desember 2010


I går kveld spilte jeg gjennom kanskje det beste frittstående scenariet i Call of Cthulhu jeg noen gang har spilt.

Scenarioet heter No Man’s Land og er lagt til Frankrike under første verdenskrig. Opprinnelig skrevet av Sam Johnson til en turnering kalt Cthulhu Master’s Tournament, inneholder scenarioet flere handouts og ferdiglagde roller. I tillegg er handlingen lagt tett opptil historien om den tapte bataljon, og historienerder vil kanskje like at navn på virkelige personer og steder er brukt.

Det jeg likte spesielt godt var at man fikk krigens grusomheter på nært hold. Rollene er ikke laget som venner, og det gir rom for gnisninger som i løpet av spillets gang glattes ut idet man får felles bekymringer. En av rollene (jeg skal ikke si hvilken) er laget for å passe som NPC, noe som åpner for mye eksposisjon via den. GM’en vår hadde i tillegg til handouts satt sammen en spilleliste med lydeffekter, laget en kirkebok – ja, laget! av papir skekt i stekeovn og et nøytralt bokomslag lagt i bløt og tørket – med masse eksposisjon inni, og ga oss fysiske objekter som rekvisitter og stemningsskapere. Da en av rollene skulle lese høyt fra kirkeboka i lyset fra en enslig lykt, slukket vi de elektriske lysene og tente stearinlys mens spilleren leste høyt for oss.

Det skal sies at originaloppføringen – om man kan kalle det det – innebar at spillrommet var kledd i kamuflasjenetting, at spillederen spilte i tidsriktig uniform med hjelm, og at spillerne hadde tidsriktige rekvisitter å leke med.

Det som kunne vært bedre, er blant annet det faktum at scenarioet ikke er laget for at rollene skal oveleve særlig lenge. Det er synd, for dersom en rolle dør, står spilleren uten alternativer relativt tidlig. Så stilig som storyen enn er, vil det ikke hjelpe om man går i vei i løpet av den første timen. Det skal jo være utfordrende også, så det vår GM gjorde var å gi oss en liten håndfull bonuser på +20, +10 og +5 som vi kunne bruke for å øke skills midlertidig og dermed klare kast som vi ellers ville feilet. Det grepet tok nemlig problemet av bordet – det ble opp til oss å fordele bonusene der vi selv trodde de ble best nyttegjort.

I tillegg var det sanity rolls konstant, ofte flere ganger på rad, noe som var spennende, men også slitsomt. Å rulle terning hver gang du ser en medsoldat bli skutt i ansiktet blir gammelt etter hvert. Heldigvis ble rollene mer «herdet» etter en par timers tid med spill, og vi trengte bare å rulle for de mer overnaturlige hendelsene. (U)heldigvis var det ikke langt mellom dem heller.

Dette scenarioet er etter min mening best egnet til å spilles på en kveld, ikke brutt opp. Selv om det tar lang tid, vil spillernes trøtthet forhåpentligvis speile rollenes idet de går på fjerde døgn uten søvn i den mørke skogen med fi på alle kanter.

Anbefales på det sterkeste.

I forrige uke prøvde jeg for første gang et spill jeg har hørt mye om, men aldri fått spilt før: Shadowrun. Utgaven vi brukte var vel 4th edition (20th anniversary edition for å være presis), og jeg må bare si at som klassiske spill går er Shadowrun om mulig et av de mest komplekse jeg har vært ute for. Det morsomme er jo at folk jeg har snakket med som har spilt tidligere utgaver, hevder at 4th edition er «grovt forenklet».

Hoi.

Gruppa vår består så langt av en innful dvergehacker med knallrosa hanekam og The Matrix-frakk, en narkoman ork med robotarmer, en folkesky og steinrik trollmann som prater med ånder, og ei hevngjerrig gunslingerdame på rulleskøyter. Alt er som det skal være, med andre ord.

Å lage seg en rolleperson i dette spillet handler om tre ting: Mønsjing, mønsjing, og atter mønsjing. En shadowrunner er en høyspesialisert person som kan én ting (toppen to) jævlig godt, og gjerne er oppgradert til ørene med magi/cybertech/dyrt utstyr. Systemet går på stat+skill og dicepools, og «ekspertene» på nettet sier 8-12 terninger til det du skal være OK i, og 15+ terninger på det du skal være god i. Jaysess. Stats og skills har til gjengjeld en cap på 6 (før kunstige modifikasjoner), og å maxe ut en av dem er dyrt nok i seg selv. Man kan bare glemme å være allsidig. Heldigvis er egne poenger satt til side for å sette opp «dagliglivs»-skills som generelle kunnskaper, språkferdigheter, og hobbyer.

Jeg brukte nesten to uker på å lage rollen min (jenta med pistoler og rulleskøyter), og måtte endre konsept to-tre ganger. Jeg hatet systemet intenst. Likevel endte jeg opp med å like spillinga veldig godt. Det ble litt som å spille i en sci-fi/action-film. Det ble tygget mye tyggis og sparket mye ræv.

Gleder meg til neste gang.

I dag har jeg ett enda spørsmål:

Hva i klokka ellevte skal jeg fylle to sider i Imagonem med?!

Jeg måtte jo være gæærn som trodde jeg skulle komme på noe av meg selv. Hva vil folk se? Eller viktigere; hva vil folk se meg gjøre med de to sidene (som kan vises på trykk på de to sidene etterpå)?

Dødslinja er 15. mars 2011.

Help…

me…

Hva denne tittelen har med noe som helst å gjøre, vet jeg ikke. Temaet er vel mer over de dybe sjøe. Altså USA. Jeg har brukt en del tid på Rondak’s Portal i det siste, og der har jeg virkelig lært hvor mange skrullinger som finnes der ute.

Blant annet har jeg satt opp to kampanjer basert på en Firefly/Star Wars-hybrid. Kampanjene er like i utgangspunktet, og har detaljerte lister over hva slags karakterer som er akseptable. F.eks. vil jeg ikke ha noen til å spille droide, ewok, eller noen aliens som har språkproblemer (wookiee, gamorrean, osv.), jeg vil ikke at folk skal genderbende (spille motsatt kjønn – don’t get me started on why), jeg vil ha troverdige konsepter, og jeg vil ha et lojalitetsforhold mellom rollene, siden de skal spille medlemmer av mannskapet på et romskip. Klare, greie regler. Likevel greier jeg å få noen ganske sære konsepter i fanget.

Jeg nevner i fleng:

  • Den andre eneste overlevende Mandalorian (hint: når de sier at Boba Fett var den eneste, så var han den eneste!)
  • En psykotisk droide med sverdarm
  • En voldelig pellefant (ortolaner) med psykotiske problemer som går på medisiner mot det
  • En antisosial, voldelig, maskert, genmanipulert kloning som er utstøtt av klanen sin

Noen ganger har jeg lyst til å be disse folkene om å lære seg å bruke sosiale antenner. Men det ville vel bare føre til en hatstorm uten like. De er svært hevngjerrige, disse nettspillerne. Jeg vurdere å gjøre en artikkel om det, men jeg ville vel strengt tatt bare fornærmet 70% av dem.

Oh well.