Tittelen er et sitat om undertegnede, signert Dina Ramse, en av veteranene fra det gamle RSN-forumet til Hyperion. April er snart slutt, men jeg tenkte å holde meg til løftet mitt om en ny post i måneden.

Denne gangen: en slags sammenligning av yrke og hobby.

Jeg jobber som lærer i videregående skole, som vil si at jeg møter mellom 100 og 200 elever på ukentlig basis hvert år. Jeg underviser i språkfag, som vil si at jeg i stor grad baserer undervisning på språkføring, kommunikasjon, og formidling – i tillegg til slike ting som klasseledelse.

Det som ofte slår meg, spesielt når jeg kommer hjem etter en lang dag på jobb og får besøk av spillgrupper jeg skal spillede for, er hvor mange likheter det er mellom å undervise en klasse og det å være spilleder.

For det første må man ha en viss enighet om ordensregler. Det er f.eks. greit om alle er stille når spillederen snakker, i alle fall hvis det er snakk om å sette en scene eller lignende. Det mest slitsomme med både jobben og hobbyen er de gangene man må slåss for å bli hørt, komme til orde, eller få oppmerksomheten. Det handler også om å være tydelig på hvorfor man er her og hva man skal. Hvis jeg har brukt timesvis på å forberede undervisning eller en spillkveld, blir jeg ikke kjempefornøyd hvis tida går med på å snakke om fotball eller hvem som røyk ut på Pærra.

Gruppestørrelse er en annen faktor som innebærer de samme utfordringene. For store klasser gjør det utfordrende å se hver enkelt elevs behov. For store spillgrupper gjør det mer utfordrende å dekke hver spillers behov for «screen time», eller aktiv spilltid (ikke bare som tilskuer til andres spill). Derfor er det greit å vite hvor mange du selv klarer å håndtere ved bordet (eller i klasserommet). Noen ganger vil ikke spillerne ta initiativet, men blir reaksjonære – akkurat som elever som ikke vil rekke opp hånda – fordi de er redd for å gjøre noe feil. Det er bare det at ingenting er egentlig feil – alt er en prosess man kan lære noe av, så lenge man forstår at det er i orden at alt ikke er perfekt hele tiden.

Ofte ønsker folk seg frihet; frie valg, muligheter til å gå i den retningen som passer dem. Andre ganger ønsker de seg et jernbanespor, en mulighet til å lene seg tilbake og følge instruksjoner, og se hvor de havner hen. Slik er det både rundt bordet og i klasserommet. Kreativ skriving er f.eks. veldig populært i språkfag, men å gjøre det hver gang blir slitsomt og demotiverende, og man blir ikke flinkere til noe annet. Det hender det også kan være OK å få noe levert «rett i toppen», så å si. Variasjon er fint. Sånne ting tenker jeg på når jeg spiller spill der det ikke finnes spilleder, f.eks., eller hvor spillerne forventes å bidra til historien med mer enn bare rollens handlinger. Jeg tenker da på spill som Itras by, Apocalypse World, og lignende.

Noen ganger, som spilleder/lærer, opplever jeg at jeg må pløye igjennom en del tørt materiale for å forberede formidling av en fargerik og interessant opplevelse. Kunsten er ofte å skjule regler og systemer i det ferdige arbeidet. Likevel vil du noen ganger at spillere skal pugge sin egen spellbook, eller at elever skal huske glosene sine. Realistiske forventninger er nøkkelen – og å minne dem på at de kan spørre deg eller hverandre.

I motsetning til i lærerjobben, trenger jeg ikke å sette karakterer på spillerne mine. Det vil si, som regel vet du at du er en «sekserspiller» for meg hvis jeg alltid spør om du vil være med og spille. Det eneste jeg trenger å «rette» er rollearket ditt, for å se om du er en munchkin. Det som er vanskelig, er å være så streng som jeg noen ganger ønsker, mot spillere som er mine venner – hvis de bråker, sporer av, forsvinner uten å si fra, sitter med mobilen, sovner, og så videre. (Note to self: kanskje jeg kan dokke litt XP?)

Å være spilleder er en gratisjobb, men jeg kan også velge å gi meg når jeg ikke orker mer. Jeg skulle likt å se trynet på sjefen min hvis jeg hadde sluttet i jobben like enkelt.

Nytt innlegg i mai, mest sannsynlig. Nå skal jeg se til bunken med heldagsprøver. Frem med sekserterningen!

Advertisements