Leser blant annet på PressFire.no om hvordan mediene nå knytter spillaktivitet til massedrap. Igjen. Det er tøft, det.

Pat Brown, en profiler fra USA, mener også dette:

– Antakelig har han brukt for mye tid på videospill og deretter på et merkelig vis spunnet den politiske ideologien sin inn i denne fantasiverdenen, sier Brown, før hun legger til at dataspill «ikke nødvendigvis skaper mordere», men at «mennesker med personlighetsforstyrrelser kan være svært mottakelige for slike inntrykk.»

Jepp. På samme måte som at folk ikke blir voldelige av alkohol, men at alkohol kan forsterke aggressiv oppførsel og fjerne hemninger og selvkontroll. Jeg ser ikke noe ramaskrik om forbud av alkohol for det. Jeg kjenner også noen mennesker som – når de kjører bil – blir stresset av trafikken og dermed oppfarende og grinete. Ingen har tenkt å forby biler av den grunn.

At man blir hakket mer aggressiv av å ofte utsette seg for aggressivt stimuli er det nok ingen som krangler på. Men når det gjelder slike massemordere så var nok de aller fleste – også denne siste – heller drevet av ytre påvirkninger, og ingen tok tak i følelsene deres og snakket med dem – eller lyttet til dem – om det som var galt. Det er ikke alltid foreldrene heller – jeg har i alle fall sjelden hørt om noen foreldre som kjenner barna sine så godt som de tror. Noen ganger er det alles felles ansvar å forhindre tragedie. Det er verken høflig, mulig, eller realistisk å dytte dette ansvaret over på en kulturindustri.

Mennesker som selv sitter utenfor den magiske sirkelen som gamers utgjør, vil ikke kunne forstå tankesettet til de som sitter innenfor. For meg ser det ut til at det er de utenfor sirkelen som har en type fantasi som løper av med dem – ikke vi som sitter her inne. Vi vet at en pixel er en pixel og en terning er en terning. Vi vet at det er på liksom. Det er de som ikke har skjønt det, som blander fantasi og virkelighet.

Advertisements

Leste nettopp artikkelen «Nördarnas revansch gör kulturen tråkig» av Caroline Ringskog Ferrada-Noli. Jeg har en del å si om den saken til mine norske lesere, siden jeg ikke gidder lese alle kommentarene og prøve å gjøre meg forstått overfor svensker. Hva er det med at svensker og dansker ikke skjønner norsk, forøvrig? Vi skjønner jo i alle fall svensk, selv om dansk er litt verre muntlig.

Men altså. Ja. Så de folkene som kanskje er mest interessert i popkultur er altså «tråkige» – de sammenlignes med slike ting som «brillemote» og «surdeigstrend» uten at jeg helt skjønner sammenhengen. (Er det nerdete å bruke surdeig? Hva har jeg gått glipp av?) Og man begynner å blande inn hipstere i dette her, som om en hipster noen gang har vært en nerd. Som Tyler Durden sier i Fight Club: «Sticking feathers up your butt does not make you a chicken.» At en hipster har på seg Yoda-T-skjorte betyr ikke at han eller hun har skjønt greia.

Et av momentene hvor nerder visstnok gjør noe galt er ved å ikke bry seg om klasseskille og politisk realitet. Nerden bryr seg ikke om sult og nød, om flyktninger og urettferdighet. Ifølge Caroline Ringskog Ferrada-Noli i alle fall.

Ferrada-Noli sier:

Sub­kulturens traditionella engagemang för att förändra världen riktas nu i stället inåt i en introspektiv individualism men verkar på traditionella kultursidor, vilket ger illusionen att världsfrånvändheten bär på ett budskap.

Illusjonen om at det å «vende seg bort fra verden» har et budskap. Ojameg. Hvor dårlig fantasi skal du ha for å uttrykke noe slikt? Hvor ubegripelig skakkjørt må man være, at man ikke kan se at det ikke er snakk om å vende seg bort fra noe som helst, men å sette virkeligheten inn i eventyrets rammer? Hvor bedøvet er kreativiteten din om du ikke forstår betydningen av eventyr?

Kjære Caroline: Har du lest «Ringenes Herre»? Eller enda viktigere: Har du forstått den? Har du forstått de moralske og politiske speilingene som dukker opp i filmer som «The Matrix», romaner som «Neuromancer» og «A Song of Ice and Fire», tegneserier som «Y: The Last Man» og «The Walking Dead», og ikke minst rollespill som «Warhammer», TV-spill som «Dragon Age» og «Mass Effect», og TV-serier som «Buffy the Vampire Slayer» og «Battlestar Galactica»? Det virker nemlig ikke slik.

Det virker som om motviljen mot denne kulturen, og fokuset på «å se realitetene» er viktigere enn det faktum at nerdekulturen viser moral og politikk på en annen måte. De poengene som nerdekulturen viser oss er kanskje tilslørte i vampyrer og roboter, men de er ikke mindre viktige poenger. I stedet for å vise frem bilder av et sultende barn i Afrika, viser nerdekulturen sult som et problem i større skala gjennom fiksjon som speiler problemet fra mange sider og gir mange personlige betraktninger og innsikter – men akk, fra et fiktivt hold, som for artikkelforfatteren ikke er godt nok. Man kan bare føle medynk med enkelte personers firkantede livssyn og mangel på perspektiv.

Apropos fiktivt…

I arbetarklassen: Misär, smärta, crack.

Hva faen? Altså… hvor overdramatiserende skal man bli? Ja, det finnes folk som opplever en eller flere av disse, men tilhører de nødvendigvis arbeiderklassen? Hvor mange ganger skal man si «Ola døde av å drukne i sitt eget spy på grunn av en overdose heroin», og hvor mange ganger kan noen høre om det før de begynner å venne seg til tanken på at folk dør av heroin i den vestlige verden? Det å endre budskapet og sette det inn i en annen samenheng kan fornye budskapet gang på gang, slik at tilvenningen i det minste går langsommere, og man kan være bevisst problemet lenger, og dermed ha mer tid til å spekulere ut ha man kan gjøre med det.

Svaret som Ole Peder Giæver forsøkte å uttrykke i kommentarfeltet til artikkelen (og som jeg synes var et ganske godt svar), skal jeg gjengi her, siden det sparer norske lesere for å lete igjennom hele tråden:

Dette var en salig blanding av klasseanalyse, generaliseringer med bred pensel og store ord. Jeg tror det finnes mange ”nerdekulturer”, men vil i denne sammenhengen argumentere som om sekkebegrepet hadde gyldighet.

Noen nerdefenomener, som Star Wars, er massefenomener med bred kommersiell appell. Andre er fremdeles marginale kulturuttrykk. At mainstreamkulturen nærer seg på ulike subkulturelle uttrykk og tar dem opp i seg/kommersialiserer dem er vel ikke akkurat et nytt fenomen. Det siste tiåret  har det blant annet vært ”nerdekulturens” tur, med en eksplosjon i populariteten til sci-fi og superheltfilmer, dataspill og andre kulturuttrykk som tidligere var forbeholdt ”nerdene”. Noen av disse kulturuttrykkene er skitt, andre er kanel. Som i de fleste andre ”genre”.

Noen eksempler på ”världsfrånvända” nerdekulturelle uttrykk: – George Orwells roman 1984 og dens angrep på totalitarisme og perversjonene innen kommunismen og fascismen. – Cyberpunkgenrens skildringer av fremmedgjøring og fremtidsprofetier om kapitalismens og teknologiens utvikling. – Den svenske larpen Mellan Himmel och Hav og dens bevisste dekonstruksjon av kjønnsroller. – Tegneseriejournalisten Joe Saccos skildringer fra steder som Gaza og Goražde. Eller for den saks skyld Guy Delisles skildringer fra Pyongyang og Burma. – Monty Pythons mange små stikk mot ulike former for autoriteter – Rollespillet Steal Away Jordan, om slaveriet i USA på 1800-tallet.

Det handler også om å bruke ordene til den magiske forfatteren Tor Åge Bringsværd, som jeg har sitert så mange ganger, og som Ole Peder også har sitert i sitt svar til Ferrada-Noli. Jeg begynner med konteksten, som er et sitat på originalspråket, fra A. A. Milnes «The Hundred Acre Wood», og fortsetter med Bringsværds utdypning:

«Rabbit’s clever,» said Pooh thoughtfully.
«Yes,» said Piglet, «Rabbit’s clever.»
«And he has Brain.»
«Yes,» said piglet. «Rabbit has Brain.»
There was a long silence.
«I suppose,» said Pooh, «that that’s why he never understands anything.»

Det finnes en del slike – jeg hadde nær sagt «kaniner» – som mener at eventyr er virkelighetsflukt. Slik går det an å snu tingene på hodet. For er det noe eventyr, lignelser og fantasirike bilder kan hjelpe oss til, så er det vel nettopp til å forstå virkeligheten. Slik at ikke alt blir borte i en grå tåke av logaritmetabeller, stresskofferter og pensjonspoenger.

Vi trenger eventyret. Ikke bare som en underholdende lek, men som en måte å formidle idealer og livsvisdom på. En snarvei til hjerte og forstand. Det er nemlig alltid oss selv vi møter – forkledd som hekser og prinsesser, dyr og troll.

Men likevel og tross alt… blir ikke dette en «omvei»? Både for leser og forfatter? Hvis det er virkeligheten jeg vil beskrive, hvorfor går jeg ikke da bare rett på?

Sett at virkeligheten er en skog vi har gått oss vill i. Og det har vi nok de fleste av oss. Da hjelper det lite å sette seg på huk og kikke på stener og strå. Den eneste sjansen vi har til å orientere oss er å finne et høyt punkt. Og eventyret er nettopp et slikt tre vi kan klatre opp i. For å få en oversikt. Se de store linjene i landskapet… På samme måte er det hvis du står med nesa tett inntil et maleri. Da vil bildet som regel bare virke forvirrende og meningsløst: uformelige farveflekker, streker og prikker. Først når du går et par skritt tilbake, begynner du å ane hva bildet skal forestille. På avstand blir det lettere å se en sammenheng.

I litteraturen har man fra de eldste tider brukt eventyr og fabler for å skape en slik nødvendig distanse. «Det fantastiske» er et knep forfattere bruker når de vil forenkle og tydeliggjøre, når man vil ha frem det karakteristiske ved en situasjon, det vesentlige ved et problem.

Dette er en visdom som i alle fall jeg holder fast på. Virkelighetsflukt er ikke egentlig en flukt i det hele tatt, når jeg tenker meg om – det er snarere en avstand som behøves for å kunne bearbeide (og kanskje løse) et problem som man ellers ville oversett. Det at menneskene drømmer, er et uttrykk for at underbevisstheten bearbeider et problem som bevisstheten kanskje ikke er klar over en gang. Så neste gang man drømmer noe om at ville strutser jager en over kanten på en klippe, så er det kanskje noe helt annet det handler om. F.eks. at man er litt bekymret for arbeidsledigheten i landet.