Er du en slik person som – når han eller hun får skorpe på sår – bare MÅ plukke på den? Er du en slik person som gnir et munnsår mot tennene selv om det gjør vondt? Som klør myggstikk til de blør? Det er jeg.

Hvorfor avslører jeg dette? Jo, fordi jeg innser at jeg er slik i svært mange aspekter av livet. A sucker for punishment. Der det er bedre å la ting ligge, MÅ jeg bare stikke kjeppen i maurtua og vekke den sovende bjørnen. Fåglarna vet hvorfor.

To diskusjoner på RSN ligger til grunn for dagens post. De er også en av mange grunner til at jeg ikke har postet på en stund. Diskusjonene heter «Utfordrende oppgaver for spillskapere» og «Underholdning skaper glede?«, og kulminerer (for de som ikke gidder lese alt) i at jeg innser at her er det to mennesker som så til de grader snakker forbi hverandre at man kunne fått lyst til å begynne å grine. Og jeg er en av dem! Siden dette skjer relativt ofte på RSN, er det et under at jeg ikke har hoppet i Nidelva for lenge siden.

Jeg mener selvsagt fortsatt at jeg har rett i det jeg prøver å si – problemet er vel at når man ikke er enige om premissene, så blir det vanskelig å ha rett i noe som helst. 😛

Om man nå ser forbi akkurat de to diskusjonene som har plaget meg – eller som jeg har plaget meg selv med – i det siste, så har jeg til tross for alt mulig  rabalder stor respekt for de aller, aller fleste forumittene på RSN. Det er en reflektert, engasjert, og brokete bande forståsegpåere (meg inkludert) som har tanker og idéer som fortjener stor plass og interesse. Jeg føler meg utenfor og inkludert på samme tid, nesten som i en famile (har jeg hørt – i min famile er alle like sære). Men er det noe jeg ikke tåler, så er det hersketeknikker, personangrep, og å ta alt i verste mening. Å forsvare sine synspunkter på et nettforum kan virke som en dagjobb i seg selv noen ganger. En skulle tro at de fleste skjønner at man ikke kan ha det sånn, men på internett blir de fleste til forulempede tenåringer, virker det som.

Jepp, meg inkludert. Jeg blir furten som en fjortis. Det er en forferdelig uvane som jeg slåss med å bli kvitt. Jeg har dette iherdige vigilantekomplekset som sier at jeg ikke kan konsentrere meg om noe annet så lenge «someone is wrong on the internet».

Enda verre er det på forumet til onlinekampanjen «Birtright: Dawn of a New Golden Age» som jeg deltar i. Snurte amerikanere i hytt og gevær. En av spillerne sluttet fordi rollen til en annen spiller sa noe stygt til rollen hans i rolle. En annen spiller fikk rede på at rollen min hadde fått fatt i noen eiendommer. Han sendte meg en mail ut av rolle, uten å sende kopi til GM slik man skal gjøre, og anbefalte (les: truet) meg å selge eiendommene til noen andre, gjerne til ham, slik at ingen skulle ta fra meg eiendommene, putte rollen min i en sekk, og slå ham med en spade.

Jeg vet ikke om det er noe med internett som gjør folk lettere å mislike. Men noe må det være.

In other news: Draug-modulen til Hexcon nærmer seg fullbyrdelse. Kom og spill!

Jeg er 30 år gammel, og har foreløpig spilt D&D i til sammen åtte år. Jeg har spilt to editions; 3.0 og 3.5. Jeg har spilt i settingene Greyhawk, Forgotten Realms, Ravenloft, Eberron, Birthright, Dragonlance, Sigil, og noen hjemmesnekrede verdener. Jeg husker nesten hver eneste karakter jeg har spilt, ned til de som døde etter to tette og ei badehette femten minutter inn i spill, og de som steg opp for å bli helter over alle helter, men husket kun av de fire eller fem rundt bordet de gangene vi levde oss inn i den andre verdenen.

Jeg skjønner godt de D&D-skaperne som ønsket å forevige karakterene sine som viktige personer i publiserte settinger, selv om jeg synes at Elminster kanskje er litt too much. Jeg elsker historien om det magiske formularet «Melf’s Acid Arrow» som ble til da en av skapernes unge sønn spilte karakteren Melf the Elf. En karakter som visstnok ble grundig most av et eller annet monster og døde. Hvem sier at det er en fordel å ha faren sin som GM?

Vi hadde, i vår spillgruppe, en wizard som skapte sine egne spells. Det hadde vært utrolig kult å kunne sett spellen «Prokrustes’ Spectral Body» i en offisiell liste for 3.5, men alas, 3.5 er nok for alltid dødt.

Grunnen til at jeg så vemodig omtaler D&D nå, er at gruppa som har spilt sammen i sju år er på vei mot oppløsning. GM’en flytter til Oslo, en av spillerne har allerede flyttet til Fredrikstad, en tredje av spillerne ble gravid og har nå fått en liten røverdatter som (selvsagt) betyr mer enn å trille terning en gang i uka.

Jeg husker godt da vi satte oss sammen på den lille hybelen hennes for sju år siden og introduserte fire roller til bordet: Den bitre, arrete, hevnlystne krigeren Logain Willowhill. Den unge, vakre, idealistiske halvalv-krigersken Hacathra Finwë. Den karismatiske, tøysete halfling-sorcereren Dendir Sormancer. Den to meter høye, rødhårede, smellvakre solpresten Ewandar Firecrest. De møttes i Cormyr i Forgotten Realms, helt uvitende om den påvirkningen de skulle ha på sine fem spillere, eller på de to som kom til senere i kampanjen. Etternølerne var den middelaldrende trollmannen «Ruidrik» (ekte navn: Prokrustes), og den sjarmerende, felespillende unge barden Tellis Ansirus. I tillegg kom Logains og Ewandars cohorter etter hvert, krigspresten «Mad-Dog» Rasham og tiefling-snikmordersken Caran «Kniv» Aleth.

Det er litt spesielt å tenke på at denne gruppa med merkelige personligheter – og personligheter i stadig utvikling! – har gått gradene fra level 1, med oppjuling av gobliner, til level 21 og epic status, med baronier og katedraler fordelt mellom seg. Presten Ewandar lå på -9 HP en gang på level 2, og hadde det ikke vært for tilfeldigheter, så hadde det kanskje vært en prest av Tymora som etter dette fulgte gruppa opp gjennom årene og som fikk sin historie fortalt.

Samtidig er det vemodig å tenke på at disse rollene – disse personlighetene – på et vis har utspilt sine roller på samme måte som vi spillere har redefinert prioriteringene våre – mht flytting, barn, arbeid, og så videre. For at vi skal kunne gå videre med våre virkelige liv, har rollene våre måttet stagnere, og deres historier ta slutt. Det er som å ta farvel med gamle venner – noen man har kjent i sju år – og selv om det kanskje er usunt å dvele ved det, så er det i grunnen svært trist. Det er så mye som fremdeles kunne blitt sagt og gjort. Ikke bare har rollene modnet, men spillerne har også modnet, og den Avstanden som jeg tidligere har snakket så varmt om er blitt tydeligere, men også mer utvisket på samme tid. Som en jernneve i en fløyelshanske, så å si.

Lovnaden fra GM’en er jo egentlig at kampanjen alltid vil bli spilt så lenge noen er interesserte i å spille i den. Hvilket vil si at en del videreutvikling kan bli gjort over e-post, på et forum, eller de gangene vi alle møtes, i ferier eller fridager når vi har tid og penger til å krysse avstanden mellom Trondheim og Østlandet. En del av meg er glad for dette og håper inderlig at det er mulig, mens en annen, kynisk del av meg regner med at det aldri vil bli gjørbart. Ting tar slutt, og det trenger ikke være en udelt negativ ting, selv om det er kjipt til å begynne med. Når gamle ting opphører, kan nye ting ta deres plass.

Det er ikke noen spillsetting vi kan utgi der vi fronter disse personene som store og viktige. Og dersom vi gjorde det, hvem vet om de ikke bare ville blitt avfeid som tøysete, slik vi avfeide Elminster? Poenget jeg vil gjøre meg er kanskje at rollespill, som teater – eller snarere, som improvisert teater – er flyktig, og at det er dette som gjør det til en så unik opplevelse. Vi kan lage wikier, hjemmesider, skrive journaler og oppsummeringer, men det det koker ned til er at når vi sitter der og ikler oss disse ansiktene, disse personlighetene, og disse idealene, så er det ingenting i verden som kan gjenskape dette verken før eller siden, og lage en representasjon av det som er verdig den opplevelsen vi har sammen.

Det er unikt, og jeg vil aldri glemme det.

Dette er kanskje den viktigste grunnen til at jeg spiller rollespill. Om det noen sinne var noen tvil.

Jeg antar automatisk at folk har hørt uttrykket Total Party Wipe før. Jeg mener, hallo? Dere leser denne bloggen! Det fordrer liksom en viss interesse for fenomenet kalt rollespill. Og det er i fenomenet kalt rollespill man finner fenomenet TPW.

Grunnen til at jeg kommer inn på det nå, er at jeg spilte tabletop Birthright i går. (Info om Birthright-settingen til D&D finner du bl.a. her og her.) Vi spilte egentlig et eventyrerparty på rundt ti stykker mellom level 1 og 3, og vi fikk i ræva med øks både en og to ganger.

I en setting hvor magiske gjenstander er sjeldnere en treøyd fisk, blir man ganske avhengig av alle små dytt man kan få – fra høy base attack bonus, til enkle spells, til flanking og charging. Når man møter en gjeng på ti gobliner med militærtrening, er det gjerne nok. Sleng på en wight, en gelatinous cube, et par ankheger, og en ogre med noen hobgobliner og en goblinprest, så har du en oppskrift på TPW. Rangeren min ble level draina permanent i løpet av et par runder, deretter klipt i to av en ankheg. Snakkes på lauda’n. Partylederen overlevde såvidt, en annen viktig person også, samt væpneren til partylederen, som var ei brøttum tønne av en karakter med masse hit points. Alle andre ble planert. Godt og vel.

En ekte TPW var det altså ikke. Men det kom skremmende nært. Spillinga var den del av den forumkampanjen jeg er med i, og selv om jeg ikke spilte hovedkarakteren min i går, så var det noen som gjorde det. En av dem ble sågar planert sammen med resten. Det er mao skummelt å dra på eventyr i denne settingen, i alle fall om man er litt happy-go-lucky, og i alle fall om man vil overleve.

Phew.

Jeg liker uttrykket «nerd rage». Det beskriver raseriet en nerd havner i når noen kritiserer objektet for hans nerdethet. Mange nerder har gjerne flere objekter, men det er altså ved kritikk av ett av dem, at nerden havner i nerd rage.

For eksempel er jeg veldig glad i Star Wars. Det er typisk irriterende når enkelte mennesker sier «Star Wars, sier du? Jeg foretrekker nå å se på voksenfilm, jeg da.» Eller Harry Potter. Jeg er f.eks. veldig glad i komiker/metal-tryne Henry Rollins, men når han snakker om at han ville kastet daten sin ut av bilen hvis hun leste barnebøker (Harry Potter), så blir jeg faktisk sur. Det får være måte på å være ignorant, altså. Jeg er heller ikke glad i overdrevne sammenligninger mellom Harry Potter (figuren) og hovedpersonen i tegneserien Books of Magic. Begge er unge gutter med briller og svart hår, check. Begge bor i England og kan gjøre magi, check. Begge har en ugle… nei, vent! Den ene har en jojo som blir forvandlet til en ugle på siste side av bok 1. Overfladiske likheter, absolutt, men både bøkene og personene tar så forskjellige retninger at det virker søk å si at JK Rowling «stjal konseptet». Hun stjal ikke konseptet, men hun kan ha merket seg utseendet. Uansett, nok om det.

Det som får meg til å havne i faktisk nerd rage, er blokkering av spill. Jepp, i rollespill. Av enten spillere eller GM, jeg er ikke så nøye på det – GM’en har ikke mer makt til å fortelle historien selv om han styrer alle NPC’ene. Grunnen til at jeg tar opp dette nå, er fordi en av spillerne i forumspillet jeg er med i, Birthright: The Dawn of the New Golden Age, driver og blokkerer.

OK, en kort oppsummering: Birthright dreier seg om politikk, krig, og slektslinjer i et knust imperium som står uten keiser. De forskjellige delene styrer seg selv, og alle ønsker vel egentlig a shot at the crown. Det er noen av landene som settingmessig er blitt profilert som «de slemme», og noen som «de snille». Representanter i senatet fra en av de snille og en av de slemme (Avanil og Ghoere, henholdsvis, om du er kjent med settingen) bestemte seg for å kjempe i en duell på forum – dvs Avanil mente at det ikke var en duell, siden Ghoere ikke hadde noen ære. Så de forlater senatet, Ghoere først og Avanil etter, og Ghoere sier at han kaster hansken sin foran føttene på Avanil og utfordrer ham.

Hva gjør så Avanil? Spiller han videre på dette med ære og velger å ta diskusjonen der og da? Velger han å gå rundt hansken og late som ingenting for å provosere? Neida. Han skriver i sin neste post:

[Avanil] completely ignores [Ghoere] when [Ghoere] pauses to ramble, striding right past him on his own way towards the Lists, leaving him to cast his glove at the back of [Avanil]’s feet.

Så. Ghoeres spiller spør i en speiltråd på forum hvorfor Avanils spiller ikke bare kunne tatt scenen slik den ble beskrevet, og påpeker spesielt dette med at hansken skulle lande foran føttene på Avanils representant, mens Avanil beskriver den som å ha landet bak dem mens de gikk. Avanil fortsetter å gnåle om at han har rett til å bestemme over sin rolles oppførsel, og han er også ellers som regel den første til å skrike ut når noen «prøver å fortelle ham hvordan han skal spille». Ja-a, du, Nisse.

Regelen for de fleste forumspill tilsier at spillere kan beskrive hendelsesforløp for hverandre så lenge de ikke tar direkte avgjørelser for handlingene til andre roller enn sin egen. Det er med andre ord innenfor rammene å si hvor en hanske landet, særlig siden rollen som kastet den, var i en posisjon til å kunne kontrollere hvor de andre rollene befant seg. Dette holder da ikke for enkelte, som da skynder seg å posisjonere rollen sin et annet sted, og på tross av at det ville vært brudd på «regelen», så hevder han at han kan gjøre det fordi «jeg manipulerer bare rollen min, ikke handlingen din». Dette stemmer jo, men på en slik måte at det ødelegger budet den andre spilleren har gitt.

Powergamers er spillere som alltid vil komme ut på topp, ikke via godt spill eller rollens knep, men via idiotoppførsel og å ignorere andres spill til sin egen fordel. Slike spillere, som ikke tar budene de blir gitt, irriterer meg noe grenseløst. Jeg, som spiller, hadde ikke noe med det hendelsesforløpet å gjøre, heldigvis. Ellers tror jeg virkelig det hadde blitt nerd rage. Det at noen spiller en «slemming» betyr ikke at de som spiller «snillingene» kan behandle «slem»-spilleren annerledes enn en hvilken som helst annen spiller. Og hvis man ikke tar budene til andre spillere, og alltid starter postene sine med «Nei, det skjer ikke SÅNN, fordi» – ja, da er de verdiløse som rollespillere og burde sette seg ned i politikken i stedet. Eller i barnehagen. Det blir i alle fall ikke noe godt spill utav det.

Jeg skjønner at folk vil at rollene deres alltid skal komme best ut, men noe av moroa med å være mange spillere er at ting ikke alltid går som planlagt. I Birthright spiller vi mot hverandre og med hverandre sånn dann og vann, fordi spillet handler (i ytterste instans) om å ta over et imperium foran snuten på alle de andre som prøver det samme. Jeg har én ting å si til spillere som prøver å manipulere andre spillere ved å spille dårlig IC (in character) og som forsvarer seg på småligste vis OOC (out of character): «Not cool, dude. Not cool.»

Eventuelt: «Jeg kommer hjem til deg og maler bikkja. Jeg vet hvor du bor.»

Noe av problemet er at enkelte spillere på forumspill som dette er amerikanere som passer den negative nerde-stereotypen perfekt. Noen ganger føles forum som et hønseri, så mye hjerneløs kakling og hakking det er som foregår.

OK, så forumspill er kanskje ikke så ille. Jeg har begynt å komme inn i det nå. Det eneste jeg irriterer meg over fremdeles er at enkelte spillere ser ut til å ikke ønske å gjøre annet med livene sine enn å poste på forum, og de poster lange, offentlige tråder som kun kan karakteriseres som husmorporno. Dette er snakk om to menn, hvor den ene spiller ei dame. Noen av postene gir meg rett og slett brekninger, men det handler mer om cheese-faktoren enn noe annet. Om folk vil spille grisespill på forum er det greit for meg, men fy faen, det er cheesy.

Jeg må faktisk si, på vegne av mitt eget kjønn, at du dæven, for en kjip stereotyping av jenter som opptrer i form av den ene karakteren der? Hun er altså ung, vakker, sexy, litt småteit, og luremuser med ca ALLE. Måten hun blir spilt på indikerer at hun går rundt med et konstant kåtblikk mens hun gnukker på tilfeldige forbipasserende. Jeg blir litt sliten inni meg. Samtidig må jeg anerkjenne at det finnes slike jenter. Sukk.

Selv har jeg begynt å få et bedre grep om karakteren min og hans umiddelbare omgangskrets, flørtet med ei trollkvinne som fiksa kappa mi med «mending», og deala litt med shady og ushady folk. Jeg har nå klart å sette meg noen mål i spill, og det føles mye mer tilfredsstillende å engasjere seg nå.

Så jo, jeg antar det er en tilvenningssak. I går var det en del aktivitet som jeg kunne delta i, i dag litt mindre av det, men nok til at jeg føler det er en vits i å følge litt med. Det virker som om spillerne er mest aktive om natta, som hinter til at en del deltakere nok er amerikanere (eller bare natteravner, slik som meg). Koser meg med dette nå. Fikk en liten laiv-følelse av de store mengdene med aktive karakterer.