Så nå har jeg spilt Fable III. Og da mener jeg selvsagt at jeg har spilt ferdig den delen av spillet som har et plott, og kommet til epilogen, om man kan kalle den det, hvor jeg springer rundt og samler de siste acheivementsene. Det er jo et Xbox-spill, tross alt.

Fable III er kult. Det er morsomt, har fin grafikk, og relativt enkel og grei mekanikk. Men må det være så gudsjammerlig enspora? For et spill som anstrenger seg veldig for å ligne på et «rollespill», er det helt ekstremt hvor mange fellestrekk det har med f.eks. NSB. Det glødende sporet som viser veien til plottet er tilbake, og det er jo praktisk, men det hender det bare blir borte – og da er poenget borte med det. Du kan gjennom hele spillet velge mellom onde og gode beslutninger, men du er uansett en «Helt», og det får få konsekvenser annet enn hva slags oppdrag du kanskje får velge blant. Dialogen er den samme uansett, eller… dialog og dialog, enkefru Blom. Det eneste som trøster der er at karakterenes stemmer kommer fra kjente og gode skuespillere som Stephen Fry, John Cleese, og Ben Kingsley.

Poenget med spillet er å bli konge (eller dronning) i stedet for kongen, ved å lage revolusjon. Kjønn gjør ingen forskjell for spillet what so ever annet enn at noen artige gnomer roper kjønnsdiskriminerende ting til deg hvis du spiller dame. Det er ingen overraskelse at du blir konge eller dronning til slutt uanfaen. Det som er problemet er at spillet ikke er slutt etterpå – det fortsetter, til du har klart å beskytte landet ditt fra en trussel utenfra… og da er det vel slutt?

Hå nei.

Spillet fortsetter, men nå uten verken mål eller mening. Det vil si, noen av plottene du kan løse og dingsene du kan samle opp, får du ikke tak i før hovedplottet er løst… men hvorfor skal du da ønske å gjøre dem ferdig? Du har jo klart ditt livsmål!

Det verste med spillet er at det ikke finnes noen pausemeny, noen kart, eller noen inventory screen. Du kan f.eks. kun bære med det 10 food items av gangen, og bare én type. Du kan altså ikke ha en variert diett slik som i Fable II. Du kan heller ikke selge ubrukelig stæsj hvor som helst, men må innom en av tre pawn shops i spillets verden. Det finnes heller ikke noe navigerbart og presist kart over hvert område, så om retningssansen ruster, risikerer du at du roter deg bort og ikke finner ræva di med begge hender.

Mye av moroa med spillet mistenker jeg er co-op over Xbox Live, og siden min Xbox ikke er koblet på nett ennå, gikk jeg glipp av de bitene. Vi får se om noen jeg kjenner kjøper spillet, og jeg får koblet meg opp så vi kan lage barn sammen på en måte som ikke pisser off eventuelle kjærester i det virkelige liv.

Misforstå meg rett, forøvrig: Fable III er kjempegøy å spille – i en periode. Det er verd kjøpet. Bare ikke forvent noen revolusjon. 😉

Så etter at jeg hadde spilt ferdig, fikk jeg mer tid til overs for Rondak’s Portal, en samleside for online-rollespilling via message boards. Portalen virker (etter to ukers bruk) som en samlende side, et slags fellesskap der man møtes og spiller via poster fra over hele verden.

Problemet med portalen er at opplegget ble laget på nittitallet og ennå ikke er renovert. Layouten er noe bare en mor kan elske; håpløst stygg, klønete, og tungvindt. F.eks. brukes fortsatt html-tags i postskriving, og det er ingen hurtigtaster eller lignende til å formatere poster med. Det er også lestt å poste over hverandre. Starter du et svar i en tråd, og noen andre starter svaret etter deg, men leverer før deg, blir ikke deres svar inkludert i «tidligere»-oppsummeringen i din post. Dette fører til store mengder sletting or re-posting og er mildt sagt jævlig irriterende.

En annen ting: Menn som spiller kvinner. Jeg snakker til dere. Slutt å spille kvinnene som om de var seksuelle fantasier du hadde da du nettop hadde fått dun på rognposen! Jeg mener det! Vanlige jenter trekker ikke ned glidelåsen for å vise kløfta, turner på upassende steder for å vise hvor langt hun kan spre bena, og synes det er gøy når tilfeldige mannlige biroller slever og mister balansen på plant underlag på grunn av det. Du spiller ikke en kvinne, du spiller en runk! Ta deg sammen.

Det var alt for i dag.

Advertisements

Jeg har begynt å spille Fable III – foreløpig er det god, gammeldags railroading slik vi kjenner fra Fable II, men i en endret setting. Det er ganske kult foreløpig. Men det var ikke derfor jeg bestemte meg for å skrive en post i dag.

I natt hadde jeg en drøm som bragte med seg en idé – en idé til en rollespillsetting (eller annen fiksjonssetting). Jeg innser nå at denne bloggen også kommer til å handle en del om andre fantastiske interesser enn spill fremover.

Drømmen:

Jeg er ombord på et piratskip som seiler i luften. Ja, et faktisk 1600-talls seilskip, som seiler i luften. Uten hjelp fra ballonger eller noe annet logisk fjas. Ombord er det slik at kapteinen og alt hans mannskap er menn. Det finnes kvinner ombord, men de er kapteinens eiendom, og samtidig de eneste som kan styre skipet.

Kvinnene er i forskjellige aldre, alle med langt, brunt hår (eller hvitt for de som har begynt å dra på årene), og alle er kledd i hvite, sløraktige kjoler med lange bånd som vaier i vinden. Lederen deres er en eldre kvinne som ligner på Judy Dench. De styrer skipet ved å turne på en mengde trapeser som er hengt opp i et enormt rom i baugen på skipet, under dekk. Hver gang noen legger vekten sin på en trapes, trekkes det i en vaier som igjen trekker i et seil. Antallet runder og svinger man gjør med trapesen bestemmer hvor skarpe bevegelser skipet gjør. Kvinnene og trapesene er som et organisk urverk.

Det finner også en annen gruppe menn ombord på skipet. Eller, de ser utsom menn, men jeg er usikker på om de kanskje er en slags manne-lignende skapninger. De er kledd i brune og grå filler, turbaner og dype hetter – hele kroppen deres er dekt unntatt hender, bare føtter, og ansikt. Øynene deres har en svært klar blåfarge som gløder svakt under skyggen fra hetta. Disse skapningene kan snakke, og de er magiske skapninger. Dette blir forklart til meg av lederen for kvinnene.

De magiske skapningene/mennene kalles «hunder», og de kan bare få kraft fra å bli kjælt for av kvinner. Det er mulig at «hundene» er de som holder skipet flyvende, det er jeg ikke sikker på. Det som er sikkert er at hundene er kvinnenes slaver, bundet til skipet av en slags metafysisk kraft – de bruker sin magi til kvinnenes (og dermed ultimat sett kapteinens) fordel, mot at de blir kost med av sine eiere. Hver kvinne eier én «hund». Kvinnene må berøre «hundene» fysisk for at de skal kunne fylles av magisk kraft. Et lett klapp er svakere og gir mindre enn f.eks. et kyss, som er en av de mektigste berøringene disse kvinnene er villige til å gi. Jeg har en mistanke om at samleie ville gitt for mye makt, og kanskje latt en av «hundene» bryte hva enn slags metafysisk bånd det er som holder ham til skipet. De fleste «hundene» var føyelige og satte pris på berøringene de fikk, mens noen få var mer utfordrende; aggressive og motvillige.

I drømmen hadde kapteinen nettopp forsvunnet fra skipet. Lederen for kvinnene, og resten av det vanlige mannlige mannskapet ombord, var svært oppsatte på å finne ham igjen. Om han var kidnappet eller bare hadde forlatt skipet av andre grunner, var usikkert. Jeg var ombord som en slags gjest, så jeg var ikke med og styrte skipet, og jeg hadde ikke en egen «hund» (men fikk lov til å klappe den som tilhørte lederen). Jeg merket at alle ombord var usikre på meg fordi jeg brøt med deres tradisjonelle kjønnsrollemønster. Jeg var ikke eid av noen mann, men eide selv heller ikke noen «hund». For dem var det merkelig at kapteinen hadde et så godt forhold til meg (for det hadde han, uten at jeg husker hva det gikk ut på).

For meg var denne drømmeverdenen svært spennende, særlig visuelt. Skipet var utsmykket med ornamenter i messing og bygget i mørkt tre. Himmelen strakk seg evig omkring det, med hvite skyer her og der, og fugleflokker fulgte det i perioder. Rommene under dekk var luksuriøse. Alle menn i mannskapet var kledd som rike sjømenn, i flotte klær fra typisk 1600- og 1700-tall (men ikke uniformer, for de var tross alt pirater). Alle kvinnene opptrådte med verdighet og stolthet selv om de ble eid av en mann (at de ble eid betød forøvrig ikke automatisk at alle måtte ligge med eieren sin).

Jeg synes å fornemme at det fantes landfaste byer, men om de fløt rundt i luften som øyer eller om det faktisk fantes en planet under skipet et sted, er usikkert.

Alt i alt syntes jeg at dette var mat for sjel og kreativitet. Jeg aner ikke hvor drømmen oppsto i underbevisstheten og hvilke prosesser som forårsaket den, men det var en utrolig kul opplevelse, og jeg husker alt veldig godt fremdeles.