Her om dagen hanvet jeg i en stillingskrig av en diskusjon med ei venninne om D&D versus Warhammer FRPG. Det er her, for ordens skyld, snakk om D&D 3.5 versus den forrige utgaven av Warhammer (2nd edition? Jeg aner ikke. Den forrige).

Grunnlaget var at hun rådspurte meg i sitt forsøk på å lage en sorcerer til en kampanje satt i 3.5s Eberron-setting. Det må nevnes at denne unge kvinnen har spilt D&D mange ganger, men aldri likt det, og aldri satt seg skikkelig inn i regler og konvensjoner. Det er for så vidt helt fair enough, for jeg har nesten samme forhold til Warhammer. Problemet ligger i at hun simpelthen elsker Warhammer, mens mitt hjerte slår for D&D.

Begge systemene, slik jeg ser det, er tungrodde og håpløst regeltekniske. Der D&D har klasse- og levelsystemet, har tidligere utgaver av Warhammer et begrensende karrieresystem. Der raser i D&D er håpløse twists på Tolkiens alver og dverger, har Warhammers dverger hanekam og lar ikke kvinnfolka sine forlate fjellet. Man slår terning for alt og ingenting, det er vanskelig å være flink til noe, og man kan ikke alltid velge å være flink til et sett med ferdigheter som regelboka ikke mener passer sammen.

Mitt gode forhold til D&D er dog farget av at jeg har hatt gode spillinger med gode medspillere hele veien, der settingverdenene har interessert meg, mens jeg har spilt Warhammer (sørgerlig?) sjelden og har et inntrykk av settingverdenen som traurig og uspennende. Mitt gode forhold til D&D har m.a.o. mindre å gjøre med hvorvidt systemet er så forbanna brilliant. For det er det ikke. Men det er en illusjon at Warhammer er så mye bedre, i mine øyne.

Mange av D&Ds problemer føler jeg har blitt løst med inntoget til Pathfinder, eller «D&D 3.75», som fremdeles er levelbasert og trasig, men som har oppdatert en del helt håpløse ting og gitt spillet et mye mer versatilt klassesystem, bl.a. Nye Warhammer har også gjort spillopplevelsen bedre ifølge de jeg kjenner som har spilt det. Forskjellen er kanskje at D&D 4.0, som er laget av WotC, bare har økt innslagene av «dataspillelementer» og økt number crunch-effekten folk mislikte med 3.5, mens Pathfinder, laget av uavhengige Paizo, har forbedret og fremhevet de sidene ved produktet som allerede var elsket. Nye Warhammer kan jeg si mindre om, men et av fordelene er visstnok at det er mer oversiktlig nå enn tidligere, hvilket høres flott ut, for gamle Warhammer var rimelig rotete.

Jeg har ikke noen konklusjon, egentlig. Jeg ville bare få sagt at det er flott at man har begge spillene, at man kan velge hvilken regelmyr man vil trø seg blaut i, og at man har det moro mens man gjør det. Ellers er det ikke verd det. Men – ikke prøv å fortelle andre hva de IKKE har det gøy med! Det vet de best selv.

Advertisements