Jeg tenker av og til at rollespill(ere) er alt for fokusert på hva slags stæsj man har, eller kan ha, i spillet. Mulig dette er knyttet til dette med «I have a bigger stick» og at defaulten for å løse konflikter i rollespill ser ut til å falle på å slå problemene til de går bort av seg selv.

En av mine GMer sa noe lurt en gang vi spilte Star Wars:

GM: «Skal dere fly inn til planeten med våpensystemene og skjoldene klare, eller skal dere ha dem avslått?»
Vi: «Vi skal ha dem på, vi forventer kanskje trøbbel, og det tar et minutt å powre dem opp, det er jo ti runder i kamp, det.»
GM: «OK, dere er klar over at å fly inntil en sivilisert planet med våpensystemene klare og skjoldene oppe er litt som at jeg skulle ruslet ned Karl Johan med AG3 ag skuddsikker vest?»

Det samme gjelder egentlig mye i fantasy-spill: Går man med langsverdet åpenlyst på seg til vanlig? Hvor saklig er det at rollen din spiser frokost med full platerustning på? Osv.

Når du er spiller i rollespill, hvor mye energi går med til å tenke over hvilke gjenstander rollen din har med seg, hva rollen har på seg av klær og annet, og hvor mye penger rollen har? Når du er GM, hvor mye tid bruker du på å kontrollere dette både hos spillerne, og i settingmaterialet? Hvor «realistisk» skal man være mht størrelsen på våpen og hvor dekorativ rustningen din er? Holder det å ha på seg stål-BH? Blir kvinner som slåss aldri truffet i utringningen?

Osv.

Advertisements