Jeg er ikke død. Jeg bare later som.

Saken er at etter at internettet kom tilbake i oktober i fjor, så har jobb og studier bare hopet seg opp og det har blitt litt lite av alt som er morsomt og for mye av alt annet. Forholdene er ikke bedre nå, bortsett fra denne uka, for da har jeg vinterferie. (Før du begynner å snakke om de «heldige lærerne», kan jeg røpe at jeg har 50 stiler og 60 korttekster å komme igjennom i løpet av ferien.)

Trist som det enn kan være har jeg dermed ingen energi igjen til å komme meg på verken JenteCon eller HolmCon til helga. Vinterferien skal brukes til – foruten all rettinga – å få spilt litt rollespill. Sove litt. Hente seg inn.

Saken er nemlig den at jeg har tenkt meg på Arcon. Men jeg må først vite at jeg får ta meg fri den fredagen og at jeg ikke må på planleggingsdag mandagen etter. Jeg har også tenkt å sette opp mitt eget spill – gisp!

Det stemmer. Morgenfri skal foreligge i en brukbar versjon og jeg skal ha et ferdigskrevet scenario til Arcon. Ingen andre enn meg vil sannsynligvis være i stand til å kjøre det, og jeg kan dermed vinke modulkonkurransen farvel, men det gjør ikke så mye. I’m not in it for the glory. Eller, jo, litt. Men ikke så mye.

Ellers arrangerer jeg ikke mindre enn to laiver: An Evening on Newhall 4. mai, en laiv i Firefly-universet. Og en annen laiv som ikke har navn ennå, som skal avholdes siste helga i juli. Avvent mer info.

Peace out.

JenteCon skriver om seg selv her. Imagonem skriver om JenteCon her.

Jeg må innrømme at jeg var litt redd for at dette skulle være en sånn Girl Power-egotripp. Men det ser veldig bra ut. Det er undersøkende, undrende, og ærlig. Og oppmuntrende.

Jeg har selv ikke internettilgang hjemmefra nå, siden jeg har flyttet til en annen brønn. Derfor oppdaterer jeg kun fra arbeidsplassen, og da blir postene kortere. Håper på å returnere neste måned; bedre og orkere. 😉

Første helga i september deltok jeg på laiven The Lusty Pig arrangert av gruppa Moonshine Rock; Tore Svanemsli, Jean Caquet, og Kristin Midthjell. Laiven ble avholdt på Verdalen, og varte fra fredag kveld til lørdag kveld.

Da jeg først meldte meg på var det med den oppfatning at laiven var en «tøyselaiv» (unnskyld, arrangører), altså en litt dårlig gjennomtenkt, vitsete og parodierende laivfabrikk-laiv som var til for å prøve noe uprøvd. Aller mest grunnet tittelen, egentlig. Men etter hvert som jeg leste på beskrivelsene og begynte å planlegge å faktisk delta (les: betalte avgiften), ble jeg mer og mer mistenksom: kunne det altså hende at denne laiven var mer seriøs enn den så ut til?

Joda.

Siden jeg hadde bagatellisert laiven så lenge, begynte jeg å få panikk da det nærmet seg. Rollen – eller den korte versjonen – var i posten, og den så ut til å være en helvetes bøsing. Hvordan i all verden skulle jeg kunne spille tøff cowboyjævel? Jeg hadde for så vidt en hatt jeg hadde kjøpt i Vegas i sommer, men jeg hadde jo faen ikke verken kostyme eller et kompatibelt skytejern! Føkk! Løsningen kom dalende som en reddende engel av laivveteran Tom Eikrem, som med glede delte ut en Peacemaker-startpistol, blankskudd, og kaffe da jeg kom innom fredagen før. Resten ble unnagjort to dager før laiven da jeg panisk gikk til innkjøp av gensere og rutete skjorte på H&M.

Settinga til laiven var «vill vest» med horehus, svovelpredikant, flatfyll, neveslagsmål, indianere, ettersøktplakater, seriemordere, krigsveteraner, og lovens lange (og korte) arm. Jeg skal gå mer inn på hva som funka og ikke av dette litt senere. Laiven var satt til 1874 i Colorado, hvor en merkelig mengde mennesker hadde kongregert omkring en saloon/horehus ved navnet The Lusty Pig. Spillet foregikk på engelsk.

Jeg spilte rollen Evanjeline LeFevre, også kjent som «Le Limier», eller «blodhunden». Evanjeline var en no-nonsense dame på noenogtredve som hadde vokst opp «South of the Bayou» i Louisiana. Hun var Cajun og snakked dermed med en viss fransk snert og et utvalg merkelige gloser som jeg hadde funnet på internett og pugga på toget. Det eneste lytteeksempelet jeg hadde var René i første sesong av True Blood, så pratinga mi hørtes mildt sagt noe pussig ut, og jeg måtte gjenta meg selv ganske ofte fordi folk ikke skjønte hva jeg sa.

Evanjeline var kledd som en breial kar til tross for at hun delte min fysikk (1,57 på sokkelesten og litt under 70 kilo som er mest mage og barm) med jeans og rutete skjorte, lang frakk, og kortklipt hår. Hun var skarpskytter, menneskejeger, og US Marshall, men det siste var det ikke så mange som visste om. I rollen sto det også at broren hennes hadde blitt drept av en alligator da de var små, og at hun hadde jaktet ned nøyaktig den samme alligatoren i etterkant og drept den. Der startet karrieren, lizm. Hun var rett og slett en liten, barmfager, Cajun-pratende Crocodile Dundee, og jeg hadde det helvetes gøy med å spille henne. Hun var rett og slett perfekt for meg. Tusen takk til Jean som insisterte på at jeg skulle være nest tøffest etter Morgan Kane.

Rollene jeg spilte mest sammen med var Ole Fredriks pinkertondetektiv Rufus van Meeter og hans hangaround Mai Jones, spilt av Pamela Chui, en kinesisk tjenestepike som hadde rømt fra noen som ville selge henne. Vi var på laivstedet fordi vi skulle lete etter en seriemorder som likte å sage hodene av kvinner og sy igjen munnen på dem. Det hele hadde begynt i New York, da man fant rikmannen Mountbatten død i sitt hjem, hans ene datter mutilert på beskrevet vis, og den andre datteren forsvunnet. Et spor av døde kvinner ledet så denne pinkertondetektiven til Colorado, hvor han søkte blodhundens hjelp til å finne ut mer.

Selvsagt er noe av det første som skjer på lørdag morgen av laiven at man finner en annen rikmannsdatter drept, med munnen sydd igjen. It’s all in a day’s work.

Noe av laivens store styrke var rett og slett de spennende rollene. Jeg tror knapt jeg så en eneste rolle jeg mener det ville vært kjedelig å spille. Man hadde den incestuøse presten og hans søster, den brautende vertshuseieren, hora med psykose, de to horene som i hemmelighet hadde myrdet noen, den tilbakestående vertshusgutten, ettersøkte kriminelle, løsaktige ranere, bordellinspektører fra Kansas, misogynistiske jernbanefolk, en engelsk lord, en kvinne på jakt etter sin fars morder (a la True Grit), en altseende/althørende croupier, indianere, sirkusartister, gullgravere, krigsveteraner med urent mel i posen, og krigsveteraner med rent mel i posen. De eneste som sleit litt (hørte jeg i etterkant) var de to bankranerne, som – viste det seg – ikke var mistenkelige nok til at noen gadd å bry seg med dem. Synd! For det kunne blitt noe å ta fatt i det også.

Noe som fort kunne blitt laivens store svakhet var alle førstegangslaiverne. Au contraire! Førstisene gjorde at man slapp den typecastinga som gjerne skjer når alle de samme menneskene deltar på alle laivene, og de hadde i tillegg fordelen å ikke ha laivet ræva av seg før og dermed kunne laiven være en ny og spennende opplevelse. De fleste jeg snakket med etterpå var fulle av entusiasme og begeistring. De nye ansiktene gjorde også at vi som er gammel-laivere kunne oppleve laiven som ny og forfriskende. Jeg håper likevel at disse ansiktene skal bli «gamle» ansikter etter hvert. Jeg vil gjerne se dem igjen – og igjen, og igjen.

Jeg tror kanskje jeg vil si at laivens store svakhet var at det bare var ett toalett, og at det ikke var innlagt vann eller en brønn på stedet. Og kanskje at maten av og til var litt for sent ute, og porsjonene (for enkelte store karer) for små. Dette med maten har dog sin naturlige forklaring, og havner i kategorien «sånt som skjer». Jeg hadde med havrekjeks og epler, og overlevde lenge på det. Det skal litt til å gidde å stå på kjøkkenet i 24 timer i døgnet på et sted uten innlagt vann, altså. All ære.

Den tidligere nevnte startpistolen jeg lånte, fikk jeg avfyrt tre ganger. Begge gangene var mot den arresterte incestpresten som trakk minigønner’n sin ut av bibelen for å «go down fighting». Resten av laiven gikk jeg mest og strøk den kjærlig over skjeftet. Det å gå med en pistol på seg gjør noe med måten man går og står på, og så lenge jeg hadde denn, visste jeg at rollen min var nær sagt uovervinnelig. Det gjorde veldig mye for måten jeg spilte på – hadde jeg ikke hatt det «sikkerhetsnettet» tror jeg at jeg hadde fått mye mindre ut av laiven med akkurat den rollen.

I løpet av laiven var det flere indianerritualer, seremonier, og en eksorsisme til slutt. Jeg er fornøyd med at disse ikke hadde noen effekt i spillet annet enn som det de ville vært i virkeligheten – overtro med en suggererende effekt. Laiven var ofte parodisk og overdreven, men aldri overnaturlig. Det var igrunn helt OK.

Alt i alt er dette en av de aller beste laivene jeg noen gang har vært på. Jeg fikk være tøff, jeg hadde masse å gjøre, og laiven var kort nok til at jeg ikke rakk å tenke ut av rolle og dermed heller ikke hadde behov for det. Dette er den første laiven jeg har vært på hvor jeg kun har vært off av ren nødvendighet. Godt jobba!

Gode opplevelser:

  • Samspillet med Ole Fredrik. Tusen takk igjen, det var en knallaiv og et bra samarbeid. Du var formell, jeg var – mildt sagt – uformell.
  • De nedlatende kommentarene om kvinner fra Dagur og Ax – jeg skulle ønske jeg hadde banka opp en av dere!
  • Kostymene, spesielt horene sine kostymer. Superkule!
  • Ækkelpræst!
  • Flere stand-offs med Olav og skuling på Martin. Det er tøft med skuling.
  • Maten var god.
  • Bra logistikk! Oppvaskmiddel ved bekken, alltid nok dopapir, relativt i tide med mat/kaffe, etc.
  • Intens betroelse fra Joseph Lloyd om hvem han egentlig var, og en bønn om at jeg skulle la ham fullføre hevntoktet sitt før jeg jaget ham ned.
  • Avtalen med Wright (Olav) der vi skulle hjelpe ham til å bli en ærlig mann mot at han kom over på vår side mot Vinnie (Martin).
  • Småprating med Mai, med bordellinspektørene, med croupieren, og med bibeldamene. Kos.
  • Hatten min! Det ble til slutt en slags nakenfølelse hver gang jeg tok den av utendørs, men føltes naturlig å ta den av ved bordet.

Mindre gode opplevelser:

  • En av spillerne ble for full til å klare å fullføre (no pun intended) et plott som han delte med flere andre, og dermed endte opp med å ødelegge.
  • Liggeunderlaget mitt blåste seg ikke skikkelig opp, så jeg lå veldig vondt og sov veldig dårlig.
  • For uregelmessig tilgang på drikkevann. Det gikk tomt og så måtte man hente. Jeg var alt for dehydrert, og burde selvsagt passa på å hente vann da det var tilgjengelig, men da var jeg som regel og sprang rundt i skogen og fikk barnåler i trusa.
  • Indianerne var en smule for happyhappy peace and cookies. Altså, ikke spillerne, men rollene og deres funksjon i spillet. Det eneste unntaket var jo den knivstikkende liksomhora som drepte Mr. Squire. Jeg ville faktisk foretrukket det dersom det var noe konflikt å hente der – f.eks. at indianerne kunne kalt på en stamme med indianer-sis, eller noe lignende.
  • Litt for tidlig «tid ut» – vi rakk ikke å konfrontere noen av skurkene skikkelig.

Quotable quotes:

Bordellinspektøren spør om ikke Evanjeline skal tilstå sine synder for presten. Hun svarer; «I kneel for no man.»

Wilhelmina: «Why are you dressed like a man?» Evanjeline: «I’m not dressed like a man, I’m dressed like me

Rufus: «I guess it’s time to bring out the badges.» Evanjeline: «We’re doing badges now?» *groans*

Vurdering etter Slemdal-modellen:

Roping: Det var noe roping og hojing innimellom. 3/5

Brenning: Det var bål på peisen og utenfor saloonen, og nede ved vannet. Likevel var det kaldt inne om natta, og man burde kanskje holdt bålet i gang. 4/5

Drekking: Det ble servert både sprit og pæddasprit, noe som gjør det både enklere og vanskeligere å spille skikkelig. Men det var nok drekking på enkelte! 4/5

Slåssing: Noen av spillerne slåss konstant (Ax og Dagur), og det ble jo noe knuffing og skyting i løpet av laiven. Det var likevel ALT for lite! 2/5

Skremming: Det var ikke så veldig skummelt på laiven. Det var de nevnte standoffs, og eksorsismen var stemningsfull. 2/5

Så har jeg klart å melde meg som arrangør på årets Hexcon. Tidligere begynte jeg på en trilogi til Draug, men denne har jeg blitt nødt til å legge til side midlertidig fordi den rett og slett krever for mye arbeid å ferdigstille akkurat nå. I stedet stiller jeg med en lettbeint modul i Pathfinder (D&D 3.75 for de uinnvidde).

Hvorfor Pathfinder? Vel, i hovedsak fordi jeg allerede kjører en kampanje i systemet, så det er enkelt å ta et eventyr knyttet opp mot den, finpusse det, lage noen roller, og så kjøre i gang. Det blir verre å sette til side hverdagsspillinga for å skrive et helt separat eventyr. Like kjedelig som fiskepinner til middag? Neisj. Det tror jeg ikke.

Nå er ikke Hexcon før i november, men det er vel aldri for tidlig å glede seg? Programmet forteller også at Rune stiller med opptil tre moduler, så her bør det være nok kvalitetspuljer. Nedsiden blir selvsagt at arrangementet i år ligger på Charlottenlund, som er milevis unna alt som smaker av sivilisasjon. Få tilbake Rosenborg!

Leser mye bra på Go Make Me A Sandwich om feminisme i spill (takk, Matthijs). Bloggen omhandler i stor grad hvordan menn påvirker spill og spillmiljøer i retning av sexisme og sjåvinisme, noe som har foregått siden tidenes morgen og kanskje spesielt i miljøer der det er vanlig å ikke debutere seksuelt før man har rundet minst to Zelda-spill. Dette er normalt ikke noe jeg bekymrer meg over, men det er kanskje en del av problemet? Jeg er jo en kvinne. Burde jeg ikke involvere meg? Samtidig er det så mange rape fette tullete kvinnfolk som driver med sånt at jeg føler oftere for å trekke meg unna før jeg blir beskyldt for å være en kjønnssviker bare fordi jeg synes det er OK med litt cleavage.

Ellers har tidsklemma nesten sluppet sitt klamme dødsgrep og jeg kan begynne å spille rollespill igjen. Like etter siste eksamen fleska jeg til med å spillede Star Wars, så Call of Cthulhu, så Pathfinder, og så var jeg spiller i et spontant Star Wars-spill til slutt – padawanen min måtte slåss mot tre Jediriddere på en gang for å bestå prøven «Trial of Skill» på veien til å bli Jediridder selv. Det var tøft.

Noe annet tidsklemma har hindret meg fra er å skrive kreativt (både fiksjon og spill), og dette får forhåpentligvis mer forløsning etter hvert – men aller først skal jeg reise til Junaiten og gå i nasjonalparker, så alt annet er satt på hold til denne uten tvil fabuløse opplevelsen er overstått. Følg reisen på Østenfor sol og vestenfor måne hvis du er interessert i å høre hvordan det går.

This post is in English in case some of the foreign guests want to read it. Hooray!

The seventh HolmCon is my third I think. The con has grown since then and though some people are always expected to participate, there are a lot who can’t come and a lot who comes along who’ve never been before. This year even a few people I didn’t know and can’t remember the names of.

Friday:

I hitched a ride to Holmestrand with Aleksander and Rasmus. I liked not having to rely on the train and also my crappy memory of which bus to take and where to get off. Instead I dozed off in the car.

When we got there there was an official opening, sort of, and then on to the games! My first game was a traditional Swedish fantasy RPG run by the resident Swede.

Drakar och Demonar: Trudvang (Dragons and Demons)

This game is written in Swedish and seems to be a proper, traditional, standard fantasy game. You have brave warriors, thieves, priests, and so on. I played an 807-year-old elf, but he/she got to do very little in the game mainly because I was very tired, didn’t understand the system, was overlooked whenever I tried to state that I was doing something, and sat next to Tomas who (in all fairness) has a very, very loud voice.

Sad to say, I wasn’t very impressed – especially not after Torgrim told me that this wasn’t even the latest edition of the game (the latest edition is stripped of unneccessary rules, he says). What I did enjoy was the story, which seemed really exciting, and Magnus’s portrayal of the Storm priest. The game master was also a very sweet fellow and of course I always find the Swedish language both hilarious and quite beautiful.

Dice roll: 25 (on 7d6)

After DoD I just hung around, seeing as nothing could really pull me out of my tired stupor that had come with listening to my friend Frida make ice cream in her kitchen at two a.m.the night before when I was supposed to be sleeping in her living room. I love Frida but her planning is sometimes a bit off. Still, I didn’t mind because I had the next day off anyway.

Me and Karina settled in the appointed girls’ room on the second floor and I pumped the air mattress for poor Eevi who didn’t get a bed. After that I felt very manly and strong, because MAN that was exhausting! I slept like a very sleepy log after that.

Saturday:

Breakfast! I was in charge of the bacon and that went very slowly, with me having to swat away guys wanting to take a helping before it was all finished. Pow! Kitchen power. I missed mayonnaise but that was the only think that bothered me.

Then the first order of games started, but with me, Haakon, Aleksander, and Rasmus going to the store to get dinner supplies I missed the start of Fabula and had to skip it. Instead I played the RPG poem Catherine – a game about care, one of Matthijs’s smaller, slightly controversial games.

Catherine – a game about care

I played this with Karina. The characters were father and daughter, and the scenes were set through cards with descriptions. I played the child, Catherine, who had Downs Syndrome. Karina played her father, Chris. We had a couple of touching moments and I used my slight insight into the topic of Downs to try and play Catherine realistically. Sadly we skipped out on a few possibilities for traumatic events because I had decided to play Catherine as a very sweet child.

The discussion afterwards with the two other paires who played it at the same time, was interesting.

Dice roll: 35 (on 7d6)

Neuroshima Hex!

After that I played a board game with Matthijs, Michael, and Haakon. I managed not to lose! Neuroshima Hex! is a Polish tactical board game where you need to protect a base on a map of hexes by playing tiles of soldiers or other effects that attack the enemy bases or nullifies enemy threats. The game is a board game version of the RPG Neuroshima, heavily inspired by Fallout, Mad Max, and similarly themed media.

Dice roll: 34 (on 7d6)

After this, it was five o’clock and I was in charge of dinner. Chili! I recruited Haakon to help me fry up some mince meat (2,4 kilos!) in batches. He was followed by Aapo, one of the resident Finns, who kept me entertained for an hour with small talk over the frying pans (plural). Karina helped with the chopping and saved my eyes from dying an oniony death.

Sadly there was only three heater plates on Matthijs’s stove (how does he DO that living with a wife and three kids? Or are there four?) so I had to cook the rice and one pan of chili while waiting to put the other one on until the rice was done.

Recipe for sweet potato chili (enough to feed a small con)

  • 2,4-2,5 kilos of mince meat or meat cut into small pieces
  • 4 medium yellow onions, chopped
  • 4 large red peppers, chopped
  • 7-8 large sweet potatoes (yams), diced
  • 3 zucchinis, diced
  • 6-7 cans of crushed tomatoes
  • 4 cans of corn, including the juice
  • 5 packs of spice mix with smoky flavour (or substitute 400-500 grams of meat for the same amount of bacon)
  • 3 large red chili peppers, finely chopped
  • 4 whole garlics, finely chopped
  • fresh cilantro, chopped
  • cooking oil for frying (olive or corn oil)
  • salt to taste
  • Spanish pepper (cayenne) to taste
  • 2 cans of Guinness or Kilkenny ale
  • 1 portion of rice for each person
  • 3 boxes of crème fraîche (for each person to mix a spoon into his chili if he wants)

Fry up the meat (including the bacon if you choose to go in that direction – we didn’t because of a Jewish guest!) in portions in a hot pan. Divide into two large pots. Oil the pan up and fry garlic, onions, and peppers in portions and divide between pots. Add chopped zucchini, potatoes, tomatoes, chili peppers, and corn, and the spice mix. Add the ale and a little water if necessary. Put lids on the pots and boil, then simmer for about an hour. Check sometimes if it needs more salt or Spanish pepper. Shake the pot a little or stir the chili at times to prevent it from burning and make sure all pieces are cooked equally. Chech if it’s done by forking a piece of potato – it should be soft. At the very end, add chopped cilantro and stir. Boil the rice on the side. Serve with an optional helping of crème fraîche.

After dinner I got a tremenduous round of applause and a lot of pats on the back. I was a happy camper.

Onwards to:

Nerd Karaoke

Ole Peder had arranged a playlist on Spotify as well as a mic for singing along. The songs were for a large part Weird Al or Monty Python, and the rest I had barely heard of before. Still, I enjoyed listening to the show.

Dice roll: 30 (on 7d6)

RATS

After the karaoke I took my five brave players to try out my own game, RATS. Matthijs was too tired to pay attention to the rules lecture (understandable, really) so he dropped out and I had Torgrim, Jørn A., Olav, and Ken along for a ride. Ken played a historian called Archimedes, Jørn played a fish mutant called Omega-3, Torgrim played a telepanimus who never manifested, and Olav played an Arche with a bird totem. Their mission: To put a solar panel into the rays of sun coming through a grate in the roof of the Underworld – without the panel getting stolen or themselves getting killed.

As Torgrim started to nod off around midnight we decided to call quits and I had some helpful advice on rules.

Dice roll: 30 (on 7d6)

After that we went upstairs to talk thrash about White Wolf. I had some Chunky Monkey ice cream and listened to the small talk until the Swede wanted to sleep on our sofa and we moved the talk to the kitchen table where it died around four a.m.

I slept like the dead.

Sunday:

I woke as Matthijs rapped on our door, from a dream about my friend being pregnant and being zapped with a sort of machine that made her unpregnant. Not have an abortion, but be unpregnant. Useful! Too bad it was only a dream.

I didn’t sign up for anything on Sunday since I was a bit panicked about having to catch my flight home – even if the plane didn’t leave until half past four from the nearest airport. So instead I sat with my laptop by the Dresden Files table and made posts for Rondak’s Portal while eating a panna cotta. Then I played another board game:

Diamant (Diamond)

Played this board game (or rather, card game) with Anders N., Matthijs, and Fredrik – and I won! The goal was to get as many diamonds as possible. I got 34.

The game is set up by placing cards on the table which signify rooms in a cave or mine. Each card portrays either a number of diamonds or a threat. For each room the players must decide if they want to call it quits (and get to keep their diamonds) or go further in. If two equal threat cards are placed in the same cave or mine, everyone in it will die and lose their diamonds. I did quite well for a first-timer I think.

Dice roll: 33 (on 7d6)

Compared to previous years I played very few games and did a lot more hard work. But I think it was nice and I got to meet a lot of lovely people, as usual. HolmCon is starting to become a real tradition for me, something only to be skipped in a crisis.

The ban on T-shirts still seems a little unnecessary, but unlike a few of my stuck up friends (who seem to be hating HolmCon on the somewhat incorrect notion that it’s pretentious and elitist, and their opinion that banning T-shirts is wrong), I can have fun without a T-shirt… but wearing other clothes, of course.

Så nå har jeg spilt Fable III. Og da mener jeg selvsagt at jeg har spilt ferdig den delen av spillet som har et plott, og kommet til epilogen, om man kan kalle den det, hvor jeg springer rundt og samler de siste acheivementsene. Det er jo et Xbox-spill, tross alt.

Fable III er kult. Det er morsomt, har fin grafikk, og relativt enkel og grei mekanikk. Men må det være så gudsjammerlig enspora? For et spill som anstrenger seg veldig for å ligne på et «rollespill», er det helt ekstremt hvor mange fellestrekk det har med f.eks. NSB. Det glødende sporet som viser veien til plottet er tilbake, og det er jo praktisk, men det hender det bare blir borte – og da er poenget borte med det. Du kan gjennom hele spillet velge mellom onde og gode beslutninger, men du er uansett en «Helt», og det får få konsekvenser annet enn hva slags oppdrag du kanskje får velge blant. Dialogen er den samme uansett, eller… dialog og dialog, enkefru Blom. Det eneste som trøster der er at karakterenes stemmer kommer fra kjente og gode skuespillere som Stephen Fry, John Cleese, og Ben Kingsley.

Poenget med spillet er å bli konge (eller dronning) i stedet for kongen, ved å lage revolusjon. Kjønn gjør ingen forskjell for spillet what so ever annet enn at noen artige gnomer roper kjønnsdiskriminerende ting til deg hvis du spiller dame. Det er ingen overraskelse at du blir konge eller dronning til slutt uanfaen. Det som er problemet er at spillet ikke er slutt etterpå – det fortsetter, til du har klart å beskytte landet ditt fra en trussel utenfra… og da er det vel slutt?

Hå nei.

Spillet fortsetter, men nå uten verken mål eller mening. Det vil si, noen av plottene du kan løse og dingsene du kan samle opp, får du ikke tak i før hovedplottet er løst… men hvorfor skal du da ønske å gjøre dem ferdig? Du har jo klart ditt livsmål!

Det verste med spillet er at det ikke finnes noen pausemeny, noen kart, eller noen inventory screen. Du kan f.eks. kun bære med det 10 food items av gangen, og bare én type. Du kan altså ikke ha en variert diett slik som i Fable II. Du kan heller ikke selge ubrukelig stæsj hvor som helst, men må innom en av tre pawn shops i spillets verden. Det finnes heller ikke noe navigerbart og presist kart over hvert område, så om retningssansen ruster, risikerer du at du roter deg bort og ikke finner ræva di med begge hender.

Mye av moroa med spillet mistenker jeg er co-op over Xbox Live, og siden min Xbox ikke er koblet på nett ennå, gikk jeg glipp av de bitene. Vi får se om noen jeg kjenner kjøper spillet, og jeg får koblet meg opp så vi kan lage barn sammen på en måte som ikke pisser off eventuelle kjærester i det virkelige liv.

Misforstå meg rett, forøvrig: Fable III er kjempegøy å spille – i en periode. Det er verd kjøpet. Bare ikke forvent noen revolusjon. 😉

Så etter at jeg hadde spilt ferdig, fikk jeg mer tid til overs for Rondak’s Portal, en samleside for online-rollespilling via message boards. Portalen virker (etter to ukers bruk) som en samlende side, et slags fellesskap der man møtes og spiller via poster fra over hele verden.

Problemet med portalen er at opplegget ble laget på nittitallet og ennå ikke er renovert. Layouten er noe bare en mor kan elske; håpløst stygg, klønete, og tungvindt. F.eks. brukes fortsatt html-tags i postskriving, og det er ingen hurtigtaster eller lignende til å formatere poster med. Det er også lestt å poste over hverandre. Starter du et svar i en tråd, og noen andre starter svaret etter deg, men leverer før deg, blir ikke deres svar inkludert i «tidligere»-oppsummeringen i din post. Dette fører til store mengder sletting or re-posting og er mildt sagt jævlig irriterende.

En annen ting: Menn som spiller kvinner. Jeg snakker til dere. Slutt å spille kvinnene som om de var seksuelle fantasier du hadde da du nettop hadde fått dun på rognposen! Jeg mener det! Vanlige jenter trekker ikke ned glidelåsen for å vise kløfta, turner på upassende steder for å vise hvor langt hun kan spre bena, og synes det er gøy når tilfeldige mannlige biroller slever og mister balansen på plant underlag på grunn av det. Du spiller ikke en kvinne, du spiller en runk! Ta deg sammen.

Det var alt for i dag.