I påskeferien hadde jeg besøk av noen gamle venner som har flyttet sørpå. Dette er gutter som i sin tid var med og introduserte meg til rollespill – fine, fine guttene. Vi tok Pathfindersystemet og lagde en spilling basert i Forgotten Realms, settingen vi spilte i filler og gjenoppfant den gangen vi var unge studenter som klarte å få av minst ei spilling i måneden.

Opplevelsen ga meg nuv til å gå tilbake til røttene. Pathfinder er kanskje et «nytt» system, men det er det nærmeste jeg kommer D&D slik jeg elsker det.

Jeg føler meg hjemme i Forgotten Realms. Akkurat som Star Wars sitt «expanded universe» inneholder det en god porsjon makkverk, men om man bare rører litt rundt og krydrer med sine egne ting, er det fremdeles en av de rikeste settingene jeg har vært borti.

Da får det bare være om det er d20, levelbasert, og ikke «progressivt nok». Det knuger fremdeles mitt hjerte med en +100 Grapple score. Eller CMB, som det heter nå.

Jeg er hjemme.

Advertisements

Jeg er 30 år gammel, og har foreløpig spilt D&D i til sammen åtte år. Jeg har spilt to editions; 3.0 og 3.5. Jeg har spilt i settingene Greyhawk, Forgotten Realms, Ravenloft, Eberron, Birthright, Dragonlance, Sigil, og noen hjemmesnekrede verdener. Jeg husker nesten hver eneste karakter jeg har spilt, ned til de som døde etter to tette og ei badehette femten minutter inn i spill, og de som steg opp for å bli helter over alle helter, men husket kun av de fire eller fem rundt bordet de gangene vi levde oss inn i den andre verdenen.

Jeg skjønner godt de D&D-skaperne som ønsket å forevige karakterene sine som viktige personer i publiserte settinger, selv om jeg synes at Elminster kanskje er litt too much. Jeg elsker historien om det magiske formularet «Melf’s Acid Arrow» som ble til da en av skapernes unge sønn spilte karakteren Melf the Elf. En karakter som visstnok ble grundig most av et eller annet monster og døde. Hvem sier at det er en fordel å ha faren sin som GM?

Vi hadde, i vår spillgruppe, en wizard som skapte sine egne spells. Det hadde vært utrolig kult å kunne sett spellen «Prokrustes’ Spectral Body» i en offisiell liste for 3.5, men alas, 3.5 er nok for alltid dødt.

Grunnen til at jeg så vemodig omtaler D&D nå, er at gruppa som har spilt sammen i sju år er på vei mot oppløsning. GM’en flytter til Oslo, en av spillerne har allerede flyttet til Fredrikstad, en tredje av spillerne ble gravid og har nå fått en liten røverdatter som (selvsagt) betyr mer enn å trille terning en gang i uka.

Jeg husker godt da vi satte oss sammen på den lille hybelen hennes for sju år siden og introduserte fire roller til bordet: Den bitre, arrete, hevnlystne krigeren Logain Willowhill. Den unge, vakre, idealistiske halvalv-krigersken Hacathra Finwë. Den karismatiske, tøysete halfling-sorcereren Dendir Sormancer. Den to meter høye, rødhårede, smellvakre solpresten Ewandar Firecrest. De møttes i Cormyr i Forgotten Realms, helt uvitende om den påvirkningen de skulle ha på sine fem spillere, eller på de to som kom til senere i kampanjen. Etternølerne var den middelaldrende trollmannen «Ruidrik» (ekte navn: Prokrustes), og den sjarmerende, felespillende unge barden Tellis Ansirus. I tillegg kom Logains og Ewandars cohorter etter hvert, krigspresten «Mad-Dog» Rasham og tiefling-snikmordersken Caran «Kniv» Aleth.

Det er litt spesielt å tenke på at denne gruppa med merkelige personligheter – og personligheter i stadig utvikling! – har gått gradene fra level 1, med oppjuling av gobliner, til level 21 og epic status, med baronier og katedraler fordelt mellom seg. Presten Ewandar lå på -9 HP en gang på level 2, og hadde det ikke vært for tilfeldigheter, så hadde det kanskje vært en prest av Tymora som etter dette fulgte gruppa opp gjennom årene og som fikk sin historie fortalt.

Samtidig er det vemodig å tenke på at disse rollene – disse personlighetene – på et vis har utspilt sine roller på samme måte som vi spillere har redefinert prioriteringene våre – mht flytting, barn, arbeid, og så videre. For at vi skal kunne gå videre med våre virkelige liv, har rollene våre måttet stagnere, og deres historier ta slutt. Det er som å ta farvel med gamle venner – noen man har kjent i sju år – og selv om det kanskje er usunt å dvele ved det, så er det i grunnen svært trist. Det er så mye som fremdeles kunne blitt sagt og gjort. Ikke bare har rollene modnet, men spillerne har også modnet, og den Avstanden som jeg tidligere har snakket så varmt om er blitt tydeligere, men også mer utvisket på samme tid. Som en jernneve i en fløyelshanske, så å si.

Lovnaden fra GM’en er jo egentlig at kampanjen alltid vil bli spilt så lenge noen er interesserte i å spille i den. Hvilket vil si at en del videreutvikling kan bli gjort over e-post, på et forum, eller de gangene vi alle møtes, i ferier eller fridager når vi har tid og penger til å krysse avstanden mellom Trondheim og Østlandet. En del av meg er glad for dette og håper inderlig at det er mulig, mens en annen, kynisk del av meg regner med at det aldri vil bli gjørbart. Ting tar slutt, og det trenger ikke være en udelt negativ ting, selv om det er kjipt til å begynne med. Når gamle ting opphører, kan nye ting ta deres plass.

Det er ikke noen spillsetting vi kan utgi der vi fronter disse personene som store og viktige. Og dersom vi gjorde det, hvem vet om de ikke bare ville blitt avfeid som tøysete, slik vi avfeide Elminster? Poenget jeg vil gjøre meg er kanskje at rollespill, som teater – eller snarere, som improvisert teater – er flyktig, og at det er dette som gjør det til en så unik opplevelse. Vi kan lage wikier, hjemmesider, skrive journaler og oppsummeringer, men det det koker ned til er at når vi sitter der og ikler oss disse ansiktene, disse personlighetene, og disse idealene, så er det ingenting i verden som kan gjenskape dette verken før eller siden, og lage en representasjon av det som er verdig den opplevelsen vi har sammen.

Det er unikt, og jeg vil aldri glemme det.

Dette er kanskje den viktigste grunnen til at jeg spiller rollespill. Om det noen sinne var noen tvil.