Rollespill og verden


For noen år siden skrev jeg spillet I min skygge til R.I.S.K., et vanskelig spill som handler om hva som skjer når noen tar livet av seg. Jeg tror ikke noen har spilt det, ikke jeg en gang, for jeg tror temaet rett og slett er for vanskelig.

For litt over to uker siden fikk jeg vite av min mor at en klassevenninne fra barne- og ungdomsskolen hadde omkommet. Uten å si for mye eller utlevere henne på noe vis, var det ikke helt uventet at dette skjedde. Hun hadde alvorlige psykiske lidelser, og hadde forsøkt å ta sitt eget liv mange ganger før uten å få det til. Like før nyttår klarte hun det.

Selv om det ikke var noe sjokkerende i det som skjedde brukte jeg noen dager på å gå litt fra rom til rom og lete etter meg selv som tolv- og femtenåring. Jeg ville vite hva de ville sagt dersom de visste at dette kom til å skje. Tolvåringen visste ingenting. Femtenåringen visste litt – hun hadde besøkt klassevenninnen på institusjon ikke lenge etter innleggelsen. Trettiåringen kom også til meg og sa at hun hadde møtt den gamle klassevenninnen for bare et år siden, på en bussholdeplass, og de hadde smilt til hverandre og snakket litt om hvordan det gikk. Alle disse scenene i livet mitt, jeg som ikke var henne, jeg som nå lever videre i hennes skygge, eller i skyggen av det hun var.

Så nære venner var vi ikke at jeg kan påberope meg noen skikkelig pårørendestatus. Likevel tenker jeg at det er noe som skjer med en når det plutselig er noen man husker som barn, som forsvinner. En forandring som jeg ikke visste noe om da jeg skrev spillet, men som jeg nå skjønner litt mer av.

Jeg har ikke spilt mitt eget spill, men jeg hadde tenkt det. Nå vet jeg ikke lenger om jeg noen gang kommer til å gjøre det.

P.S. Dette er ikke ment som noen «reklame» for spillet.

Har nettopp kjøpt meg ny laptop, og i den forbindelse skaffet meg det fantastiske GM-verktøyet Hero Labs for Pathfinder. Har riktignok ikke rukket å gjøre så mye med det så langt, men gleder meg til å lage nye NPCer til kampanjen min.

Ellers skjer det ikke så mye på spillfronten, bortsett fra at vi har fått Zelda: Skyward Sword til Wii i hus. Artig nok (og visstnok veldig stort), men jeg sliter litt med at det blir så innmari mye vifting – den datastyrte presisjonen fra de forrige spillene er rett og slett blitt forvandlet til en ulempe med et så unøyaktig verktøy som wiimoten, og jeg synes det blir mye mindre av den avslappende opplevelsen jeg har hatt med alle de foregående spillene siden Ocarina of Time. Nå blir det mest stress, og jeg føler ikke egentlig den samme entusiasmen som før. Var det slik Commodore 64-folka følte det da Nintendoen kom?

Det har vært mye blæst omkring laiven Just A Little Lovin’ i mine omgangskretser, og selv om jeg ikke vet helt om jeg kunne tenke meg å delta (grunner gis nedenfor), så har den fått meg inn på noen andre tanker. Nemlig at dette er 80-tallslaivens lille gullalder. Jeg har bare ett å si til dette:

Hvorfor?

"WHYYYYYY?"

80-tallet var verken stilig, bra, fredfullt, eller revolusjonerende. Jeg hater 80-tallet. Jeg håper 80-tallslaivbølgen dør snart.

Så, hvorfor vil jeg ikke dra på JALL? Mest fordi – og her gjentar jeg meg selv, tror jeg – at når jeg drar på laiv så vil jeg oppleve noe «fantastisk», altså noe som ikke er i nærheten av realisme, og hvis det er det, så skal det være langt nok unna min egen levetid til at jeg føler det som fantastisk likevel. Det sagt, er tematikken i JALL fremdeles knall-aktuell, og jeg er glad for at det finnes slike laiver og at det finnes folk som liker dem og som spiller dem. Det er bare at jeg ikke kommer til å gjøre det.

Peace out!

Leste nettopp om igjen anmeldelsen av bloggen min fra Boningen.org, spesifikt her, og det er fremdeles like koselig lesning. Egentlig hadde jeg tenkt å kommentere det da jeg først så tilbakepinget, men da hadde jeg så mye å gjøre at det forsvant i mylderet.

Men!

Boningen er ikke glemt! Det var veldig moro å lese noe fint om spillene mine. RATS skal videre! Bare ikke før jeg er ferdig med eksamen til jul… Ellers har jeg lest flere av innleggene, og føler meg veldig hjemme på den bloggen.

Ellers er jeg midt i oppstarten av semesteret. Ukene fremover er fylt med et upresist puslespill av forelesninger og undervisningstid, på hver sin kant av byen, med en times bussreise imellom dem. Takker gudene for at det er rollespilltirsdag på tirsdag og laiv om bare to uker. Ehm… det er ikke noen som har et pistolhylster å låne bort, vel?

Round one: FIGHT!

Neida.

denne her borte på Escapist, og tenkte bare å dele den. Dette er sant både om dataspill og rollespill. Tenk! Utforsk! Lev!

 

Leser blant annet på PressFire.no om hvordan mediene nå knytter spillaktivitet til massedrap. Igjen. Det er tøft, det.

Pat Brown, en profiler fra USA, mener også dette:

– Antakelig har han brukt for mye tid på videospill og deretter på et merkelig vis spunnet den politiske ideologien sin inn i denne fantasiverdenen, sier Brown, før hun legger til at dataspill «ikke nødvendigvis skaper mordere», men at «mennesker med personlighetsforstyrrelser kan være svært mottakelige for slike inntrykk.»

Jepp. På samme måte som at folk ikke blir voldelige av alkohol, men at alkohol kan forsterke aggressiv oppførsel og fjerne hemninger og selvkontroll. Jeg ser ikke noe ramaskrik om forbud av alkohol for det. Jeg kjenner også noen mennesker som – når de kjører bil – blir stresset av trafikken og dermed oppfarende og grinete. Ingen har tenkt å forby biler av den grunn.

At man blir hakket mer aggressiv av å ofte utsette seg for aggressivt stimuli er det nok ingen som krangler på. Men når det gjelder slike massemordere så var nok de aller fleste – også denne siste – heller drevet av ytre påvirkninger, og ingen tok tak i følelsene deres og snakket med dem – eller lyttet til dem – om det som var galt. Det er ikke alltid foreldrene heller – jeg har i alle fall sjelden hørt om noen foreldre som kjenner barna sine så godt som de tror. Noen ganger er det alles felles ansvar å forhindre tragedie. Det er verken høflig, mulig, eller realistisk å dytte dette ansvaret over på en kulturindustri.

Mennesker som selv sitter utenfor den magiske sirkelen som gamers utgjør, vil ikke kunne forstå tankesettet til de som sitter innenfor. For meg ser det ut til at det er de utenfor sirkelen som har en type fantasi som løper av med dem – ikke vi som sitter her inne. Vi vet at en pixel er en pixel og en terning er en terning. Vi vet at det er på liksom. Det er de som ikke har skjønt det, som blander fantasi og virkelighet.

This post is in English in case some of the foreign guests want to read it. Hooray!

The seventh HolmCon is my third I think. The con has grown since then and though some people are always expected to participate, there are a lot who can’t come and a lot who comes along who’ve never been before. This year even a few people I didn’t know and can’t remember the names of.

Friday:

I hitched a ride to Holmestrand with Aleksander and Rasmus. I liked not having to rely on the train and also my crappy memory of which bus to take and where to get off. Instead I dozed off in the car.

When we got there there was an official opening, sort of, and then on to the games! My first game was a traditional Swedish fantasy RPG run by the resident Swede.

Drakar och Demonar: Trudvang (Dragons and Demons)

This game is written in Swedish and seems to be a proper, traditional, standard fantasy game. You have brave warriors, thieves, priests, and so on. I played an 807-year-old elf, but he/she got to do very little in the game mainly because I was very tired, didn’t understand the system, was overlooked whenever I tried to state that I was doing something, and sat next to Tomas who (in all fairness) has a very, very loud voice.

Sad to say, I wasn’t very impressed – especially not after Torgrim told me that this wasn’t even the latest edition of the game (the latest edition is stripped of unneccessary rules, he says). What I did enjoy was the story, which seemed really exciting, and Magnus’s portrayal of the Storm priest. The game master was also a very sweet fellow and of course I always find the Swedish language both hilarious and quite beautiful.

Dice roll: 25 (on 7d6)

After DoD I just hung around, seeing as nothing could really pull me out of my tired stupor that had come with listening to my friend Frida make ice cream in her kitchen at two a.m.the night before when I was supposed to be sleeping in her living room. I love Frida but her planning is sometimes a bit off. Still, I didn’t mind because I had the next day off anyway.

Me and Karina settled in the appointed girls’ room on the second floor and I pumped the air mattress for poor Eevi who didn’t get a bed. After that I felt very manly and strong, because MAN that was exhausting! I slept like a very sleepy log after that.

Saturday:

Breakfast! I was in charge of the bacon and that went very slowly, with me having to swat away guys wanting to take a helping before it was all finished. Pow! Kitchen power. I missed mayonnaise but that was the only think that bothered me.

Then the first order of games started, but with me, Haakon, Aleksander, and Rasmus going to the store to get dinner supplies I missed the start of Fabula and had to skip it. Instead I played the RPG poem Catherine – a game about care, one of Matthijs’s smaller, slightly controversial games.

Catherine – a game about care

I played this with Karina. The characters were father and daughter, and the scenes were set through cards with descriptions. I played the child, Catherine, who had Downs Syndrome. Karina played her father, Chris. We had a couple of touching moments and I used my slight insight into the topic of Downs to try and play Catherine realistically. Sadly we skipped out on a few possibilities for traumatic events because I had decided to play Catherine as a very sweet child.

The discussion afterwards with the two other paires who played it at the same time, was interesting.

Dice roll: 35 (on 7d6)

Neuroshima Hex!

After that I played a board game with Matthijs, Michael, and Haakon. I managed not to lose! Neuroshima Hex! is a Polish tactical board game where you need to protect a base on a map of hexes by playing tiles of soldiers or other effects that attack the enemy bases or nullifies enemy threats. The game is a board game version of the RPG Neuroshima, heavily inspired by Fallout, Mad Max, and similarly themed media.

Dice roll: 34 (on 7d6)

After this, it was five o’clock and I was in charge of dinner. Chili! I recruited Haakon to help me fry up some mince meat (2,4 kilos!) in batches. He was followed by Aapo, one of the resident Finns, who kept me entertained for an hour with small talk over the frying pans (plural). Karina helped with the chopping and saved my eyes from dying an oniony death.

Sadly there was only three heater plates on Matthijs’s stove (how does he DO that living with a wife and three kids? Or are there four?) so I had to cook the rice and one pan of chili while waiting to put the other one on until the rice was done.

Recipe for sweet potato chili (enough to feed a small con)

  • 2,4-2,5 kilos of mince meat or meat cut into small pieces
  • 4 medium yellow onions, chopped
  • 4 large red peppers, chopped
  • 7-8 large sweet potatoes (yams), diced
  • 3 zucchinis, diced
  • 6-7 cans of crushed tomatoes
  • 4 cans of corn, including the juice
  • 5 packs of spice mix with smoky flavour (or substitute 400-500 grams of meat for the same amount of bacon)
  • 3 large red chili peppers, finely chopped
  • 4 whole garlics, finely chopped
  • fresh cilantro, chopped
  • cooking oil for frying (olive or corn oil)
  • salt to taste
  • Spanish pepper (cayenne) to taste
  • 2 cans of Guinness or Kilkenny ale
  • 1 portion of rice for each person
  • 3 boxes of crème fraîche (for each person to mix a spoon into his chili if he wants)

Fry up the meat (including the bacon if you choose to go in that direction – we didn’t because of a Jewish guest!) in portions in a hot pan. Divide into two large pots. Oil the pan up and fry garlic, onions, and peppers in portions and divide between pots. Add chopped zucchini, potatoes, tomatoes, chili peppers, and corn, and the spice mix. Add the ale and a little water if necessary. Put lids on the pots and boil, then simmer for about an hour. Check sometimes if it needs more salt or Spanish pepper. Shake the pot a little or stir the chili at times to prevent it from burning and make sure all pieces are cooked equally. Chech if it’s done by forking a piece of potato – it should be soft. At the very end, add chopped cilantro and stir. Boil the rice on the side. Serve with an optional helping of crème fraîche.

After dinner I got a tremenduous round of applause and a lot of pats on the back. I was a happy camper.

Onwards to:

Nerd Karaoke

Ole Peder had arranged a playlist on Spotify as well as a mic for singing along. The songs were for a large part Weird Al or Monty Python, and the rest I had barely heard of before. Still, I enjoyed listening to the show.

Dice roll: 30 (on 7d6)

RATS

After the karaoke I took my five brave players to try out my own game, RATS. Matthijs was too tired to pay attention to the rules lecture (understandable, really) so he dropped out and I had Torgrim, Jørn A., Olav, and Ken along for a ride. Ken played a historian called Archimedes, Jørn played a fish mutant called Omega-3, Torgrim played a telepanimus who never manifested, and Olav played an Arche with a bird totem. Their mission: To put a solar panel into the rays of sun coming through a grate in the roof of the Underworld – without the panel getting stolen or themselves getting killed.

As Torgrim started to nod off around midnight we decided to call quits and I had some helpful advice on rules.

Dice roll: 30 (on 7d6)

After that we went upstairs to talk thrash about White Wolf. I had some Chunky Monkey ice cream and listened to the small talk until the Swede wanted to sleep on our sofa and we moved the talk to the kitchen table where it died around four a.m.

I slept like the dead.

Sunday:

I woke as Matthijs rapped on our door, from a dream about my friend being pregnant and being zapped with a sort of machine that made her unpregnant. Not have an abortion, but be unpregnant. Useful! Too bad it was only a dream.

I didn’t sign up for anything on Sunday since I was a bit panicked about having to catch my flight home – even if the plane didn’t leave until half past four from the nearest airport. So instead I sat with my laptop by the Dresden Files table and made posts for Rondak’s Portal while eating a panna cotta. Then I played another board game:

Diamant (Diamond)

Played this board game (or rather, card game) with Anders N., Matthijs, and Fredrik – and I won! The goal was to get as many diamonds as possible. I got 34.

The game is set up by placing cards on the table which signify rooms in a cave or mine. Each card portrays either a number of diamonds or a threat. For each room the players must decide if they want to call it quits (and get to keep their diamonds) or go further in. If two equal threat cards are placed in the same cave or mine, everyone in it will die and lose their diamonds. I did quite well for a first-timer I think.

Dice roll: 33 (on 7d6)

Compared to previous years I played very few games and did a lot more hard work. But I think it was nice and I got to meet a lot of lovely people, as usual. HolmCon is starting to become a real tradition for me, something only to be skipped in a crisis.

The ban on T-shirts still seems a little unnecessary, but unlike a few of my stuck up friends (who seem to be hating HolmCon on the somewhat incorrect notion that it’s pretentious and elitist, and their opinion that banning T-shirts is wrong), I can have fun without a T-shirt… but wearing other clothes, of course.

Da har jeg vært en vellykket tur i Oslo. Fikk tid til både et gledelig gjensyn med trønderne mine, inkludert masse øl, og til å møte igjen kjente oslofolk. Her er turen oppsummert til det jeg gidder å gjengi:

Lørdag:

  • Finne frem til Veronicas leilighet på Sinsen.
  • Stikke ut igjen for å møte Torgrim for middag.
  • Bale det til og ikke rekke å dra innom Dina, går dermed glipp av å møte Ken og Jone.
  • Dra og møte Kenneth og Jørn i stedet.
  • Gå til Teketopa med dem og møte Anders.
  • Gå til Ekspressen for å møte Vero, men finner ut at det er cc for å komme inn. Se en vaskeekte pimp utenfor, kledd i spisse sko, samt rød, skimrende dress med lilla slips, og høyt hår.
  • Gå på Teddy’s med Anders og vente på Jørn og Kenneth, og på at Vero skal si fra at hun vil hjem.
  • Dra hjem i drosje.
  • Sove.

Søndag:

  • Stå opp SENT.
  • Vente.
  • Spille Star Wars med Anders, Jørn, Vero, og Torgrim. Torgrim er verdens beste wookiee og snakker Shyriiwook hele kvelden. Jørn er psykopat (i rolle).
  • Sove.

Mandag:

  • Stå opp SENT.
  • T-bane til Nationaltheateret og møte Even på Narvesen.
  • Gå på Bare Jazz og møte Ole Peder. Avtale å gå på Cacadou. Love å korrekturlese Itra’s City og skrive artikkel til Playground Magazine.
  • Spise indisk mat med Even på ei lita, dyngete sjappe med BESTE maten. Billig! Nam.
  • Besøke Dina som har revet over noen korsbånd(?) og ikke kan gå ut av leiligheten. Prate med Dina og Olav.
  • Trikke til Jernbanetorget og gå til Cacadou. Glatt! Blir sint. Trikkebilletten kosta 40 spenn. Mule. (<- sur)
  • Møte Torgrim og Ingvild på veien, de skal på kino.
  • Møte på Cacadou: Anders N., Haakon Olav, Erlend S.B., Ane, Trine Lise, Elin, Frida, Even, Ole Peder, Magnus, Håken, Tor Kjetil, Erlend E.H., Jørn, og Karina. Var det flere? Alle snakket om Knudepunkt. Der var ikke jeg. Fikk Playground Magazine av Erlend S.B. Karina snakker om at hun har lest artikkelen min i RPGirl Zine. Hun er polsk, tror jeg.
  • Bli trøtt og uengasjert etter en stund, men må dra uansett.
  • Sove.

Tirsdag:

  • Tilbud om å lunsje med Matthijs, men bare om jeg vil henge rundt alene etterpå frem til Vero kommer hjem fra jobb (jeg har ikke nøkkel). Hoppet over det.
  • Låe laptop og sjekke nett. Bli facebook-venn med Karina.
  • Se MASSE tv sammen med Aleksander, husverten til Vero.
  • Sludre med Vero når hun kommer hjem.
  • Kjapt si hei til Ingunn som kommer innom rett før jeg busser til flytoget og toger til flyet.

Alt i alt en fin tur. 🙂

Kandidatene har levert, og årets R.I.S.K.-spill er endelig ute. Om en uke vil vinneren kåres og anonymiteten blir brutt. Jeg har gløttet på alle spillene allerede, og synes det er noen sterke kandidater. Jeg vinner nok ikke i år heller.

Spillene diskuteres som vanlig på RSN i forkant av avstemningen.

Jeg gleder meg til å lese og kommentere alle spillene, men det får bli etter at jeg har vært og spilt Shadowrun. 😉

Trykket har lettet, og i morgen kommer jentene og spiller brettspill. Da gjør det ikke noe at det er snøstorm ute og at det er vinter i enda to måneder.

Tida går sykt fort.

Om to uker reiser jeg til Oslo og blir der i fire dager. Før den tid skal jeg helst ha gjort ferdig en hel bråte med ting. Først ute er jo årets bidrag til R.I.S.K., som jeg gjorde ferdig for to timer siden etter å ha skrevet nesten et helt spill i hele går, som jeg så forkastet.

Fordi det var RÆV.

Dette er bra. Tror jeg.

Den andre tingen jeg bør gjøre ferdig er en liste over plot hooks til Star Wars. Deretter skrive mer på RATS, prøvespille Lady Blackbird, begynne på Vestvågøy-trilogiens andre del (til Draug), og rette ca 100 stiler på jobb, lage ferdig en powerpoint, lese 200 sider språkhistorie, pugge et bøyningsskjema, og lære om SOV-språk.

Kill me now.

« Forrige sideNeste side »