Laiv


Jeg lager laiv. Jeg lager laiv så det suser etter. An Evening on Newhall (se forrige post) fikk kræsj på hjemmesiden sin nylig, så vi vet ikke når den er tilbake, men De siste dager har nettopp fått proft design og alle tekster og informasjon på plass.

Det var nesten verd det å gå glipp av HolmCon 9d6. Nesten.

Advertisements

Jeg er ikke død. Jeg bare later som.

Saken er at etter at internettet kom tilbake i oktober i fjor, så har jobb og studier bare hopet seg opp og det har blitt litt lite av alt som er morsomt og for mye av alt annet. Forholdene er ikke bedre nå, bortsett fra denne uka, for da har jeg vinterferie. (Før du begynner å snakke om de «heldige lærerne», kan jeg røpe at jeg har 50 stiler og 60 korttekster å komme igjennom i løpet av ferien.)

Trist som det enn kan være har jeg dermed ingen energi igjen til å komme meg på verken JenteCon eller HolmCon til helga. Vinterferien skal brukes til – foruten all rettinga – å få spilt litt rollespill. Sove litt. Hente seg inn.

Saken er nemlig den at jeg har tenkt meg på Arcon. Men jeg må først vite at jeg får ta meg fri den fredagen og at jeg ikke må på planleggingsdag mandagen etter. Jeg har også tenkt å sette opp mitt eget spill – gisp!

Det stemmer. Morgenfri skal foreligge i en brukbar versjon og jeg skal ha et ferdigskrevet scenario til Arcon. Ingen andre enn meg vil sannsynligvis være i stand til å kjøre det, og jeg kan dermed vinke modulkonkurransen farvel, men det gjør ikke så mye. I’m not in it for the glory. Eller, jo, litt. Men ikke så mye.

Ellers arrangerer jeg ikke mindre enn to laiver: An Evening on Newhall 4. mai, en laiv i Firefly-universet. Og en annen laiv som ikke har navn ennå, som skal avholdes siste helga i juli. Avvent mer info.

Peace out.

OK, så jobben har tatt det meste av oppmerksomheten i det siste. Men nå er det sommerferie og jeg kan begynne å tenke på laiv! Var på et møte i dag og planla en laiv til vinteren en gang. Utrolig kult å bare prate arrangering og føle at ting ikke bare er på idéstadiet men kan ramle på plass relativt fort.

Så var det å friske opp på søknads-skillsa så man kan få penger av frifond.

In other news, jeg kom meg ikke på årets Arcon. Streiken på arbeid ødela jobbflyten min ogjeg tok meg ikke råd til å dra fordi jeg ennå ikke visste om jeg fikk arbeid til høsten. Det er nå avklart at jeg får fortsette på jobb, så i retrospekt kunne jeg dratt. Men men.

Det har vært mye blæst omkring laiven Just A Little Lovin’ i mine omgangskretser, og selv om jeg ikke vet helt om jeg kunne tenke meg å delta (grunner gis nedenfor), så har den fått meg inn på noen andre tanker. Nemlig at dette er 80-tallslaivens lille gullalder. Jeg har bare ett å si til dette:

Hvorfor?

"WHYYYYYY?"

80-tallet var verken stilig, bra, fredfullt, eller revolusjonerende. Jeg hater 80-tallet. Jeg håper 80-tallslaivbølgen dør snart.

Så, hvorfor vil jeg ikke dra på JALL? Mest fordi – og her gjentar jeg meg selv, tror jeg – at når jeg drar på laiv så vil jeg oppleve noe «fantastisk», altså noe som ikke er i nærheten av realisme, og hvis det er det, så skal det være langt nok unna min egen levetid til at jeg føler det som fantastisk likevel. Det sagt, er tematikken i JALL fremdeles knall-aktuell, og jeg er glad for at det finnes slike laiver og at det finnes folk som liker dem og som spiller dem. Det er bare at jeg ikke kommer til å gjøre det.

Peace out!

Første helga i september deltok jeg på laiven The Lusty Pig arrangert av gruppa Moonshine Rock; Tore Svanemsli, Jean Caquet, og Kristin Midthjell. Laiven ble avholdt på Verdalen, og varte fra fredag kveld til lørdag kveld.

Da jeg først meldte meg på var det med den oppfatning at laiven var en «tøyselaiv» (unnskyld, arrangører), altså en litt dårlig gjennomtenkt, vitsete og parodierende laivfabrikk-laiv som var til for å prøve noe uprøvd. Aller mest grunnet tittelen, egentlig. Men etter hvert som jeg leste på beskrivelsene og begynte å planlegge å faktisk delta (les: betalte avgiften), ble jeg mer og mer mistenksom: kunne det altså hende at denne laiven var mer seriøs enn den så ut til?

Joda.

Siden jeg hadde bagatellisert laiven så lenge, begynte jeg å få panikk da det nærmet seg. Rollen – eller den korte versjonen – var i posten, og den så ut til å være en helvetes bøsing. Hvordan i all verden skulle jeg kunne spille tøff cowboyjævel? Jeg hadde for så vidt en hatt jeg hadde kjøpt i Vegas i sommer, men jeg hadde jo faen ikke verken kostyme eller et kompatibelt skytejern! Føkk! Løsningen kom dalende som en reddende engel av laivveteran Tom Eikrem, som med glede delte ut en Peacemaker-startpistol, blankskudd, og kaffe da jeg kom innom fredagen før. Resten ble unnagjort to dager før laiven da jeg panisk gikk til innkjøp av gensere og rutete skjorte på H&M.

Settinga til laiven var «vill vest» med horehus, svovelpredikant, flatfyll, neveslagsmål, indianere, ettersøktplakater, seriemordere, krigsveteraner, og lovens lange (og korte) arm. Jeg skal gå mer inn på hva som funka og ikke av dette litt senere. Laiven var satt til 1874 i Colorado, hvor en merkelig mengde mennesker hadde kongregert omkring en saloon/horehus ved navnet The Lusty Pig. Spillet foregikk på engelsk.

Jeg spilte rollen Evanjeline LeFevre, også kjent som «Le Limier», eller «blodhunden». Evanjeline var en no-nonsense dame på noenogtredve som hadde vokst opp «South of the Bayou» i Louisiana. Hun var Cajun og snakked dermed med en viss fransk snert og et utvalg merkelige gloser som jeg hadde funnet på internett og pugga på toget. Det eneste lytteeksempelet jeg hadde var René i første sesong av True Blood, så pratinga mi hørtes mildt sagt noe pussig ut, og jeg måtte gjenta meg selv ganske ofte fordi folk ikke skjønte hva jeg sa.

Evanjeline var kledd som en breial kar til tross for at hun delte min fysikk (1,57 på sokkelesten og litt under 70 kilo som er mest mage og barm) med jeans og rutete skjorte, lang frakk, og kortklipt hår. Hun var skarpskytter, menneskejeger, og US Marshall, men det siste var det ikke så mange som visste om. I rollen sto det også at broren hennes hadde blitt drept av en alligator da de var små, og at hun hadde jaktet ned nøyaktig den samme alligatoren i etterkant og drept den. Der startet karrieren, lizm. Hun var rett og slett en liten, barmfager, Cajun-pratende Crocodile Dundee, og jeg hadde det helvetes gøy med å spille henne. Hun var rett og slett perfekt for meg. Tusen takk til Jean som insisterte på at jeg skulle være nest tøffest etter Morgan Kane.

Rollene jeg spilte mest sammen med var Ole Fredriks pinkertondetektiv Rufus van Meeter og hans hangaround Mai Jones, spilt av Pamela Chui, en kinesisk tjenestepike som hadde rømt fra noen som ville selge henne. Vi var på laivstedet fordi vi skulle lete etter en seriemorder som likte å sage hodene av kvinner og sy igjen munnen på dem. Det hele hadde begynt i New York, da man fant rikmannen Mountbatten død i sitt hjem, hans ene datter mutilert på beskrevet vis, og den andre datteren forsvunnet. Et spor av døde kvinner ledet så denne pinkertondetektiven til Colorado, hvor han søkte blodhundens hjelp til å finne ut mer.

Selvsagt er noe av det første som skjer på lørdag morgen av laiven at man finner en annen rikmannsdatter drept, med munnen sydd igjen. It’s all in a day’s work.

Noe av laivens store styrke var rett og slett de spennende rollene. Jeg tror knapt jeg så en eneste rolle jeg mener det ville vært kjedelig å spille. Man hadde den incestuøse presten og hans søster, den brautende vertshuseieren, hora med psykose, de to horene som i hemmelighet hadde myrdet noen, den tilbakestående vertshusgutten, ettersøkte kriminelle, løsaktige ranere, bordellinspektører fra Kansas, misogynistiske jernbanefolk, en engelsk lord, en kvinne på jakt etter sin fars morder (a la True Grit), en altseende/althørende croupier, indianere, sirkusartister, gullgravere, krigsveteraner med urent mel i posen, og krigsveteraner med rent mel i posen. De eneste som sleit litt (hørte jeg i etterkant) var de to bankranerne, som – viste det seg – ikke var mistenkelige nok til at noen gadd å bry seg med dem. Synd! For det kunne blitt noe å ta fatt i det også.

Noe som fort kunne blitt laivens store svakhet var alle førstegangslaiverne. Au contraire! Førstisene gjorde at man slapp den typecastinga som gjerne skjer når alle de samme menneskene deltar på alle laivene, og de hadde i tillegg fordelen å ikke ha laivet ræva av seg før og dermed kunne laiven være en ny og spennende opplevelse. De fleste jeg snakket med etterpå var fulle av entusiasme og begeistring. De nye ansiktene gjorde også at vi som er gammel-laivere kunne oppleve laiven som ny og forfriskende. Jeg håper likevel at disse ansiktene skal bli «gamle» ansikter etter hvert. Jeg vil gjerne se dem igjen – og igjen, og igjen.

Jeg tror kanskje jeg vil si at laivens store svakhet var at det bare var ett toalett, og at det ikke var innlagt vann eller en brønn på stedet. Og kanskje at maten av og til var litt for sent ute, og porsjonene (for enkelte store karer) for små. Dette med maten har dog sin naturlige forklaring, og havner i kategorien «sånt som skjer». Jeg hadde med havrekjeks og epler, og overlevde lenge på det. Det skal litt til å gidde å stå på kjøkkenet i 24 timer i døgnet på et sted uten innlagt vann, altså. All ære.

Den tidligere nevnte startpistolen jeg lånte, fikk jeg avfyrt tre ganger. Begge gangene var mot den arresterte incestpresten som trakk minigønner’n sin ut av bibelen for å «go down fighting». Resten av laiven gikk jeg mest og strøk den kjærlig over skjeftet. Det å gå med en pistol på seg gjør noe med måten man går og står på, og så lenge jeg hadde denn, visste jeg at rollen min var nær sagt uovervinnelig. Det gjorde veldig mye for måten jeg spilte på – hadde jeg ikke hatt det «sikkerhetsnettet» tror jeg at jeg hadde fått mye mindre ut av laiven med akkurat den rollen.

I løpet av laiven var det flere indianerritualer, seremonier, og en eksorsisme til slutt. Jeg er fornøyd med at disse ikke hadde noen effekt i spillet annet enn som det de ville vært i virkeligheten – overtro med en suggererende effekt. Laiven var ofte parodisk og overdreven, men aldri overnaturlig. Det var igrunn helt OK.

Alt i alt er dette en av de aller beste laivene jeg noen gang har vært på. Jeg fikk være tøff, jeg hadde masse å gjøre, og laiven var kort nok til at jeg ikke rakk å tenke ut av rolle og dermed heller ikke hadde behov for det. Dette er den første laiven jeg har vært på hvor jeg kun har vært off av ren nødvendighet. Godt jobba!

Gode opplevelser:

  • Samspillet med Ole Fredrik. Tusen takk igjen, det var en knallaiv og et bra samarbeid. Du var formell, jeg var – mildt sagt – uformell.
  • De nedlatende kommentarene om kvinner fra Dagur og Ax – jeg skulle ønske jeg hadde banka opp en av dere!
  • Kostymene, spesielt horene sine kostymer. Superkule!
  • Ækkelpræst!
  • Flere stand-offs med Olav og skuling på Martin. Det er tøft med skuling.
  • Maten var god.
  • Bra logistikk! Oppvaskmiddel ved bekken, alltid nok dopapir, relativt i tide med mat/kaffe, etc.
  • Intens betroelse fra Joseph Lloyd om hvem han egentlig var, og en bønn om at jeg skulle la ham fullføre hevntoktet sitt før jeg jaget ham ned.
  • Avtalen med Wright (Olav) der vi skulle hjelpe ham til å bli en ærlig mann mot at han kom over på vår side mot Vinnie (Martin).
  • Småprating med Mai, med bordellinspektørene, med croupieren, og med bibeldamene. Kos.
  • Hatten min! Det ble til slutt en slags nakenfølelse hver gang jeg tok den av utendørs, men føltes naturlig å ta den av ved bordet.

Mindre gode opplevelser:

  • En av spillerne ble for full til å klare å fullføre (no pun intended) et plott som han delte med flere andre, og dermed endte opp med å ødelegge.
  • Liggeunderlaget mitt blåste seg ikke skikkelig opp, så jeg lå veldig vondt og sov veldig dårlig.
  • For uregelmessig tilgang på drikkevann. Det gikk tomt og så måtte man hente. Jeg var alt for dehydrert, og burde selvsagt passa på å hente vann da det var tilgjengelig, men da var jeg som regel og sprang rundt i skogen og fikk barnåler i trusa.
  • Indianerne var en smule for happyhappy peace and cookies. Altså, ikke spillerne, men rollene og deres funksjon i spillet. Det eneste unntaket var jo den knivstikkende liksomhora som drepte Mr. Squire. Jeg ville faktisk foretrukket det dersom det var noe konflikt å hente der – f.eks. at indianerne kunne kalt på en stamme med indianer-sis, eller noe lignende.
  • Litt for tidlig «tid ut» – vi rakk ikke å konfrontere noen av skurkene skikkelig.

Quotable quotes:

Bordellinspektøren spør om ikke Evanjeline skal tilstå sine synder for presten. Hun svarer; «I kneel for no man.»

Wilhelmina: «Why are you dressed like a man?» Evanjeline: «I’m not dressed like a man, I’m dressed like me

Rufus: «I guess it’s time to bring out the badges.» Evanjeline: «We’re doing badges now?» *groans*

Vurdering etter Slemdal-modellen:

Roping: Det var noe roping og hojing innimellom. 3/5

Brenning: Det var bål på peisen og utenfor saloonen, og nede ved vannet. Likevel var det kaldt inne om natta, og man burde kanskje holdt bålet i gang. 4/5

Drekking: Det ble servert både sprit og pæddasprit, noe som gjør det både enklere og vanskeligere å spille skikkelig. Men det var nok drekking på enkelte! 4/5

Slåssing: Noen av spillerne slåss konstant (Ax og Dagur), og det ble jo noe knuffing og skyting i løpet av laiven. Det var likevel ALT for lite! 2/5

Skremming: Det var ikke så veldig skummelt på laiven. Det var de nevnte standoffs, og eksorsismen var stemningsfull. 2/5

Det er vel noen – i hovedsak kanskje to eller tre personer – som lurer på hva jeg pusler med av spillskaping om dagen. Hvor det blir av ferdigstillelsen av RATS, for eksempel, eller om jeg gjør noe med Morgenfri.

Svaret er nei.

Jeg har ikke gjort en dritt med noen av dem på aldri så lenge. RATS tok jeg sist i på HolmCon i mars, og Morgenfri har ligget brakk lenger enn det. Dette betyr forsåvidt ikke at de er glemt (man glemmer ikke sine barn), men det betyr at jeg har vært… utbrent i det siste, tom for idéer og drivkrefter, ja – nesten litt deprimert. Dette er også grunnen til at jeg ikke har levert noe scenario til Arcon og ikke har publisert Draug-eventyre fra fjorårets Hexcon ennå.

Dette har sammenheng med et enormt arbeidspress i forhold til min utdanningssituasjon og arbeidssituasjon. Jeg har per i dag ikke nok utdanning til å få fast ansettelse i skolen der jeg jobber, og dersom jeg er så heldig at jeg får jobbe der likevel, har jeg ikke tid til å gjøre ferdig utdanningen min. Samtidig kan jeg ikke studere dersom jeg ikke også jobber – for lånekassen støtter meg ikke lenger, og jeg er avhengig av å ha en inntekt siden NAV nekter meg dagpenger om jeg er registrert som student.

Gladnyhetene er at jeg har involvert meg i et laiv-prosjekt på Østlandet, hvor jeg bidrar etter evne via Googledocs. Jeg har også bestemt meg for å begynne å så smått videreutvikle Morgenfri, og la RATS få hvile litt til konfliktsystemet der har fått «marinert» seg og jeg er klar for ny runde. Høsten kommer til å bli tung, med 160% jobb og studier, men jeg merker at dersom jeg ikke tar meg tid – rett og slett – til spillene mine, så kommer jeg til å gå på en alvorlig smell.

Håper folk fremdeles gidder å holde interessen oppe. Det er dette jeg ønsker å drive med, men verden funker nå en gang ikke sånn.

Fred!

I går kveld satt jeg og hjalp mora til kjæresten min (hun er lærer i barneskolen) med å finne navnet på blomster som ungene i klassen hennes hadde plukket. Blomstene var most under plast mot en mørk bakgrunn, og dermed ikke alltid like enkle å dra kjensel på. Jeg klarte likevel en ti-femten stykker av tredve, og enda flere med hjelp av ei blomsterbok.

Mens jeg satt og holdt på med dette, slo det meg at jeg er lærer. Ikke noe spesielt med det i grunn, jeg har jo tross alt fullført ei yrkesutdanning for å bli det, så det kom ikke som noen overraskelse akkurat. Mer som en slags åpenbaring. Ja, jeg vet at Tyler Durden sier «You are not your job.» (Les Fight Club om du ikke allerede har gjort det!) Men tenk deg læll!

Hvor vil jeg med dette? Jo: Svært mange jeg kjenner og er venner med innenfor laiv- og rollespillmiljøet i Norge er lærere. De fleste av dem var lærere – eller hadde bestemt seg for å bli det – lenge før meg, og helt uavhengig av at jeg ble det. Det er ikke en kollektiv avgjørelse som ligger bak. Av dem jeg deler hobby med regelmessig i Trondheim, er det ikke så mange lærere lenger nå. De fleste av dem har flyttet, eller skal flytte. Men totalt sett, når jeg regner med folk jeg kjenner, men ikke spiller sammen med regelmessig, så er det ganske mange. Pluss de fra laivmiljøet.

Hva er det egentlig som gjør at pedagogikk og rollespill opptrer sammen i så mange sammenhenger? Jeg føler meg tvunget til å nevne Lærelyst, som jeg selv rakk å jobbe (ubetalt!)  for ved en anledning.

Teori #1: Det å jobbe som lærer er et lite rollespill i seg selv. Du kan ikke være 100% deg selv – bl.a. er du tvunget til å følge skolens reglement uansett hvor teit du måtte synes det er i enkeltsaker. Du bør ikke snakke om at du har vært på fylla i helga. Osv. Oppførselen din er på mange måter en trimmet utgave av deg selv, tilpasset og justert til offentlig og barnevennlig bruk. For ikke å snakke om den modifiserte oppførselen til elevene – fra bajasen som vil ha oppmerksomheten han ikke får hjemme, til bimboen som egentlig kunne hatt straight As om hun bare ikke tviholdt på blekemiddelet og sminken.

Teori #2: Mange pedagogiske modeller går ut på å støtte oppunder elevens grunnferdigheter, eller bakgrunnskunnskap, og bygge videre på denne (litt som et XP-system!). Lærerens jobb er å støtte oppunder, hjelpe til med motivasjon og veiledning. Det sosiale samspillet mellom lærer og elev, mellom elev og elev, og mellom lærer og lærer, er ganske likt samarbeidet i et rollespill. Man bytter på å være den som er flink til noe, man støtter gverandre, og vil til sist kunne «komme levende fra det» med gruppas hjelp. Gruppearbeid i seg selv er som regel en yndet aktivitet i skolen.

Jeg kunne kommet med flere teorier, men jeg gidder ikke. I stedet skal jeg ta en sammenligning litt videre.

På skolen starter n00bsene – de nye rollene. Rollene er commoners. Ved GM’ens hjelp skal de komme ut fra dette eventyret med mye høyere level – forhåpentligvis class levels – enn de startet. Først må GM’en finne ut hva slags skills og sånt de nye rollene i gruppa har. Det er litt av en jobb, siden de gjerne er en 20-30 stykker. Noen kan kanskje å lese. Andre er barbarer.

OK, det ble kanskje litt vel nerdete. Men morsomt. Synes jeg.

Uansett, tenkte at jeg på tampen skulle nevne at da jeg snakket om laiv med noen utlendinger på Birthright-forumet, så ble det nevnt noe om å spille med svette nerder. Nå har jeg i tre år vært på Arcon, og i minst fem år vært på Hexcon, men utenom noen «sightings» der, kan jeg ikke si jeg har verken sett eller spilt sammen med svette nerder. De fleste jeg kjenner er hele, rene, og pene i tøyet, og kommer fra mer eller mindre møblerte hjem. Hvor er egentlig alle disse svette nerdene folk snakker om hele tiden?

Til slutt: Jeg har kjøpt meg Pathfinder. Hurra! Takk igjen til Espen Gätzschmann (ikke lærer) for gavekortet som gjorde dette kjøpet mulig.

Neste side »