Har ikke spilt rollespill siden JUNI! Flighlknvslknfvjknkjnjcv!

(Play by post og Munchkin Conan gjelder altså ikke.)

Advertisements

Det er lite rollespilling om dagen. Det vil si at det er lite sitting rundt et bord mens man mumser snop og ruller terninger sammen med folk. Sist var Star Wars tirsdag den 9. november, og neste gang blir heldigvis Pathfinder i morgen kveld. Jeg innser at mer og mer spilling blir skjøvet til side for å gi rom til andre aktiviteter. Det blir vanskeligere og vanskeligere å samle fem mennesker på samme kveld.

Samtidig har jeg fått meg noen nye venner som bor i helt andre tidssoner. Hvilket vil si at online-spillinga tidvis blir punktert av at folk i andre land må sove når jeg står opp. Online-spilling er spennende; kanskje aller mest fordi man har lenger tid til å planlegge hva man skal si og gjøre, som passer min introverte personlighet veldig godt. Dessverre vil det si at jeg noen ganger blir sittende og klikke på «refresh» bare for å se om det har dukket opp noen nye meldinger. Det er en sykdom på lik linje med pakkesporing.

In other news; Rune er i gang med å lage rolleark til RATS. Resultatet kan uten tvil beskues når det er ferdig – jeg kommer (med Runes tillatelse) til å legge ut arkene i nedlastbar form enten her på bloggen, eller på wikien. Er litt usikker på om ikke-medlemmer av wikien kan laste ned fra den. Det gjenstår å se.

Så nå har jeg spilt Fable III. Og da mener jeg selvsagt at jeg har spilt ferdig den delen av spillet som har et plott, og kommet til epilogen, om man kan kalle den det, hvor jeg springer rundt og samler de siste acheivementsene. Det er jo et Xbox-spill, tross alt.

Fable III er kult. Det er morsomt, har fin grafikk, og relativt enkel og grei mekanikk. Men må det være så gudsjammerlig enspora? For et spill som anstrenger seg veldig for å ligne på et «rollespill», er det helt ekstremt hvor mange fellestrekk det har med f.eks. NSB. Det glødende sporet som viser veien til plottet er tilbake, og det er jo praktisk, men det hender det bare blir borte – og da er poenget borte med det. Du kan gjennom hele spillet velge mellom onde og gode beslutninger, men du er uansett en «Helt», og det får få konsekvenser annet enn hva slags oppdrag du kanskje får velge blant. Dialogen er den samme uansett, eller… dialog og dialog, enkefru Blom. Det eneste som trøster der er at karakterenes stemmer kommer fra kjente og gode skuespillere som Stephen Fry, John Cleese, og Ben Kingsley.

Poenget med spillet er å bli konge (eller dronning) i stedet for kongen, ved å lage revolusjon. Kjønn gjør ingen forskjell for spillet what so ever annet enn at noen artige gnomer roper kjønnsdiskriminerende ting til deg hvis du spiller dame. Det er ingen overraskelse at du blir konge eller dronning til slutt uanfaen. Det som er problemet er at spillet ikke er slutt etterpå – det fortsetter, til du har klart å beskytte landet ditt fra en trussel utenfra… og da er det vel slutt?

Hå nei.

Spillet fortsetter, men nå uten verken mål eller mening. Det vil si, noen av plottene du kan løse og dingsene du kan samle opp, får du ikke tak i før hovedplottet er løst… men hvorfor skal du da ønske å gjøre dem ferdig? Du har jo klart ditt livsmål!

Det verste med spillet er at det ikke finnes noen pausemeny, noen kart, eller noen inventory screen. Du kan f.eks. kun bære med det 10 food items av gangen, og bare én type. Du kan altså ikke ha en variert diett slik som i Fable II. Du kan heller ikke selge ubrukelig stæsj hvor som helst, men må innom en av tre pawn shops i spillets verden. Det finnes heller ikke noe navigerbart og presist kart over hvert område, så om retningssansen ruster, risikerer du at du roter deg bort og ikke finner ræva di med begge hender.

Mye av moroa med spillet mistenker jeg er co-op over Xbox Live, og siden min Xbox ikke er koblet på nett ennå, gikk jeg glipp av de bitene. Vi får se om noen jeg kjenner kjøper spillet, og jeg får koblet meg opp så vi kan lage barn sammen på en måte som ikke pisser off eventuelle kjærester i det virkelige liv.

Misforstå meg rett, forøvrig: Fable III er kjempegøy å spille – i en periode. Det er verd kjøpet. Bare ikke forvent noen revolusjon. 😉

Så etter at jeg hadde spilt ferdig, fikk jeg mer tid til overs for Rondak’s Portal, en samleside for online-rollespilling via message boards. Portalen virker (etter to ukers bruk) som en samlende side, et slags fellesskap der man møtes og spiller via poster fra over hele verden.

Problemet med portalen er at opplegget ble laget på nittitallet og ennå ikke er renovert. Layouten er noe bare en mor kan elske; håpløst stygg, klønete, og tungvindt. F.eks. brukes fortsatt html-tags i postskriving, og det er ingen hurtigtaster eller lignende til å formatere poster med. Det er også lestt å poste over hverandre. Starter du et svar i en tråd, og noen andre starter svaret etter deg, men leverer før deg, blir ikke deres svar inkludert i «tidligere»-oppsummeringen i din post. Dette fører til store mengder sletting or re-posting og er mildt sagt jævlig irriterende.

En annen ting: Menn som spiller kvinner. Jeg snakker til dere. Slutt å spille kvinnene som om de var seksuelle fantasier du hadde da du nettop hadde fått dun på rognposen! Jeg mener det! Vanlige jenter trekker ikke ned glidelåsen for å vise kløfta, turner på upassende steder for å vise hvor langt hun kan spre bena, og synes det er gøy når tilfeldige mannlige biroller slever og mister balansen på plant underlag på grunn av det. Du spiller ikke en kvinne, du spiller en runk! Ta deg sammen.

Det var alt for i dag.

Er du en slik person som – når han eller hun får skorpe på sår – bare MÅ plukke på den? Er du en slik person som gnir et munnsår mot tennene selv om det gjør vondt? Som klør myggstikk til de blør? Det er jeg.

Hvorfor avslører jeg dette? Jo, fordi jeg innser at jeg er slik i svært mange aspekter av livet. A sucker for punishment. Der det er bedre å la ting ligge, MÅ jeg bare stikke kjeppen i maurtua og vekke den sovende bjørnen. Fåglarna vet hvorfor.

To diskusjoner på RSN ligger til grunn for dagens post. De er også en av mange grunner til at jeg ikke har postet på en stund. Diskusjonene heter «Utfordrende oppgaver for spillskapere» og «Underholdning skaper glede?«, og kulminerer (for de som ikke gidder lese alt) i at jeg innser at her er det to mennesker som så til de grader snakker forbi hverandre at man kunne fått lyst til å begynne å grine. Og jeg er en av dem! Siden dette skjer relativt ofte på RSN, er det et under at jeg ikke har hoppet i Nidelva for lenge siden.

Jeg mener selvsagt fortsatt at jeg har rett i det jeg prøver å si – problemet er vel at når man ikke er enige om premissene, så blir det vanskelig å ha rett i noe som helst. 😛

Om man nå ser forbi akkurat de to diskusjonene som har plaget meg – eller som jeg har plaget meg selv med – i det siste, så har jeg til tross for alt mulig  rabalder stor respekt for de aller, aller fleste forumittene på RSN. Det er en reflektert, engasjert, og brokete bande forståsegpåere (meg inkludert) som har tanker og idéer som fortjener stor plass og interesse. Jeg føler meg utenfor og inkludert på samme tid, nesten som i en famile (har jeg hørt – i min famile er alle like sære). Men er det noe jeg ikke tåler, så er det hersketeknikker, personangrep, og å ta alt i verste mening. Å forsvare sine synspunkter på et nettforum kan virke som en dagjobb i seg selv noen ganger. En skulle tro at de fleste skjønner at man ikke kan ha det sånn, men på internett blir de fleste til forulempede tenåringer, virker det som.

Jepp, meg inkludert. Jeg blir furten som en fjortis. Det er en forferdelig uvane som jeg slåss med å bli kvitt. Jeg har dette iherdige vigilantekomplekset som sier at jeg ikke kan konsentrere meg om noe annet så lenge «someone is wrong on the internet».

Enda verre er det på forumet til onlinekampanjen «Birtright: Dawn of a New Golden Age» som jeg deltar i. Snurte amerikanere i hytt og gevær. En av spillerne sluttet fordi rollen til en annen spiller sa noe stygt til rollen hans i rolle. En annen spiller fikk rede på at rollen min hadde fått fatt i noen eiendommer. Han sendte meg en mail ut av rolle, uten å sende kopi til GM slik man skal gjøre, og anbefalte (les: truet) meg å selge eiendommene til noen andre, gjerne til ham, slik at ingen skulle ta fra meg eiendommene, putte rollen min i en sekk, og slå ham med en spade.

Jeg vet ikke om det er noe med internett som gjør folk lettere å mislike. Men noe må det være.

In other news: Draug-modulen til Hexcon nærmer seg fullbyrdelse. Kom og spill!

Jeg antar automatisk at folk har hørt uttrykket Total Party Wipe før. Jeg mener, hallo? Dere leser denne bloggen! Det fordrer liksom en viss interesse for fenomenet kalt rollespill. Og det er i fenomenet kalt rollespill man finner fenomenet TPW.

Grunnen til at jeg kommer inn på det nå, er at jeg spilte tabletop Birthright i går. (Info om Birthright-settingen til D&D finner du bl.a. her og her.) Vi spilte egentlig et eventyrerparty på rundt ti stykker mellom level 1 og 3, og vi fikk i ræva med øks både en og to ganger.

I en setting hvor magiske gjenstander er sjeldnere en treøyd fisk, blir man ganske avhengig av alle små dytt man kan få – fra høy base attack bonus, til enkle spells, til flanking og charging. Når man møter en gjeng på ti gobliner med militærtrening, er det gjerne nok. Sleng på en wight, en gelatinous cube, et par ankheger, og en ogre med noen hobgobliner og en goblinprest, så har du en oppskrift på TPW. Rangeren min ble level draina permanent i løpet av et par runder, deretter klipt i to av en ankheg. Snakkes på lauda’n. Partylederen overlevde såvidt, en annen viktig person også, samt væpneren til partylederen, som var ei brøttum tønne av en karakter med masse hit points. Alle andre ble planert. Godt og vel.

En ekte TPW var det altså ikke. Men det kom skremmende nært. Spillinga var den del av den forumkampanjen jeg er med i, og selv om jeg ikke spilte hovedkarakteren min i går, så var det noen som gjorde det. En av dem ble sågar planert sammen med resten. Det er mao skummelt å dra på eventyr i denne settingen, i alle fall om man er litt happy-go-lucky, og i alle fall om man vil overleve.

Phew.

Jeg liker uttrykket «nerd rage». Det beskriver raseriet en nerd havner i når noen kritiserer objektet for hans nerdethet. Mange nerder har gjerne flere objekter, men det er altså ved kritikk av ett av dem, at nerden havner i nerd rage.

For eksempel er jeg veldig glad i Star Wars. Det er typisk irriterende når enkelte mennesker sier «Star Wars, sier du? Jeg foretrekker nå å se på voksenfilm, jeg da.» Eller Harry Potter. Jeg er f.eks. veldig glad i komiker/metal-tryne Henry Rollins, men når han snakker om at han ville kastet daten sin ut av bilen hvis hun leste barnebøker (Harry Potter), så blir jeg faktisk sur. Det får være måte på å være ignorant, altså. Jeg er heller ikke glad i overdrevne sammenligninger mellom Harry Potter (figuren) og hovedpersonen i tegneserien Books of Magic. Begge er unge gutter med briller og svart hår, check. Begge bor i England og kan gjøre magi, check. Begge har en ugle… nei, vent! Den ene har en jojo som blir forvandlet til en ugle på siste side av bok 1. Overfladiske likheter, absolutt, men både bøkene og personene tar så forskjellige retninger at det virker søk å si at JK Rowling «stjal konseptet». Hun stjal ikke konseptet, men hun kan ha merket seg utseendet. Uansett, nok om det.

Det som får meg til å havne i faktisk nerd rage, er blokkering av spill. Jepp, i rollespill. Av enten spillere eller GM, jeg er ikke så nøye på det – GM’en har ikke mer makt til å fortelle historien selv om han styrer alle NPC’ene. Grunnen til at jeg tar opp dette nå, er fordi en av spillerne i forumspillet jeg er med i, Birthright: The Dawn of the New Golden Age, driver og blokkerer.

OK, en kort oppsummering: Birthright dreier seg om politikk, krig, og slektslinjer i et knust imperium som står uten keiser. De forskjellige delene styrer seg selv, og alle ønsker vel egentlig a shot at the crown. Det er noen av landene som settingmessig er blitt profilert som «de slemme», og noen som «de snille». Representanter i senatet fra en av de snille og en av de slemme (Avanil og Ghoere, henholdsvis, om du er kjent med settingen) bestemte seg for å kjempe i en duell på forum – dvs Avanil mente at det ikke var en duell, siden Ghoere ikke hadde noen ære. Så de forlater senatet, Ghoere først og Avanil etter, og Ghoere sier at han kaster hansken sin foran føttene på Avanil og utfordrer ham.

Hva gjør så Avanil? Spiller han videre på dette med ære og velger å ta diskusjonen der og da? Velger han å gå rundt hansken og late som ingenting for å provosere? Neida. Han skriver i sin neste post:

[Avanil] completely ignores [Ghoere] when [Ghoere] pauses to ramble, striding right past him on his own way towards the Lists, leaving him to cast his glove at the back of [Avanil]’s feet.

Så. Ghoeres spiller spør i en speiltråd på forum hvorfor Avanils spiller ikke bare kunne tatt scenen slik den ble beskrevet, og påpeker spesielt dette med at hansken skulle lande foran føttene på Avanils representant, mens Avanil beskriver den som å ha landet bak dem mens de gikk. Avanil fortsetter å gnåle om at han har rett til å bestemme over sin rolles oppførsel, og han er også ellers som regel den første til å skrike ut når noen «prøver å fortelle ham hvordan han skal spille». Ja-a, du, Nisse.

Regelen for de fleste forumspill tilsier at spillere kan beskrive hendelsesforløp for hverandre så lenge de ikke tar direkte avgjørelser for handlingene til andre roller enn sin egen. Det er med andre ord innenfor rammene å si hvor en hanske landet, særlig siden rollen som kastet den, var i en posisjon til å kunne kontrollere hvor de andre rollene befant seg. Dette holder da ikke for enkelte, som da skynder seg å posisjonere rollen sin et annet sted, og på tross av at det ville vært brudd på «regelen», så hevder han at han kan gjøre det fordi «jeg manipulerer bare rollen min, ikke handlingen din». Dette stemmer jo, men på en slik måte at det ødelegger budet den andre spilleren har gitt.

Powergamers er spillere som alltid vil komme ut på topp, ikke via godt spill eller rollens knep, men via idiotoppførsel og å ignorere andres spill til sin egen fordel. Slike spillere, som ikke tar budene de blir gitt, irriterer meg noe grenseløst. Jeg, som spiller, hadde ikke noe med det hendelsesforløpet å gjøre, heldigvis. Ellers tror jeg virkelig det hadde blitt nerd rage. Det at noen spiller en «slemming» betyr ikke at de som spiller «snillingene» kan behandle «slem»-spilleren annerledes enn en hvilken som helst annen spiller. Og hvis man ikke tar budene til andre spillere, og alltid starter postene sine med «Nei, det skjer ikke SÅNN, fordi» – ja, da er de verdiløse som rollespillere og burde sette seg ned i politikken i stedet. Eller i barnehagen. Det blir i alle fall ikke noe godt spill utav det.

Jeg skjønner at folk vil at rollene deres alltid skal komme best ut, men noe av moroa med å være mange spillere er at ting ikke alltid går som planlagt. I Birthright spiller vi mot hverandre og med hverandre sånn dann og vann, fordi spillet handler (i ytterste instans) om å ta over et imperium foran snuten på alle de andre som prøver det samme. Jeg har én ting å si til spillere som prøver å manipulere andre spillere ved å spille dårlig IC (in character) og som forsvarer seg på småligste vis OOC (out of character): «Not cool, dude. Not cool.»

Eventuelt: «Jeg kommer hjem til deg og maler bikkja. Jeg vet hvor du bor.»

Noe av problemet er at enkelte spillere på forumspill som dette er amerikanere som passer den negative nerde-stereotypen perfekt. Noen ganger føles forum som et hønseri, så mye hjerneløs kakling og hakking det er som foregår.

Etter årets Arcon fikk jeg virkelig satt sinnet i kok med tanker og idéer. I tillegg til å brainstorme frem en Draug-scenario-trilogi som jeg uten bluferdighet kaller «Vestvågøy-trilogien», har jeg begynt å revidere spillmekanikken til Morgenfri (og legge til ting til settingen), og driver og kaller inn spillere i Trondheim til en prøvespilling av Love in the Time of Seið (allerede tre interesserte!). I tillegg har jeg en plan om å få spilt Pathfinder med Skjalg, spillteste Morgenfri, og starte opp en World of Darkness-minikampanje, spille ugudelige mengder Star Wars, skrive ferdig minilaivspillet «Confuto» og rulle igang med epostspilling av Birthright. Så skal jeg på laiv; «Ingen skygge uten lys» i august. Etterpå skal jeg renskrive Star Wars-scenariet «Exodo, Farvel» og jobbe litt mer med RATS, og så er det Hexcon hvor jeg (om alt klaffer) skal GM’e årets modulvinner fra Arcon, «3:16 – Det evige liv», samt første installasjon av «Vestvågøy-trilogien» og «Exodo, Farvel» i ferdig utgave, og etter det er det kanskje jul allerede, og mer Star Wars. Hvem vet?

I tillegg skal jeg blogge og skrive artikler. Og søke jobb. Og trene. Gudbedre.

Og så har vi ikke sofa. Lurer på hvor jeg skal jobbe med alt dette. På gulvet? I senga?