Hvordan spiller man egentlig rollespill? Da tenker jeg ikke på det tekniske, men på filosofien bak – hvordan vil vi spille spillet, hva forventer vi av andre spillere, og hva kan andre spillere og GM forvente av oss? OP stilte spørsmålet på RSN, og dette er hva jeg svarte:

1. Rollen skal ha en plass i verden.
Jeg prøver alltid å lage og spille en rolle på en slik måte at den er formet av, og handler i henhold til, diegesen. Det betyr ikke at rollen ikke kan være på kant med diegesen, men at det må være en påvirkning der, fra diegesen, som har formet dette aspektet ved rollen.

F.eks. spilte jeg en eks-imperiesoldat i Star Wars. Han var, på grunn av sin oppdragelse i en Imperiekontrollert kultur, skeptisk til ikkemennesker, og særlig mistenksom til Jedier. Men på grunn av en påvirkning fra en ikkemenneskelig Jedimester, forsto han at man ikke kan skjære alle over en kam. Som tar meg over til punkt 2.

2. Rollen skal utvikle seg.
Jeg driter i om det er et nytt tall på papiret eller om det er en endring i moral, tankemønster, eller allianser. Endring og utvikling skal skje.

F.eks. barbarkvinnen Skjoldborg er alltid sur og grinete. Dette er rollens «flagg», noe som jeg vil spille på. Kanskje vil skalden Trude Lutt til slutt komme igjennom Skjoldborgs harde ytre og finne gleden som gjemmer seg inni henne? Som tar meg over til punkt 3.

3. Rollearket mitt er et frierbrev til spillgruppa.
Alt som står på rollearket mitt er ting jeg vil
a) bruke i spill
b) høre nevnt i spill
c) skal bety noe i spill.
Dette gjelder ikke bare tall og stats, men også bakgrunnshistorien til rollen. Både GM og spillere oppfordres på det sterkeste å ta tak i ting ved rollen min, på godt og vondt. Så skal jeg gjøre det samme. Noe som tar meg over på punkt 4.

4. Rollen skal være i et fellesskap.
Selv om rollen er designet til å være en «ensom ulv» skal hun alltid kunne fungere i gruppa. Hun skal alltid kunne finne en måte å forholde seg til de andre på, enten ved å underordne seg, ta ledelsen, eller være en trofast venn for de andre rollene. Dette utelukker ikke at det kan være uenighet innad i gruppa.

F.eks. er presten Ewandar forelsket i kona til krigeren Logain. Til tross for at Ewandar og Logain er uenige om mange ting, vil det aldri falle Ewandar inn å prøve å få kona til Logain for seg selv. Til det har de to mennene delt for mange slag sammen, og lagt sine liv i hverandres hender. Likevel krangler de så busta fyker om hvordan de skal organisere grunnleggelsen av en liten landsby sammen.

5. Rollen skal være viktig.
Det vil si at rollen må ha en påvirkningskraft på diegesen eller på andre diegetiske personer. Hvis rottefangeren Gnomhild dør, skal noen legge merke til det, ellers er det ikke like artig å spille henne. Om ikke annet skal hun sørges over av sitt fellesskap (se punkt 4).

Det vil også si at rollen må ha en verdi for spillet. Hvis Gnomhild aldri får brukt rottefangerevnene sine, hvorfor er hun da med i historien? Dette peker også tilbake på punkt 3.

6. Det skal gjøre litt vondt å spille rollespill.
Rollen skal havne i farlige situasjoner. Det skal være spenning! Rollen skal kanskje til og med (om spillet er designet slik) dø en grusom død. Jeg peker igjen tilbake til punkt 3, og oppfordrer GMen til å bruke rollens nærmeste for å gjøre livet vanskelig for rollen. Mor blir syk, far blir arbeidsledig, søster blir nynazist, bestemor stjeler på Prix – rollen må ordne opp, eller støtte så godt hun kan. Kanskje kjæresten til rollen slår opp, eller havner i en bilulykke, eller trues av albanske gangstere. Kanskje ungene til rollen ramler i elva, stryker i matte, får kreft, eller stikker på heisatur til Roskilde og blir funnet to uker senere i Berlin med en ballong heroin i stumpen.

Advertisements