Under en rollespillsession på tirsdag, kom rollen min i skade for å drepe et spebarn. Det var ikke med rollens vitende, selv om jeg som spiller kanskje burde lagt sammen to og to (jeg tror jeg gjorde det også, men valgte å ignorere «hunchen»). Resultatet var, som sagt, at et spebarn døde.

I seg selv ikke sjokkerende i enkelte rollespill. I seg selv ikke SÅ sjokkerende for rollen min, nødvendigvis, siden han er en småpsykopatisk voldsmann, men han driver liksom og reformerer seg nå, for å bli et bedre menneske. Og med tanke på at spebarnet var et abstrakt liksombarn som en spilleder har funnet på, så burde det ikke gå inn på meg så mye.

Men det gjorde det. Faktisk. Jeg sverger, det var en reality bleed der et sted, i etterkant av dette fiktive drapet.

Rollen drepte barnet uforvarende ved å aktivere en effekt som gjorde skade på alt innenfor en viss radius. Like etter ble han slått i bakken av et angrep fra motstanderen, og ble ikke vekket før etter at det døde barnet var oppdaget og fjernet. Stemningen omkring «meg» da «jeg» våknet opp igjen var så trykket at den kunne skjæres med kniv, også i virkeligheten. Alle var stille og mutte. Rollen plukket opp på at noe var galt, men var så skadet at han ikke greide å fokusere på årsaken. Han forsto ikke selv hva han hadde gjort, for han hadde ikke sett barnet da han fyrte løs. Men jeg som spiller visste, og stemningen var jo til å ta og føle på.

Vanligvis er jeg flink til dette. Jeg kjenner forskjellen på fantasi og virkelighet, og jeg har vært i mange mørke irrganger idémessig. Men det finnes sprekker der vonde følelser får tak. Dette var nok en av dem.

Jeg er også en slik person som ser på katastrofefilmer og tenker på alle de som dør. De som ikke klarer seg fordi de ikke er helter i filmen. For eksempel synes jeg at hovedpersonen i armageddonkalkunen 2012 var en kuk som det ikke egentlig var så farlig med. Hvorfor skal han liksom overleve? Jo, fordi han er helten i filmen. Meh. Men hva med de stakkars menneskene som ikke fikk plass ombord på «arkene»? Hva med de som fikk asteroider i hodet i Armageddon? Hva med de som druknet i Deep Impact? Jeg er ikke så glad i sånne filmer, mye fordi de spekulerer i det overpompøse, men jeg nevner konseptet her som et eksempel på ting som jeg reagerer sterkt på, på en måte som kanskje ikke alle gjør.

Jeg er et følelsesmenneske, og jeg er empatisk. Til den grad at jeg må ha en viss distanse for å kunne fungere som menneske i møte med et utall grusomheter i den virkelige verden. Sult, krig, epidemier, fattigdom, ulykker, drap. Det er enkelt å distansere seg fra mye av dette fordi jeg bare leser om det på internett eller ser det på TV. Det er distanse. Men når jeg spiller rollespill, blir det noe annet. Det blir virkeligere enn virkeligheten av og til.

Spebarn er ikke min sterke side. Barn generelt, er ikke min sterke side. Jeg liker ikke barn noe særlig. Men det betyr ikke at jeg vil dem noe vondt. Det er muligens en slags indre refleks, dette med å ønske å beskytte barn, jeg vet ikke. Mange som har barn vil sikkert regne det som noe selvsagt, og det forstår jeg. Men et spill er da bare et spill?

Not so. Ikke denne gangen.

Det er faktisk påfallende hvor mye dette døde, fiktive spebarnet har gått inn på meg. Jeg hadde problemer med å få sove samme natt. Jeg har tenkt på dette barnet også på dagtid. Det er ganske merkelig hvordan en hendelse som ikke en gang er ekte, kan påvirke en så mye. Kanskje er det mest fordi det var et uhell – rollen er til vanlig ganske ondskapsfull, og det er ikke uvanlig at han gjorde noe ondskapsfullt, men han endte med å gjøre noe som gikk utover mer enn det han ville ønsket. Det ondeste han gjorde var dermed ikke med vilje, men noe han vil ta innover seg fordi jeg som spiller har tatt det innover meg.

Jeg berører igjen temaet «Avstanden», og hvordan rollen skiller seg fra meg, og hvordan den ikke gjør det. Det er spesielt interessant nå, kanskje, med tanke på hvor obsessed jeg virker over denne hendelsen. Sannheten er at det ikke er så ille som det høres ut. Det er bare fryktelig uvant for meg å faktisk føle verdener gli over i hverandre, og merke at kontrollen over rollens fremtid er ute av både hans og mine hender. Jeg er usikker på hvordan jeg skal spille rollen videre, men rollen er kanskje også usikker på hvordan han skal leve videre, med det han har gjort?

Det blir en utfordring.

Så, nå har jeg skrevet meg litt forbi dette, og det er alltid godt. Beklager hvis jeg hørtes ut som ei pys-hys, det var ikke meningen, og skal virkelig ikke skje igjen. 😉

Yeah right.

Advertisements