Leser blant annet på PressFire.no om hvordan mediene nå knytter spillaktivitet til massedrap. Igjen. Det er tøft, det.

Pat Brown, en profiler fra USA, mener også dette:

– Antakelig har han brukt for mye tid på videospill og deretter på et merkelig vis spunnet den politiske ideologien sin inn i denne fantasiverdenen, sier Brown, før hun legger til at dataspill «ikke nødvendigvis skaper mordere», men at «mennesker med personlighetsforstyrrelser kan være svært mottakelige for slike inntrykk.»

Jepp. På samme måte som at folk ikke blir voldelige av alkohol, men at alkohol kan forsterke aggressiv oppførsel og fjerne hemninger og selvkontroll. Jeg ser ikke noe ramaskrik om forbud av alkohol for det. Jeg kjenner også noen mennesker som – når de kjører bil – blir stresset av trafikken og dermed oppfarende og grinete. Ingen har tenkt å forby biler av den grunn.

At man blir hakket mer aggressiv av å ofte utsette seg for aggressivt stimuli er det nok ingen som krangler på. Men når det gjelder slike massemordere så var nok de aller fleste – også denne siste – heller drevet av ytre påvirkninger, og ingen tok tak i følelsene deres og snakket med dem – eller lyttet til dem – om det som var galt. Det er ikke alltid foreldrene heller – jeg har i alle fall sjelden hørt om noen foreldre som kjenner barna sine så godt som de tror. Noen ganger er det alles felles ansvar å forhindre tragedie. Det er verken høflig, mulig, eller realistisk å dytte dette ansvaret over på en kulturindustri.

Mennesker som selv sitter utenfor den magiske sirkelen som gamers utgjør, vil ikke kunne forstå tankesettet til de som sitter innenfor. For meg ser det ut til at det er de utenfor sirkelen som har en type fantasi som løper av med dem – ikke vi som sitter her inne. Vi vet at en pixel er en pixel og en terning er en terning. Vi vet at det er på liksom. Det er de som ikke har skjønt det, som blander fantasi og virkelighet.

Leser mye bra på Go Make Me A Sandwich om feminisme i spill (takk, Matthijs). Bloggen omhandler i stor grad hvordan menn påvirker spill og spillmiljøer i retning av sexisme og sjåvinisme, noe som har foregått siden tidenes morgen og kanskje spesielt i miljøer der det er vanlig å ikke debutere seksuelt før man har rundet minst to Zelda-spill. Dette er normalt ikke noe jeg bekymrer meg over, men det er kanskje en del av problemet? Jeg er jo en kvinne. Burde jeg ikke involvere meg? Samtidig er det så mange rape fette tullete kvinnfolk som driver med sånt at jeg føler oftere for å trekke meg unna før jeg blir beskyldt for å være en kjønnssviker bare fordi jeg synes det er OK med litt cleavage.

Ellers har tidsklemma nesten sluppet sitt klamme dødsgrep og jeg kan begynne å spille rollespill igjen. Like etter siste eksamen fleska jeg til med å spillede Star Wars, så Call of Cthulhu, så Pathfinder, og så var jeg spiller i et spontant Star Wars-spill til slutt – padawanen min måtte slåss mot tre Jediriddere på en gang for å bestå prøven «Trial of Skill» på veien til å bli Jediridder selv. Det var tøft.

Noe annet tidsklemma har hindret meg fra er å skrive kreativt (både fiksjon og spill), og dette får forhåpentligvis mer forløsning etter hvert – men aller først skal jeg reise til Junaiten og gå i nasjonalparker, så alt annet er satt på hold til denne uten tvil fabuløse opplevelsen er overstått. Følg reisen på Østenfor sol og vestenfor måne hvis du er interessert i å høre hvordan det går.

Hva denne tittelen har med noe som helst å gjøre, vet jeg ikke. Temaet er vel mer over de dybe sjøe. Altså USA. Jeg har brukt en del tid på Rondak’s Portal i det siste, og der har jeg virkelig lært hvor mange skrullinger som finnes der ute.

Blant annet har jeg satt opp to kampanjer basert på en Firefly/Star Wars-hybrid. Kampanjene er like i utgangspunktet, og har detaljerte lister over hva slags karakterer som er akseptable. F.eks. vil jeg ikke ha noen til å spille droide, ewok, eller noen aliens som har språkproblemer (wookiee, gamorrean, osv.), jeg vil ikke at folk skal genderbende (spille motsatt kjønn – don’t get me started on why), jeg vil ha troverdige konsepter, og jeg vil ha et lojalitetsforhold mellom rollene, siden de skal spille medlemmer av mannskapet på et romskip. Klare, greie regler. Likevel greier jeg å få noen ganske sære konsepter i fanget.

Jeg nevner i fleng:

  • Den andre eneste overlevende Mandalorian (hint: når de sier at Boba Fett var den eneste, så var han den eneste!)
  • En psykotisk droide med sverdarm
  • En voldelig pellefant (ortolaner) med psykotiske problemer som går på medisiner mot det
  • En antisosial, voldelig, maskert, genmanipulert kloning som er utstøtt av klanen sin

Noen ganger har jeg lyst til å be disse folkene om å lære seg å bruke sosiale antenner. Men det ville vel bare føre til en hatstorm uten like. De er svært hevngjerrige, disse nettspillerne. Jeg vurdere å gjøre en artikkel om det, men jeg ville vel strengt tatt bare fornærmet 70% av dem.

Oh well.

Det er lite rollespilling om dagen. Det vil si at det er lite sitting rundt et bord mens man mumser snop og ruller terninger sammen med folk. Sist var Star Wars tirsdag den 9. november, og neste gang blir heldigvis Pathfinder i morgen kveld. Jeg innser at mer og mer spilling blir skjøvet til side for å gi rom til andre aktiviteter. Det blir vanskeligere og vanskeligere å samle fem mennesker på samme kveld.

Samtidig har jeg fått meg noen nye venner som bor i helt andre tidssoner. Hvilket vil si at online-spillinga tidvis blir punktert av at folk i andre land må sove når jeg står opp. Online-spilling er spennende; kanskje aller mest fordi man har lenger tid til å planlegge hva man skal si og gjøre, som passer min introverte personlighet veldig godt. Dessverre vil det si at jeg noen ganger blir sittende og klikke på «refresh» bare for å se om det har dukket opp noen nye meldinger. Det er en sykdom på lik linje med pakkesporing.

In other news; Rune er i gang med å lage rolleark til RATS. Resultatet kan uten tvil beskues når det er ferdig – jeg kommer (med Runes tillatelse) til å legge ut arkene i nedlastbar form enten her på bloggen, eller på wikien. Er litt usikker på om ikke-medlemmer av wikien kan laste ned fra den. Det gjenstår å se.

Jepp. Du leste riktig. Jeg ser ikke på The Big Bang Theory (TBBT), og jeg ønsker ikke å se på det. Jeg har sett kanskje tre episoder av serien til sammen, fra forskjellige sesonger, og jeg bestemte meg for å unngå den. Ikke på død og liv, bare… hvis jeg kan.

Jeg leste nettopp artikkelen «Why The Big Bang Theory Is Good For Geeks, and Why I Hate The Big Bang Theory» av Susana Polo for Geekosystem. Etter å ha lest den forstår jeg mer hvorfor jeg ikke egentlig liker serien. Jeg anbefaler deg å lese hennes artikkel før du leser videre her.

Lest den? Bra.

Jeg føler, som jeg tror Polo gjør, at serien bare viser den typen mennesker som jeg liker å kalle «svette nerder». De sosialt tilbakestående, slitsomme, gjerne med en eller annen diagnose. I utgangspunktet er dette fett nok. Man har lagd moro utav slikt i flere tiår allerede. Men en ting er ikke morsom bare fordi man har gjort det lenge. Prøv å se på et humorprogram fra NRK 1960-tallet, og du skjønner hva jeg mener. Rolv Wesenlund er ikke like morsom lenger nå han heller. Men nok om akkurat det.

Polo, på slutten av artikkelen, peker på måten hun føler seg når hun, som en jente, går inn i en tegneseriesjappe. For nå handler artikkelen plutselig om kjønn. Jeg innså ikke før dette punktet hvilket kjønn artikkelforfatteren hadde heller, for jeg pleier ikke å se etter, og leser tekstene uten å gi dem noe fortegn basert på verken kjønn eller whatever.

Men jeg er på en måte enig, selv om jeg slett ikke føler det samme når jeg går inn på Outland. Kvinneportretteringen i TBBT er veldig rar – men selv om den ikke er rarere enn i de fleste amerikanske TV-serier, er den del av problemet for min del. Men ikke alene. Nå er det slik at TBBT får meg til å føle ubehag på flere måter som gjør at jeg ikke synes det er morsomt, og dermed er litt av vitsen med en situasjonskomedie borte for min del.

Ja, kjønnsrollefordelingen i serien er ubalansert. Du kan enten være hott ikke-nerd, eller en kjip nerd, hvis du er jente. (Det sies ikke noe om hva du kan være om du er gutt. Finnes det hotte guttenerder ifølge TBBT?) Du kan, som kvinne, mao ikke like Batman uten å også ha tannregulering og colabunner.

Men så våkn opp da! Når har jenter i (amerikanske) serier vært både smarte og pene uten at serien har vært laget «for jenter»? Jeez Louise. Jeg tror det bare er Rory i Gilmore Girls, og hun er faktisk et lysende beacon av en nerdejente (intellektuell nerd, ikke popkulturnerd) – men hun eksisterer i en såpeopera som de fleste skyr som pesten (at their peril, for Gilmore Girls er faktisk ganske godt laget).

Polo påstår at TBBT er «bra for nerder», dvs. bra for nerdekulturen, og at de som står bak det er ekte nerder. Det kan hende. Men det eneste jeg får utav serien er en konstant påminner om hvordan ignorante mennesker ser på hele nerdekulturen under ett. Mine personlige nerdevenner er ikke i nærheten av gutta i TBBT, sosialt oppegående og relativt pene som de nå er. Likevel merker jeg at folk ser for seg Sheldon i hodet hver gang jeg snakker om vennene mine til folk som ikke er nerder.

Jeg synes ikke TBBT er bra for nerdekulturen. Jeg tror serien sementerer bildet av nerden som svett og utilpass, og selv om det kan være morsomt i seg selv, så har det vært gjort så mange ganger før at det blir et gjesp. Det er klart, for nerder som har vanskelig for å hevde seg i samfunnet, så vil det være en styrke å kunne le av seg selv og kanskje bruke stereotypen til sin fordel – men det er også litt som å be kvinner om å fnise mye, lakke neglene, og dytte frem kløfta for å få fordeler i… hei. Veeeent nå litt.

Fikk min .pdf av RPGirl Zine 2010 i mailboksen i går og leste artikkelen med det samme. Den inneholder også mange andre interessante artikler.

Du kan også bestille RPGirl Zine 2010, i hard copy eller i .pdf – eller begge! Via linken i margen til høyre.

Do it.

Do it now.

Jeg liker uttrykket «nerd rage». Det beskriver raseriet en nerd havner i når noen kritiserer objektet for hans nerdethet. Mange nerder har gjerne flere objekter, men det er altså ved kritikk av ett av dem, at nerden havner i nerd rage.

For eksempel er jeg veldig glad i Star Wars. Det er typisk irriterende når enkelte mennesker sier «Star Wars, sier du? Jeg foretrekker nå å se på voksenfilm, jeg da.» Eller Harry Potter. Jeg er f.eks. veldig glad i komiker/metal-tryne Henry Rollins, men når han snakker om at han ville kastet daten sin ut av bilen hvis hun leste barnebøker (Harry Potter), så blir jeg faktisk sur. Det får være måte på å være ignorant, altså. Jeg er heller ikke glad i overdrevne sammenligninger mellom Harry Potter (figuren) og hovedpersonen i tegneserien Books of Magic. Begge er unge gutter med briller og svart hår, check. Begge bor i England og kan gjøre magi, check. Begge har en ugle… nei, vent! Den ene har en jojo som blir forvandlet til en ugle på siste side av bok 1. Overfladiske likheter, absolutt, men både bøkene og personene tar så forskjellige retninger at det virker søk å si at JK Rowling «stjal konseptet». Hun stjal ikke konseptet, men hun kan ha merket seg utseendet. Uansett, nok om det.

Det som får meg til å havne i faktisk nerd rage, er blokkering av spill. Jepp, i rollespill. Av enten spillere eller GM, jeg er ikke så nøye på det – GM’en har ikke mer makt til å fortelle historien selv om han styrer alle NPC’ene. Grunnen til at jeg tar opp dette nå, er fordi en av spillerne i forumspillet jeg er med i, Birthright: The Dawn of the New Golden Age, driver og blokkerer.

OK, en kort oppsummering: Birthright dreier seg om politikk, krig, og slektslinjer i et knust imperium som står uten keiser. De forskjellige delene styrer seg selv, og alle ønsker vel egentlig a shot at the crown. Det er noen av landene som settingmessig er blitt profilert som «de slemme», og noen som «de snille». Representanter i senatet fra en av de snille og en av de slemme (Avanil og Ghoere, henholdsvis, om du er kjent med settingen) bestemte seg for å kjempe i en duell på forum – dvs Avanil mente at det ikke var en duell, siden Ghoere ikke hadde noen ære. Så de forlater senatet, Ghoere først og Avanil etter, og Ghoere sier at han kaster hansken sin foran føttene på Avanil og utfordrer ham.

Hva gjør så Avanil? Spiller han videre på dette med ære og velger å ta diskusjonen der og da? Velger han å gå rundt hansken og late som ingenting for å provosere? Neida. Han skriver i sin neste post:

[Avanil] completely ignores [Ghoere] when [Ghoere] pauses to ramble, striding right past him on his own way towards the Lists, leaving him to cast his glove at the back of [Avanil]’s feet.

Så. Ghoeres spiller spør i en speiltråd på forum hvorfor Avanils spiller ikke bare kunne tatt scenen slik den ble beskrevet, og påpeker spesielt dette med at hansken skulle lande foran føttene på Avanils representant, mens Avanil beskriver den som å ha landet bak dem mens de gikk. Avanil fortsetter å gnåle om at han har rett til å bestemme over sin rolles oppførsel, og han er også ellers som regel den første til å skrike ut når noen «prøver å fortelle ham hvordan han skal spille». Ja-a, du, Nisse.

Regelen for de fleste forumspill tilsier at spillere kan beskrive hendelsesforløp for hverandre så lenge de ikke tar direkte avgjørelser for handlingene til andre roller enn sin egen. Det er med andre ord innenfor rammene å si hvor en hanske landet, særlig siden rollen som kastet den, var i en posisjon til å kunne kontrollere hvor de andre rollene befant seg. Dette holder da ikke for enkelte, som da skynder seg å posisjonere rollen sin et annet sted, og på tross av at det ville vært brudd på «regelen», så hevder han at han kan gjøre det fordi «jeg manipulerer bare rollen min, ikke handlingen din». Dette stemmer jo, men på en slik måte at det ødelegger budet den andre spilleren har gitt.

Powergamers er spillere som alltid vil komme ut på topp, ikke via godt spill eller rollens knep, men via idiotoppførsel og å ignorere andres spill til sin egen fordel. Slike spillere, som ikke tar budene de blir gitt, irriterer meg noe grenseløst. Jeg, som spiller, hadde ikke noe med det hendelsesforløpet å gjøre, heldigvis. Ellers tror jeg virkelig det hadde blitt nerd rage. Det at noen spiller en «slemming» betyr ikke at de som spiller «snillingene» kan behandle «slem»-spilleren annerledes enn en hvilken som helst annen spiller. Og hvis man ikke tar budene til andre spillere, og alltid starter postene sine med «Nei, det skjer ikke SÅNN, fordi» – ja, da er de verdiløse som rollespillere og burde sette seg ned i politikken i stedet. Eller i barnehagen. Det blir i alle fall ikke noe godt spill utav det.

Jeg skjønner at folk vil at rollene deres alltid skal komme best ut, men noe av moroa med å være mange spillere er at ting ikke alltid går som planlagt. I Birthright spiller vi mot hverandre og med hverandre sånn dann og vann, fordi spillet handler (i ytterste instans) om å ta over et imperium foran snuten på alle de andre som prøver det samme. Jeg har én ting å si til spillere som prøver å manipulere andre spillere ved å spille dårlig IC (in character) og som forsvarer seg på småligste vis OOC (out of character): «Not cool, dude. Not cool.»

Eventuelt: «Jeg kommer hjem til deg og maler bikkja. Jeg vet hvor du bor.»

Noe av problemet er at enkelte spillere på forumspill som dette er amerikanere som passer den negative nerde-stereotypen perfekt. Noen ganger føles forum som et hønseri, så mye hjerneløs kakling og hakking det er som foregår.