Dette er et av forhåpentligvis mange kommende forsøk på å skrive små fortellinger som sier noe om settingen i rollespillet jeg prøver å lage. «Kjempen og sjøormen» er altså en fortelling hvor handlingen er lagt til Øyfolkets rike i Morgenfri. Den sier forhåpentligvis noe både om øyfolket, og om mytologien i settingen.

Kjempen og sjøormen

“Vet du hvorfor det kalles Fingerskjær, lille venn?”

Bestefar har en stemme som knirker som en gammel båt. Ørene hans er lange og lodne, og henger nesten ned mot skuldrene, og nesen er smal som baugen på et lynskip. På hver side av den plirer de gamle, vise øynene hans, små og nesten helt grå, som runde perler.

“Nei,” svarer Livi og trekker en taburett til seg med halen. Setter seg. Bestefar forteller ofte slike historier – hvorfor ditt og hvorfor datt. Livi lytter alltid. Ifo nesten aldri. Ifo er storebror og vet alt fra før.

“Han har fortalt alt tusen ganger,” sier Ifo om bestefar. “Han glemmer hva han har sagt, og så forteller han det igjen og igjen. Dessuten er det bare tull.”

Men Livi synes ikke det bare er tull. Hun vil gjerne høre om hvorfor hun er som hun er, hvorfor folket deres lever på båter og skip og nesten aldri rører landjorda med føttene. Hvorfor bestefar vil senkes i havet når han en dag skal dø. Hvorfor mennesker ikke kan snakke med måker slik som Livi og Ifo og bestefar kan.

“Nå skal du høre” sier bestefar og lener seg fremover. “For lenge, lenge siden levde det fem utrolige, mektige, urgamle vesener. Drager, Féer, Skyggeløpere, Kjemper, og Sjøormer.” Livi nikker. Dette har hun hørt før. “Det mange ikke vet,” sier bestefar videre, “er at det ikke bare var disse fem, men mange av hvert slag. De, som oss, og som menneskene, elsket hverandre og fikk barn sammen.

“Så en gang skjedde det noe uhørt. En av Kjempene, en kvinne iblant dem, hadde gått ned til havet for å speile seg. Enorm var hun, og laget av jord og muld og stein, med lav og mose over hele kroppen. Da hun bøyde den enorme kroppen over vannet, falt småstein og grus fra henne og brøt vannflaten. Slik kom hun til å vekke en sovende Sjøorm som bodde der, og han steg opp av vannet for å se hva som foregikk.

“Det var kjærlighet ved første blikk. Hans lange, kalde, fuktige legeme og hennes grove, furete, harde kropp – de var uimotståelige for hverandre. Så ille var det, at hun satt i vannkanten til knærne hennes begynte å tæres bort av bølgene, og han danset over vannflaten til sola nesten hadde forvandlet ham til damp.

“Til slutt orket hun ikke lenger å vente – og kastet seg i havet for å være hos sin elskede. Der druknet hun og ble liggende, og han ble så tynget av sorg at han gråt seg selv bort i vannet, og dette er grunnen til at havet er salt. Fra denne foreningen sprang det dog, selv i døden, frem barn av det umake paret: flere mindre Kjemper, alle født med ansiktet ned, druknet fra første øyeblikk. Kroppen hennes er Hovedøya i riket vårt, og ungene hennes de andre øyene.”

“Og Fingerskjær?” Livi kikker oppmerksomt på bestefar.

“Fingerskjær er Kjempekvinnens ene hånd,” smiler bestefar. “Av den stikker bare fingertuppene opp av vannet. Ser du nøye etter, kan du se negler også.”

“For noe tull,” sier Ifo, som passerer gjennom rommet med fiskeutstyret over skulderen. “Jord er jord og vann er vann. Nå går vi og fisker, ellers blir det ikke middag. Kom, Livi!”

Livi følger etter. De går ut på dekk og klatrer over i fiskebåten. Den er lett og kritthvit, laget av det porøse treet som vokser på havbunnen. Livi har sett båtbyggere dykke ned og høste svære tømmerstokker om gangen, som så blir lagt til tørk og siden saget opp til planker og bygget båter av. Nesten alle øyfolkets båter er laget av dette materialet. Vanlig, landvoksende tre er vanskelig å få tak i her ute. Det vokser nesten ikke noe av det på øyene. Livi hopper ned i båten og tar årene. Hun er sterk, og kan ro langt. Ifo passer roret og fiskesakene.

Når de når fiskeplassen ved Fingerskjær har det rukket å blåse opp. Mørke skyer henger som blylodd fra himmelen, og nå og da ser de glimt av lyn i det fjerne. Da de begynte turen kunne de se horisonten som en klar stripe, og silhuettene av flere øyer og holmer. Nå er disse skjult bak en gardin av grått regn. Livi trekker inn årene, skutter seg, og hutrer. Ifo agner og slenger ut linene. Nå gjelder det bare å vente.

“Jeg tror ikke været holder,” sier Livi.

“Vi må ha mat,” sier Ifo og sukker. “Litt til.”

Det napper ikke. Fisken merker at vinden roter til havet, og svømmer dypere ned. “Jeg vil hjem nå,” sier Livi. “Vi kan spise sjøgressuppe og brød i stedet.” Hun legger årene i åregaflene og begynner å ro.

Så er stormen over dem. Brått, som om den lå på lur og ventet. Regnet slår ned i båten og pisker de to ungdommene. Livis ører blir gjennomvåte. Vinden og vannet tar tak i båten og truer med å rive den avgårde. Ifo tar spenntak og holder roret med begge hender, men likvel er han nødt til å ta halen til hjelp.

“Vi må bytte,” roper han. “Jeg kan ro, men du må komme og holde rorpinnen!” Livi nøler. Tør ikke slippe årene. Vinden river henne i håret.

“Jeg kommer til deg først,” roper Ifo. “Hold fast på årene, du!” Han slipper taket i roret og Livi kjenner båten dreie voldsomt. Hun kikker seg om i panikk, men aner ikke lenger hvor hun er. Ifo klamrer seg til ripa mens han klatrer mot henne, men Livi ser ikke på ham. Hun ser bare på den store bølgen som kommer mot dem fra siden.

Bølgen rammer båten og skyller inn over ripa, tar tak i baugen og vipper hele båten rundt som om den var et stykke eggeskall. “Hold fast!” roper Ifo, men årene til Livi glir ut av åregaflene og hun innser at hun ikke har tak i båten lenger. Idet hun treffer vannflaten lukker hun neseborene slik bestefar har lært henne, og glir ned i det kalde dypet.

Hun vet ikke hvor lenge hun er der nede. Alt er kaos. Vannet piskes til skum. Et øyeblikk synes Livi hun kjenner noe stryke langs kroppen hennes og løfte henne, og tankene hennes går til Sjøormen i bestefars fortelling, og hans elskede Kjempekvinne.

Når Livi endelig bryter overflaten igjen, gisper hun etter luft. Hun er ingen dykker, og lungene hennes svir. Hun rekker knapt å lure på hvorfor hun befinner seg over vann, før hun innser at hun ligger på et renskurt svaberg. Båten ligger ved siden av henne, og hun har fremdeles årene i hendene. Stormen har passert, bare litt vind er igjen og danser med bølgene. Skyene bryter langsomt opp.

“Ifo?” roper hun. “Ifo! Ifooooo!” Men ingen svarer. Ifo er borte.

Med tårer i øynene retter Livi opp båten og skyver den av berget og ned i vannet. Først når hun skal til å klatre oppi slår det henne at hun ikke vet hvor hun er lenger. Svaberget har en merkelig form, som en enorm skål med fem digre steinspisser rundt. Hun kan ikke huske å ha sett noe slikt i nærheten. Jeg må være langt avgårde, tenker hun fortvilet.

Mismodig klatrer hun over i båten og legger årene i gaflene. Da kjenner hun bølgeskvulp igjen, og merker at svaberget glir ned, synker i havet bak henne, til bare de fem holmene står igjen – og hun ser at hun er ved Fingerskjær. Livi skjønner ingenting. Hun snur på hodet, speider hit og dit, etter Ifo, etter storebror. Ingen Ifo er å se. “Ifo!” roper hun igjen. Stemmen hennes forsvinner utover det store havet, fanges av vinden og blåses bort. “Ifoooooooooo!”

Så begynner Livi å gråte skikkelig. Den lille kroppen rister av kulde og sorg. Ørene henger våte og kalde, som bestefars ører når han står på dekket i regnvær og tenker på bestemor og på Livis mamma og pappa, som døde for mange år siden. Hva skal hun si til bestefar nå? At Ifo også er borte? Hun hikster og hoster, legger seg over ripa og hulker ned i havet: “Få tilbake broren min!” skriker hun. Skarpt som en måkes klageskrik. Tårene treffer havflaten som regn eller småstein.

Livi merker ikke at det buldrer. Som torden, stigende fra havets bunn. En fossende lyd og et skvulp like ved båten vekker henne, og hun kikker bort på den livløse skikkelsen som ligger og duver i vannet.

“Ifo!”

Ved å bruke årene prøver hun å pirke brorens kropp til seg. Han ligger med ansiktet ned, og hjertet hennes dunker i brystet som hammerslagene til en båtbygger. Sliten mønstrer hun de siste kreftene og løfter ham ombord. Båten krenger, men holder seg på rett kjøl. Ifo er blek og kald, og hun legger hendene på ansiktet hans og roper ned til ham: “Våkne! Våkne, Ifo!” Fortvilet speider hun igjen utover havet, etter noen, etter hva som helst som kan vekke broren hennes. Ingen er å se. Ikke en båt, ikke en fugl, ikke en sjel. Livi merker at hun blir rasende. “Jeg trodde dere skjønte hvordan det var å være glad i noen,” roper hun utover. “Jeg trodde dere skjønte at det ikke hjelper om man får dem tilbake hvis de er døde!” Hun slår knyttneven ned i brystkassen på Ifo i ren frustrasjon.

“Phyyyyyy,” gisper Ifo plutselig. Han sperrer opp øynene og hoster. Livi bare gaper. Hun kikker fra Ifo, harkende i bunnen av båten, og ut mot havet igjen, mot de små, lekende bølgene. Der ute, et godt stykke unna båten, synes hun at hun ser et gyllent øye stige opp av vannet og blunke til henne. Så er det borte.

Advertisements