Etter en strabasiøs og veldig, veldig, veldig, veldig (OK, dere skjønner greia) slitsom vår, greide jeg til slutt å komme meg på Arcon 29. Etter å ha hatt andre folks eksamen i to måneder, var det et svett slit å bli ferdig med min egen rollespillmodul, men det var verd det når jeg fikk en sweet te-/kaffekopp og arrangørskjorte gratis. Borte på rollespill.info, der jeg forøvrig henger på forumet (n4f sitt forum er SÅ 2012), ser jeg at Michael S har kommet meg i forkjøpet med rapporten fra con’en, men jeg tror min uansett blir litt annerledes.

For de som absolutt ikke følger med og bor under f.eks. en stein eller lignende trangt og mørkt sted, så foregår Arcon hvert år i slutten av juni, i de siste årene på Sogn vgs i Oslo. Der bedriver man bl.a. rollespill, brettspill, miniatyrspill, kortspill, cosplay, spilldesign, auksjon av nerdestøff, og spørrekonkurranse. Bare for å nevne noe, lizm.

En del ting var annerledes i år, fra sist jeg var på Arcon (det var i 2010): Det var betalingsterminaler i kantina og puben, men aberet var at de virket sånn omtrent 30% av tida. Det var te-bar (godt initiativ, Fred!), og selv om jeg ikke drikker te var det fine kopper vi arrangører fikk (og andre kunne kjøpe) som ga tilgang på gratis te, så mye man kunne drikke, hele helga. Varmelamper i pubteltet var også nytt, og dessuten supert! Det som var litt svakere i år enn tidligere, var mattilbudet – ofte måtte man vente ganske lenge både på burgere, toast, vafler, osv. Jeg så en spiller med matboks, og det tror jeg nok var godt tenkt av ham. Brus og annen drikke var det derimot flust med, heldigvis. Gopherne (de frivillige) var flinke, selv om teknologien og stabsstørrelsen innimellom jobbet imot dem. All ære.

OBS! Jeg har lagt inn et bilde lenger nede. Hvis noen kjenner seg selv igjen og ikke vil ha bildet sitt her, si fra! Da tar jeg bort ansiktene (eller hele bildet).

Uka i forveien:

Ingvild ringer meg fra programutvalget og spør om jeg faktisk har tenkt å, tja, dukke opp eller betale eller noe annet sjokkerende. Jeg bekrefter stresset at jeg har tenkt å komme, jeg skal sette opp en modul, jeg skal delta i paneldebatt, men jeg må betale i døra fordi betalingsfristen har passert meg som Bippe Stankelbein passerer Per Ulv. Matthijs sender meg sms og spør om han kan få en kopi av modulen, for han skal være spilleder. Jeg blir mer svett, men lover å prøve å få til noe. «Hva har du gjort?!» skriker hjernen min til meg. «Hold kjeft,» svarer jeg, med overdreven selvtillit.

Fredag

Con’en startet fredag, men siden jeg var i avslutning på jobb og tok flyet så sent som 18:20, bestemte jeg meg for å ikke dra oppover, men holde meg på Hotel Mørland (leiligheten til en kompis) på Grünerløkka og skrive modulen min på en måte som gjør at den er forståelig for andre. Jeg satt oppe til halv to, og ble ikke ferdig.

Lørdag

Opp og hopp klokka åtte! Hvem trenger ferie? Sove kan man gjøre når man er død, osv.

Jeg dro oppover straks, for å rekke å skrive meg inn og betale før debatten. Kø og atter kø! Møtte Karianne med en gang, og fulgte Ragnhild til debatten. Den ene debattanten dukket ikke opp, men Ragnhild oppgraderte fra ordstyrer til debattant, og vi fikk til en presentasjonsrunde og noen spørsmålsrunder. Jeg vet ikke helt hva vi fikk utav det, men jeg fikk føle meg viktig i noen minutter i det minste.

Kom dautrøtt ned i kantina, kjøpte burger, sto i kø, og møtte Matthijs, Magnus, Morten, Michael E, Anders, pluss pluss til friform-samtale ute i skolegården. Jeg trakk meg unna etter hvert fordi jeg ikke egentlig kan bidra med så mye i første omgang. Jeg hang en del ved bordet til Brettspillskaperlauget, og snakket med Hans Marius der, som satt og tegnet katter til spillkonseptet Katastrofe – veldig hyggelig, og veldig fine tegninger! Jeg lokaliserte også etter hvert Ingvild, som mesterlig terroriserte noen i informasjonen så jeg kunne få den gratis koppen min. Jeg kikket på programmet og skrev meg på Torgrim sin Deadlands-pulje klokka fire. I mellomtiden ble det å forsøke et spill som gikk ut på å balansere noen brikker slik at det så ut som et tre.

Full kons!

Deadlands ble mye bedre enn jeg forventet, selv om det var enkelte hiccups. Jeg fikk ha Jørn som GM og spille i tospann med Michael E, modulen var kul, og jeg klarte å ikke dø av trøtthet. Score! Modulen handlet om en gjeng roller hvis navn var ekstremt usubtile henspilninger på navn fra A Song of Ice and Fire.

Etterpå gikk vi i puben, hvor jeg møtte flere kjente. Dessverre ble Jørn og min sin mimring om gamle dager avbrutt av at andre folk skulle snakke med oss, men vi fikk i det minste spilt Win Lose Banana, verdens enkleste kortspill: Man har tre kort, som heter Win, Lose, og Banana. Kortene deles ut til de tre spillerne, og den som får Win, skal si fra med en gang. Deretter skal Lose og Banana (uten å vise kortene) begge argumentere for at de er den som har Banana-kortet. Hvis Win velger Banana, vinner både Win og Banana. Hvis Win velger Lose, vinner Lose. Artig i omtrent ti minutter før det ble gammelt.

Jeg tok siste banen hjem for å skrive mer modul, og satt oppe til to denne gangen. Jeg ble fremdeles ikke ferdig.

Søndag

Min pulje skulle være klokka ti, og det ble et helvetes stress for å komme oppover litt før så jeg kunne spise frokost og hive innpå noe kaffe før start. Jeg satt hypnotisert i en halvtime og så på at Matthijs og sønnen hans spilte et lite brettspill, før jeg fikk summa meg til å få modulen min skrevet ut så jeg kunne kjøre den uten laptop. Modulen manglet fremdeles slutt, men jeg hadde tenkt ut noe greier, og var så klar som man kan få blitt i min situasjon.

Jeg hentet lista med over ti påmeldte, og gikk til rommet. Jeg satt oppe på rommet i ti minutter før førstemann kom, Morten. Vi jabba litt skit før vi fant ut at ingen andre så ut til å huske at de hadde meldt seg på. Så dukket Ken og Michael E opp, og vi spilte med tre i stedet for fire. Det gikk jo på et vis, og jeg fikk verdifull input underveis. Det hører med til historien at spillet var mitt eget Morgenfri, som jeg ikke har sett skikkelig på siden 2011, og som dermed hadde noen høl i mekanikken sin. Tips til lapping av disse ble notert (takk, gutter!) og jeg har fått ny giv til å ta litt fatt på spillet igjen. Watch this page, lizm.

Etterpå møtte jeg Magnus og Michael S i kantina, og jeg ble spurt om å være med og spille Dungeon World, som er D&D med Apocalypse World-regler. Siden jeg var i like god form som ei gammel vestlandslefse, måtte jeg bestikkes med toast for å orke. Valget mellom å stå i kø for å kjøpe mat, eller å få gratis mat, med en gang, PLUSS spilling – det var et enkelt valg. Spillet var kult nok, men som gammel D&D– og Pathfinder-veteran, ser jeg ikke helt behovet for den typen spill. Kanskje er det greit for å introdusere barn til rollespill, for jeg synes at gutten til Matthijs var en av de spillerne som gjorde det skarpest da vi holdt på.

Etterpå ble det en omgang brettspill i kantina, nemlig Smallworld, som jeg personlig syntes var skikkelig morsomt. Jeg er altså uenig med Michael S. 😉

En hobbit fra Smallworld, bevæpnet med huggert og en +5 spekepølse.

Kvelden endte i puben, hvor jeg var blitt presset til å spille verdens dårligste rollespill – Starchildren, spillet om androgyne, supersexy aliens som kommer til en fremtidig jord for å redde verden med Rock n’ Roll. Alt var håpløst med det spillet, men jeg tror det funka såpass bra fordi vi var overtrøtte/fulle/dumme/all of the above. Spillet regenererte fort til roping og veiving med armene. Til slutt dro jeg hjem med feil taxi og den egentlige taxisjåføren truet meg med regning i posten fordi jeg hadde dratt fra ham. Forståelig! Det var jo litt kukete gjort av meg, men jeg var for trøtt til å bry meg.

Mandag

Møtte opp senere enn før, nemlig nærmere elleve. Fant Anders, Erlend og Lasse i skolegården, og så på terningkastekonkurransen. Deretter spilte jeg Guilliotine med Anders, Torgrim, og noen til før jeg gikk litt lei av spill og konsentrerte meg om burgere og snop. Deretter fulgte finalen i spørrekonkurransen, som jeg var meddommer i. Det var også gøy. Jeg hang litt rundt etterpå, men var blitt ganske mør i knollen av alt det sosiale samværet, så jeg stakk tidlig etter avslutningsseremonien.

Mandag kveld ble tilbragt med gode, gamle Vero på Oslo Mek – et sted jeg må tilbake til neste gang jeg er der nede.

Oppsummering

En vellykket helg. Det er ikke så mye mer å si. Jeg er glad det finnes internett, ellers hadde jeg ikke hatt så mange fine folk å treffe hver gang jeg kommer nedover til hovedstaden. Da hadde jeg kanskje latt meg avskrekke av de som stiller seg innenfor komfortsonen min, de som kaller meg «lille frøken» (jeg er tross at snart 33 år, hallo!), spillerne som ikke dukker opp, de som ikke kan reglene, de som insisterer på å snakke engelsk når alle andre snakker norsk, de som tror at å rope høyest er å spille best, osv. I stedet har jeg alltid noen å prate med, fremmede mennesker med noenlunde samme interesser som meg kan slå av en prat og lære meg et nytt spill, eller jeg lærer dem noe nytt. Kvaliteten på arrangementene er alltid varierende, mine inkludert, men vi gjør tross alt det viktigste: Vi kommer oss opp av kjellerne, ut av leilighetene, vi møtes, og vi snakker og spiller sammen.

Hvem sa at nerder er asosiale?

This review will be entirely in English except for when I feel like deviating from that. 😉 This is so that wonderful foreigners Karina Graj, Li Xin, and Wilhelm Person (the self-titled «Weird Swede») can understand everything.

My more traditionally oriented role-playing friends have asked me: Why do I attend HolmCon when most of the time, I can’t stand the «hippie» indie scene?

To be fair, it’s not that I can’t stand it. It’s that I’m straddling the fence and I find it comfortable enough to step down on either side as I feel like. I actually happen to agree and disagree with both sides at the same time. The traditionalists can be too focused on dice, while the indie gamers don’t focus on them enough. It depends. And so far I’m happy with being friends with everyone.

Well… mostly.

Friday

I started off from Trondheim on too little sleep and made my way across half the country to Torp airport. There I had to wait for an hour longer to take the train in to Holmestrand. Happily I made contact with the mother ship and got picked up by the space shuttle Tomas as the train station, who happily told me about the exciting things he had done that day. Nice! And I didn’t have to walk.

When I arrived I made a short round of greetings and sat down with Håkon and Michael for a sandwich and some chocolate, not feeling up tp playing just yet. I always do this, I find – arrive at a con full of games just to sit down and faff about. I think that might be because I love the people more than the games, but you never know.

Saturday

I hardly slept at all so when I woke up at half past eight I was knackered. Still, I needed to eat so I went down and grabbed some grub before getting ready for the first round of activities.

Football and role-playing games (Michael)

This presentation was half way lost on me not only because I find football one of the most intrusive boring things in the world, but also because I was so bloody tired. I did enjoy the tongue-in-cheek comparisons, but I think I was too tired to make my amusement very obvious.

8d6: 20

Testing a new science fiction game (Jens)

First of all I have to express how incredibly brave it is to come to this kind of con after only a year of gaming experience, to present an entirely new game sketch to us more or less seasoned veterans. Kudos for that.

The game itself came off to me as pretty mainstream with elements of manga/anime (I think the character portraits on the ready made characters contributed a little to that). The system was more or less standardized classical/traditional but with some quirks I liked – for instance, it wasn’t merely a «skill+stat» system, but rather a «stat makes your skill slightly better» system – which is more interesting. The setting, however, didn’t feel new – it felt like Mass Effect, 3:16, and a little bit Warhammer 40k. I felt a little fooled by the promise of post-apocalypse when in fact most of the tropes associated with post-apocalypse were absent – the world had moved on from the «end times» into «beyond the end times and into new times» which is completely fine, btw, but don’t call it post-apocalyptic. I think I also said as much.

All in all I don’t think our few hours of fumbling about (while being extremely exhausted from the previous night) did the game much justice. I think the game could really shine as a campaign, or as a very sharply focused one-shot… but sad to say, it didn’t quite work in the sense that we played it. But – that’s the thing about new and undeveloped games. They need to be tested, they need to be critisized, and they need to be encouraged. I hope Jens will take my critisizm and move from here with the intention to finish the game some day.

8d6: 26

Dinner making (not a game)

After sci-fi I went and got dinner going – tacos for everyone! As «head taco chef» I felt the lack of sleep weighing me down, but since I got some excellent and sexy kitchen assistants, I got to take a 20-minute nap before coming back to chop veggies.

It has to be said that while I was chopping, lots of grown men wearing name tags with female names on them were faffing about the living room/kitchen area conspiring in very feminine ways to take over something. That was my view on the playing of Dallas – the RPG (yes, from the TV series!). Especially memorable is Torgrim petting his little toy dog while peering shiftily over the rim of his glasses, and Jens squeeing with teenaged glee. Both played girls.

Blackout Poetry (Karina)

Then, in the midst of tomatoes and cucumbers, I got to play Blackout Poetry with Karina, Xin, and Erlend, which was not a game so much as a poetry exercise. We ripped out newspaper articles and blacked out the words we didn’t want to use. The rest would become a poem. Sadly I left mine at Matthijs’s house, but I have a picture of me holding it up (you can’t see the words though) courtesy of Xin. A lovely picture, albeit grainy! iPhones are not that good cameras.

I was nearly blacked out myself at this time.

8d6: 40

Mystics, Pirates and Skyships. Oh my! – Swashbucklers of the 7 Skies (Olav)

After dinner I sat down to fulfill mine and Michael’s great three-month plan: to save the virgin! This, we thought, would be the right game to do that in. Of course we would break the traditional gender patterns and have my female fire witch pirate (yes, you can heap that many tropes on top of each other, apparently) save his male aristocrat bureaucrat swordsman married to another man. And these were just the character outlines – we hadn’t started gaming yet!

Of course we spent the first two-thirds of the game flirting in character and having conversations heavily loaded with innuendo. I was, as usual, a little shy because I get like that when playing games where I’m not feeling confident about the rules. It makes me hesitant to take charge of my character’s actions simply because I don’t wish to be punished for it later by making choices that won’t go with the rules system or the premise for the game.

We did some whacky fun adventuring as a group, but at the end it turned into more of a pissing contest between two players over «The Great Thingamajig» which in the end was pretty boring for me, playing a girl of action. I think I encountered more blocking of play in those last 30 minutes than in most other games I’ve played, but I also just think that’s «beginner’s sickness» for a group not entirely familiar with the game.

All in all I loved the premise and  would like to try the game again at some point. Maybe Arcon, or summer?

8d6: 37

HolmCon by night (not a game)

After everything else was finished, Tomas started a round of very dark Fabula, to which I only bore witness as an eavesdropper. Though you don’t really have to drop many eaves when Tomas gets his outdoors voice on. (It even woke me up at one time after bed, but hey, it is a con – I shouldn’t expect to sleep a lot.)

Me and Torgrim huddled in the sofa with my laptop to create a good old-fashioned traditional Star Wars character; an ex-con who had retired to become a sushi chef but got pulled back into the interplanetary power play by a Force Prophet. We spent a lot of time making him as kick ass as possible, before joining Håkon, Xin, and OP in the library for some light late-night chit-chat.

Sunday

I got up after a surprisingly restful night to grab a few slices of bread and get my stuff ready for takeoff in the early afternoon. I even took the bedspread off and packed everything. The late-night Fabula players looked like they had just had sex, they had such a good time the night before. Creepifying! But also nice.

At breakfast we were all asked to speak one sentence about why role-playing is art. I said «because you can do it in a museum». I was by far the cleverest (I think), but I don’t really agree with the statement. I think role-playing can be art, but so can a urinal or a jar of poo. Is this really what we aim to juxtapose ourselves to?

World building workshop (me!)

For not having pre-planned this activity at all, I think it went pretty well. Since I got an odd number of participants, I opted to join in to make three teams of two. Participants: OP, Håkon, Jens, Wilhelm, Ken, and me.

We started off by using a sheet of paper and writing five things we would like to see in a setting, and five things we would hate. I called it the «Hot or Not» lists (very teen magazine of me) and we shared the lists around the table. Then we divided into pairs by drawing blind from the stack of lists, and I teamed up with OP, Ken with Håkon, and Jens with Wilhelm.

The pairs then used different methods of building a world. Our group just looked at the Hots or Nots and crossed out those we didn’t agree on, focusing on those we did. We made a thought map and drew lines. It looked like this:

We are geniuses!

In fact, we were so satisfied with ourselves we decided to make something of it. So we are.

Ken and Håkon made a dimension-travelling game where a submarine full of atomic weapons and Russians would enter a wormhole under the polar icecap and emerge on an Earth-like planet with sentient vegetation. Exciting! Jens and Wilhelm sketched out a diesel punk anime world in which the planet rotated so slowly, one side would always be scorched by the sun. With dragons! Also exciting!

So I was well chuffed.

8d6: 46

Daughters of Verona (Wilhelm)

Since it turned out we had some time left, a group of us decided to have the «weird Swede» do another run of his game from Friday night. We played it with a bit too many players, which made it challenging to get a word in edgewise for the more shy among us, butit worked out fine eventually.

The premise of the game is to play a Shakespearesque comedy where all you have to go on are character names/portraits (on cards), a character map (who in relation to who), and a list of «absolute truths» about this play, The Daughters of Verona. I started out playing one of the «blockers» (antagonists), and I particularly enjoyed the rules and tropes that I recognised from acting classes and Commedia dell’arte. Underway we could exchange cards with one another and the confusion added to the comedy. Sadly, since we were too many and also new to the game, we forgot to keep a thread running and deviated a lot from any consistency the plot would have had.

Never the less, I was very excited about this – maybe even more so than I was when I playtested Love in the Time of Seið a few years back. Somehow they remind me of each other, though they’re not really very similar.

8d6: 44

After this I got a ride to Oslo with Erling, also in the car were Torgrim, OP, and Magnus (whom I’d hardly talked to at all at the con, barring a welcome hug when I arrived – which makes me sad, because all the times I’ve played with Magnus I’ve had an awesome time).

People to thank:

  • Matthijs, for putting up – and putting up with – 20 insane nerds in his home, no less. Gods, you’re awesome, man.
  • Torgrim, for being the only other traditionalist present (I think?).
  • Jens, for sharing his new game.
  • OP, for being an awesome partner in world building.
  • Ken, Michael, Andreas (and an apology if I forgot anyone else pitching in) – for being my kitchen crew.
  • Erlend and Karina, for being so gorram positive and happy all the time.
  • Michael again, for being my man-sel in distress.
  • Tomas, for the pick up at the station and Erling, for the ride to Oslo.
  • And everyone else, for making the con a better place.

Less good stuff:

  • I couldn’t sleep much the first night. No one’s fault, just bad luck.
  • Who peed on the bathroom floor all the time?
  • A ton of dried beans in water that no one ended up using, I think.
  • Stop leaving the bread on the counter – it dries up!
  • I didn’t get to play with Matthijs or Magnus. Boo!
  • Missed: Dina, Anders, Lasse, Håken, Øyvind, Skjalg, Martin, Aleksander… and I want to see Rune, Jimi, Kaare, and Kjetil there at some point too. Come ooonnnnn you guyyyysssss!

Startskuddet for årets utgave av Rollespill.nets Intensive SpillskaperKonkurranse har gått, og det er om å gjøre å skrive et spill før neste søndag (ikke førstkommende). Nytt av året er utfordringer gitt av deltakerne til hverandre, og at konkurransen i år ikke er anonym. Vi diskuterer også vår egen progresjon og idémyldring på forum. Her er mine utkast, for de som er interesserte i det.

Jeg har oppdaget at når jeg skriver spill for R.I.S.K. så har jeg en tendens til å avvike fra det jeg vanligvis liker ved et spill: jeg smalner inn konseptet så spillet handler om én ting, jeg forkaster tradisjonell terningbruk, og minimerer antall stats/regler. I hovedsak tenker jeg alltid først og fremst setting, setting, setting… men i R.I.S.K. havner nesten alltid teaterbakgrunnen min oppi prosjektet på et vis. Da er det enten dramaturgi eller narratologi, eller begge deler, som trenger seg på så eg knapt kan andast.

Det forrige spillet jeg skrev ferdig var R.I.S.K.-spillet I min skygge, så på en måte kan jeg jo takke konkurransen for at jeg får noe gjort. Samtidig så er det jo ikke slike spill jeg ønsker aller mest å spille. Det er litt merkelig, det der.

This post is in English in case some of the foreign guests want to read it. Hooray!

The seventh HolmCon is my third I think. The con has grown since then and though some people are always expected to participate, there are a lot who can’t come and a lot who comes along who’ve never been before. This year even a few people I didn’t know and can’t remember the names of.

Friday:

I hitched a ride to Holmestrand with Aleksander and Rasmus. I liked not having to rely on the train and also my crappy memory of which bus to take and where to get off. Instead I dozed off in the car.

When we got there there was an official opening, sort of, and then on to the games! My first game was a traditional Swedish fantasy RPG run by the resident Swede.

Drakar och Demonar: Trudvang (Dragons and Demons)

This game is written in Swedish and seems to be a proper, traditional, standard fantasy game. You have brave warriors, thieves, priests, and so on. I played an 807-year-old elf, but he/she got to do very little in the game mainly because I was very tired, didn’t understand the system, was overlooked whenever I tried to state that I was doing something, and sat next to Tomas who (in all fairness) has a very, very loud voice.

Sad to say, I wasn’t very impressed – especially not after Torgrim told me that this wasn’t even the latest edition of the game (the latest edition is stripped of unneccessary rules, he says). What I did enjoy was the story, which seemed really exciting, and Magnus’s portrayal of the Storm priest. The game master was also a very sweet fellow and of course I always find the Swedish language both hilarious and quite beautiful.

Dice roll: 25 (on 7d6)

After DoD I just hung around, seeing as nothing could really pull me out of my tired stupor that had come with listening to my friend Frida make ice cream in her kitchen at two a.m.the night before when I was supposed to be sleeping in her living room. I love Frida but her planning is sometimes a bit off. Still, I didn’t mind because I had the next day off anyway.

Me and Karina settled in the appointed girls’ room on the second floor and I pumped the air mattress for poor Eevi who didn’t get a bed. After that I felt very manly and strong, because MAN that was exhausting! I slept like a very sleepy log after that.

Saturday:

Breakfast! I was in charge of the bacon and that went very slowly, with me having to swat away guys wanting to take a helping before it was all finished. Pow! Kitchen power. I missed mayonnaise but that was the only think that bothered me.

Then the first order of games started, but with me, Haakon, Aleksander, and Rasmus going to the store to get dinner supplies I missed the start of Fabula and had to skip it. Instead I played the RPG poem Catherine – a game about care, one of Matthijs’s smaller, slightly controversial games.

Catherine – a game about care

I played this with Karina. The characters were father and daughter, and the scenes were set through cards with descriptions. I played the child, Catherine, who had Downs Syndrome. Karina played her father, Chris. We had a couple of touching moments and I used my slight insight into the topic of Downs to try and play Catherine realistically. Sadly we skipped out on a few possibilities for traumatic events because I had decided to play Catherine as a very sweet child.

The discussion afterwards with the two other paires who played it at the same time, was interesting.

Dice roll: 35 (on 7d6)

Neuroshima Hex!

After that I played a board game with Matthijs, Michael, and Haakon. I managed not to lose! Neuroshima Hex! is a Polish tactical board game where you need to protect a base on a map of hexes by playing tiles of soldiers or other effects that attack the enemy bases or nullifies enemy threats. The game is a board game version of the RPG Neuroshima, heavily inspired by Fallout, Mad Max, and similarly themed media.

Dice roll: 34 (on 7d6)

After this, it was five o’clock and I was in charge of dinner. Chili! I recruited Haakon to help me fry up some mince meat (2,4 kilos!) in batches. He was followed by Aapo, one of the resident Finns, who kept me entertained for an hour with small talk over the frying pans (plural). Karina helped with the chopping and saved my eyes from dying an oniony death.

Sadly there was only three heater plates on Matthijs’s stove (how does he DO that living with a wife and three kids? Or are there four?) so I had to cook the rice and one pan of chili while waiting to put the other one on until the rice was done.

Recipe for sweet potato chili (enough to feed a small con)

  • 2,4-2,5 kilos of mince meat or meat cut into small pieces
  • 4 medium yellow onions, chopped
  • 4 large red peppers, chopped
  • 7-8 large sweet potatoes (yams), diced
  • 3 zucchinis, diced
  • 6-7 cans of crushed tomatoes
  • 4 cans of corn, including the juice
  • 5 packs of spice mix with smoky flavour (or substitute 400-500 grams of meat for the same amount of bacon)
  • 3 large red chili peppers, finely chopped
  • 4 whole garlics, finely chopped
  • fresh cilantro, chopped
  • cooking oil for frying (olive or corn oil)
  • salt to taste
  • Spanish pepper (cayenne) to taste
  • 2 cans of Guinness or Kilkenny ale
  • 1 portion of rice for each person
  • 3 boxes of crème fraîche (for each person to mix a spoon into his chili if he wants)

Fry up the meat (including the bacon if you choose to go in that direction – we didn’t because of a Jewish guest!) in portions in a hot pan. Divide into two large pots. Oil the pan up and fry garlic, onions, and peppers in portions and divide between pots. Add chopped zucchini, potatoes, tomatoes, chili peppers, and corn, and the spice mix. Add the ale and a little water if necessary. Put lids on the pots and boil, then simmer for about an hour. Check sometimes if it needs more salt or Spanish pepper. Shake the pot a little or stir the chili at times to prevent it from burning and make sure all pieces are cooked equally. Chech if it’s done by forking a piece of potato – it should be soft. At the very end, add chopped cilantro and stir. Boil the rice on the side. Serve with an optional helping of crème fraîche.

After dinner I got a tremenduous round of applause and a lot of pats on the back. I was a happy camper.

Onwards to:

Nerd Karaoke

Ole Peder had arranged a playlist on Spotify as well as a mic for singing along. The songs were for a large part Weird Al or Monty Python, and the rest I had barely heard of before. Still, I enjoyed listening to the show.

Dice roll: 30 (on 7d6)

RATS

After the karaoke I took my five brave players to try out my own game, RATS. Matthijs was too tired to pay attention to the rules lecture (understandable, really) so he dropped out and I had Torgrim, Jørn A., Olav, and Ken along for a ride. Ken played a historian called Archimedes, Jørn played a fish mutant called Omega-3, Torgrim played a telepanimus who never manifested, and Olav played an Arche with a bird totem. Their mission: To put a solar panel into the rays of sun coming through a grate in the roof of the Underworld – without the panel getting stolen or themselves getting killed.

As Torgrim started to nod off around midnight we decided to call quits and I had some helpful advice on rules.

Dice roll: 30 (on 7d6)

After that we went upstairs to talk thrash about White Wolf. I had some Chunky Monkey ice cream and listened to the small talk until the Swede wanted to sleep on our sofa and we moved the talk to the kitchen table where it died around four a.m.

I slept like the dead.

Sunday:

I woke as Matthijs rapped on our door, from a dream about my friend being pregnant and being zapped with a sort of machine that made her unpregnant. Not have an abortion, but be unpregnant. Useful! Too bad it was only a dream.

I didn’t sign up for anything on Sunday since I was a bit panicked about having to catch my flight home – even if the plane didn’t leave until half past four from the nearest airport. So instead I sat with my laptop by the Dresden Files table and made posts for Rondak’s Portal while eating a panna cotta. Then I played another board game:

Diamant (Diamond)

Played this board game (or rather, card game) with Anders N., Matthijs, and Fredrik – and I won! The goal was to get as many diamonds as possible. I got 34.

The game is set up by placing cards on the table which signify rooms in a cave or mine. Each card portrays either a number of diamonds or a threat. For each room the players must decide if they want to call it quits (and get to keep their diamonds) or go further in. If two equal threat cards are placed in the same cave or mine, everyone in it will die and lose their diamonds. I did quite well for a first-timer I think.

Dice roll: 33 (on 7d6)

Compared to previous years I played very few games and did a lot more hard work. But I think it was nice and I got to meet a lot of lovely people, as usual. HolmCon is starting to become a real tradition for me, something only to be skipped in a crisis.

The ban on T-shirts still seems a little unnecessary, but unlike a few of my stuck up friends (who seem to be hating HolmCon on the somewhat incorrect notion that it’s pretentious and elitist, and their opinion that banning T-shirts is wrong), I can have fun without a T-shirt… but wearing other clothes, of course.

Da har jeg vært en vellykket tur i Oslo. Fikk tid til både et gledelig gjensyn med trønderne mine, inkludert masse øl, og til å møte igjen kjente oslofolk. Her er turen oppsummert til det jeg gidder å gjengi:

Lørdag:

  • Finne frem til Veronicas leilighet på Sinsen.
  • Stikke ut igjen for å møte Torgrim for middag.
  • Bale det til og ikke rekke å dra innom Dina, går dermed glipp av å møte Ken og Jone.
  • Dra og møte Kenneth og Jørn i stedet.
  • Gå til Teketopa med dem og møte Anders.
  • Gå til Ekspressen for å møte Vero, men finner ut at det er cc for å komme inn. Se en vaskeekte pimp utenfor, kledd i spisse sko, samt rød, skimrende dress med lilla slips, og høyt hår.
  • Gå på Teddy’s med Anders og vente på Jørn og Kenneth, og på at Vero skal si fra at hun vil hjem.
  • Dra hjem i drosje.
  • Sove.

Søndag:

  • Stå opp SENT.
  • Vente.
  • Spille Star Wars med Anders, Jørn, Vero, og Torgrim. Torgrim er verdens beste wookiee og snakker Shyriiwook hele kvelden. Jørn er psykopat (i rolle).
  • Sove.

Mandag:

  • Stå opp SENT.
  • T-bane til Nationaltheateret og møte Even på Narvesen.
  • Gå på Bare Jazz og møte Ole Peder. Avtale å gå på Cacadou. Love å korrekturlese Itra’s City og skrive artikkel til Playground Magazine.
  • Spise indisk mat med Even på ei lita, dyngete sjappe med BESTE maten. Billig! Nam.
  • Besøke Dina som har revet over noen korsbånd(?) og ikke kan gå ut av leiligheten. Prate med Dina og Olav.
  • Trikke til Jernbanetorget og gå til Cacadou. Glatt! Blir sint. Trikkebilletten kosta 40 spenn. Mule. (<- sur)
  • Møte Torgrim og Ingvild på veien, de skal på kino.
  • Møte på Cacadou: Anders N., Haakon Olav, Erlend S.B., Ane, Trine Lise, Elin, Frida, Even, Ole Peder, Magnus, Håken, Tor Kjetil, Erlend E.H., Jørn, og Karina. Var det flere? Alle snakket om Knudepunkt. Der var ikke jeg. Fikk Playground Magazine av Erlend S.B. Karina snakker om at hun har lest artikkelen min i RPGirl Zine. Hun er polsk, tror jeg.
  • Bli trøtt og uengasjert etter en stund, men må dra uansett.
  • Sove.

Tirsdag:

  • Tilbud om å lunsje med Matthijs, men bare om jeg vil henge rundt alene etterpå frem til Vero kommer hjem fra jobb (jeg har ikke nøkkel). Hoppet over det.
  • Låe laptop og sjekke nett. Bli facebook-venn med Karina.
  • Se MASSE tv sammen med Aleksander, husverten til Vero.
  • Sludre med Vero når hun kommer hjem.
  • Kjapt si hei til Ingunn som kommer innom rett før jeg busser til flytoget og toger til flyet.

Alt i alt en fin tur. 🙂

Kandidatene har levert, og årets R.I.S.K.-spill er endelig ute. Om en uke vil vinneren kåres og anonymiteten blir brutt. Jeg har gløttet på alle spillene allerede, og synes det er noen sterke kandidater. Jeg vinner nok ikke i år heller.

Spillene diskuteres som vanlig på RSN i forkant av avstemningen.

Jeg gleder meg til å lese og kommentere alle spillene, men det får bli etter at jeg har vært og spilt Shadowrun. 😉

Trykket har lettet, og i morgen kommer jentene og spiller brettspill. Da gjør det ikke noe at det er snøstorm ute og at det er vinter i enda to måneder.

Er du en slik person som – når han eller hun får skorpe på sår – bare MÅ plukke på den? Er du en slik person som gnir et munnsår mot tennene selv om det gjør vondt? Som klør myggstikk til de blør? Det er jeg.

Hvorfor avslører jeg dette? Jo, fordi jeg innser at jeg er slik i svært mange aspekter av livet. A sucker for punishment. Der det er bedre å la ting ligge, MÅ jeg bare stikke kjeppen i maurtua og vekke den sovende bjørnen. Fåglarna vet hvorfor.

To diskusjoner på RSN ligger til grunn for dagens post. De er også en av mange grunner til at jeg ikke har postet på en stund. Diskusjonene heter «Utfordrende oppgaver for spillskapere» og «Underholdning skaper glede?«, og kulminerer (for de som ikke gidder lese alt) i at jeg innser at her er det to mennesker som så til de grader snakker forbi hverandre at man kunne fått lyst til å begynne å grine. Og jeg er en av dem! Siden dette skjer relativt ofte på RSN, er det et under at jeg ikke har hoppet i Nidelva for lenge siden.

Jeg mener selvsagt fortsatt at jeg har rett i det jeg prøver å si – problemet er vel at når man ikke er enige om premissene, så blir det vanskelig å ha rett i noe som helst. 😛

Om man nå ser forbi akkurat de to diskusjonene som har plaget meg – eller som jeg har plaget meg selv med – i det siste, så har jeg til tross for alt mulig  rabalder stor respekt for de aller, aller fleste forumittene på RSN. Det er en reflektert, engasjert, og brokete bande forståsegpåere (meg inkludert) som har tanker og idéer som fortjener stor plass og interesse. Jeg føler meg utenfor og inkludert på samme tid, nesten som i en famile (har jeg hørt – i min famile er alle like sære). Men er det noe jeg ikke tåler, så er det hersketeknikker, personangrep, og å ta alt i verste mening. Å forsvare sine synspunkter på et nettforum kan virke som en dagjobb i seg selv noen ganger. En skulle tro at de fleste skjønner at man ikke kan ha det sånn, men på internett blir de fleste til forulempede tenåringer, virker det som.

Jepp, meg inkludert. Jeg blir furten som en fjortis. Det er en forferdelig uvane som jeg slåss med å bli kvitt. Jeg har dette iherdige vigilantekomplekset som sier at jeg ikke kan konsentrere meg om noe annet så lenge «someone is wrong on the internet».

Enda verre er det på forumet til onlinekampanjen «Birtright: Dawn of a New Golden Age» som jeg deltar i. Snurte amerikanere i hytt og gevær. En av spillerne sluttet fordi rollen til en annen spiller sa noe stygt til rollen hans i rolle. En annen spiller fikk rede på at rollen min hadde fått fatt i noen eiendommer. Han sendte meg en mail ut av rolle, uten å sende kopi til GM slik man skal gjøre, og anbefalte (les: truet) meg å selge eiendommene til noen andre, gjerne til ham, slik at ingen skulle ta fra meg eiendommene, putte rollen min i en sekk, og slå ham med en spade.

Jeg vet ikke om det er noe med internett som gjør folk lettere å mislike. Men noe må det være.

In other news: Draug-modulen til Hexcon nærmer seg fullbyrdelse. Kom og spill!