Det har vært mye blæst omkring laiven Just A Little Lovin’ i mine omgangskretser, og selv om jeg ikke vet helt om jeg kunne tenke meg å delta (grunner gis nedenfor), så har den fått meg inn på noen andre tanker. Nemlig at dette er 80-tallslaivens lille gullalder. Jeg har bare ett å si til dette:

Hvorfor?

"WHYYYYYY?"

80-tallet var verken stilig, bra, fredfullt, eller revolusjonerende. Jeg hater 80-tallet. Jeg håper 80-tallslaivbølgen dør snart.

Så, hvorfor vil jeg ikke dra på JALL? Mest fordi – og her gjentar jeg meg selv, tror jeg – at når jeg drar på laiv så vil jeg oppleve noe «fantastisk», altså noe som ikke er i nærheten av realisme, og hvis det er det, så skal det være langt nok unna min egen levetid til at jeg føler det som fantastisk likevel. Det sagt, er tematikken i JALL fremdeles knall-aktuell, og jeg er glad for at det finnes slike laiver og at det finnes folk som liker dem og som spiller dem. Det er bare at jeg ikke kommer til å gjøre det.

Peace out!

Advertisements

Første helga i september deltok jeg på laiven The Lusty Pig arrangert av gruppa Moonshine Rock; Tore Svanemsli, Jean Caquet, og Kristin Midthjell. Laiven ble avholdt på Verdalen, og varte fra fredag kveld til lørdag kveld.

Da jeg først meldte meg på var det med den oppfatning at laiven var en «tøyselaiv» (unnskyld, arrangører), altså en litt dårlig gjennomtenkt, vitsete og parodierende laivfabrikk-laiv som var til for å prøve noe uprøvd. Aller mest grunnet tittelen, egentlig. Men etter hvert som jeg leste på beskrivelsene og begynte å planlegge å faktisk delta (les: betalte avgiften), ble jeg mer og mer mistenksom: kunne det altså hende at denne laiven var mer seriøs enn den så ut til?

Joda.

Siden jeg hadde bagatellisert laiven så lenge, begynte jeg å få panikk da det nærmet seg. Rollen – eller den korte versjonen – var i posten, og den så ut til å være en helvetes bøsing. Hvordan i all verden skulle jeg kunne spille tøff cowboyjævel? Jeg hadde for så vidt en hatt jeg hadde kjøpt i Vegas i sommer, men jeg hadde jo faen ikke verken kostyme eller et kompatibelt skytejern! Føkk! Løsningen kom dalende som en reddende engel av laivveteran Tom Eikrem, som med glede delte ut en Peacemaker-startpistol, blankskudd, og kaffe da jeg kom innom fredagen før. Resten ble unnagjort to dager før laiven da jeg panisk gikk til innkjøp av gensere og rutete skjorte på H&M.

Settinga til laiven var «vill vest» med horehus, svovelpredikant, flatfyll, neveslagsmål, indianere, ettersøktplakater, seriemordere, krigsveteraner, og lovens lange (og korte) arm. Jeg skal gå mer inn på hva som funka og ikke av dette litt senere. Laiven var satt til 1874 i Colorado, hvor en merkelig mengde mennesker hadde kongregert omkring en saloon/horehus ved navnet The Lusty Pig. Spillet foregikk på engelsk.

Jeg spilte rollen Evanjeline LeFevre, også kjent som «Le Limier», eller «blodhunden». Evanjeline var en no-nonsense dame på noenogtredve som hadde vokst opp «South of the Bayou» i Louisiana. Hun var Cajun og snakked dermed med en viss fransk snert og et utvalg merkelige gloser som jeg hadde funnet på internett og pugga på toget. Det eneste lytteeksempelet jeg hadde var René i første sesong av True Blood, så pratinga mi hørtes mildt sagt noe pussig ut, og jeg måtte gjenta meg selv ganske ofte fordi folk ikke skjønte hva jeg sa.

Evanjeline var kledd som en breial kar til tross for at hun delte min fysikk (1,57 på sokkelesten og litt under 70 kilo som er mest mage og barm) med jeans og rutete skjorte, lang frakk, og kortklipt hår. Hun var skarpskytter, menneskejeger, og US Marshall, men det siste var det ikke så mange som visste om. I rollen sto det også at broren hennes hadde blitt drept av en alligator da de var små, og at hun hadde jaktet ned nøyaktig den samme alligatoren i etterkant og drept den. Der startet karrieren, lizm. Hun var rett og slett en liten, barmfager, Cajun-pratende Crocodile Dundee, og jeg hadde det helvetes gøy med å spille henne. Hun var rett og slett perfekt for meg. Tusen takk til Jean som insisterte på at jeg skulle være nest tøffest etter Morgan Kane.

Rollene jeg spilte mest sammen med var Ole Fredriks pinkertondetektiv Rufus van Meeter og hans hangaround Mai Jones, spilt av Pamela Chui, en kinesisk tjenestepike som hadde rømt fra noen som ville selge henne. Vi var på laivstedet fordi vi skulle lete etter en seriemorder som likte å sage hodene av kvinner og sy igjen munnen på dem. Det hele hadde begynt i New York, da man fant rikmannen Mountbatten død i sitt hjem, hans ene datter mutilert på beskrevet vis, og den andre datteren forsvunnet. Et spor av døde kvinner ledet så denne pinkertondetektiven til Colorado, hvor han søkte blodhundens hjelp til å finne ut mer.

Selvsagt er noe av det første som skjer på lørdag morgen av laiven at man finner en annen rikmannsdatter drept, med munnen sydd igjen. It’s all in a day’s work.

Noe av laivens store styrke var rett og slett de spennende rollene. Jeg tror knapt jeg så en eneste rolle jeg mener det ville vært kjedelig å spille. Man hadde den incestuøse presten og hans søster, den brautende vertshuseieren, hora med psykose, de to horene som i hemmelighet hadde myrdet noen, den tilbakestående vertshusgutten, ettersøkte kriminelle, løsaktige ranere, bordellinspektører fra Kansas, misogynistiske jernbanefolk, en engelsk lord, en kvinne på jakt etter sin fars morder (a la True Grit), en altseende/althørende croupier, indianere, sirkusartister, gullgravere, krigsveteraner med urent mel i posen, og krigsveteraner med rent mel i posen. De eneste som sleit litt (hørte jeg i etterkant) var de to bankranerne, som – viste det seg – ikke var mistenkelige nok til at noen gadd å bry seg med dem. Synd! For det kunne blitt noe å ta fatt i det også.

Noe som fort kunne blitt laivens store svakhet var alle førstegangslaiverne. Au contraire! Førstisene gjorde at man slapp den typecastinga som gjerne skjer når alle de samme menneskene deltar på alle laivene, og de hadde i tillegg fordelen å ikke ha laivet ræva av seg før og dermed kunne laiven være en ny og spennende opplevelse. De fleste jeg snakket med etterpå var fulle av entusiasme og begeistring. De nye ansiktene gjorde også at vi som er gammel-laivere kunne oppleve laiven som ny og forfriskende. Jeg håper likevel at disse ansiktene skal bli «gamle» ansikter etter hvert. Jeg vil gjerne se dem igjen – og igjen, og igjen.

Jeg tror kanskje jeg vil si at laivens store svakhet var at det bare var ett toalett, og at det ikke var innlagt vann eller en brønn på stedet. Og kanskje at maten av og til var litt for sent ute, og porsjonene (for enkelte store karer) for små. Dette med maten har dog sin naturlige forklaring, og havner i kategorien «sånt som skjer». Jeg hadde med havrekjeks og epler, og overlevde lenge på det. Det skal litt til å gidde å stå på kjøkkenet i 24 timer i døgnet på et sted uten innlagt vann, altså. All ære.

Den tidligere nevnte startpistolen jeg lånte, fikk jeg avfyrt tre ganger. Begge gangene var mot den arresterte incestpresten som trakk minigønner’n sin ut av bibelen for å «go down fighting». Resten av laiven gikk jeg mest og strøk den kjærlig over skjeftet. Det å gå med en pistol på seg gjør noe med måten man går og står på, og så lenge jeg hadde denn, visste jeg at rollen min var nær sagt uovervinnelig. Det gjorde veldig mye for måten jeg spilte på – hadde jeg ikke hatt det «sikkerhetsnettet» tror jeg at jeg hadde fått mye mindre ut av laiven med akkurat den rollen.

I løpet av laiven var det flere indianerritualer, seremonier, og en eksorsisme til slutt. Jeg er fornøyd med at disse ikke hadde noen effekt i spillet annet enn som det de ville vært i virkeligheten – overtro med en suggererende effekt. Laiven var ofte parodisk og overdreven, men aldri overnaturlig. Det var igrunn helt OK.

Alt i alt er dette en av de aller beste laivene jeg noen gang har vært på. Jeg fikk være tøff, jeg hadde masse å gjøre, og laiven var kort nok til at jeg ikke rakk å tenke ut av rolle og dermed heller ikke hadde behov for det. Dette er den første laiven jeg har vært på hvor jeg kun har vært off av ren nødvendighet. Godt jobba!

Gode opplevelser:

  • Samspillet med Ole Fredrik. Tusen takk igjen, det var en knallaiv og et bra samarbeid. Du var formell, jeg var – mildt sagt – uformell.
  • De nedlatende kommentarene om kvinner fra Dagur og Ax – jeg skulle ønske jeg hadde banka opp en av dere!
  • Kostymene, spesielt horene sine kostymer. Superkule!
  • Ækkelpræst!
  • Flere stand-offs med Olav og skuling på Martin. Det er tøft med skuling.
  • Maten var god.
  • Bra logistikk! Oppvaskmiddel ved bekken, alltid nok dopapir, relativt i tide med mat/kaffe, etc.
  • Intens betroelse fra Joseph Lloyd om hvem han egentlig var, og en bønn om at jeg skulle la ham fullføre hevntoktet sitt før jeg jaget ham ned.
  • Avtalen med Wright (Olav) der vi skulle hjelpe ham til å bli en ærlig mann mot at han kom over på vår side mot Vinnie (Martin).
  • Småprating med Mai, med bordellinspektørene, med croupieren, og med bibeldamene. Kos.
  • Hatten min! Det ble til slutt en slags nakenfølelse hver gang jeg tok den av utendørs, men føltes naturlig å ta den av ved bordet.

Mindre gode opplevelser:

  • En av spillerne ble for full til å klare å fullføre (no pun intended) et plott som han delte med flere andre, og dermed endte opp med å ødelegge.
  • Liggeunderlaget mitt blåste seg ikke skikkelig opp, så jeg lå veldig vondt og sov veldig dårlig.
  • For uregelmessig tilgang på drikkevann. Det gikk tomt og så måtte man hente. Jeg var alt for dehydrert, og burde selvsagt passa på å hente vann da det var tilgjengelig, men da var jeg som regel og sprang rundt i skogen og fikk barnåler i trusa.
  • Indianerne var en smule for happyhappy peace and cookies. Altså, ikke spillerne, men rollene og deres funksjon i spillet. Det eneste unntaket var jo den knivstikkende liksomhora som drepte Mr. Squire. Jeg ville faktisk foretrukket det dersom det var noe konflikt å hente der – f.eks. at indianerne kunne kalt på en stamme med indianer-sis, eller noe lignende.
  • Litt for tidlig «tid ut» – vi rakk ikke å konfrontere noen av skurkene skikkelig.

Quotable quotes:

Bordellinspektøren spør om ikke Evanjeline skal tilstå sine synder for presten. Hun svarer; «I kneel for no man.»

Wilhelmina: «Why are you dressed like a man?» Evanjeline: «I’m not dressed like a man, I’m dressed like me

Rufus: «I guess it’s time to bring out the badges.» Evanjeline: «We’re doing badges now?» *groans*

Vurdering etter Slemdal-modellen:

Roping: Det var noe roping og hojing innimellom. 3/5

Brenning: Det var bål på peisen og utenfor saloonen, og nede ved vannet. Likevel var det kaldt inne om natta, og man burde kanskje holdt bålet i gang. 4/5

Drekking: Det ble servert både sprit og pæddasprit, noe som gjør det både enklere og vanskeligere å spille skikkelig. Men det var nok drekking på enkelte! 4/5

Slåssing: Noen av spillerne slåss konstant (Ax og Dagur), og det ble jo noe knuffing og skyting i løpet av laiven. Det var likevel ALT for lite! 2/5

Skremming: Det var ikke så veldig skummelt på laiven. Det var de nevnte standoffs, og eksorsismen var stemningsfull. 2/5

Leser blant annet på PressFire.no om hvordan mediene nå knytter spillaktivitet til massedrap. Igjen. Det er tøft, det.

Pat Brown, en profiler fra USA, mener også dette:

– Antakelig har han brukt for mye tid på videospill og deretter på et merkelig vis spunnet den politiske ideologien sin inn i denne fantasiverdenen, sier Brown, før hun legger til at dataspill «ikke nødvendigvis skaper mordere», men at «mennesker med personlighetsforstyrrelser kan være svært mottakelige for slike inntrykk.»

Jepp. På samme måte som at folk ikke blir voldelige av alkohol, men at alkohol kan forsterke aggressiv oppførsel og fjerne hemninger og selvkontroll. Jeg ser ikke noe ramaskrik om forbud av alkohol for det. Jeg kjenner også noen mennesker som – når de kjører bil – blir stresset av trafikken og dermed oppfarende og grinete. Ingen har tenkt å forby biler av den grunn.

At man blir hakket mer aggressiv av å ofte utsette seg for aggressivt stimuli er det nok ingen som krangler på. Men når det gjelder slike massemordere så var nok de aller fleste – også denne siste – heller drevet av ytre påvirkninger, og ingen tok tak i følelsene deres og snakket med dem – eller lyttet til dem – om det som var galt. Det er ikke alltid foreldrene heller – jeg har i alle fall sjelden hørt om noen foreldre som kjenner barna sine så godt som de tror. Noen ganger er det alles felles ansvar å forhindre tragedie. Det er verken høflig, mulig, eller realistisk å dytte dette ansvaret over på en kulturindustri.

Mennesker som selv sitter utenfor den magiske sirkelen som gamers utgjør, vil ikke kunne forstå tankesettet til de som sitter innenfor. For meg ser det ut til at det er de utenfor sirkelen som har en type fantasi som løper av med dem – ikke vi som sitter her inne. Vi vet at en pixel er en pixel og en terning er en terning. Vi vet at det er på liksom. Det er de som ikke har skjønt det, som blander fantasi og virkelighet.

Imagonem peker i denne posten mot denne bloggen i samme innlegg som de peker i retning av dette innlegget i bloggen Ars Ludi.

Wow, for en sykt rotete setning! Beklager det.

Anyway.

Forfatteren av Ars Ludi argumenterer at å bygge rollespillets narrativ på filmens, bokens, eller dataspillets narrativ er å la kunst imitere kunst, second hand, i stedet for å la kunst imitere liv. En påstand er at vi mister virkeligheten av syne, eller skal vi si originaliteten i det materialet vi har å forholde oss til – livet.

Like it or not, when we game, we’re imitating an imitation. We’re twice removed from our source material, which is life.

Jeg vet ikke riktig. Livet, altså. Hadde livet vært så jævlig interessant hadde vi vel ikke drevet med så mye annet? Jeg er f.eks. ganske sikker på at hadde jeg vært på orkeraid sånn jevnlig, kanskje et par ganger i uka eller noe, så hadde jeg kanskje ikke hatt tid til å spille Dragon Age på Xboxen.

Ikke nok med det, men ååh, film etterligner livet, så når rollespill etterligner filmen, er vi på andre ledd av etterligning! Eh, nei. Det er vi ikke. Alle medier etterligner et annet medium. Det vi opplever, kan vi fortelle om. Det vi kan fortelle om, kan vi skrive om. Det vi kan skrive om, kan vi skuespille. Det vi kan skuespille, kan vi filme. Det vi kan filme, kan vi gjøre interaktivt. Osv. Det rollespillet gjør, er å gå utenpå alle disse sjangrene, men å samtidig låne det vi trenger fra alle sammen! Hva er det som er så ille med det?

When it’s done right, it feels tight… but that’s because it’s successfully imitating the media we know and love. It’s like we just made a movie, which is pretty awesome, because we like movies. But to the exact same degree that it’s an awesome movie, it doesn’t model real life. Not really. In real life we don’t cut when a scene becomes disinteresting, we just keep moseying along.

Eh, ja. Jeg har ikke tenkt å rollespille i stor detalj hvordan rollen går på do, spiser brødskive, tvinner tomler, vasker kjøkkenet, venter på bussen, eller studerer til eksamen. Forskjellen på et hvilket som helst medie og livet selv, er at i livet kan vi ikke hoppe over de kjedelige bitene. Dessverre, nær sagt. Ikke for det, det er nok bra for en å kjede seg av og til. Men når jeg spiller rollespill er det, tro det eller ei, for å bli underholdt på godt og vondt, og ikke for å sitte og gjespe og tenke på Batman. Eller sex.

Det stemmer nok at vi ikke bør lære om kyssing fra film, eller gud forby puling fra porno, men at vi bør lære om ting vi skal gjøre i livet, fra å leve livet. Men det betyr ikke at det er feil å se på film (eller porno)! Det betyr heller ikke at vi skal lære om livet fra et rollespill. Vi kan lære mye om oss selv ved å spille rollespill, ja, men livserfaringer heter livserfaringer fordi de har noe med livet å gjøre. Og hvor mye vi imiterer det kan faktisk ende opp med å berike det.

Tygg på den, du.

Jeg tenker av og til at rollespill(ere) er alt for fokusert på hva slags stæsj man har, eller kan ha, i spillet. Mulig dette er knyttet til dette med «I have a bigger stick» og at defaulten for å løse konflikter i rollespill ser ut til å falle på å slå problemene til de går bort av seg selv.

En av mine GMer sa noe lurt en gang vi spilte Star Wars:

GM: «Skal dere fly inn til planeten med våpensystemene og skjoldene klare, eller skal dere ha dem avslått?»
Vi: «Vi skal ha dem på, vi forventer kanskje trøbbel, og det tar et minutt å powre dem opp, det er jo ti runder i kamp, det.»
GM: «OK, dere er klar over at å fly inntil en sivilisert planet med våpensystemene klare og skjoldene oppe er litt som at jeg skulle ruslet ned Karl Johan med AG3 ag skuddsikker vest?»

Det samme gjelder egentlig mye i fantasy-spill: Går man med langsverdet åpenlyst på seg til vanlig? Hvor saklig er det at rollen din spiser frokost med full platerustning på? Osv.

Når du er spiller i rollespill, hvor mye energi går med til å tenke over hvilke gjenstander rollen din har med seg, hva rollen har på seg av klær og annet, og hvor mye penger rollen har? Når du er GM, hvor mye tid bruker du på å kontrollere dette både hos spillerne, og i settingmaterialet? Hvor «realistisk» skal man være mht størrelsen på våpen og hvor dekorativ rustningen din er? Holder det å ha på seg stål-BH? Blir kvinner som slåss aldri truffet i utringningen?

Osv.

Leste nettopp artikkelen «Nördarnas revansch gör kulturen tråkig» av Caroline Ringskog Ferrada-Noli. Jeg har en del å si om den saken til mine norske lesere, siden jeg ikke gidder lese alle kommentarene og prøve å gjøre meg forstått overfor svensker. Hva er det med at svensker og dansker ikke skjønner norsk, forøvrig? Vi skjønner jo i alle fall svensk, selv om dansk er litt verre muntlig.

Men altså. Ja. Så de folkene som kanskje er mest interessert i popkultur er altså «tråkige» – de sammenlignes med slike ting som «brillemote» og «surdeigstrend» uten at jeg helt skjønner sammenhengen. (Er det nerdete å bruke surdeig? Hva har jeg gått glipp av?) Og man begynner å blande inn hipstere i dette her, som om en hipster noen gang har vært en nerd. Som Tyler Durden sier i Fight Club: «Sticking feathers up your butt does not make you a chicken.» At en hipster har på seg Yoda-T-skjorte betyr ikke at han eller hun har skjønt greia.

Et av momentene hvor nerder visstnok gjør noe galt er ved å ikke bry seg om klasseskille og politisk realitet. Nerden bryr seg ikke om sult og nød, om flyktninger og urettferdighet. Ifølge Caroline Ringskog Ferrada-Noli i alle fall.

Ferrada-Noli sier:

Sub­kulturens traditionella engagemang för att förändra världen riktas nu i stället inåt i en introspektiv individualism men verkar på traditionella kultursidor, vilket ger illusionen att världsfrånvändheten bär på ett budskap.

Illusjonen om at det å «vende seg bort fra verden» har et budskap. Ojameg. Hvor dårlig fantasi skal du ha for å uttrykke noe slikt? Hvor ubegripelig skakkjørt må man være, at man ikke kan se at det ikke er snakk om å vende seg bort fra noe som helst, men å sette virkeligheten inn i eventyrets rammer? Hvor bedøvet er kreativiteten din om du ikke forstår betydningen av eventyr?

Kjære Caroline: Har du lest «Ringenes Herre»? Eller enda viktigere: Har du forstått den? Har du forstått de moralske og politiske speilingene som dukker opp i filmer som «The Matrix», romaner som «Neuromancer» og «A Song of Ice and Fire», tegneserier som «Y: The Last Man» og «The Walking Dead», og ikke minst rollespill som «Warhammer», TV-spill som «Dragon Age» og «Mass Effect», og TV-serier som «Buffy the Vampire Slayer» og «Battlestar Galactica»? Det virker nemlig ikke slik.

Det virker som om motviljen mot denne kulturen, og fokuset på «å se realitetene» er viktigere enn det faktum at nerdekulturen viser moral og politikk på en annen måte. De poengene som nerdekulturen viser oss er kanskje tilslørte i vampyrer og roboter, men de er ikke mindre viktige poenger. I stedet for å vise frem bilder av et sultende barn i Afrika, viser nerdekulturen sult som et problem i større skala gjennom fiksjon som speiler problemet fra mange sider og gir mange personlige betraktninger og innsikter – men akk, fra et fiktivt hold, som for artikkelforfatteren ikke er godt nok. Man kan bare føle medynk med enkelte personers firkantede livssyn og mangel på perspektiv.

Apropos fiktivt…

I arbetarklassen: Misär, smärta, crack.

Hva faen? Altså… hvor overdramatiserende skal man bli? Ja, det finnes folk som opplever en eller flere av disse, men tilhører de nødvendigvis arbeiderklassen? Hvor mange ganger skal man si «Ola døde av å drukne i sitt eget spy på grunn av en overdose heroin», og hvor mange ganger kan noen høre om det før de begynner å venne seg til tanken på at folk dør av heroin i den vestlige verden? Det å endre budskapet og sette det inn i en annen samenheng kan fornye budskapet gang på gang, slik at tilvenningen i det minste går langsommere, og man kan være bevisst problemet lenger, og dermed ha mer tid til å spekulere ut ha man kan gjøre med det.

Svaret som Ole Peder Giæver forsøkte å uttrykke i kommentarfeltet til artikkelen (og som jeg synes var et ganske godt svar), skal jeg gjengi her, siden det sparer norske lesere for å lete igjennom hele tråden:

Dette var en salig blanding av klasseanalyse, generaliseringer med bred pensel og store ord. Jeg tror det finnes mange ”nerdekulturer”, men vil i denne sammenhengen argumentere som om sekkebegrepet hadde gyldighet.

Noen nerdefenomener, som Star Wars, er massefenomener med bred kommersiell appell. Andre er fremdeles marginale kulturuttrykk. At mainstreamkulturen nærer seg på ulike subkulturelle uttrykk og tar dem opp i seg/kommersialiserer dem er vel ikke akkurat et nytt fenomen. Det siste tiåret  har det blant annet vært ”nerdekulturens” tur, med en eksplosjon i populariteten til sci-fi og superheltfilmer, dataspill og andre kulturuttrykk som tidligere var forbeholdt ”nerdene”. Noen av disse kulturuttrykkene er skitt, andre er kanel. Som i de fleste andre ”genre”.

Noen eksempler på ”världsfrånvända” nerdekulturelle uttrykk: – George Orwells roman 1984 og dens angrep på totalitarisme og perversjonene innen kommunismen og fascismen. – Cyberpunkgenrens skildringer av fremmedgjøring og fremtidsprofetier om kapitalismens og teknologiens utvikling. – Den svenske larpen Mellan Himmel och Hav og dens bevisste dekonstruksjon av kjønnsroller. – Tegneseriejournalisten Joe Saccos skildringer fra steder som Gaza og Goražde. Eller for den saks skyld Guy Delisles skildringer fra Pyongyang og Burma. – Monty Pythons mange små stikk mot ulike former for autoriteter – Rollespillet Steal Away Jordan, om slaveriet i USA på 1800-tallet.

Det handler også om å bruke ordene til den magiske forfatteren Tor Åge Bringsværd, som jeg har sitert så mange ganger, og som Ole Peder også har sitert i sitt svar til Ferrada-Noli. Jeg begynner med konteksten, som er et sitat på originalspråket, fra A. A. Milnes «The Hundred Acre Wood», og fortsetter med Bringsværds utdypning:

«Rabbit’s clever,» said Pooh thoughtfully.
«Yes,» said Piglet, «Rabbit’s clever.»
«And he has Brain.»
«Yes,» said piglet. «Rabbit has Brain.»
There was a long silence.
«I suppose,» said Pooh, «that that’s why he never understands anything.»

Det finnes en del slike – jeg hadde nær sagt «kaniner» – som mener at eventyr er virkelighetsflukt. Slik går det an å snu tingene på hodet. For er det noe eventyr, lignelser og fantasirike bilder kan hjelpe oss til, så er det vel nettopp til å forstå virkeligheten. Slik at ikke alt blir borte i en grå tåke av logaritmetabeller, stresskofferter og pensjonspoenger.

Vi trenger eventyret. Ikke bare som en underholdende lek, men som en måte å formidle idealer og livsvisdom på. En snarvei til hjerte og forstand. Det er nemlig alltid oss selv vi møter – forkledd som hekser og prinsesser, dyr og troll.

Men likevel og tross alt… blir ikke dette en «omvei»? Både for leser og forfatter? Hvis det er virkeligheten jeg vil beskrive, hvorfor går jeg ikke da bare rett på?

Sett at virkeligheten er en skog vi har gått oss vill i. Og det har vi nok de fleste av oss. Da hjelper det lite å sette seg på huk og kikke på stener og strå. Den eneste sjansen vi har til å orientere oss er å finne et høyt punkt. Og eventyret er nettopp et slikt tre vi kan klatre opp i. For å få en oversikt. Se de store linjene i landskapet… På samme måte er det hvis du står med nesa tett inntil et maleri. Da vil bildet som regel bare virke forvirrende og meningsløst: uformelige farveflekker, streker og prikker. Først når du går et par skritt tilbake, begynner du å ane hva bildet skal forestille. På avstand blir det lettere å se en sammenheng.

I litteraturen har man fra de eldste tider brukt eventyr og fabler for å skape en slik nødvendig distanse. «Det fantastiske» er et knep forfattere bruker når de vil forenkle og tydeliggjøre, når man vil ha frem det karakteristiske ved en situasjon, det vesentlige ved et problem.

Dette er en visdom som i alle fall jeg holder fast på. Virkelighetsflukt er ikke egentlig en flukt i det hele tatt, når jeg tenker meg om – det er snarere en avstand som behøves for å kunne bearbeide (og kanskje løse) et problem som man ellers ville oversett. Det at menneskene drømmer, er et uttrykk for at underbevisstheten bearbeider et problem som bevisstheten kanskje ikke er klar over en gang. Så neste gang man drømmer noe om at ville strutser jager en over kanten på en klippe, så er det kanskje noe helt annet det handler om. F.eks. at man er litt bekymret for arbeidsledigheten i landet.

Under en rollespillsession på tirsdag, kom rollen min i skade for å drepe et spebarn. Det var ikke med rollens vitende, selv om jeg som spiller kanskje burde lagt sammen to og to (jeg tror jeg gjorde det også, men valgte å ignorere «hunchen»). Resultatet var, som sagt, at et spebarn døde.

I seg selv ikke sjokkerende i enkelte rollespill. I seg selv ikke SÅ sjokkerende for rollen min, nødvendigvis, siden han er en småpsykopatisk voldsmann, men han driver liksom og reformerer seg nå, for å bli et bedre menneske. Og med tanke på at spebarnet var et abstrakt liksombarn som en spilleder har funnet på, så burde det ikke gå inn på meg så mye.

Men det gjorde det. Faktisk. Jeg sverger, det var en reality bleed der et sted, i etterkant av dette fiktive drapet.

Rollen drepte barnet uforvarende ved å aktivere en effekt som gjorde skade på alt innenfor en viss radius. Like etter ble han slått i bakken av et angrep fra motstanderen, og ble ikke vekket før etter at det døde barnet var oppdaget og fjernet. Stemningen omkring «meg» da «jeg» våknet opp igjen var så trykket at den kunne skjæres med kniv, også i virkeligheten. Alle var stille og mutte. Rollen plukket opp på at noe var galt, men var så skadet at han ikke greide å fokusere på årsaken. Han forsto ikke selv hva han hadde gjort, for han hadde ikke sett barnet da han fyrte løs. Men jeg som spiller visste, og stemningen var jo til å ta og føle på.

Vanligvis er jeg flink til dette. Jeg kjenner forskjellen på fantasi og virkelighet, og jeg har vært i mange mørke irrganger idémessig. Men det finnes sprekker der vonde følelser får tak. Dette var nok en av dem.

Jeg er også en slik person som ser på katastrofefilmer og tenker på alle de som dør. De som ikke klarer seg fordi de ikke er helter i filmen. For eksempel synes jeg at hovedpersonen i armageddonkalkunen 2012 var en kuk som det ikke egentlig var så farlig med. Hvorfor skal han liksom overleve? Jo, fordi han er helten i filmen. Meh. Men hva med de stakkars menneskene som ikke fikk plass ombord på «arkene»? Hva med de som fikk asteroider i hodet i Armageddon? Hva med de som druknet i Deep Impact? Jeg er ikke så glad i sånne filmer, mye fordi de spekulerer i det overpompøse, men jeg nevner konseptet her som et eksempel på ting som jeg reagerer sterkt på, på en måte som kanskje ikke alle gjør.

Jeg er et følelsesmenneske, og jeg er empatisk. Til den grad at jeg må ha en viss distanse for å kunne fungere som menneske i møte med et utall grusomheter i den virkelige verden. Sult, krig, epidemier, fattigdom, ulykker, drap. Det er enkelt å distansere seg fra mye av dette fordi jeg bare leser om det på internett eller ser det på TV. Det er distanse. Men når jeg spiller rollespill, blir det noe annet. Det blir virkeligere enn virkeligheten av og til.

Spebarn er ikke min sterke side. Barn generelt, er ikke min sterke side. Jeg liker ikke barn noe særlig. Men det betyr ikke at jeg vil dem noe vondt. Det er muligens en slags indre refleks, dette med å ønske å beskytte barn, jeg vet ikke. Mange som har barn vil sikkert regne det som noe selvsagt, og det forstår jeg. Men et spill er da bare et spill?

Not so. Ikke denne gangen.

Det er faktisk påfallende hvor mye dette døde, fiktive spebarnet har gått inn på meg. Jeg hadde problemer med å få sove samme natt. Jeg har tenkt på dette barnet også på dagtid. Det er ganske merkelig hvordan en hendelse som ikke en gang er ekte, kan påvirke en så mye. Kanskje er det mest fordi det var et uhell – rollen er til vanlig ganske ondskapsfull, og det er ikke uvanlig at han gjorde noe ondskapsfullt, men han endte med å gjøre noe som gikk utover mer enn det han ville ønsket. Det ondeste han gjorde var dermed ikke med vilje, men noe han vil ta innover seg fordi jeg som spiller har tatt det innover meg.

Jeg berører igjen temaet «Avstanden», og hvordan rollen skiller seg fra meg, og hvordan den ikke gjør det. Det er spesielt interessant nå, kanskje, med tanke på hvor obsessed jeg virker over denne hendelsen. Sannheten er at det ikke er så ille som det høres ut. Det er bare fryktelig uvant for meg å faktisk føle verdener gli over i hverandre, og merke at kontrollen over rollens fremtid er ute av både hans og mine hender. Jeg er usikker på hvordan jeg skal spille rollen videre, men rollen er kanskje også usikker på hvordan han skal leve videre, med det han har gjort?

Det blir en utfordring.

Så, nå har jeg skrevet meg litt forbi dette, og det er alltid godt. Beklager hvis jeg hørtes ut som ei pys-hys, det var ikke meningen, og skal virkelig ikke skje igjen. 😉

Yeah right.