juli 2011


Leser blant annet på PressFire.no om hvordan mediene nå knytter spillaktivitet til massedrap. Igjen. Det er tøft, det.

Pat Brown, en profiler fra USA, mener også dette:

– Antakelig har han brukt for mye tid på videospill og deretter på et merkelig vis spunnet den politiske ideologien sin inn i denne fantasiverdenen, sier Brown, før hun legger til at dataspill «ikke nødvendigvis skaper mordere», men at «mennesker med personlighetsforstyrrelser kan være svært mottakelige for slike inntrykk.»

Jepp. På samme måte som at folk ikke blir voldelige av alkohol, men at alkohol kan forsterke aggressiv oppførsel og fjerne hemninger og selvkontroll. Jeg ser ikke noe ramaskrik om forbud av alkohol for det. Jeg kjenner også noen mennesker som – når de kjører bil – blir stresset av trafikken og dermed oppfarende og grinete. Ingen har tenkt å forby biler av den grunn.

At man blir hakket mer aggressiv av å ofte utsette seg for aggressivt stimuli er det nok ingen som krangler på. Men når det gjelder slike massemordere så var nok de aller fleste – også denne siste – heller drevet av ytre påvirkninger, og ingen tok tak i følelsene deres og snakket med dem – eller lyttet til dem – om det som var galt. Det er ikke alltid foreldrene heller – jeg har i alle fall sjelden hørt om noen foreldre som kjenner barna sine så godt som de tror. Noen ganger er det alles felles ansvar å forhindre tragedie. Det er verken høflig, mulig, eller realistisk å dytte dette ansvaret over på en kulturindustri.

Mennesker som selv sitter utenfor den magiske sirkelen som gamers utgjør, vil ikke kunne forstå tankesettet til de som sitter innenfor. For meg ser det ut til at det er de utenfor sirkelen som har en type fantasi som løper av med dem – ikke vi som sitter her inne. Vi vet at en pixel er en pixel og en terning er en terning. Vi vet at det er på liksom. Det er de som ikke har skjønt det, som blander fantasi og virkelighet.

Jeg skal gå i det. Jeg har ikke fakkel, men håper at det ikke er så farlig. Skal møte andre på Outland i Munkegata 17:45, så er du en nerd i Trondheim som ikke har noen å gå i tog med, så kom dit.

Det er vel noen – i hovedsak kanskje to eller tre personer – som lurer på hva jeg pusler med av spillskaping om dagen. Hvor det blir av ferdigstillelsen av RATS, for eksempel, eller om jeg gjør noe med Morgenfri.

Svaret er nei.

Jeg har ikke gjort en dritt med noen av dem på aldri så lenge. RATS tok jeg sist i på HolmCon i mars, og Morgenfri har ligget brakk lenger enn det. Dette betyr forsåvidt ikke at de er glemt (man glemmer ikke sine barn), men det betyr at jeg har vært… utbrent i det siste, tom for idéer og drivkrefter, ja – nesten litt deprimert. Dette er også grunnen til at jeg ikke har levert noe scenario til Arcon og ikke har publisert Draug-eventyre fra fjorårets Hexcon ennå.

Dette har sammenheng med et enormt arbeidspress i forhold til min utdanningssituasjon og arbeidssituasjon. Jeg har per i dag ikke nok utdanning til å få fast ansettelse i skolen der jeg jobber, og dersom jeg er så heldig at jeg får jobbe der likevel, har jeg ikke tid til å gjøre ferdig utdanningen min. Samtidig kan jeg ikke studere dersom jeg ikke også jobber – for lånekassen støtter meg ikke lenger, og jeg er avhengig av å ha en inntekt siden NAV nekter meg dagpenger om jeg er registrert som student.

Gladnyhetene er at jeg har involvert meg i et laiv-prosjekt på Østlandet, hvor jeg bidrar etter evne via Googledocs. Jeg har også bestemt meg for å begynne å så smått videreutvikle Morgenfri, og la RATS få hvile litt til konfliktsystemet der har fått «marinert» seg og jeg er klar for ny runde. Høsten kommer til å bli tung, med 160% jobb og studier, men jeg merker at dersom jeg ikke tar meg tid – rett og slett – til spillene mine, så kommer jeg til å gå på en alvorlig smell.

Håper folk fremdeles gidder å holde interessen oppe. Det er dette jeg ønsker å drive med, men verden funker nå en gang ikke sånn.

Fred!