp på et fjell og se på et ørnerede. Litt av en overgang.

Oslo er rar. Jeg prøvde å ringe etter taxi på lørdagskvelden, men måtte gi telefonen til Dina for at sjåføren skulle skjønne hva vi ville. Hva er det med Oslofolk og det å ikke forstå dialekter? Ellers er Oslo like stygg i år som jeg husker den fra tidligere. Det er ikke pent i Oslo. Spennende, interessant, mangfoldig, men ikke pent. Jeg liker t-banen, eller «metroen», som den nå skal bli hetende. Til høsten flytter flere av mine Trondheimsvenner til Oslo. Har jeg økonomi til det, kommer jeg nok til å reise ned oftere.

Til Arcons mange arrangører og frivillige vil jeg si: Tusen takk for innsatsen. Det krever faenmeg staying power å gidde å stå og selge toast til svette tullinger i zombiesminke tre-fire dager i strekk. Kudos. Absolutt.

Ellers vil jeg slenge meg på en tidligere bølge matkritikere og lokale-kritikere, og mene at Arcon bør flyttes til et sted som har kjøkken og mulighet til å fikse pub i umiddelbar nærhet. Å ha en pub som man må lete etter, og deretter betale seg inn på, er upraktisk og irriterende. Kjøkken på Arcon er en Lur Ting(TM) fordi man da kan orge noe som er bedre og sunnere å spise enn toast og burgere, og til og med lettere å servere, fordi man bare trenger å øse opp. Jeg tenker da på lapskaus, gryteretter, eller lignende. Dersom komitéen til Arcon 27 er interessert i tips eller hjelp til slikt (og man har lokaler til det), så hjelper jeg gjerne til – også med vegetariske/glutenfri alternativer for dem som er interessert i det. I knows my shit.

Et annet kritikkverdig punkt med lokalene er at alle benkene (utendørs) på Sogn var fulle av til dels skarpe spiker. Vi hadde en liten ulykke under utendørsspilling av «7th Sea» hvor en av spillerne slo kneet i en spiker under ei bordplate. Dassene er også under enhver kritikk, med løse seter (eller ingen seter i det hele tatt).

Ellers gjenstår vel bare å si takk for et trivelig Arcon. for trivelig var det okke som. Jeg ble tidvis beglodd av to unge menn som jeg kjente igjen fra Arcon i 2008, da de var barnslige under Call of Cthulhu-spillinga jeg GM’a det året. Mulig de kjente meg igjen; jeg har jo ikke akkurat vokst siden da. Den gang var de små og nasty, med bollekinn og ADHD-tendenser, i år var de blitt lange slåper med topplue i 20 varmegrader og «know it all»-blikk. Artig å se utviklinga i den nye generasjonen nerder.

OK, så forumspill er kanskje ikke så ille. Jeg har begynt å komme inn i det nå. Det eneste jeg irriterer meg over fremdeles er at enkelte spillere ser ut til å ikke ønske å gjøre annet med livene sine enn å poste på forum, og de poster lange, offentlige tråder som kun kan karakteriseres som husmorporno. Dette er snakk om to menn, hvor den ene spiller ei dame. Noen av postene gir meg rett og slett brekninger, men det handler mer om cheese-faktoren enn noe annet. Om folk vil spille grisespill på forum er det greit for meg, men fy faen, det er cheesy.

Jeg må faktisk si, på vegne av mitt eget kjønn, at du dæven, for en kjip stereotyping av jenter som opptrer i form av den ene karakteren der? Hun er altså ung, vakker, sexy, litt småteit, og luremuser med ca ALLE. Måten hun blir spilt på indikerer at hun går rundt med et konstant kåtblikk mens hun gnukker på tilfeldige forbipasserende. Jeg blir litt sliten inni meg. Samtidig må jeg anerkjenne at det finnes slike jenter. Sukk.

Selv har jeg begynt å få et bedre grep om karakteren min og hans umiddelbare omgangskrets, flørtet med ei trollkvinne som fiksa kappa mi med «mending», og deala litt med shady og ushady folk. Jeg har nå klart å sette meg noen mål i spill, og det føles mye mer tilfredsstillende å engasjere seg nå.

Så jo, jeg antar det er en tilvenningssak. I går var det en del aktivitet som jeg kunne delta i, i dag litt mindre av det, men nok til at jeg føler det er en vits i å følge litt med. Det virker som om spillerne er mest aktive om natta, som hinter til at en del deltakere nok er amerikanere (eller bare natteravner, slik som meg). Koser meg med dette nå. Fikk en liten laiv-følelse av de store mengdene med aktive karakterer.

«Limbo» er skrevet av Tor Kjetil Edland, og er en minilaiv på rundt regnet tre timer. Konseptet er at man er en liten gruppe mennesker som svever mellom liv og død, og befinner seg i et venterom der de kan reflektere over hvem de er, livet som har vært, og hvor de vil havne.

Laiven ble avholdt 20. juni på DORA i Trondheim, med 10 deltagere. Rollene ble laget på stedet i en 15-minutters workshop før selve laiven. Rollene var basert på spillerne, men vi ekstremiserte oss selv, ga oss selv andre liv og andre livsvalg, og gikk utenpå de personene vi som spillere er til daglig. Kostymet for laiven var løselig definert til nattøy. Jeg tok på en svart singlet, en stripete pysjbukse, og ullsokker, samt en hettegenser.

Vi spilte i en hangar på DORA, og der var det akustikk og ganske kaldt. De tilknyttede doene hadde heldigvis gulvvarme, så det var deilig å snike seg inn dit og skifte både før og etter spilltid. Akustikken gjorde det tidvis vanskelig å høre hva vi sa til hverandre, men ga en ganske stemningsskapende atmosfære. Rommet var også stort og hvitt, og veldig «kaldt» også i dekor og slikt, noe som forsterket følelsen av å være «ingen steder».

Blant rollene som dukket opp var det en kommuneansatt som hadde hoppet foran trikken, en i hjertesorg som hadde kjørt av veien med vilje, ei jente som hadde dødd i senga si, ei som hadde vært i en bussulykke, ei som hadde fått hjerneblødning, og en rikmann som hadde fått hjerteinfarkt etter å ha hatt seg med to blonde jenter.

Uten å fortelle mer om laiven, i frykt for å ødelegge den for fremtidige spillere, kan jeg si at utfallet var svært interessant. Å lage roller basert på seg selv, og uten å planlegge for mye, samt at vi var få mennesker på liten plass, ga oss masse initiativ til å prate med hverandre og prøve å finne ut av hva som foregikk. Teoriene svevde. Rollene skulle ikke kjenne hverandre fra før, men de fleste av oss kjørte likevel egne navn, eller navn som lignet.

Laiven ble satt opp (arrangert) av Rigmor Dahle og Torbjørn Larsen for Laivfabrikken Trondheim. Jeg er usikker på om laiven har vært satt opp på Laivfabrikken Oslo tidligere. Det står ikke noe om det på hjemmesidene deres som jeg kunne finne i farta.

Jeg anbefaler skeptikere og andre å delta på denne laiven om den settes opp igjen, hvor som helst. Det er ikke en slik laiv jeg er vant til, og vanligvis liker, men det var kult likevel.

Helt fra jeg begynte å spille rollespill hørte jeg om fenomenet «forumspill». Men jeg skjønte aldri hva det gikk ut på. Hvordan kan man rulle terninger når GM’en ikke ser hva man gjør? Hvordan funker det at alle snakker i munnen på hverandre, om man kun kan poste en og en person av gangen? Mystisk!

Så, for noen uker siden, lot jeg meg overtale til å bli med på et forumspill. Først skulle jeg bli vant til å spille karakteren, så vi lagde en gjeng eventyrere i D&D og spilte en kveld med noen små eventyr, før jeg skulle begynne å bruke karakteren på forumet. Overgangen var mildt sagt puzzling. Jeg måtte til slutt ha hjelp av en annen spiller jeg kjenner, for å navigere hva det egentlig er man skal gjøre i et sånt spill. Til da hadde jeg bare postet litt om adkomsten av min gruppe til en liten by, og hvordan de så ut og slikt. Ikke så mye annet.

Jeg postet en del etter det, men jeg sitter fremdeles igjen med følelsen av at denne formen for spill er rotete, og at det er innmari lett å gjøre feil, eller bli feiltolket. Og jeg synes det er vanskelig å involvere seg. Jeg kjenner ikke spillerne, og vet ikke hva de ønsker å spille på, jeg kjenner egentlig ikke forumetiketten godt nok, og jeg synes at alle andre poster tre ganger så mye som meg og har fem ganger så mye de skal ha sagt og gjort. Og ALLE, jeg mener ALLE! er superkjempetøffemystiske ninjatrollmannadelsfolk.

Det skal sies at spillet egentlig er en play-by-email som har blitt utvidet til å også inkludere forum, som handler om mega-intriger på internasjonalt nivå i en D&D-setting-verden som har en major krise i og med at de ikke har en samlende keiser lenger, og at alle spillerrollene gjerne vil være kalif i stedet for kalifen. Ikke min sterkeste kopp med te, med andre ord. Politikk pleier å interessere meg NADA i rollespill, selv om det finnes instanser hvor det kan være gøy. Problemet er kanskje at alle andre virker så involverte at det er vanskelig for meg å finne noe å ta tak i som jeg kan spille på – siden avtalen mellom meg og spillederne virker å være at karakteren min ikke er så inne i de store greiene, men kommer til å bli spilt som en eventyrer/leiesverd-type. I’m still confused.

I alle fall: Jeg har fremdeles ikke helt skjønt greia, og vet ikke hvor lenge jeg blir værende i spillet. Foreløpig lar jeg det gå sin gang og bidrar der jeg føler meg trygg på at jeg forstår opplegget. Men jeg lurer litt på hvordan folk takler å spille på denne måten, særlig når det er den eneste måten de spiller på. Mange har jo ikke noen lokal gruppe å spille med, men blir tvunget til å finne alternativer.

Det største aberet mitt er å miste kontrollen over hva som egentlig skjer, idet andre spillere står fritt til å beskrive reaksjonene til hverandres roller (til en viss, begrenset grad). Det skjer dog også av og til i spill rundt bordet, men da har man i alle fall muligheten til å gå «meta» og endre situasjonen eller forklare det som blir uklart. Samtidig er det enklere for meg å uttrykke karakterens talegaver, siden jeg har bedre tid til rådighet og er flinkere til å ordlegge meg skriftlig enn muntlig.

Det gjenstår å se hva som skjer. Jeg er fremdeles på gjerdet mht om forumspill er verd å drive med eller ikke. Mulig jeg skifter mening om jeg en eller annen gang flytter til Finnmarksvidda, med mindre jeg kan lære den lokale faunaen å spille D&D.

I morgen skal jeg på en liten laiv i regi av Laivfabrikken Trondheim, som heter Limbo. Vi skal gå rundt i nattøyet. Jeg pleier å sove naken, så alt jeg tar med av klær kommer til å føles snodig, men there you have it. Jeg er skeptisk, men beredt til å bli overrasket. Laivfabrikken Trondheim er en forgreining av Laivfabrikken Oslo, og stilen på laivene er preget av at østlendinger ser på laiv på en annen måte enn trøndere. Om det er godt eller dårlig kan diskuteres. Men det kan jeg skrive mer om senere, for jeg orker ikke nå.

God natt!

…sang Tom Waits.

Det er tid jeg ikke har.

Streiken ga meg ikke egentlig noe tid til å jobbe med noe som helst, siden jeg og samboeren fant ut at vi skulle selge leiligheten vår (hans). Visstnok er markedet på topp nå i juni, så vi må få føysa ut prospekt og fått holdt visninger før jeg reiser nedover til Oslo og Arcon den 24. eller 25. juni.

Dette, selvsagt, har resultert i at jeg kun har laget ferdig rollene til årets Arcon-scenario, og bare har en generell tanke om plott og progresjon i hodet. Ingenting er skrevet. Ingenting er klart. Å rekke fristen for modulkonkurransen kan jeg f.eks. bare glemme. Det som kommer til å skje, er at jeg gjør meg noen notater på egen hånd og ferdigstiller nok av det til at jeg kan ad libbe spillinga når jeg kommer nedover, og at det dermed blir slik at kun én gruppe får spilt. Det beste jeg kan gjøre for evt. overflødige påmeldte er å lage et par ekstra roller i tilfelle vi blir sju spillere i stedet  for fem.

Det sagt, jeg er en jævel på ad libbing. Noen av mine beste moduler har vært gjenskapninger av ad libbede enkeltspillinger. Vinneren av fjorårets modulkonkurranse er et levende bevis: «Mysteriet på Kvenvær» ble til i samarbeid med fire venner en kveld vi kjedet oss og hadde lyst til å spille noe. Slik kan det gå.

Snart står jeg uten jobb og inntekt. Slik kan det også gå. Da får jeg mye tid til å jobbe med spill, hvis det da ikke blir slik at Nav krever at jeg skal gå om jobbsøkerkurset jeg deltok på i fjor. O glæde.

Jeg siterer friskt fra den gamle bloggen:

Da jeg meldte meg på årets [R.I.S.K.-]konkurranse var det uten en eneste idé i nøtta. Men på jobb, i noen norsktimer, gjennomgikk vi en novelle av Karin Fossum som jeg for mitt bare liv ikke kan huske navnet på [«Utenfor synsfeltet» fra Noveller i utvalg, 2004]. Den handlet om en mann som begikk selvmord uten at kona hans forsto hva som drev ham til det. Dette drev meg til å lage spillet I min skygge, som i utgangspunktet skulle gå ut på å skissere et selvmordsoffers etterlatte som et drama i fem akter.

I ettertid ser jeg jo at jeg kunne gjort en del andre grep. Mange jeg snakket med på HolmCon (som ikke visste at jeg sto bak spillet) uttrykte at spillet var alt fra genialt til direkte usmakelig. De aller fleste uttrykte et visst ubehag i forhold til både temaet og måten det var grepet an på.

Jeg må bare først som sist få erklære at jeg ikke under noen omstendighet ønsker å harselere med temaet. Det er dønn føkkings alvorlig. Jeg mener noe med dette spillet, men jeg innser at det er enkelte ting som må endres for at det skal være spillbart. Kanskje bør det ikke en gang spilles, bare leses, som Martin [Bull-Gudmundsen]s «Livet, døden, havet og kjærligheten». Hvem vet. Jeg vant ikke noe denne gangen, i alle fall.

For de som kommenterte på grafikken til I min skygge: Bildet er tatt i Lofoten og forestiller toppen på et ensomt kapell med et knapt dusin graver bak et rustent nettinggjerde med piggtrådkant. Bak meg dyppet midnattssola tærne i horisonten, og det var en utrolig ensomhetsfølelse i det jeg tok bildet. Kanskje er det assosiasjonen mer enn selve motivet som gjorde at jeg valgte å ta det med i spillet.

Spillet (engelskspråklig utgave) kan nå lastes ned her.

Download: In My Shadow (2010)

Neste side »