Jeg har begynt å spille Fable III – foreløpig er det god, gammeldags railroading slik vi kjenner fra Fable II, men i en endret setting. Det er ganske kult foreløpig. Men det var ikke derfor jeg bestemte meg for å skrive en post i dag.

I natt hadde jeg en drøm som bragte med seg en idé – en idé til en rollespillsetting (eller annen fiksjonssetting). Jeg innser nå at denne bloggen også kommer til å handle en del om andre fantastiske interesser enn spill fremover.

Drømmen:

Jeg er ombord på et piratskip som seiler i luften. Ja, et faktisk 1600-talls seilskip, som seiler i luften. Uten hjelp fra ballonger eller noe annet logisk fjas. Ombord er det slik at kapteinen og alt hans mannskap er menn. Det finnes kvinner ombord, men de er kapteinens eiendom, og samtidig de eneste som kan styre skipet.

Kvinnene er i forskjellige aldre, alle med langt, brunt hår (eller hvitt for de som har begynt å dra på årene), og alle er kledd i hvite, sløraktige kjoler med lange bånd som vaier i vinden. Lederen deres er en eldre kvinne som ligner på Judy Dench. De styrer skipet ved å turne på en mengde trapeser som er hengt opp i et enormt rom i baugen på skipet, under dekk. Hver gang noen legger vekten sin på en trapes, trekkes det i en vaier som igjen trekker i et seil. Antallet runder og svinger man gjør med trapesen bestemmer hvor skarpe bevegelser skipet gjør. Kvinnene og trapesene er som et organisk urverk.

Det finner også en annen gruppe menn ombord på skipet. Eller, de ser utsom menn, men jeg er usikker på om de kanskje er en slags manne-lignende skapninger. De er kledd i brune og grå filler, turbaner og dype hetter – hele kroppen deres er dekt unntatt hender, bare føtter, og ansikt. Øynene deres har en svært klar blåfarge som gløder svakt under skyggen fra hetta. Disse skapningene kan snakke, og de er magiske skapninger. Dette blir forklart til meg av lederen for kvinnene.

De magiske skapningene/mennene kalles «hunder», og de kan bare få kraft fra å bli kjælt for av kvinner. Det er mulig at «hundene» er de som holder skipet flyvende, det er jeg ikke sikker på. Det som er sikkert er at hundene er kvinnenes slaver, bundet til skipet av en slags metafysisk kraft – de bruker sin magi til kvinnenes (og dermed ultimat sett kapteinens) fordel, mot at de blir kost med av sine eiere. Hver kvinne eier én «hund». Kvinnene må berøre «hundene» fysisk for at de skal kunne fylles av magisk kraft. Et lett klapp er svakere og gir mindre enn f.eks. et kyss, som er en av de mektigste berøringene disse kvinnene er villige til å gi. Jeg har en mistanke om at samleie ville gitt for mye makt, og kanskje latt en av «hundene» bryte hva enn slags metafysisk bånd det er som holder ham til skipet. De fleste «hundene» var føyelige og satte pris på berøringene de fikk, mens noen få var mer utfordrende; aggressive og motvillige.

I drømmen hadde kapteinen nettopp forsvunnet fra skipet. Lederen for kvinnene, og resten av det vanlige mannlige mannskapet ombord, var svært oppsatte på å finne ham igjen. Om han var kidnappet eller bare hadde forlatt skipet av andre grunner, var usikkert. Jeg var ombord som en slags gjest, så jeg var ikke med og styrte skipet, og jeg hadde ikke en egen «hund» (men fikk lov til å klappe den som tilhørte lederen). Jeg merket at alle ombord var usikre på meg fordi jeg brøt med deres tradisjonelle kjønnsrollemønster. Jeg var ikke eid av noen mann, men eide selv heller ikke noen «hund». For dem var det merkelig at kapteinen hadde et så godt forhold til meg (for det hadde han, uten at jeg husker hva det gikk ut på).

For meg var denne drømmeverdenen svært spennende, særlig visuelt. Skipet var utsmykket med ornamenter i messing og bygget i mørkt tre. Himmelen strakk seg evig omkring det, med hvite skyer her og der, og fugleflokker fulgte det i perioder. Rommene under dekk var luksuriøse. Alle menn i mannskapet var kledd som rike sjømenn, i flotte klær fra typisk 1600- og 1700-tall (men ikke uniformer, for de var tross alt pirater). Alle kvinnene opptrådte med verdighet og stolthet selv om de ble eid av en mann (at de ble eid betød forøvrig ikke automatisk at alle måtte ligge med eieren sin).

Jeg synes å fornemme at det fantes landfaste byer, men om de fløt rundt i luften som øyer eller om det faktisk fantes en planet under skipet et sted, er usikkert.

Alt i alt syntes jeg at dette var mat for sjel og kreativitet. Jeg aner ikke hvor drømmen oppsto i underbevisstheten og hvilke prosesser som forårsaket den, men det var en utrolig kul opplevelse, og jeg husker alt veldig godt fremdeles.

Advertisements