august 2010


I går kveld satt jeg og hjalp mora til kjæresten min (hun er lærer i barneskolen) med å finne navnet på blomster som ungene i klassen hennes hadde plukket. Blomstene var most under plast mot en mørk bakgrunn, og dermed ikke alltid like enkle å dra kjensel på. Jeg klarte likevel en ti-femten stykker av tredve, og enda flere med hjelp av ei blomsterbok.

Mens jeg satt og holdt på med dette, slo det meg at jeg er lærer. Ikke noe spesielt med det i grunn, jeg har jo tross alt fullført ei yrkesutdanning for å bli det, så det kom ikke som noen overraskelse akkurat. Mer som en slags åpenbaring. Ja, jeg vet at Tyler Durden sier «You are not your job.» (Les Fight Club om du ikke allerede har gjort det!) Men tenk deg læll!

Hvor vil jeg med dette? Jo: Svært mange jeg kjenner og er venner med innenfor laiv- og rollespillmiljøet i Norge er lærere. De fleste av dem var lærere – eller hadde bestemt seg for å bli det – lenge før meg, og helt uavhengig av at jeg ble det. Det er ikke en kollektiv avgjørelse som ligger bak. Av dem jeg deler hobby med regelmessig i Trondheim, er det ikke så mange lærere lenger nå. De fleste av dem har flyttet, eller skal flytte. Men totalt sett, når jeg regner med folk jeg kjenner, men ikke spiller sammen med regelmessig, så er det ganske mange. Pluss de fra laivmiljøet.

Hva er det egentlig som gjør at pedagogikk og rollespill opptrer sammen i så mange sammenhenger? Jeg føler meg tvunget til å nevne Lærelyst, som jeg selv rakk å jobbe (ubetalt!)  for ved en anledning.

Teori #1: Det å jobbe som lærer er et lite rollespill i seg selv. Du kan ikke være 100% deg selv – bl.a. er du tvunget til å følge skolens reglement uansett hvor teit du måtte synes det er i enkeltsaker. Du bør ikke snakke om at du har vært på fylla i helga. Osv. Oppførselen din er på mange måter en trimmet utgave av deg selv, tilpasset og justert til offentlig og barnevennlig bruk. For ikke å snakke om den modifiserte oppførselen til elevene – fra bajasen som vil ha oppmerksomheten han ikke får hjemme, til bimboen som egentlig kunne hatt straight As om hun bare ikke tviholdt på blekemiddelet og sminken.

Teori #2: Mange pedagogiske modeller går ut på å støtte oppunder elevens grunnferdigheter, eller bakgrunnskunnskap, og bygge videre på denne (litt som et XP-system!). Lærerens jobb er å støtte oppunder, hjelpe til med motivasjon og veiledning. Det sosiale samspillet mellom lærer og elev, mellom elev og elev, og mellom lærer og lærer, er ganske likt samarbeidet i et rollespill. Man bytter på å være den som er flink til noe, man støtter gverandre, og vil til sist kunne «komme levende fra det» med gruppas hjelp. Gruppearbeid i seg selv er som regel en yndet aktivitet i skolen.

Jeg kunne kommet med flere teorier, men jeg gidder ikke. I stedet skal jeg ta en sammenligning litt videre.

På skolen starter n00bsene – de nye rollene. Rollene er commoners. Ved GM’ens hjelp skal de komme ut fra dette eventyret med mye høyere level – forhåpentligvis class levels – enn de startet. Først må GM’en finne ut hva slags skills og sånt de nye rollene i gruppa har. Det er litt av en jobb, siden de gjerne er en 20-30 stykker. Noen kan kanskje å lese. Andre er barbarer.

OK, det ble kanskje litt vel nerdete. Men morsomt. Synes jeg.

Uansett, tenkte at jeg på tampen skulle nevne at da jeg snakket om laiv med noen utlendinger på Birthright-forumet, så ble det nevnt noe om å spille med svette nerder. Nå har jeg i tre år vært på Arcon, og i minst fem år vært på Hexcon, men utenom noen «sightings» der, kan jeg ikke si jeg har verken sett eller spilt sammen med svette nerder. De fleste jeg kjenner er hele, rene, og pene i tøyet, og kommer fra mer eller mindre møblerte hjem. Hvor er egentlig alle disse svette nerdene folk snakker om hele tiden?

Til slutt: Jeg har kjøpt meg Pathfinder. Hurra! Takk igjen til Espen Gätzschmann (ikke lærer) for gavekortet som gjorde dette kjøpet mulig.

Ble nettopp tipset om et blogginnlegg som handler om hvorfor få jenter spiller rollespill. Hadde nesten forventet meg noe mer brannfakkel-aktig, men der ble jeg skuffet, gitt. Antar ikke alle kan være så snurrige som frk. Ferrada-Noli fra mitt forrige innlegg.

Blogginnlegget jeg snakker om nå ligger her på bloggen «I’m building something», som er skrevet av Arvid Axbrink Cederholm.

Innlegget begynner med å karakterisere hovedtrekk ved D&D, og avslutter ved å karakterisere hovedtrekk ved et progressivt spill som heter Apocalypse World. I midten der et sted kommer det som jeg opplever som det største aberet ved innlegget. Her omtales altså D&Ds karakteristika:

All of these qualities are qualities associated with masculinity, and to a lesser extent, autism.

Jazzå?

Altså, maskulinitet… ja, jo, OK, da. Autisme? Når var sist en autist syntes det var topp å jobbe i gruppe? De autistene jeg har vært i kontakt med (via f.eks. jobb) har heller vært innstilt på det motsatte. Det eneste punktet i den lista som passer på autisme er vel det uhorvelig omfattende regelsettet.

Ellers, tja. «Hvorfor jenter ikke spiller rollespill»… vi gjør jo det? Noen gjør det ikke, men det er kanskje fordi de ikke er så interessert? Man kan like gjerne spørre hvorfor ikke flere gutter driver med sying. Jeg er jo jente, og jeg spiller rollespill, og jeg har alltid vært interessert i det, så det er litt vanskelig for meg å sette meg inn i den situasjonen som beskrives; at jenter skal synes at det er vanskelig å bli med på noe som flest gutter gjør.

Altså:

«Stemmerett? Nei, uff, det er det jo bare menn som driver med. Jeg er ikke så interessert, jeg altså.»

«Nei, jeg skal ikke lære meg å kjøre bil, for det er jo en sånn mannfolk-greie.»

Er man interessert nok, så finnes det ingen grenser for hva man vil forsøke å oppnå. Dersom man ikke er interessert, kan man jo bare la være, men da må man innse at man gjør det på bekostning av utvikling. Det gjelder ganske mange ting. La gå, det er nok litt søkt å sammenligne rollespill med stemmerett, men tenk igjen: å si nei til rollespill er å si nei til fantastiske muligheter til personlig utvikling og utrolig spennende opplevelser. Ingen kan tvinge deg til å si ja, men du frarøver deg selv ganske store fordeler ved å si nei. Deg om det.

Det er sagt at jenter setter større pris på rollespill med færre systemregler, løsere definerte roller, samspill med relasjoner, mindre hierarki, osv. Jeg må si at de aller fleste jeg har møtt på som med fynd og klem hevder at de foretrekker dette, er menn. For å bryte det opp til lettfattelige størrelser:

Mitt spillmiljø i Trondheim består av rundt regnet elleve menn og fire kvinner. Av disse har vel omkring to menn og to kvinner sagt at de foretrekker spill på relasjoner og joint storytelling fremfor hierarki og masse systemregler. Spillmiljøet jeg kjenner til i Oslo og ellers sør i landet, består av ganske mange flere menn, og tre-fire kvinner (der også). Her er det derimot slik at godt over flesteparten av mannfolkene hevder at de foretrekker de «feminine» verdiene.

Når slikt hender, altså at svært mange menn holder seg til det som kalles «feminint», kan man lenger kalle det «feminint» da?

Jeg vil påstå at det ikke handler om kjønn, men at det handler om interesser som går på tvers av kjønn. Jeg er ingen kjønnsforsker, men blir sliten av at alt, alltid, skal handle om innovertiss og utovertiss. Kan det ikke handle om noe annet? Jeg synes det blir like gammeldags å kalle kompliserte regler i rollespill for en «gutteting» som det blir å kalle fotball for en gutteting, eller matematikk, eller bilmekking, eller grøftegraving, eller hjernekirurgi, eller rakettbygging, eller IKT… eller… eller stemmerett. Når begynte vi å føle at det «må være sånn» fordi «det alltid har vært sånn»? Hva med å se fremover? Eller er det en «jenteting»?

P.S.: Enda mer slitsomt blir det at folk bruker innlegget til Cederholm som en unnskyldning til å snakke om hvor elendig D&D «gjør det». Når skal folk skjønne at det ikke handler om redskapet, men om hva du bruker det til? Det blir for lettvint å beskylde et redskap for egen mangel på evne, om man får bruke et så sterkt uttrykk. Man setter nå engang sine egne begrensninger.

Leste nettopp artikkelen «Nördarnas revansch gör kulturen tråkig» av Caroline Ringskog Ferrada-Noli. Jeg har en del å si om den saken til mine norske lesere, siden jeg ikke gidder lese alle kommentarene og prøve å gjøre meg forstått overfor svensker. Hva er det med at svensker og dansker ikke skjønner norsk, forøvrig? Vi skjønner jo i alle fall svensk, selv om dansk er litt verre muntlig.

Men altså. Ja. Så de folkene som kanskje er mest interessert i popkultur er altså «tråkige» – de sammenlignes med slike ting som «brillemote» og «surdeigstrend» uten at jeg helt skjønner sammenhengen. (Er det nerdete å bruke surdeig? Hva har jeg gått glipp av?) Og man begynner å blande inn hipstere i dette her, som om en hipster noen gang har vært en nerd. Som Tyler Durden sier i Fight Club: «Sticking feathers up your butt does not make you a chicken.» At en hipster har på seg Yoda-T-skjorte betyr ikke at han eller hun har skjønt greia.

Et av momentene hvor nerder visstnok gjør noe galt er ved å ikke bry seg om klasseskille og politisk realitet. Nerden bryr seg ikke om sult og nød, om flyktninger og urettferdighet. Ifølge Caroline Ringskog Ferrada-Noli i alle fall.

Ferrada-Noli sier:

Sub­kulturens traditionella engagemang för att förändra världen riktas nu i stället inåt i en introspektiv individualism men verkar på traditionella kultursidor, vilket ger illusionen att världsfrånvändheten bär på ett budskap.

Illusjonen om at det å «vende seg bort fra verden» har et budskap. Ojameg. Hvor dårlig fantasi skal du ha for å uttrykke noe slikt? Hvor ubegripelig skakkjørt må man være, at man ikke kan se at det ikke er snakk om å vende seg bort fra noe som helst, men å sette virkeligheten inn i eventyrets rammer? Hvor bedøvet er kreativiteten din om du ikke forstår betydningen av eventyr?

Kjære Caroline: Har du lest «Ringenes Herre»? Eller enda viktigere: Har du forstått den? Har du forstått de moralske og politiske speilingene som dukker opp i filmer som «The Matrix», romaner som «Neuromancer» og «A Song of Ice and Fire», tegneserier som «Y: The Last Man» og «The Walking Dead», og ikke minst rollespill som «Warhammer», TV-spill som «Dragon Age» og «Mass Effect», og TV-serier som «Buffy the Vampire Slayer» og «Battlestar Galactica»? Det virker nemlig ikke slik.

Det virker som om motviljen mot denne kulturen, og fokuset på «å se realitetene» er viktigere enn det faktum at nerdekulturen viser moral og politikk på en annen måte. De poengene som nerdekulturen viser oss er kanskje tilslørte i vampyrer og roboter, men de er ikke mindre viktige poenger. I stedet for å vise frem bilder av et sultende barn i Afrika, viser nerdekulturen sult som et problem i større skala gjennom fiksjon som speiler problemet fra mange sider og gir mange personlige betraktninger og innsikter – men akk, fra et fiktivt hold, som for artikkelforfatteren ikke er godt nok. Man kan bare føle medynk med enkelte personers firkantede livssyn og mangel på perspektiv.

Apropos fiktivt…

I arbetarklassen: Misär, smärta, crack.

Hva faen? Altså… hvor overdramatiserende skal man bli? Ja, det finnes folk som opplever en eller flere av disse, men tilhører de nødvendigvis arbeiderklassen? Hvor mange ganger skal man si «Ola døde av å drukne i sitt eget spy på grunn av en overdose heroin», og hvor mange ganger kan noen høre om det før de begynner å venne seg til tanken på at folk dør av heroin i den vestlige verden? Det å endre budskapet og sette det inn i en annen samenheng kan fornye budskapet gang på gang, slik at tilvenningen i det minste går langsommere, og man kan være bevisst problemet lenger, og dermed ha mer tid til å spekulere ut ha man kan gjøre med det.

Svaret som Ole Peder Giæver forsøkte å uttrykke i kommentarfeltet til artikkelen (og som jeg synes var et ganske godt svar), skal jeg gjengi her, siden det sparer norske lesere for å lete igjennom hele tråden:

Dette var en salig blanding av klasseanalyse, generaliseringer med bred pensel og store ord. Jeg tror det finnes mange ”nerdekulturer”, men vil i denne sammenhengen argumentere som om sekkebegrepet hadde gyldighet.

Noen nerdefenomener, som Star Wars, er massefenomener med bred kommersiell appell. Andre er fremdeles marginale kulturuttrykk. At mainstreamkulturen nærer seg på ulike subkulturelle uttrykk og tar dem opp i seg/kommersialiserer dem er vel ikke akkurat et nytt fenomen. Det siste tiåret  har det blant annet vært ”nerdekulturens” tur, med en eksplosjon i populariteten til sci-fi og superheltfilmer, dataspill og andre kulturuttrykk som tidligere var forbeholdt ”nerdene”. Noen av disse kulturuttrykkene er skitt, andre er kanel. Som i de fleste andre ”genre”.

Noen eksempler på ”världsfrånvända” nerdekulturelle uttrykk: – George Orwells roman 1984 og dens angrep på totalitarisme og perversjonene innen kommunismen og fascismen. – Cyberpunkgenrens skildringer av fremmedgjøring og fremtidsprofetier om kapitalismens og teknologiens utvikling. – Den svenske larpen Mellan Himmel och Hav og dens bevisste dekonstruksjon av kjønnsroller. – Tegneseriejournalisten Joe Saccos skildringer fra steder som Gaza og Goražde. Eller for den saks skyld Guy Delisles skildringer fra Pyongyang og Burma. – Monty Pythons mange små stikk mot ulike former for autoriteter – Rollespillet Steal Away Jordan, om slaveriet i USA på 1800-tallet.

Det handler også om å bruke ordene til den magiske forfatteren Tor Åge Bringsværd, som jeg har sitert så mange ganger, og som Ole Peder også har sitert i sitt svar til Ferrada-Noli. Jeg begynner med konteksten, som er et sitat på originalspråket, fra A. A. Milnes «The Hundred Acre Wood», og fortsetter med Bringsværds utdypning:

«Rabbit’s clever,» said Pooh thoughtfully.
«Yes,» said Piglet, «Rabbit’s clever.»
«And he has Brain.»
«Yes,» said piglet. «Rabbit has Brain.»
There was a long silence.
«I suppose,» said Pooh, «that that’s why he never understands anything.»

Det finnes en del slike – jeg hadde nær sagt «kaniner» – som mener at eventyr er virkelighetsflukt. Slik går det an å snu tingene på hodet. For er det noe eventyr, lignelser og fantasirike bilder kan hjelpe oss til, så er det vel nettopp til å forstå virkeligheten. Slik at ikke alt blir borte i en grå tåke av logaritmetabeller, stresskofferter og pensjonspoenger.

Vi trenger eventyret. Ikke bare som en underholdende lek, men som en måte å formidle idealer og livsvisdom på. En snarvei til hjerte og forstand. Det er nemlig alltid oss selv vi møter – forkledd som hekser og prinsesser, dyr og troll.

Men likevel og tross alt… blir ikke dette en «omvei»? Både for leser og forfatter? Hvis det er virkeligheten jeg vil beskrive, hvorfor går jeg ikke da bare rett på?

Sett at virkeligheten er en skog vi har gått oss vill i. Og det har vi nok de fleste av oss. Da hjelper det lite å sette seg på huk og kikke på stener og strå. Den eneste sjansen vi har til å orientere oss er å finne et høyt punkt. Og eventyret er nettopp et slikt tre vi kan klatre opp i. For å få en oversikt. Se de store linjene i landskapet… På samme måte er det hvis du står med nesa tett inntil et maleri. Da vil bildet som regel bare virke forvirrende og meningsløst: uformelige farveflekker, streker og prikker. Først når du går et par skritt tilbake, begynner du å ane hva bildet skal forestille. På avstand blir det lettere å se en sammenheng.

I litteraturen har man fra de eldste tider brukt eventyr og fabler for å skape en slik nødvendig distanse. «Det fantastiske» er et knep forfattere bruker når de vil forenkle og tydeliggjøre, når man vil ha frem det karakteristiske ved en situasjon, det vesentlige ved et problem.

Dette er en visdom som i alle fall jeg holder fast på. Virkelighetsflukt er ikke egentlig en flukt i det hele tatt, når jeg tenker meg om – det er snarere en avstand som behøves for å kunne bearbeide (og kanskje løse) et problem som man ellers ville oversett. Det at menneskene drømmer, er et uttrykk for at underbevisstheten bearbeider et problem som bevisstheten kanskje ikke er klar over en gang. Så neste gang man drømmer noe om at ville strutser jager en over kanten på en klippe, så er det kanskje noe helt annet det handler om. F.eks. at man er litt bekymret for arbeidsledigheten i landet.

Etter å ha vært på Soria Moria-laiv, må jeg behandle temaet «kriterier for god laiv». I følge Soria Moria har det mye å gjøre med «de tre S-ene», altså Sove godt, Spise godt, og Skite godt. Det holder jeg med dem i. Men dette har lite å gjøre med handlinga i laiven, selv om det vil være en klar påvirkning på spillet dersom man er nødt til å gå to kilometer for å bæsje i ei strikkalue og tørke seg med brennesle.

Min gode venn og rollespiller Jørn Slemdal (opphavsmannen til selveste orken i brønna) fant i sin endeløse kreativitet opp fem kriterier som skal måles for å se om man har hatt en god laiv-opplevelse. Fem elementer som må være del av laiven. Jeg har forsøkt å forklare og moderere kriteriene her:

1. Drekking

På trønderlaiv er det som regel ikke noe alkoholforbud. Man skjenker dog ikke uvillige folk, og passer på å holde seg på matta hvis det er unger i nærheten, men det er altså ingen tradisjon for «pædda-sprit». I Bergen har jeg vært med på å koke liksomwhisky av lapsang-te og chilipulver. I Trøndelag er det ekte varer. Kriteriet omhandler nok ikke nødvendigvis mengden drekking, men kvaliteten på både varer og passende situasjoner. Mye drekking gir ikke nødvendigvis en høy score.

2. Brenning

Noe skal brenne. Bål er minstekrav. Jo større bål, jo kulere, og dersom man har pyroeffekter og eksplosjoner, er det toppen av kransekaka. Det skal passe inn – det hjelper liksom ikke å sette fyr på vertshuset – men regelen er som oftest at jo mer, jo bedre. Folk som brenner (pyro-effekt på/med en person) er aller best.

3. Slåssing

Det blir ikke laiv uten slåssing. En kjapp nevekamp holder ikke, man må minst opp på et stort og episk slag eller en skjebnesvanger duell. Blod og tårer. Mengder av SiS. Og det er best dersom man vinner, men bare vinner såvidt.

4. Roping

MAN SKAL ROPE PÅ LAIV! ROPE OG ROPE! Det skal bråkes, skråles, kommanderes, kaukes, og hoies. Dersom man kan rope korte beskjeder er det best – lange samtaler på roping funker dårlig. Tilrop og oppildning er aller best, type: «KOM IGJEN, TA DEM!» eller «HOLD LINJA!» eller «LEVE KONGEN!»

5. Skremming

Det skal være skummelt på laiv. Du skal kjenne hjertet dunke i brystet av ymse grunner. Skumle SiS, skjebnesvangre feilvurderinger, svetten langs ryggen når du glipper sverdet i kamp eller føler varulven ta over kroppen din. Tanken på mengdene med spøkelser i skogen som du ikke kan se, men som du vet at er der. Fienden som brått stikker opp av en busk og ser rett på deg, så nær at dere kan ta på hverandre. Vissheten om at du har mistet de magiske kreftene dine akkurat idet orkehæren skal til å angripe leiren. Klubba til trollet som suser mot hodet ditt. Kvinnen du elsker i duell til døden mot landets beste fektemester. Mmm, skremming.

Det er mulig Jørn ikke hadde tenkt det så komplisert. Kan hende er det mengden som teller likevel. Men dette er altså min egen tolkning av kriteriene, og det jeg kommer til å bruke som modell for laivanmeldelser senere i denne bloggen.

Nå fikk jeg lyst til å arrangere laiv selv. Hm.

Advarsel: Lang post.

(Hvis noen lurer på noe av ordbruken og begrepene i posten, kan jeg si at jeg prøver å gjøre anmeldelsen leselig også av folk som ikke kjenner til Allfirda-settingen og rollene.)

Fra tirsdag 10. til lørdag 14. august deltok jeg på laiven «Ingen skygge uten lys» på Oppdal villmarksleir, i regi av den meget erfarne laivarrangørgruppa Soria Moria, i deres velbrukte setting Allfirda. Laiven er den siste i en trilogi kalt «Skyggeland-trilogien». Jeg deltok på den forrige, «En håndfull tid», og på denne siste.

Ved begge anledninger spilte jeg rollen som Arna Tveegg, en hellig utvalgt av sin gud Argotan, Skjebnemesteren, gud for skjebner, balanse, likevekt, tosidighet, og tid/evighet. (For D&D-entusiaster kan man sammenligne det med å være fryktelig Lawful Neutral.) Guden har få utvalgte, og rollen skal derfor i utgangspunktet være ganske kul å spille og få en del bra spill.

Vaskelappen til denne laiven var «den store magiker-/ritual-/redde verden-laiven». Det er fair enough, gitt det overhengende plottet til trilogien: Drager kom til Allfirda fra en annen verden for mange hundre år siden, for å slavebinde alle som bodde der. Magikeren Gelwyn har i seg en drage, og har gjort seg til hele Allfirdas fiende. Via store strabaser og et stort rituale skal dragen fordrives.

Enkelt og greit.

Jeg skal egentlig bare oppsummere laivens gode og dårlige sider her, og gidder ikke gjengi fem dager med handling. Selv om du ikke kjenner handlingen på laiven, kan det være interessant å lese hva som ble gjort galt og hva som ble gjort riktig – dersom du er interessert i sånt.

Here goes:

HVA VAR BRA?

Logistikken

Oppdal villmarksleir er et fabelaktig sted. To sett med doble utedasser, samt vannklosetter i et hus imellom de to utedassene (huset ellers ble brukt av arrangørene). Rennende vann i tre kraner spredt omkring. Spisesal med kjøkken tilknyttet, med mulighet til å skjule det moderne kjøkkenet ganske godt mot innsyn. Tre hus ble brukt til spill: Et hus med masse soveplasser, til soving, selvsagt. Et hus med spisesal og kjøkken, brukt som vertshus. Et ekstra hus, brukt til møter, eller andre ting. Til sist, et ekstra hus til arrangør-ting.

På alle dassene var det alltid papir og våtservietter tilgjengelig. Det skrantet med lys i begynnelsen, men det ble det raskt en ordning på. Off-laiv-ting ble fraktet i en kjerre og dekket til av pledd og slikt. Det var lett å ignorere små brudd i fiksjonen på grunn av måten det ble gjort på.

Omgivelsene var naturskjønne og relativt skjermede, selv om vi både hørte fly passere, ambulansesirener i det fjerne, og at noen in-laiv badere i elva som rant i nærheten ble overrasket av et rafting-følge.

Friheten

Rollene ble gitt mange muligheter og stor frihet til å selv definere hva som måtte gjøres og inkluderes for å kunne bekjempe den onde Gelwyn. Å ha mange plott og mange muligheter for hvordan de skulle løses, var tøft.

Etablert setting

Soria Moria har etablert Allfirda som setting gjennom tiår med laiv-arrangering. Settingen er levende, og den har en historie som i stor grad er etablert av faktiske spillere. At settingen er nær nordisk/skandinavisk med bruk av norske og germanske navn, gjør det enklere å ikke føle seg litt dum når man prater norsk dialekt i en fantasy-setting.

Barn

Det var en masse barn med på laiven. Fra nyfødte spebarn til tenåringer. Seks-sjuåringene var ikke så mye i rolle, men at de var i nærheten gjorde at man opplevde demografien som levende og realistisk. Flere større barn deltok i slaget mot slutten av laiven, og de gjorde rett og slett en fantastisk jobb.

Mat

Vertshuset hadde egen kokk som serverte varm mat til flere av døgnets tider. At det ble solgt brødskiver utenom middagstid var fantastisk.

Været

Været var bedre enn på noen annen laiv jeg har vært, bare likestilt med «En tråd i veven» i Bergen for noen år siden.

Småspill

Jeg hadde mange samtaler og diskusjoner omkring småtterier sammen med mange av de forskjellige rollene på laiven.

HVA VAR MINDRE BRA?

Joggesko

Jeg så mange av dem. På barn er det greit, men voksne laivere bør vite bedre.

Plott-hoarding

Dette er min største innvending.

Man er som regel oppfordret til å dele plott på laiv. Avsløre hemmeligheter, om enn gradvis. Hinte til ting, inkludere andre, og skape spill. Dette gikk fint de første dagene, men skled ut av kontroll ganske tidlig i løpet av torsdag.

Hva mener jeg med plott-hoarding?

Plott-hoarding er en av to, men kan også være en kombinasjon. For det første deler man ikke plottene sine. Det vil si at man verken etterspør eller ønsker å motta hjelp fra andre roller, unntatt i situasjoner hvor de bare gjør som de får beskjed om. Man deler ikke informasjon, og ønsker ikke å spre plottet. Man vil være viktig. For det andre kan man til og med finne på å ta andres plott – hvis noen inkluderer en i plottene sine, vil man løse plottene FOR spillerne som opprinnelig eide dem, gjerne etter å ha ekskludert dem fra sine egne plott.

Dette skjedde med meg flere ganger. Jeg skulle spille en rolle som i utgangspunktet var ganske tøff og unik. Skjebneguden har få hellige utvalgte, og man er dermed per def litt spesiell og viktig. NOT SO.

Etter to dager dukket fostersønnen til guden min opp som rolle. Rollen har vært spilt tidligere, la gå, og jeg fikk litt kult spill opp mot å møte en så tøff skikkelse – men det var deretter vanskelig å bli inkludert i de store plottene, fordi man allerede hadde en mye bedre representant for guden som man kunne inkludere i stedet for meg. I tillegg møtte det opp en rolle som også er en slags utvalgt, men mer av en «yndling», som har gudegitte krefter fordi guden liker at hun er så sterk og kul. Hun rådspurte meg litt, men det var ikke så mye spill der, særlig ikke etter at gudens fostersønn dukket opp og de to spilte en del sammen.

Til sist hadde jeg en gudegitt evne som gjorde rollen min unik: Jeg kunne gi livskraft fra meg selv til andre og hente dem tilbake fra døden så fremt det ble gjort tidsnok etter at vedkommende var død. Jeg ble bedt om å gjøre dette i spill for å hjelpe en av de viktige magiker-rollene, og sa ja til det. Deretter ble jeg bedt om å ikke gjøre det likevel, fordi «de hadde ordnet det på en annen måte» (de to andre, tøffere rollene som hadde samme gud). Der og da var jeg for sliten til å protestere, men i ettertid begynner jeg nesten å grine, så skuffet er jeg over at jeg ikke fikk lov til å vise frem det som rollen er laget for å gjøre. Jeg angrer voldsomt på at jeg var så dum at jeg ikke bare gikk off-laiv og sa «dette plottet vil jeg ha». Fy faen. Så dum, vøtt. Og så utrolig skuffet.

Blokkering (en videreføring av plott-hoarding)

I rollen min hadde jeg fått skrevet inn en hendelse som gjorde at jeg var redd for alver, og ville gjenoppleve hendelsen når jeg møtte alver senere. Dette gjorde at jeg ikke fikk spilt opp mot nesten halve spillermassen på laiven. Jeg mener dette er blokkering av spill, og det er greit å ha noe i rollen som gjør at man f.eks. er fiendtlig eller lignende, som gjør at man kan skape spill, men dette ble mest en kuriositet, og ikke egentlig noe som skapte spill utover at alvene ikke skjønte hvorfor jeg gikk i bue rundt dem.

Ellers hadde jeg et plott som gikk ut på at jeg hadde en ond gjenstand som jeg hadde glemt at jeg bar på. Poenget var å spille på at jeg var tynget av dette uten å avsløre direkte hva det gikk ut på. Deretter skulle jeg gi den videre til noen som kunne bli besatt av den og kanskje bli ond. Like etter at jeg hadde gitt den fra meg hadde andre roller allerede puslet ut hva den tingen gjorde, at jeg hadde hatt den, og hvem jeg hadde gitt den til. Da de skulle finne den og ødelegge den, ble jeg ikke inkludert. Jeg var til stede, men fikk ikke delta, og ble avvist da jeg tilbød meg å hjelpe. Jeg kan skjønne at de var skeptiske til innflytelsen gjenstanden hadde hatt på meg, men jeg var fremdeles den som var best skikket av alle på stedet til å håndtere den uten å bli ond.

Viktigpetteri (en videreføring av blokkering)

Enkelte av rollene på laiven var per def «viktigpettere» som var sentrale i alle de store plottlinjene, og som alle kom løpende til når de hadde noe å spørre om, si fra om, eller klage over. Noe av gleden ved å være en viktigpetter er jo at man er viktig, men da har man også som spiller et ansvar for å inkludere andre, delegere oppgaver og ansvar, og faktisk gidde å se de «ubetydelige» slik at de kan få gleden av å snakke med, eller bli rådspurt av, Den Mektige Magikeren (for å bruke et eksempel). Noen av spillerne klarte dette fint, andre ikke like fint.

Gamle, mektige roller fra tidligere spill dukket opp ved flere anledninger og stjal spill fra nyere/mindre etablerte roller. Disse tok i stor grad kontrollen vekk fra rollene som gruppe, og plasserte den i hendene på noen få. Dette er ikke bra spill. Sorry, altså.

Magi = tøft – Gudenes mirakler = gårsdagens potetskrell

Magikere er overrepresentert og overmektige i settingen Allfirda, i alle fall i forhold til prestene. Det er en illusjon av at prestenes mirakler er mektige og gudene viktige, men i realiteten er prestene noen som magikerne roper på bare når de er nødt, og som får ræv-enden av pinnen når man skal utføre ritualer.

Dette gjelder ikke bare spillernes behandling av religion, men også arrangørenes. Soria Moria skal ha all mulig skryt, men når det kommer til presteritualet som vi (uten å bli oppfordret, forsåvidt) la masse tid og krefter i å organisere, så fikk vi ingenting igjen for det, og det ble en fjert i forhold til all oppmerksomheten magikernes opplegg fikk. I tillegg ble vi forstyrret til stadighet i ritualet av magikere og andre viktigpettere som løp omkring og gnålte på oss, og ikke ville hjelpe oss fordi de måtte spare krefter til det som var viktig.

Enn om det ritualet kunne gitt oss prester muligheten til å styrke magikerne? Enn om det kunne gitt oss muligheten til å bidra mer aktivt? I stedet ble det mye arbeid for et skuffende resultat, eller snarere mangel på det.

GYLNE ØYEBLIKK

  • Magikeren Isidor blir tvunget til å bruke opp «overflødig energi», og gjør det ved å kaste (harmløs) magi på den svakere magikeren Cruentis, som snakker tull i en halvtime etterpå. Utdrag: «Jeg har kjeks i poinnjbroka» – «Det var søtsaker i langpanna, det!» – «En håndfull kongler, han smuldra kjeksen min!»
  • Teologisk debatt mellom meg, to andre prester (Etain av Nida og Tankred av Grashan), og en militær offiser (Gere) på vertshuset.
  • Tiende-møtet, hvor jeg argumenterte flammende for hvorfor det er forkastelig å gjøre butikk på folkets dedikasjon til gudene. Jeg fikk god motstand, men hadde også meningsfeller, og vi vaska gølvet med motstanden til slutt.
  • Samtalen med alven Akai mot slutten av laiven, hvor min alveskepsis var på tilbaketog, og vi innså at vi hadde mye til felles.
  • Da jeg satt sammen med ildpresten Castor på vertshuset og han puttet essens av ild i drikken til folk. Det ble mye kåtskap av det, og jeg ble «tvangskysset» og klødd på av både en alv (Thanuviel, den gale krigsdanseren) og en krigerske (Mia Ravn).
  • Den ene «store» ungen på laiven, som viste oppsiktsvekkende mye innsikt i teologiens verden. Jeg husker ikke hva rollen het, men hun var niesen til militæroffiseren Tangir.
  • Alt spill mot prestekollegene mine, men spesielt Etain av Nida, Tankred av Grashan, og Philip av Malania. Dere var best.
  • En stille stund med magikeren Erkengren før han skulle møte sin skjebne. Det tok dessverre bare noen få minutter med stillhet før det selvsagt kom noen som skulle mase på ham.
  • Det rørende farvel mellom Fryd, drageridderen som måtte ofre livet for å fordrive Gelwyn, og hennes elskede, frillen Beatrice. Om noen lurer, så ja, det går an å være homofilt anlagt i Allfirda selv om det ikke er så vanlig.
  • Påminnelsen om at magikere med sine snasne navn også har hatt vanlige navn før. Vi fikk vite på laiven at Asana – den mektige, kommende rektor på det nye magikerakademiet – egentlig heter Gudrun.
  • Jeina, halvt troll, halvt dverg. Søteste rollen på laiven. Råsterk, men uskyldig som et barn. Sitat: «Juvdal bra plass. Jeina dræp mang.» – Henvendt til noen andre: «Jeina banke?» – «Ka e bæst, dverg eller troll? Må kanskje velg. Kæm har mest blåbær?»
  • Alle gangene jeg fikk sjansen til å forsvare at ting gikk galt med den stoiske replikken «Det er skjebnen, ergo er det ikke galt, men riktig.»
  • Mange humoristiske samtaler rundt bålet i «Camp Erkengren», som regel med de mer mundane rollene som bodde der.

Vurdering etter Slemdal-modellen (terningkast):

  • Roping: 5
  • Brenning: 4
  • Skremming: 3
  • Drikking: 4
  • Slåssing: 3

Da jeg leste nyeste utgave av Sorgenfri (gatemagasinet i Trondheim, solgt av folk som «sliter litt»), kom jeg over en påstand om at når man er avhengig av rus, vil det før eller siden bli slik at all rusfri tid blir «dødtid» mellom de gangene man kan ruse seg.

Grunnen til at jeg nevner dette, er at det har vært diskutert mange ganger hvorvidt rollespill er avhengighetsdannende. Dette har jo spesielt gjeldt datautgaven av begrepet, gjennom spill som World of Warcraft. Jeg er usikker på om dette kan stemme, og skal ikke late som om jeg har noe belegg for å påstå verken det ene eller det andre.

Men. For det er et men.

Rusavhengighet og spillavhengighet sammenfaller på mange punkter. Jeg har opplevd å ha en så kjedelig hverdag at dagene mellom spillinger føles som transportetapper. Spillingene er gode, både sosialt og virkelighetsfluktsmessig. Hverdagen blir overraskende grå av og til, i sammenligning. Jeg kan bli irritabel om jeg ikke får tid til å planlegge spillinger, lage karakterer, eller lese meg opp på settinger. Spillkampanjer som tar slutt gir meg abstinenser.

Jeg kan påstå at jeg har dette under kontroll. Men vil ikke en hver avhengig person påstå det samme? Enten det gjelder pengespill, alkohol, nikotin, WoW, sukker, koffein, eller D&D? Kanskje kan interesserte spørre samboeren min. Jeg vet ikke helt om jeg tør.

De siste ukene har det vært mye styr på hjemmefronten min. Samtidig har jeg fått klemt inn spillinger i den famøse Star Wars-ferie-kampanjen jeg er spiller i. Nå er det slutt på sommerspillingene for denne gang også, med et svinnende håp om at kampanjen skal overleve særlig mye lenger. I alle fall med meg i den. Alle andre spillere har flyttet eller flytter til Oslo. (Oslo – min nemesis.) Jeg har ofret mye tid på spilling som burde gått til oppussing, vasking, og flytting. Nå som spillingene tar slutt, skulle man tro jeg hadde mer tid og energi til å fullføre flytte- og oppussingsprosjektet i leiligheten, men nei – jeg føler meg mye mindre energisk nå. Slapp. Litt som å gå tom for amfetamin, for å bruke en ekstrem simile.

Forskjellen på å være avhengig av rollespill og å være avhengig av rus er kanskje at rus er negativt i det lange løp. Rollespill oppfattes fremdeles (av meg) som noe av det sunneste jeg kan bedrive.

Om en uke reiser jeg på laiv i Soria Morias univers. Der blir jeg fra mandag til lørdag.