april 2011


I påskeferien hadde jeg besøk av noen gamle venner som har flyttet sørpå. Dette er gutter som i sin tid var med og introduserte meg til rollespill – fine, fine guttene. Vi tok Pathfindersystemet og lagde en spilling basert i Forgotten Realms, settingen vi spilte i filler og gjenoppfant den gangen vi var unge studenter som klarte å få av minst ei spilling i måneden.

Opplevelsen ga meg nuv til å gå tilbake til røttene. Pathfinder er kanskje et «nytt» system, men det er det nærmeste jeg kommer D&D slik jeg elsker det.

Jeg føler meg hjemme i Forgotten Realms. Akkurat som Star Wars sitt «expanded universe» inneholder det en god porsjon makkverk, men om man bare rører litt rundt og krydrer med sine egne ting, er det fremdeles en av de rikeste settingene jeg har vært borti.

Da får det bare være om det er d20, levelbasert, og ikke «progressivt nok». Det knuger fremdeles mitt hjerte med en +100 Grapple score. Eller CMB, som det heter nå.

Jeg er hjemme.

Advertisements

Jeg husker første gangen jeg spilte Fading Suns. Det var under 2nd edition, som er den siste utgitt til nå, og jeg var generelt fersk som rollespiller den gangen. Lurer på om det var i det herrens år … ja, det husker jeg ikke, men det kan ha vært så tidlig som i 2003. En av mine beste venner introduserte meg for spillet som senere skulle bli mitt yndlingsspill, kun utfordret av Unknown Armies.

Grunnen til at jeg mimrer over dette nå, er at i disse dager ferdigstilles utgivelsen av Fading Suns 3rd edition. Den presenteres på GenCon i år, og jeg oppdager at jeg ikke har vært så gira over en rollespillutgivelse på lenge.

Fading Suns forener sci-fi, space opera, og fantasy på en enestående måte. Spillets setting er sterkt påvirket av Frank Herberts Dune, og diegesen dreier seg om tre sosiale sirkler; adelen (de som styrer), presteskapet (de som ber), og laugene (teknologiens mestre). Disse sirklene opererer (med overlapninger) innenfor et intergalaktisk Imperium som stadig ekspanderer, og det finnes et lite utvalg av romvesener som i varierende grad har blitt underlagt menneskenes styre.

Spillet anbefales til de som ikke har prøvd det. Det beste med spillet er de mange mulighetene som ligger i settingen, fra å spille blodtørstig inkvisitor med flammekaster til å spille terraforming-mekaniker, arkeolog med røtter i mafiaen, synsk spion for keiserriket, eller dypt troende romskipspilot. Alt kan skje, fra shoot-outs til smugling til magi til demonbekjempelse til intriger. Det er en rik setting, men fremdeles med muligheter til å legge til elementer som gjør settingen unik for hver spillgruppe.

Jeg gleder meg som en liten unge.

OK, så har jeg ikke hatt så mye tid til å blogge om spill i det siste. Slapp av, for som Jon Fosse (nesten) sier: «Noko kjem til å komme.» (Gud, jeg hater Jon Fosse.)

I mellomtiden har jeg skaffet meg enda en blogg, for det hverdagslige og tøysete, og for raseriutbruddene alle elsket sist jeg pleide å blogge dem regelmessig. Der kan jeg skrive om hvor mye jeg hater Jon Fosse, hvis jeg vil. Og det vil jeg sikkert en dag.

God’s Lips Are Apocalips