oktober 2010


Jeg har begynt å spille Fable III – foreløpig er det god, gammeldags railroading slik vi kjenner fra Fable II, men i en endret setting. Det er ganske kult foreløpig. Men det var ikke derfor jeg bestemte meg for å skrive en post i dag.

I natt hadde jeg en drøm som bragte med seg en idé – en idé til en rollespillsetting (eller annen fiksjonssetting). Jeg innser nå at denne bloggen også kommer til å handle en del om andre fantastiske interesser enn spill fremover.

Drømmen:

Jeg er ombord på et piratskip som seiler i luften. Ja, et faktisk 1600-talls seilskip, som seiler i luften. Uten hjelp fra ballonger eller noe annet logisk fjas. Ombord er det slik at kapteinen og alt hans mannskap er menn. Det finnes kvinner ombord, men de er kapteinens eiendom, og samtidig de eneste som kan styre skipet.

Kvinnene er i forskjellige aldre, alle med langt, brunt hår (eller hvitt for de som har begynt å dra på årene), og alle er kledd i hvite, sløraktige kjoler med lange bånd som vaier i vinden. Lederen deres er en eldre kvinne som ligner på Judy Dench. De styrer skipet ved å turne på en mengde trapeser som er hengt opp i et enormt rom i baugen på skipet, under dekk. Hver gang noen legger vekten sin på en trapes, trekkes det i en vaier som igjen trekker i et seil. Antallet runder og svinger man gjør med trapesen bestemmer hvor skarpe bevegelser skipet gjør. Kvinnene og trapesene er som et organisk urverk.

Det finner også en annen gruppe menn ombord på skipet. Eller, de ser utsom menn, men jeg er usikker på om de kanskje er en slags manne-lignende skapninger. De er kledd i brune og grå filler, turbaner og dype hetter – hele kroppen deres er dekt unntatt hender, bare føtter, og ansikt. Øynene deres har en svært klar blåfarge som gløder svakt under skyggen fra hetta. Disse skapningene kan snakke, og de er magiske skapninger. Dette blir forklart til meg av lederen for kvinnene.

De magiske skapningene/mennene kalles «hunder», og de kan bare få kraft fra å bli kjælt for av kvinner. Det er mulig at «hundene» er de som holder skipet flyvende, det er jeg ikke sikker på. Det som er sikkert er at hundene er kvinnenes slaver, bundet til skipet av en slags metafysisk kraft – de bruker sin magi til kvinnenes (og dermed ultimat sett kapteinens) fordel, mot at de blir kost med av sine eiere. Hver kvinne eier én «hund». Kvinnene må berøre «hundene» fysisk for at de skal kunne fylles av magisk kraft. Et lett klapp er svakere og gir mindre enn f.eks. et kyss, som er en av de mektigste berøringene disse kvinnene er villige til å gi. Jeg har en mistanke om at samleie ville gitt for mye makt, og kanskje latt en av «hundene» bryte hva enn slags metafysisk bånd det er som holder ham til skipet. De fleste «hundene» var føyelige og satte pris på berøringene de fikk, mens noen få var mer utfordrende; aggressive og motvillige.

I drømmen hadde kapteinen nettopp forsvunnet fra skipet. Lederen for kvinnene, og resten av det vanlige mannlige mannskapet ombord, var svært oppsatte på å finne ham igjen. Om han var kidnappet eller bare hadde forlatt skipet av andre grunner, var usikkert. Jeg var ombord som en slags gjest, så jeg var ikke med og styrte skipet, og jeg hadde ikke en egen «hund» (men fikk lov til å klappe den som tilhørte lederen). Jeg merket at alle ombord var usikre på meg fordi jeg brøt med deres tradisjonelle kjønnsrollemønster. Jeg var ikke eid av noen mann, men eide selv heller ikke noen «hund». For dem var det merkelig at kapteinen hadde et så godt forhold til meg (for det hadde han, uten at jeg husker hva det gikk ut på).

For meg var denne drømmeverdenen svært spennende, særlig visuelt. Skipet var utsmykket med ornamenter i messing og bygget i mørkt tre. Himmelen strakk seg evig omkring det, med hvite skyer her og der, og fugleflokker fulgte det i perioder. Rommene under dekk var luksuriøse. Alle menn i mannskapet var kledd som rike sjømenn, i flotte klær fra typisk 1600- og 1700-tall (men ikke uniformer, for de var tross alt pirater). Alle kvinnene opptrådte med verdighet og stolthet selv om de ble eid av en mann (at de ble eid betød forøvrig ikke automatisk at alle måtte ligge med eieren sin).

Jeg synes å fornemme at det fantes landfaste byer, men om de fløt rundt i luften som øyer eller om det faktisk fantes en planet under skipet et sted, er usikkert.

Alt i alt syntes jeg at dette var mat for sjel og kreativitet. Jeg aner ikke hvor drømmen oppsto i underbevisstheten og hvilke prosesser som forårsaket den, men det var en utrolig kul opplevelse, og jeg husker alt veldig godt fremdeles.

Advertisements

Her om dagen hanvet jeg i en stillingskrig av en diskusjon med ei venninne om D&D versus Warhammer FRPG. Det er her, for ordens skyld, snakk om D&D 3.5 versus den forrige utgaven av Warhammer (2nd edition? Jeg aner ikke. Den forrige).

Grunnlaget var at hun rådspurte meg i sitt forsøk på å lage en sorcerer til en kampanje satt i 3.5s Eberron-setting. Det må nevnes at denne unge kvinnen har spilt D&D mange ganger, men aldri likt det, og aldri satt seg skikkelig inn i regler og konvensjoner. Det er for så vidt helt fair enough, for jeg har nesten samme forhold til Warhammer. Problemet ligger i at hun simpelthen elsker Warhammer, mens mitt hjerte slår for D&D.

Begge systemene, slik jeg ser det, er tungrodde og håpløst regeltekniske. Der D&D har klasse- og levelsystemet, har tidligere utgaver av Warhammer et begrensende karrieresystem. Der raser i D&D er håpløse twists på Tolkiens alver og dverger, har Warhammers dverger hanekam og lar ikke kvinnfolka sine forlate fjellet. Man slår terning for alt og ingenting, det er vanskelig å være flink til noe, og man kan ikke alltid velge å være flink til et sett med ferdigheter som regelboka ikke mener passer sammen.

Mitt gode forhold til D&D er dog farget av at jeg har hatt gode spillinger med gode medspillere hele veien, der settingverdenene har interessert meg, mens jeg har spilt Warhammer (sørgerlig?) sjelden og har et inntrykk av settingverdenen som traurig og uspennende. Mitt gode forhold til D&D har m.a.o. mindre å gjøre med hvorvidt systemet er så forbanna brilliant. For det er det ikke. Men det er en illusjon at Warhammer er så mye bedre, i mine øyne.

Mange av D&Ds problemer føler jeg har blitt løst med inntoget til Pathfinder, eller «D&D 3.75», som fremdeles er levelbasert og trasig, men som har oppdatert en del helt håpløse ting og gitt spillet et mye mer versatilt klassesystem, bl.a. Nye Warhammer har også gjort spillopplevelsen bedre ifølge de jeg kjenner som har spilt det. Forskjellen er kanskje at D&D 4.0, som er laget av WotC, bare har økt innslagene av «dataspillelementer» og økt number crunch-effekten folk mislikte med 3.5, mens Pathfinder, laget av uavhengige Paizo, har forbedret og fremhevet de sidene ved produktet som allerede var elsket. Nye Warhammer kan jeg si mindre om, men et av fordelene er visstnok at det er mer oversiktlig nå enn tidligere, hvilket høres flott ut, for gamle Warhammer var rimelig rotete.

Jeg har ikke noen konklusjon, egentlig. Jeg ville bare få sagt at det er flott at man har begge spillene, at man kan velge hvilken regelmyr man vil trø seg blaut i, og at man har det moro mens man gjør det. Ellers er det ikke verd det. Men – ikke prøv å fortelle andre hva de IKKE har det gøy med! Det vet de best selv.

Mulig at en ferdig utstyrt D&D-eventyrer kunne sett omtrent slik ut?

 

Good to go!

 

Illustrasjonen er laget av den svenske illustratøren Mattias Adolfsson. Jeg anbefaler alle å ta en titt på hjemmesiden hans.

Er du en slik person som – når han eller hun får skorpe på sår – bare MÅ plukke på den? Er du en slik person som gnir et munnsår mot tennene selv om det gjør vondt? Som klør myggstikk til de blør? Det er jeg.

Hvorfor avslører jeg dette? Jo, fordi jeg innser at jeg er slik i svært mange aspekter av livet. A sucker for punishment. Der det er bedre å la ting ligge, MÅ jeg bare stikke kjeppen i maurtua og vekke den sovende bjørnen. Fåglarna vet hvorfor.

To diskusjoner på RSN ligger til grunn for dagens post. De er også en av mange grunner til at jeg ikke har postet på en stund. Diskusjonene heter «Utfordrende oppgaver for spillskapere» og «Underholdning skaper glede?«, og kulminerer (for de som ikke gidder lese alt) i at jeg innser at her er det to mennesker som så til de grader snakker forbi hverandre at man kunne fått lyst til å begynne å grine. Og jeg er en av dem! Siden dette skjer relativt ofte på RSN, er det et under at jeg ikke har hoppet i Nidelva for lenge siden.

Jeg mener selvsagt fortsatt at jeg har rett i det jeg prøver å si – problemet er vel at når man ikke er enige om premissene, så blir det vanskelig å ha rett i noe som helst. 😛

Om man nå ser forbi akkurat de to diskusjonene som har plaget meg – eller som jeg har plaget meg selv med – i det siste, så har jeg til tross for alt mulig  rabalder stor respekt for de aller, aller fleste forumittene på RSN. Det er en reflektert, engasjert, og brokete bande forståsegpåere (meg inkludert) som har tanker og idéer som fortjener stor plass og interesse. Jeg føler meg utenfor og inkludert på samme tid, nesten som i en famile (har jeg hørt – i min famile er alle like sære). Men er det noe jeg ikke tåler, så er det hersketeknikker, personangrep, og å ta alt i verste mening. Å forsvare sine synspunkter på et nettforum kan virke som en dagjobb i seg selv noen ganger. En skulle tro at de fleste skjønner at man ikke kan ha det sånn, men på internett blir de fleste til forulempede tenåringer, virker det som.

Jepp, meg inkludert. Jeg blir furten som en fjortis. Det er en forferdelig uvane som jeg slåss med å bli kvitt. Jeg har dette iherdige vigilantekomplekset som sier at jeg ikke kan konsentrere meg om noe annet så lenge «someone is wrong on the internet».

Enda verre er det på forumet til onlinekampanjen «Birtright: Dawn of a New Golden Age» som jeg deltar i. Snurte amerikanere i hytt og gevær. En av spillerne sluttet fordi rollen til en annen spiller sa noe stygt til rollen hans i rolle. En annen spiller fikk rede på at rollen min hadde fått fatt i noen eiendommer. Han sendte meg en mail ut av rolle, uten å sende kopi til GM slik man skal gjøre, og anbefalte (les: truet) meg å selge eiendommene til noen andre, gjerne til ham, slik at ingen skulle ta fra meg eiendommene, putte rollen min i en sekk, og slå ham med en spade.

Jeg vet ikke om det er noe med internett som gjør folk lettere å mislike. Men noe må det være.

In other news: Draug-modulen til Hexcon nærmer seg fullbyrdelse. Kom og spill!

I 2011 kommer jeg ikke på Arcon. Hvordan vet jeg det? Jo, fordi jeg skal reise til San Fransisco. Hvorfor til San Fransisco? Fordi jeg har lyst. Derfor. Det beste tidspunktet å reise på var dessverre like før Arcon. Så alle mine planer om å være i Oslo tidligere den uka og hjelpe til på conen, er rett ut vinduet. Gode intensjoner, og alt det der.

Siden jeg sitter og skriver på Draug-scenariet til årets Hexcon, som også var planlagt å kjøres på kommende Arcon, slo deg meg brått at jeg kommer til å trenge arrangører til å sette det opp på Arcon siden jeg ikke kommer til å være der selv. Frivillige får rekke opp en hånd rundt april en gang.

Men det var dette Draug-scenariet. Teaser-teksten er som følger:

Uttakleiv 1903

Vinteren 1903 står en snøstorm over Vestvågøy midt under Lofotfisket. Kvinner og barn i det lille bygdesamfunnet på Uttakleiv venter og ber til Gud om å få hjem sønner, fedre, brødre, og ektemenn. Men vil Gud høre dem, slik som vinden uler? Eller er det noe annet som uler med den?

Uttakleiv 1903 er første del i Vestvågøy-trilogien, som jeg har planlagt å kjøre de neste tre con-syklusene. Trilogien blander ideelt sett skrekksjangeren med folkeeventyrsjangeren, og følger medlemmer av tre slektslinjer på Vestvågøy gjennom 100 år.

Scenariet blir satt opp på Hexcon den 6. november, for de som er interesserte i å hive seg med. Samme dato arrangerer jeg også 3:16-scenariet til modulvinner Ingvild Borgen fra Arcon 26.

Jeg må jo også innrømme at Hexcon kom på meg som julenissen på kjerringa i år som i alle tidligere år, selv om datoen ble satt lang tid i forveien, og plutselig satt jeg her og tenkte «Hvorfor er ikke scenariene mine ferdige ennå?» About that, så er jo heller ikke Exodo, farvel ferdigskrevet ennå, og blir nok ikke det heller. That (star)ship has sailed.

Men jeg skriver også på et 7th Sea-scenario jeg skal kjøre for jentene mine neste helg, og man skal ikke se bort fra at det kan bli et kommende innslag på en eller annen con. Og så har jeg lovt å ferdigstille RATS til HolmCon 7d6. Crikey. Det er nesten en god ting at jeg er arbeidsløs.

Imagonem peker i denne posten mot denne bloggen i samme innlegg som de peker i retning av dette innlegget i bloggen Ars Ludi.

Wow, for en sykt rotete setning! Beklager det.

Anyway.

Forfatteren av Ars Ludi argumenterer at å bygge rollespillets narrativ på filmens, bokens, eller dataspillets narrativ er å la kunst imitere kunst, second hand, i stedet for å la kunst imitere liv. En påstand er at vi mister virkeligheten av syne, eller skal vi si originaliteten i det materialet vi har å forholde oss til – livet.

Like it or not, when we game, we’re imitating an imitation. We’re twice removed from our source material, which is life.

Jeg vet ikke riktig. Livet, altså. Hadde livet vært så jævlig interessant hadde vi vel ikke drevet med så mye annet? Jeg er f.eks. ganske sikker på at hadde jeg vært på orkeraid sånn jevnlig, kanskje et par ganger i uka eller noe, så hadde jeg kanskje ikke hatt tid til å spille Dragon Age på Xboxen.

Ikke nok med det, men ååh, film etterligner livet, så når rollespill etterligner filmen, er vi på andre ledd av etterligning! Eh, nei. Det er vi ikke. Alle medier etterligner et annet medium. Det vi opplever, kan vi fortelle om. Det vi kan fortelle om, kan vi skrive om. Det vi kan skrive om, kan vi skuespille. Det vi kan skuespille, kan vi filme. Det vi kan filme, kan vi gjøre interaktivt. Osv. Det rollespillet gjør, er å gå utenpå alle disse sjangrene, men å samtidig låne det vi trenger fra alle sammen! Hva er det som er så ille med det?

When it’s done right, it feels tight… but that’s because it’s successfully imitating the media we know and love. It’s like we just made a movie, which is pretty awesome, because we like movies. But to the exact same degree that it’s an awesome movie, it doesn’t model real life. Not really. In real life we don’t cut when a scene becomes disinteresting, we just keep moseying along.

Eh, ja. Jeg har ikke tenkt å rollespille i stor detalj hvordan rollen går på do, spiser brødskive, tvinner tomler, vasker kjøkkenet, venter på bussen, eller studerer til eksamen. Forskjellen på et hvilket som helst medie og livet selv, er at i livet kan vi ikke hoppe over de kjedelige bitene. Dessverre, nær sagt. Ikke for det, det er nok bra for en å kjede seg av og til. Men når jeg spiller rollespill er det, tro det eller ei, for å bli underholdt på godt og vondt, og ikke for å sitte og gjespe og tenke på Batman. Eller sex.

Det stemmer nok at vi ikke bør lære om kyssing fra film, eller gud forby puling fra porno, men at vi bør lære om ting vi skal gjøre i livet, fra å leve livet. Men det betyr ikke at det er feil å se på film (eller porno)! Det betyr heller ikke at vi skal lære om livet fra et rollespill. Vi kan lære mye om oss selv ved å spille rollespill, ja, men livserfaringer heter livserfaringer fordi de har noe med livet å gjøre. Og hvor mye vi imiterer det kan faktisk ende opp med å berike det.

Tygg på den, du.