Imagonem peker i denne posten mot denne bloggen i samme innlegg som de peker i retning av dette innlegget i bloggen Ars Ludi.

Wow, for en sykt rotete setning! Beklager det.

Anyway.

Forfatteren av Ars Ludi argumenterer at å bygge rollespillets narrativ på filmens, bokens, eller dataspillets narrativ er å la kunst imitere kunst, second hand, i stedet for å la kunst imitere liv. En påstand er at vi mister virkeligheten av syne, eller skal vi si originaliteten i det materialet vi har å forholde oss til – livet.

Like it or not, when we game, we’re imitating an imitation. We’re twice removed from our source material, which is life.

Jeg vet ikke riktig. Livet, altså. Hadde livet vært så jævlig interessant hadde vi vel ikke drevet med så mye annet? Jeg er f.eks. ganske sikker på at hadde jeg vært på orkeraid sånn jevnlig, kanskje et par ganger i uka eller noe, så hadde jeg kanskje ikke hatt tid til å spille Dragon Age på Xboxen.

Ikke nok med det, men ååh, film etterligner livet, så når rollespill etterligner filmen, er vi på andre ledd av etterligning! Eh, nei. Det er vi ikke. Alle medier etterligner et annet medium. Det vi opplever, kan vi fortelle om. Det vi kan fortelle om, kan vi skrive om. Det vi kan skrive om, kan vi skuespille. Det vi kan skuespille, kan vi filme. Det vi kan filme, kan vi gjøre interaktivt. Osv. Det rollespillet gjør, er å gå utenpå alle disse sjangrene, men å samtidig låne det vi trenger fra alle sammen! Hva er det som er så ille med det?

When it’s done right, it feels tight… but that’s because it’s successfully imitating the media we know and love. It’s like we just made a movie, which is pretty awesome, because we like movies. But to the exact same degree that it’s an awesome movie, it doesn’t model real life. Not really. In real life we don’t cut when a scene becomes disinteresting, we just keep moseying along.

Eh, ja. Jeg har ikke tenkt å rollespille i stor detalj hvordan rollen går på do, spiser brødskive, tvinner tomler, vasker kjøkkenet, venter på bussen, eller studerer til eksamen. Forskjellen på et hvilket som helst medie og livet selv, er at i livet kan vi ikke hoppe over de kjedelige bitene. Dessverre, nær sagt. Ikke for det, det er nok bra for en å kjede seg av og til. Men når jeg spiller rollespill er det, tro det eller ei, for å bli underholdt på godt og vondt, og ikke for å sitte og gjespe og tenke på Batman. Eller sex.

Det stemmer nok at vi ikke bør lære om kyssing fra film, eller gud forby puling fra porno, men at vi bør lære om ting vi skal gjøre i livet, fra å leve livet. Men det betyr ikke at det er feil å se på film (eller porno)! Det betyr heller ikke at vi skal lære om livet fra et rollespill. Vi kan lære mye om oss selv ved å spille rollespill, ja, men livserfaringer heter livserfaringer fordi de har noe med livet å gjøre. Og hvor mye vi imiterer det kan faktisk ende opp med å berike det.

Tygg på den, du.

Advertisements