På RSN har det nettopp blitt stengt en tråd (fordi posterne ikke holdt seg til tema) som handlet om to ting:

For det første handlet den om spill som har et «overdrevent» mekanisk fokus. Dette ble forklart som spill som har mange mekanikker for veldig mye forskjellig. Eksempler som ble nevnt var Burning Wheel og D&D, og som sedvanlig i en diskusjon, var ikke alle parter enige.

Den andre tingen tråden etter hvert kom til å handle om, og som bidro til å få den stengt, var hvorvidt målet med rollespill er å oppnå dyp innlevelse i rollene vi spiller. Og her kommer vi til sakens kjerne, det jeg ønsker å utbrodere i dagens post. Jeg forsøkte å forklare dette i tråden på RSN, men kom ikke helt i mål. Jeg opplevde å bli misforstått og feiltolket, og har vel strengt tatt bare meg selv å takke, som opplever noe på et slikt plan at det blir vanskelig å ordfeste. Nuvel.

«Innlevelse» er et morsomt begrep. Det er faktisk så morsomt, at det omtrent finnes en separat betydning av ordet for hvert enkeltindivid som bruker det og opplever det. For meg kan innlevelse være to litt forskjellige ting: Jeg kan leve meg inn i en bok eller en annen fiksjon, som en utenforstående observatør med høy empati og en viss sosio-psykologisk innsikt. Dette inkluderer faktisk ting jeg selv forfatter eller skaper, fordi jeg i alle tilfeller ikke opplever å være personene jeg skriver om – jeg opplever å ha innsikt i dem og følelser for dem. De, på sin side, har et eget liv – jeg bare skildrer det. Den andre tingen innlevelse kan være (for meg), er når jeg befinner meg i en situasjon hvor jeg forsøker å være en annen person. Dette kan skje på laiv eller på teaterscenen. Da trer en del skuespillerteknikker i kraft, i alle fall i forarbeidet, og på laiv er man «i rolle» i rundt regnet 20 av døgnets timer, om man er litt hardcore og driter i å sove så mye.

I sistnevnte betydning av «innlevelse» kan opplevelsen av å leve seg inn bli midlertidig brutt, f.eks. på laiv, ved at fiksjonen brytes av andre spillere som har upassende kostymer eller samtaler om fotball midt i spillet. På teaterscenen kan opplevelsen brytes av at det skjer noe uventet, f.eks. at en lyskaster faller ned på scenen.

I førstnevnte tilfelle – og her nærmer vi oss det jeg synes er virkelig spennende – er det (for meg) ikke nødvendig eller gunstig å gå dypt inn i rollen og ikle meg dens personlighet. Hvorfor ikke? For det første finnes svært mange fiksjonsbrudd i en dagligstue, når «sinnet» egentlig skal tilhøre en vill skogalv som rir på en bjørn og synger sanger om magi. Stemningen kan støttes opp under, og fantasien kan rase vilt, men det som er spennende – virkelig spennende – for meg, er avstanden. Det at jeg er en engelsklærer på snart tredve år som sitter i en sofa og spiser drops og kaster terninger, men samtidig har en opplevelse i en annen verden, hvor jeg får delta i gjøremålene til en skogalv som rir på en bjørn gjennom et magisk middelalder-rike, er en veldig interessant avstand å utforske. Dette, denne avstanden, er målet mitt med å spille rollespill.

Avstanden, eller the distance, skildres bl.a. av bloggeren Zak fra California, idet han innser hvor spesielt det er å være husokkupant men samtidig spille Monopol, i bloggen DnD With Porn Stars. Se spesielt innlegget Like Playing Monopoly with Squatters. Dette er målet mitt med rollespill som ikke handler om innlevelse. Men jeg har flere mål. Frykt ikke.

Min oppfatning av innlevelse i rollespill, som kræsjer med enkelte andres oppfatninger, er ikke sentrert omkring dette med å «være i rolle» (unntatt på laiv, som jeg mener er en annen type opplevelse i utgangspunktet). Det er sentrert på å oppleve dualiteten i meg selv, mine medspillere, og omgivelsene våre opp mot rollene og deres omgivelser. Det er sentrert på ikke bare å kjenne min rolles innerste sjelelige irrganger, men også å kunne formidle disse til de andre spillerne gjennom en kombinasjon av skuespill og metabetraktninger slik at de også har den samme forståelsen av karakteren som jeg har – selv om rollene deres og rollen min ikke nødvendigvis kjenner alle hverandres tanker og følelser, så synes jeg det beriker opplevelsen om spillerne har det. Dette betyr ikke at jeg krever å få vite alt om alle rollene. Hemmeligheter er også kult. Men det betyr at jeg synes det er greit å være åpen metamessig.

Det var dagens rant. Ellers er det lite nytt på spillfronten. Jeg fikk 3:16 – Carnage Amongst The Stars i posten på mandag, og pakket den straks ned, siden vi driver og tømmer leiligheten for støff i forkant av noen visninger som skal holdes om to uker. Burning Wheel-bøkene har ennå ikke kommet; jeg skylder på transportarbeiderstreiken. Wizards of the Coast har dessuten frasagt seg videre rettigheter til Star Wars-franchisen, og den siste publikasjonen derfra ble spillsupplementet Unknown Regions. Selv ting som tidligere lå nedlastbart på nettsidene deres er nå utilgjengelig for publikum. Star Wars-kampanjen New Order har tatt sommerferie og viker veien for feriekampanjen Lost Siblings. Endelig skal jeg få være spiller og ikke GM. Det gleder jeg meg til.

Advertisements

Jeg ga endelig etter for a) presset, og b) nysgjerrigheten, og gikk til innkjøp av Burning Wheel over nettet i dag. Det er på tide å ta noen skritt inn i en verden av mekanisk styrt dramatikk, og se hva som ligger der av godsaker. Det er rett og slett på tide å sette seg inn i hva alle snakker om. I samme slengen beskyttet jeg min klassiske overbevisning ved å hive to kildebøker til det gamle, utgåtte 7th Sea i den digitale handlekurven.

Det er til å grine av at majoriteten av rollespill nå skal smis over en av to ukomfortable lester; WotC d20 eller nye World of Darkness. Hva skjedde med mangfoldet? De beste spillene jeg noen gang har spilt, gis ikke ut lenger, eller er konvertert til et mer kommersielt system. Her kommer det snart tårer i gamer-blikket.

Det sagt, så gleder jeg meg som en unge til å prøve ut noen brennende hjul og trille litt terning i de kommende feriemånedene. Siste spilling i Star Wars-sagaen New Order kommer på tirsdag, og så tar kampanjen sommerferie til fordel for andre ting. I august skal jeg på laiv, og gleder meg stort til å vase rundt i skogen i langermet kjole og være høytidelig og mystisk som prest for skjebneguden. Se her for mer informasjon om laiven, arrangert av gamle travere i laivmiljøet, som støtter seg til prinsippet om «De tre S-er»: På laiv skal man sove godt, spise godt, og skite godt. Vel talt.

Nå gjelder det bare å stå ut streiken, så man kan få ferie til slutt. Opp alle jordens kantareller! Opp I, som Hulken knuset har!