juli 2010


Under en rollespillsession på tirsdag, kom rollen min i skade for å drepe et spebarn. Det var ikke med rollens vitende, selv om jeg som spiller kanskje burde lagt sammen to og to (jeg tror jeg gjorde det også, men valgte å ignorere «hunchen»). Resultatet var, som sagt, at et spebarn døde.

I seg selv ikke sjokkerende i enkelte rollespill. I seg selv ikke SÅ sjokkerende for rollen min, nødvendigvis, siden han er en småpsykopatisk voldsmann, men han driver liksom og reformerer seg nå, for å bli et bedre menneske. Og med tanke på at spebarnet var et abstrakt liksombarn som en spilleder har funnet på, så burde det ikke gå inn på meg så mye.

Men det gjorde det. Faktisk. Jeg sverger, det var en reality bleed der et sted, i etterkant av dette fiktive drapet.

Rollen drepte barnet uforvarende ved å aktivere en effekt som gjorde skade på alt innenfor en viss radius. Like etter ble han slått i bakken av et angrep fra motstanderen, og ble ikke vekket før etter at det døde barnet var oppdaget og fjernet. Stemningen omkring «meg» da «jeg» våknet opp igjen var så trykket at den kunne skjæres med kniv, også i virkeligheten. Alle var stille og mutte. Rollen plukket opp på at noe var galt, men var så skadet at han ikke greide å fokusere på årsaken. Han forsto ikke selv hva han hadde gjort, for han hadde ikke sett barnet da han fyrte løs. Men jeg som spiller visste, og stemningen var jo til å ta og føle på.

Vanligvis er jeg flink til dette. Jeg kjenner forskjellen på fantasi og virkelighet, og jeg har vært i mange mørke irrganger idémessig. Men det finnes sprekker der vonde følelser får tak. Dette var nok en av dem.

Jeg er også en slik person som ser på katastrofefilmer og tenker på alle de som dør. De som ikke klarer seg fordi de ikke er helter i filmen. For eksempel synes jeg at hovedpersonen i armageddonkalkunen 2012 var en kuk som det ikke egentlig var så farlig med. Hvorfor skal han liksom overleve? Jo, fordi han er helten i filmen. Meh. Men hva med de stakkars menneskene som ikke fikk plass ombord på «arkene»? Hva med de som fikk asteroider i hodet i Armageddon? Hva med de som druknet i Deep Impact? Jeg er ikke så glad i sånne filmer, mye fordi de spekulerer i det overpompøse, men jeg nevner konseptet her som et eksempel på ting som jeg reagerer sterkt på, på en måte som kanskje ikke alle gjør.

Jeg er et følelsesmenneske, og jeg er empatisk. Til den grad at jeg må ha en viss distanse for å kunne fungere som menneske i møte med et utall grusomheter i den virkelige verden. Sult, krig, epidemier, fattigdom, ulykker, drap. Det er enkelt å distansere seg fra mye av dette fordi jeg bare leser om det på internett eller ser det på TV. Det er distanse. Men når jeg spiller rollespill, blir det noe annet. Det blir virkeligere enn virkeligheten av og til.

Spebarn er ikke min sterke side. Barn generelt, er ikke min sterke side. Jeg liker ikke barn noe særlig. Men det betyr ikke at jeg vil dem noe vondt. Det er muligens en slags indre refleks, dette med å ønske å beskytte barn, jeg vet ikke. Mange som har barn vil sikkert regne det som noe selvsagt, og det forstår jeg. Men et spill er da bare et spill?

Not so. Ikke denne gangen.

Det er faktisk påfallende hvor mye dette døde, fiktive spebarnet har gått inn på meg. Jeg hadde problemer med å få sove samme natt. Jeg har tenkt på dette barnet også på dagtid. Det er ganske merkelig hvordan en hendelse som ikke en gang er ekte, kan påvirke en så mye. Kanskje er det mest fordi det var et uhell – rollen er til vanlig ganske ondskapsfull, og det er ikke uvanlig at han gjorde noe ondskapsfullt, men han endte med å gjøre noe som gikk utover mer enn det han ville ønsket. Det ondeste han gjorde var dermed ikke med vilje, men noe han vil ta innover seg fordi jeg som spiller har tatt det innover meg.

Jeg berører igjen temaet «Avstanden», og hvordan rollen skiller seg fra meg, og hvordan den ikke gjør det. Det er spesielt interessant nå, kanskje, med tanke på hvor obsessed jeg virker over denne hendelsen. Sannheten er at det ikke er så ille som det høres ut. Det er bare fryktelig uvant for meg å faktisk føle verdener gli over i hverandre, og merke at kontrollen over rollens fremtid er ute av både hans og mine hender. Jeg er usikker på hvordan jeg skal spille rollen videre, men rollen er kanskje også usikker på hvordan han skal leve videre, med det han har gjort?

Det blir en utfordring.

Så, nå har jeg skrevet meg litt forbi dette, og det er alltid godt. Beklager hvis jeg hørtes ut som ei pys-hys, det var ikke meningen, og skal virkelig ikke skje igjen. 😉

Yeah right.

Jeg er 30 år gammel, og har foreløpig spilt D&D i til sammen åtte år. Jeg har spilt to editions; 3.0 og 3.5. Jeg har spilt i settingene Greyhawk, Forgotten Realms, Ravenloft, Eberron, Birthright, Dragonlance, Sigil, og noen hjemmesnekrede verdener. Jeg husker nesten hver eneste karakter jeg har spilt, ned til de som døde etter to tette og ei badehette femten minutter inn i spill, og de som steg opp for å bli helter over alle helter, men husket kun av de fire eller fem rundt bordet de gangene vi levde oss inn i den andre verdenen.

Jeg skjønner godt de D&D-skaperne som ønsket å forevige karakterene sine som viktige personer i publiserte settinger, selv om jeg synes at Elminster kanskje er litt too much. Jeg elsker historien om det magiske formularet «Melf’s Acid Arrow» som ble til da en av skapernes unge sønn spilte karakteren Melf the Elf. En karakter som visstnok ble grundig most av et eller annet monster og døde. Hvem sier at det er en fordel å ha faren sin som GM?

Vi hadde, i vår spillgruppe, en wizard som skapte sine egne spells. Det hadde vært utrolig kult å kunne sett spellen «Prokrustes’ Spectral Body» i en offisiell liste for 3.5, men alas, 3.5 er nok for alltid dødt.

Grunnen til at jeg så vemodig omtaler D&D nå, er at gruppa som har spilt sammen i sju år er på vei mot oppløsning. GM’en flytter til Oslo, en av spillerne har allerede flyttet til Fredrikstad, en tredje av spillerne ble gravid og har nå fått en liten røverdatter som (selvsagt) betyr mer enn å trille terning en gang i uka.

Jeg husker godt da vi satte oss sammen på den lille hybelen hennes for sju år siden og introduserte fire roller til bordet: Den bitre, arrete, hevnlystne krigeren Logain Willowhill. Den unge, vakre, idealistiske halvalv-krigersken Hacathra Finwë. Den karismatiske, tøysete halfling-sorcereren Dendir Sormancer. Den to meter høye, rødhårede, smellvakre solpresten Ewandar Firecrest. De møttes i Cormyr i Forgotten Realms, helt uvitende om den påvirkningen de skulle ha på sine fem spillere, eller på de to som kom til senere i kampanjen. Etternølerne var den middelaldrende trollmannen «Ruidrik» (ekte navn: Prokrustes), og den sjarmerende, felespillende unge barden Tellis Ansirus. I tillegg kom Logains og Ewandars cohorter etter hvert, krigspresten «Mad-Dog» Rasham og tiefling-snikmordersken Caran «Kniv» Aleth.

Det er litt spesielt å tenke på at denne gruppa med merkelige personligheter – og personligheter i stadig utvikling! – har gått gradene fra level 1, med oppjuling av gobliner, til level 21 og epic status, med baronier og katedraler fordelt mellom seg. Presten Ewandar lå på -9 HP en gang på level 2, og hadde det ikke vært for tilfeldigheter, så hadde det kanskje vært en prest av Tymora som etter dette fulgte gruppa opp gjennom årene og som fikk sin historie fortalt.

Samtidig er det vemodig å tenke på at disse rollene – disse personlighetene – på et vis har utspilt sine roller på samme måte som vi spillere har redefinert prioriteringene våre – mht flytting, barn, arbeid, og så videre. For at vi skal kunne gå videre med våre virkelige liv, har rollene våre måttet stagnere, og deres historier ta slutt. Det er som å ta farvel med gamle venner – noen man har kjent i sju år – og selv om det kanskje er usunt å dvele ved det, så er det i grunnen svært trist. Det er så mye som fremdeles kunne blitt sagt og gjort. Ikke bare har rollene modnet, men spillerne har også modnet, og den Avstanden som jeg tidligere har snakket så varmt om er blitt tydeligere, men også mer utvisket på samme tid. Som en jernneve i en fløyelshanske, så å si.

Lovnaden fra GM’en er jo egentlig at kampanjen alltid vil bli spilt så lenge noen er interesserte i å spille i den. Hvilket vil si at en del videreutvikling kan bli gjort over e-post, på et forum, eller de gangene vi alle møtes, i ferier eller fridager når vi har tid og penger til å krysse avstanden mellom Trondheim og Østlandet. En del av meg er glad for dette og håper inderlig at det er mulig, mens en annen, kynisk del av meg regner med at det aldri vil bli gjørbart. Ting tar slutt, og det trenger ikke være en udelt negativ ting, selv om det er kjipt til å begynne med. Når gamle ting opphører, kan nye ting ta deres plass.

Det er ikke noen spillsetting vi kan utgi der vi fronter disse personene som store og viktige. Og dersom vi gjorde det, hvem vet om de ikke bare ville blitt avfeid som tøysete, slik vi avfeide Elminster? Poenget jeg vil gjøre meg er kanskje at rollespill, som teater – eller snarere, som improvisert teater – er flyktig, og at det er dette som gjør det til en så unik opplevelse. Vi kan lage wikier, hjemmesider, skrive journaler og oppsummeringer, men det det koker ned til er at når vi sitter der og ikler oss disse ansiktene, disse personlighetene, og disse idealene, så er det ingenting i verden som kan gjenskape dette verken før eller siden, og lage en representasjon av det som er verdig den opplevelsen vi har sammen.

Det er unikt, og jeg vil aldri glemme det.

Dette er kanskje den viktigste grunnen til at jeg spiller rollespill. Om det noen sinne var noen tvil.

Jeg antar automatisk at folk har hørt uttrykket Total Party Wipe før. Jeg mener, hallo? Dere leser denne bloggen! Det fordrer liksom en viss interesse for fenomenet kalt rollespill. Og det er i fenomenet kalt rollespill man finner fenomenet TPW.

Grunnen til at jeg kommer inn på det nå, er at jeg spilte tabletop Birthright i går. (Info om Birthright-settingen til D&D finner du bl.a. her og her.) Vi spilte egentlig et eventyrerparty på rundt ti stykker mellom level 1 og 3, og vi fikk i ræva med øks både en og to ganger.

I en setting hvor magiske gjenstander er sjeldnere en treøyd fisk, blir man ganske avhengig av alle små dytt man kan få – fra høy base attack bonus, til enkle spells, til flanking og charging. Når man møter en gjeng på ti gobliner med militærtrening, er det gjerne nok. Sleng på en wight, en gelatinous cube, et par ankheger, og en ogre med noen hobgobliner og en goblinprest, så har du en oppskrift på TPW. Rangeren min ble level draina permanent i løpet av et par runder, deretter klipt i to av en ankheg. Snakkes på lauda’n. Partylederen overlevde såvidt, en annen viktig person også, samt væpneren til partylederen, som var ei brøttum tønne av en karakter med masse hit points. Alle andre ble planert. Godt og vel.

En ekte TPW var det altså ikke. Men det kom skremmende nært. Spillinga var den del av den forumkampanjen jeg er med i, og selv om jeg ikke spilte hovedkarakteren min i går, så var det noen som gjorde det. En av dem ble sågar planert sammen med resten. Det er mao skummelt å dra på eventyr i denne settingen, i alle fall om man er litt happy-go-lucky, og i alle fall om man vil overleve.

Phew.

Fikk min .pdf av RPGirl Zine 2010 i mailboksen i går og leste artikkelen med det samme. Den inneholder også mange andre interessante artikler.

Du kan også bestille RPGirl Zine 2010, i hard copy eller i .pdf – eller begge! Via linken i margen til høyre.

Do it.

Do it now.

Jeg liker uttrykket «nerd rage». Det beskriver raseriet en nerd havner i når noen kritiserer objektet for hans nerdethet. Mange nerder har gjerne flere objekter, men det er altså ved kritikk av ett av dem, at nerden havner i nerd rage.

For eksempel er jeg veldig glad i Star Wars. Det er typisk irriterende når enkelte mennesker sier «Star Wars, sier du? Jeg foretrekker nå å se på voksenfilm, jeg da.» Eller Harry Potter. Jeg er f.eks. veldig glad i komiker/metal-tryne Henry Rollins, men når han snakker om at han ville kastet daten sin ut av bilen hvis hun leste barnebøker (Harry Potter), så blir jeg faktisk sur. Det får være måte på å være ignorant, altså. Jeg er heller ikke glad i overdrevne sammenligninger mellom Harry Potter (figuren) og hovedpersonen i tegneserien Books of Magic. Begge er unge gutter med briller og svart hår, check. Begge bor i England og kan gjøre magi, check. Begge har en ugle… nei, vent! Den ene har en jojo som blir forvandlet til en ugle på siste side av bok 1. Overfladiske likheter, absolutt, men både bøkene og personene tar så forskjellige retninger at det virker søk å si at JK Rowling «stjal konseptet». Hun stjal ikke konseptet, men hun kan ha merket seg utseendet. Uansett, nok om det.

Det som får meg til å havne i faktisk nerd rage, er blokkering av spill. Jepp, i rollespill. Av enten spillere eller GM, jeg er ikke så nøye på det – GM’en har ikke mer makt til å fortelle historien selv om han styrer alle NPC’ene. Grunnen til at jeg tar opp dette nå, er fordi en av spillerne i forumspillet jeg er med i, Birthright: The Dawn of the New Golden Age, driver og blokkerer.

OK, en kort oppsummering: Birthright dreier seg om politikk, krig, og slektslinjer i et knust imperium som står uten keiser. De forskjellige delene styrer seg selv, og alle ønsker vel egentlig a shot at the crown. Det er noen av landene som settingmessig er blitt profilert som «de slemme», og noen som «de snille». Representanter i senatet fra en av de snille og en av de slemme (Avanil og Ghoere, henholdsvis, om du er kjent med settingen) bestemte seg for å kjempe i en duell på forum – dvs Avanil mente at det ikke var en duell, siden Ghoere ikke hadde noen ære. Så de forlater senatet, Ghoere først og Avanil etter, og Ghoere sier at han kaster hansken sin foran føttene på Avanil og utfordrer ham.

Hva gjør så Avanil? Spiller han videre på dette med ære og velger å ta diskusjonen der og da? Velger han å gå rundt hansken og late som ingenting for å provosere? Neida. Han skriver i sin neste post:

[Avanil] completely ignores [Ghoere] when [Ghoere] pauses to ramble, striding right past him on his own way towards the Lists, leaving him to cast his glove at the back of [Avanil]’s feet.

Så. Ghoeres spiller spør i en speiltråd på forum hvorfor Avanils spiller ikke bare kunne tatt scenen slik den ble beskrevet, og påpeker spesielt dette med at hansken skulle lande foran føttene på Avanils representant, mens Avanil beskriver den som å ha landet bak dem mens de gikk. Avanil fortsetter å gnåle om at han har rett til å bestemme over sin rolles oppførsel, og han er også ellers som regel den første til å skrike ut når noen «prøver å fortelle ham hvordan han skal spille». Ja-a, du, Nisse.

Regelen for de fleste forumspill tilsier at spillere kan beskrive hendelsesforløp for hverandre så lenge de ikke tar direkte avgjørelser for handlingene til andre roller enn sin egen. Det er med andre ord innenfor rammene å si hvor en hanske landet, særlig siden rollen som kastet den, var i en posisjon til å kunne kontrollere hvor de andre rollene befant seg. Dette holder da ikke for enkelte, som da skynder seg å posisjonere rollen sin et annet sted, og på tross av at det ville vært brudd på «regelen», så hevder han at han kan gjøre det fordi «jeg manipulerer bare rollen min, ikke handlingen din». Dette stemmer jo, men på en slik måte at det ødelegger budet den andre spilleren har gitt.

Powergamers er spillere som alltid vil komme ut på topp, ikke via godt spill eller rollens knep, men via idiotoppførsel og å ignorere andres spill til sin egen fordel. Slike spillere, som ikke tar budene de blir gitt, irriterer meg noe grenseløst. Jeg, som spiller, hadde ikke noe med det hendelsesforløpet å gjøre, heldigvis. Ellers tror jeg virkelig det hadde blitt nerd rage. Det at noen spiller en «slemming» betyr ikke at de som spiller «snillingene» kan behandle «slem»-spilleren annerledes enn en hvilken som helst annen spiller. Og hvis man ikke tar budene til andre spillere, og alltid starter postene sine med «Nei, det skjer ikke SÅNN, fordi» – ja, da er de verdiløse som rollespillere og burde sette seg ned i politikken i stedet. Eller i barnehagen. Det blir i alle fall ikke noe godt spill utav det.

Jeg skjønner at folk vil at rollene deres alltid skal komme best ut, men noe av moroa med å være mange spillere er at ting ikke alltid går som planlagt. I Birthright spiller vi mot hverandre og med hverandre sånn dann og vann, fordi spillet handler (i ytterste instans) om å ta over et imperium foran snuten på alle de andre som prøver det samme. Jeg har én ting å si til spillere som prøver å manipulere andre spillere ved å spille dårlig IC (in character) og som forsvarer seg på småligste vis OOC (out of character): «Not cool, dude. Not cool.»

Eventuelt: «Jeg kommer hjem til deg og maler bikkja. Jeg vet hvor du bor.»

Noe av problemet er at enkelte spillere på forumspill som dette er amerikanere som passer den negative nerde-stereotypen perfekt. Noen ganger føles forum som et hønseri, så mye hjerneløs kakling og hakking det er som foregår.

RPGirl Zine 2010 ligger ute til bestilling, med en artikkel av undertegnede som en av teaser-tekstene på bloggen.

De siste dagene har jeg tilbragt med å lese Draug på do (do-draugen har ennå ikke dukket opp) og å skrive konfliktsystem til Morgenfri. Nå er jeg igang med de kjedelige listene: våpen, rustning, dingsebomser, prislister, våpenteknikker, og så videre. Blææh. Kjedelig. Alle prosjektene mine pleier å strande omtrent her, så nå er det om å gjøre å holde fokus.

Burde fulgt med på en ny diskusjon omkring «Nørwegian Style»-spill og rollefokus, men jeg tror ikke jeg orker akkurat nå. Jeg har nok å henge fingrene i; vi begynner å pusse opp kjøkkenet i den nye leiligheten på tirsdag. Jeg hater å pusse opp og gruer meg som en hund.

Pre-bursdagsspillinga mi nå på fredag blir sannsynligvis avlyst, så jeg er litt gretten også. Lørdag skal jeg ha fest, men det er masse folk som ikke kommer fordi det er sommerferie, eller de skal spille konsert, eller de skal kjøre bil, vaske katten, male taket, eller bor i feil by. Akkurat som da jeg var unge og ingen gadd å komme fordi de heller ville til badeland i Sverige. Å ha sommerbursdag sux!

Jeg har rekruttert en venn av meg til å lage kart til Morgenfri. Helge Lund Kolstad er hans navn, og han har fra nå av heltestatus i nerdenorge. Jeg har nettopp kladdet inn stedsnavn og farger for skog, fjell, osv. på en av kopiene jeg har fått tilsendt. Det er vakkert. Senere skal kartet oppdateres med finere skrift og symboler for byer og slikt. Jeg må legge til flere byer og slikt noe etter hvert, og kanskje lage veier og markere handelsruter. Puh. Helge får sitt å stri med.

Helge er også en av de faste spillerne i Star Wars-kampanjen min, som spiller av wookiee-politikeren og frihetskjemperen Grakuushhk. En fabelaktig kar på alle vis. Både Helge og Grakuushhk.

Ellers har jeg vært på loftet og hentet Draug-boka for å begynne på «Vestvågøy-trilogien». Søsteren min er tilbake i landet og vil spille rollespill, og hun vil like Draug ganske godt, tror jeg. Hun er ikke den terningglade sorten. Håper å rekruttere henne til en prøvespilling.

Store deler av mekanikken til Morgenfri er nå ferdig: Egenskaper, ferdigheter, trolldom, og dramatiske mekanikker (trekk, instinkter, og driv – legg merke til hvor friskt jeg stjeler fra andre). Det eneste jeg mangler å få taket på, er hvordan man skal helbrede skade, sykdom, og gift, og så kan jeg kjøre testspilling. Siden må jeg gi meg i kast med en liste over våpen og rustning og annet utstyr, og lage et system for hvordan man øker egenskaper og ferdigheter. Og så har jeg tenkt å lage en formularliste for trolldom sammen med spillerne på testspillingene, gjennom å se hva spillerne føler er mest praktisk for rollene å kunne.

Hm, en ny forumstorming for å klassifisere utstyr? Hm.

Neste side »