Progressive spill


Jeg har skrevet et lite fortellerspill. Det er på engelsk og heter Planet Hope. Trenger kanskje en språkvask, men ble skrevet på under 60 minutter.

Ikke så mye demoner, da, egentlig. Mest rom-marine.

Årets Hexcon gikk for meg slik den her pleid å gå de siste par årene: Jeg kan bare komme én dag, jeg drikker alt for mye kaffe på tom mage, og jeg kjører minst ett halvferdig scenario fra hukommelsen.

Det er tøft, det.

Ingvild Borgens modul i 3:16 – Carnage Amongst the Stars ble selvsagt en suksess. Ikke bare fordi Ingvild har skrevet et veldig godt og solid scenario med sidehenvisninger til boka (som er på størrelse med en pakke «tjukklefse», og dermed lett å få med seg omkring), men også fordi Rune, en av deltakerne, var så innstudert med reglene at jeg nesten slapp å gjøre noe selv. Dessverre var vi bare tre spillere, og jeg synes gjerne at scenariet hadde fortjent noen til.

Min egen Draug-modul gikk faktisk over all forventning. Supert var det kanskje ikke, siden det strengt tatt ikke var ferdigskrevet, men rollene ble fylt, og ting skjedde. Her hadde jeg kanskje uansett måttet winge scenariet litt selv om det hadde vært ferdig, for vi fikk relativt dårlig tid. Men det føltes bra, og jeg skal definitivt ferdigstille det så det kan kjøres på Arcon i 2011.

Det var forøvrig et skuffende lavt antall kjentfolk på Hexcon. Jeg tror nok ikke festivalen overlever som det den burde være, dersom folk ikke kommer fra flere steder. Litt trist er det jo at de lokale som jeg vanligvis spiller med aldri dukker opp, men jeg mistenker det er fordi de allerede spiller nok til vanlig, sammen med folk de kjenner fra før – de føler ikke at de trenger å dra på con for å gjøre det de liker.

Ellers er jeg fremdeles på en høy fordi RATS er ferdig. Jeg pusler med settingdelen ennå, men det er bare kos.

Dersom noen har lyst til å teste det, så bare kjør på – og fortell meg dersom dere lager noe nytt; en ny gruppering, en ny by, eller en ny religion. Det er god plass på wikien til mer settingmateriale, og i motsetning til Morgenfri er jeg mye mer åpen for direkte og uredigerte innspill til settingen i RATS.

Faktisk ville jeg satt stor pris på det om noen kunne tenke seg å prøve ut spillet et eller annet sted hvor jeg ikke kan blande meg inn, og deretter sende meg en spillrapport.

I 2011 kommer jeg ikke på Arcon. Hvordan vet jeg det? Jo, fordi jeg skal reise til San Fransisco. Hvorfor til San Fransisco? Fordi jeg har lyst. Derfor. Det beste tidspunktet å reise på var dessverre like før Arcon. Så alle mine planer om å være i Oslo tidligere den uka og hjelpe til på conen, er rett ut vinduet. Gode intensjoner, og alt det der.

Siden jeg sitter og skriver på Draug-scenariet til årets Hexcon, som også var planlagt å kjøres på kommende Arcon, slo deg meg brått at jeg kommer til å trenge arrangører til å sette det opp på Arcon siden jeg ikke kommer til å være der selv. Frivillige får rekke opp en hånd rundt april en gang.

Men det var dette Draug-scenariet. Teaser-teksten er som følger:

Uttakleiv 1903

Vinteren 1903 står en snøstorm over Vestvågøy midt under Lofotfisket. Kvinner og barn i det lille bygdesamfunnet på Uttakleiv venter og ber til Gud om å få hjem sønner, fedre, brødre, og ektemenn. Men vil Gud høre dem, slik som vinden uler? Eller er det noe annet som uler med den?

Uttakleiv 1903 er første del i Vestvågøy-trilogien, som jeg har planlagt å kjøre de neste tre con-syklusene. Trilogien blander ideelt sett skrekksjangeren med folkeeventyrsjangeren, og følger medlemmer av tre slektslinjer på Vestvågøy gjennom 100 år.

Scenariet blir satt opp på Hexcon den 6. november, for de som er interesserte i å hive seg med. Samme dato arrangerer jeg også 3:16-scenariet til modulvinner Ingvild Borgen fra Arcon 26.

Jeg må jo også innrømme at Hexcon kom på meg som julenissen på kjerringa i år som i alle tidligere år, selv om datoen ble satt lang tid i forveien, og plutselig satt jeg her og tenkte «Hvorfor er ikke scenariene mine ferdige ennå?» About that, så er jo heller ikke Exodo, farvel ferdigskrevet ennå, og blir nok ikke det heller. That (star)ship has sailed.

Men jeg skriver også på et 7th Sea-scenario jeg skal kjøre for jentene mine neste helg, og man skal ikke se bort fra at det kan bli et kommende innslag på en eller annen con. Og så har jeg lovt å ferdigstille RATS til HolmCon 7d6. Crikey. Det er nesten en god ting at jeg er arbeidsløs.

I morgen kommer dagen da jeg skal delta på min første Pathfinder-spilling. Pathfinder er, for de som ikke er invidd i disse mysterier, en hack av det «gamle» Dungeons & Dragons 3.5 edition, men til en mye mer spennende form.

Selve systemet er endret slik at noe av det man irriterte seg over med 3.5 forsvant, uten at spillet ble til den dataspillkloningen som 4th Ed har blitt. Man har fremdeles de vanlige elleve «core»-klassene Barbarian, Bard, Cleric, Druid, Fighter, Monk, Paladin, Ranger, Rogue, Sorcerer, og Wizard – men nå kommer hver enkelt av dem med et vell av valgmuligheter som lar deg tilspisse karakterens kompetanse og personlighet. Dette gjør at den tidligere «en wizard er en wizard»-filosofien (som også gjaldt for de fleste andre klassene), der man måtte multiclasse for å gjøre karakteren unik, ikke lenger stemmer, for det er ikke lenger nødt til å være slik. Så vidt jeg kan se er det bare druiden og presten som er noenlunde bevart slik de var i 3.5, skjønt ikke helt.

Spillingen i morgen er iscenesatt at min felles RSN-forumitt Skjalg Kreutzer, en usedvanlig entusiastisk og engasjert kar som jeg håper at en del av mine felles D&D-nerdevenner også kommer til å like når vi omsider får spilt sammen. Skjalg er ellers en ganske progressiv rollespiller, men med en «gammel kjærlighet ruster aldri»-tilnærmelse til D&D. Hvem vet, kanskje kan vi tilføre D&D noen nye dimensjoner?

Jeg gleder meg i alle fall som en liten unge, om enn bare fordi det er så lenge siden jeg har trillet litt ordentlig terning at jeg holder på å gnage av meg arma.

Pathfinder gis ut av forlaget Paizo Publishing, og tilhører ikke Wizards of the Coast. (Heldigvis.)

Etter årets Arcon fikk jeg virkelig satt sinnet i kok med tanker og idéer. I tillegg til å brainstorme frem en Draug-scenario-trilogi som jeg uten bluferdighet kaller «Vestvågøy-trilogien», har jeg begynt å revidere spillmekanikken til Morgenfri (og legge til ting til settingen), og driver og kaller inn spillere i Trondheim til en prøvespilling av Love in the Time of Seið (allerede tre interesserte!). I tillegg har jeg en plan om å få spilt Pathfinder med Skjalg, spillteste Morgenfri, og starte opp en World of Darkness-minikampanje, spille ugudelige mengder Star Wars, skrive ferdig minilaivspillet «Confuto» og rulle igang med epostspilling av Birthright. Så skal jeg på laiv; «Ingen skygge uten lys» i august. Etterpå skal jeg renskrive Star Wars-scenariet «Exodo, Farvel» og jobbe litt mer med RATS, og så er det Hexcon hvor jeg (om alt klaffer) skal GM’e årets modulvinner fra Arcon, «3:16 – Det evige liv», samt første installasjon av «Vestvågøy-trilogien» og «Exodo, Farvel» i ferdig utgave, og etter det er det kanskje jul allerede, og mer Star Wars. Hvem vet?

I tillegg skal jeg blogge og skrive artikler. Og søke jobb. Og trene. Gudbedre.

Og så har vi ikke sofa. Lurer på hvor jeg skal jobbe med alt dette. På gulvet? I senga?

Jeg siterer friskt fra den gamle bloggen:

Da jeg meldte meg på årets [R.I.S.K.-]konkurranse var det uten en eneste idé i nøtta. Men på jobb, i noen norsktimer, gjennomgikk vi en novelle av Karin Fossum som jeg for mitt bare liv ikke kan huske navnet på [«Utenfor synsfeltet» fra Noveller i utvalg, 2004]. Den handlet om en mann som begikk selvmord uten at kona hans forsto hva som drev ham til det. Dette drev meg til å lage spillet I min skygge, som i utgangspunktet skulle gå ut på å skissere et selvmordsoffers etterlatte som et drama i fem akter.

I ettertid ser jeg jo at jeg kunne gjort en del andre grep. Mange jeg snakket med på HolmCon (som ikke visste at jeg sto bak spillet) uttrykte at spillet var alt fra genialt til direkte usmakelig. De aller fleste uttrykte et visst ubehag i forhold til både temaet og måten det var grepet an på.

Jeg må bare først som sist få erklære at jeg ikke under noen omstendighet ønsker å harselere med temaet. Det er dønn føkkings alvorlig. Jeg mener noe med dette spillet, men jeg innser at det er enkelte ting som må endres for at det skal være spillbart. Kanskje bør det ikke en gang spilles, bare leses, som Martin [Bull-Gudmundsen]s «Livet, døden, havet og kjærligheten». Hvem vet. Jeg vant ikke noe denne gangen, i alle fall.

For de som kommenterte på grafikken til I min skygge: Bildet er tatt i Lofoten og forestiller toppen på et ensomt kapell med et knapt dusin graver bak et rustent nettinggjerde med piggtrådkant. Bak meg dyppet midnattssola tærne i horisonten, og det var en utrolig ensomhetsfølelse i det jeg tok bildet. Kanskje er det assosiasjonen mer enn selve motivet som gjorde at jeg valgte å ta det med i spillet.

Spillet (engelskspråklig utgave) kan nå lastes ned her.

Download: In My Shadow (2010)

På RSN har det nettopp blitt stengt en tråd (fordi posterne ikke holdt seg til tema) som handlet om to ting:

For det første handlet den om spill som har et «overdrevent» mekanisk fokus. Dette ble forklart som spill som har mange mekanikker for veldig mye forskjellig. Eksempler som ble nevnt var Burning Wheel og D&D, og som sedvanlig i en diskusjon, var ikke alle parter enige.

Den andre tingen tråden etter hvert kom til å handle om, og som bidro til å få den stengt, var hvorvidt målet med rollespill er å oppnå dyp innlevelse i rollene vi spiller. Og her kommer vi til sakens kjerne, det jeg ønsker å utbrodere i dagens post. Jeg forsøkte å forklare dette i tråden på RSN, men kom ikke helt i mål. Jeg opplevde å bli misforstått og feiltolket, og har vel strengt tatt bare meg selv å takke, som opplever noe på et slikt plan at det blir vanskelig å ordfeste. Nuvel.

«Innlevelse» er et morsomt begrep. Det er faktisk så morsomt, at det omtrent finnes en separat betydning av ordet for hvert enkeltindivid som bruker det og opplever det. For meg kan innlevelse være to litt forskjellige ting: Jeg kan leve meg inn i en bok eller en annen fiksjon, som en utenforstående observatør med høy empati og en viss sosio-psykologisk innsikt. Dette inkluderer faktisk ting jeg selv forfatter eller skaper, fordi jeg i alle tilfeller ikke opplever å være personene jeg skriver om – jeg opplever å ha innsikt i dem og følelser for dem. De, på sin side, har et eget liv – jeg bare skildrer det. Den andre tingen innlevelse kan være (for meg), er når jeg befinner meg i en situasjon hvor jeg forsøker å være en annen person. Dette kan skje på laiv eller på teaterscenen. Da trer en del skuespillerteknikker i kraft, i alle fall i forarbeidet, og på laiv er man «i rolle» i rundt regnet 20 av døgnets timer, om man er litt hardcore og driter i å sove så mye.

I sistnevnte betydning av «innlevelse» kan opplevelsen av å leve seg inn bli midlertidig brutt, f.eks. på laiv, ved at fiksjonen brytes av andre spillere som har upassende kostymer eller samtaler om fotball midt i spillet. På teaterscenen kan opplevelsen brytes av at det skjer noe uventet, f.eks. at en lyskaster faller ned på scenen.

I førstnevnte tilfelle – og her nærmer vi oss det jeg synes er virkelig spennende – er det (for meg) ikke nødvendig eller gunstig å gå dypt inn i rollen og ikle meg dens personlighet. Hvorfor ikke? For det første finnes svært mange fiksjonsbrudd i en dagligstue, når «sinnet» egentlig skal tilhøre en vill skogalv som rir på en bjørn og synger sanger om magi. Stemningen kan støttes opp under, og fantasien kan rase vilt, men det som er spennende – virkelig spennende – for meg, er avstanden. Det at jeg er en engelsklærer på snart tredve år som sitter i en sofa og spiser drops og kaster terninger, men samtidig har en opplevelse i en annen verden, hvor jeg får delta i gjøremålene til en skogalv som rir på en bjørn gjennom et magisk middelalder-rike, er en veldig interessant avstand å utforske. Dette, denne avstanden, er målet mitt med å spille rollespill.

Avstanden, eller the distance, skildres bl.a. av bloggeren Zak fra California, idet han innser hvor spesielt det er å være husokkupant men samtidig spille Monopol, i bloggen DnD With Porn Stars. Se spesielt innlegget Like Playing Monopoly with Squatters. Dette er målet mitt med rollespill som ikke handler om innlevelse. Men jeg har flere mål. Frykt ikke.

Min oppfatning av innlevelse i rollespill, som kræsjer med enkelte andres oppfatninger, er ikke sentrert omkring dette med å «være i rolle» (unntatt på laiv, som jeg mener er en annen type opplevelse i utgangspunktet). Det er sentrert på å oppleve dualiteten i meg selv, mine medspillere, og omgivelsene våre opp mot rollene og deres omgivelser. Det er sentrert på ikke bare å kjenne min rolles innerste sjelelige irrganger, men også å kunne formidle disse til de andre spillerne gjennom en kombinasjon av skuespill og metabetraktninger slik at de også har den samme forståelsen av karakteren som jeg har – selv om rollene deres og rollen min ikke nødvendigvis kjenner alle hverandres tanker og følelser, så synes jeg det beriker opplevelsen om spillerne har det. Dette betyr ikke at jeg krever å få vite alt om alle rollene. Hemmeligheter er også kult. Men det betyr at jeg synes det er greit å være åpen metamessig.

Det var dagens rant. Ellers er det lite nytt på spillfronten. Jeg fikk 3:16 – Carnage Amongst The Stars i posten på mandag, og pakket den straks ned, siden vi driver og tømmer leiligheten for støff i forkant av noen visninger som skal holdes om to uker. Burning Wheel-bøkene har ennå ikke kommet; jeg skylder på transportarbeiderstreiken. Wizards of the Coast har dessuten frasagt seg videre rettigheter til Star Wars-franchisen, og den siste publikasjonen derfra ble spillsupplementet Unknown Regions. Selv ting som tidligere lå nedlastbart på nettsidene deres er nå utilgjengelig for publikum. Star Wars-kampanjen New Order har tatt sommerferie og viker veien for feriekampanjen Lost Siblings. Endelig skal jeg få være spiller og ikke GM. Det gleder jeg meg til.

Neste side »