Kandidatene har levert, og årets R.I.S.K.-spill er endelig ute. Om en uke vil vinneren kåres og anonymiteten blir brutt. Jeg har gløttet på alle spillene allerede, og synes det er noen sterke kandidater. Jeg vinner nok ikke i år heller.

Spillene diskuteres som vanlig på RSN i forkant av avstemningen.

Jeg gleder meg til å lese og kommentere alle spillene, men det får bli etter at jeg har vært og spilt Shadowrun. 😉

Trykket har lettet, og i morgen kommer jentene og spiller brettspill. Da gjør det ikke noe at det er snøstorm ute og at det er vinter i enda to måneder.

Ble nettopp tipset om et blogginnlegg som handler om hvorfor få jenter spiller rollespill. Hadde nesten forventet meg noe mer brannfakkel-aktig, men der ble jeg skuffet, gitt. Antar ikke alle kan være så snurrige som frk. Ferrada-Noli fra mitt forrige innlegg.

Blogginnlegget jeg snakker om nå ligger her på bloggen «I’m building something», som er skrevet av Arvid Axbrink Cederholm.

Innlegget begynner med å karakterisere hovedtrekk ved D&D, og avslutter ved å karakterisere hovedtrekk ved et progressivt spill som heter Apocalypse World. I midten der et sted kommer det som jeg opplever som det største aberet ved innlegget. Her omtales altså D&Ds karakteristika:

All of these qualities are qualities associated with masculinity, and to a lesser extent, autism.

Jazzå?

Altså, maskulinitet… ja, jo, OK, da. Autisme? Når var sist en autist syntes det var topp å jobbe i gruppe? De autistene jeg har vært i kontakt med (via f.eks. jobb) har heller vært innstilt på det motsatte. Det eneste punktet i den lista som passer på autisme er vel det uhorvelig omfattende regelsettet.

Ellers, tja. «Hvorfor jenter ikke spiller rollespill»… vi gjør jo det? Noen gjør det ikke, men det er kanskje fordi de ikke er så interessert? Man kan like gjerne spørre hvorfor ikke flere gutter driver med sying. Jeg er jo jente, og jeg spiller rollespill, og jeg har alltid vært interessert i det, så det er litt vanskelig for meg å sette meg inn i den situasjonen som beskrives; at jenter skal synes at det er vanskelig å bli med på noe som flest gutter gjør.

Altså:

«Stemmerett? Nei, uff, det er det jo bare menn som driver med. Jeg er ikke så interessert, jeg altså.»

«Nei, jeg skal ikke lære meg å kjøre bil, for det er jo en sånn mannfolk-greie.»

Er man interessert nok, så finnes det ingen grenser for hva man vil forsøke å oppnå. Dersom man ikke er interessert, kan man jo bare la være, men da må man innse at man gjør det på bekostning av utvikling. Det gjelder ganske mange ting. La gå, det er nok litt søkt å sammenligne rollespill med stemmerett, men tenk igjen: å si nei til rollespill er å si nei til fantastiske muligheter til personlig utvikling og utrolig spennende opplevelser. Ingen kan tvinge deg til å si ja, men du frarøver deg selv ganske store fordeler ved å si nei. Deg om det.

Det er sagt at jenter setter større pris på rollespill med færre systemregler, løsere definerte roller, samspill med relasjoner, mindre hierarki, osv. Jeg må si at de aller fleste jeg har møtt på som med fynd og klem hevder at de foretrekker dette, er menn. For å bryte det opp til lettfattelige størrelser:

Mitt spillmiljø i Trondheim består av rundt regnet elleve menn og fire kvinner. Av disse har vel omkring to menn og to kvinner sagt at de foretrekker spill på relasjoner og joint storytelling fremfor hierarki og masse systemregler. Spillmiljøet jeg kjenner til i Oslo og ellers sør i landet, består av ganske mange flere menn, og tre-fire kvinner (der også). Her er det derimot slik at godt over flesteparten av mannfolkene hevder at de foretrekker de «feminine» verdiene.

Når slikt hender, altså at svært mange menn holder seg til det som kalles «feminint», kan man lenger kalle det «feminint» da?

Jeg vil påstå at det ikke handler om kjønn, men at det handler om interesser som går på tvers av kjønn. Jeg er ingen kjønnsforsker, men blir sliten av at alt, alltid, skal handle om innovertiss og utovertiss. Kan det ikke handle om noe annet? Jeg synes det blir like gammeldags å kalle kompliserte regler i rollespill for en «gutteting» som det blir å kalle fotball for en gutteting, eller matematikk, eller bilmekking, eller grøftegraving, eller hjernekirurgi, eller rakettbygging, eller IKT… eller… eller stemmerett. Når begynte vi å føle at det «må være sånn» fordi «det alltid har vært sånn»? Hva med å se fremover? Eller er det en «jenteting»?

P.S.: Enda mer slitsomt blir det at folk bruker innlegget til Cederholm som en unnskyldning til å snakke om hvor elendig D&D «gjør det». Når skal folk skjønne at det ikke handler om redskapet, men om hva du bruker det til? Det blir for lettvint å beskylde et redskap for egen mangel på evne, om man får bruke et så sterkt uttrykk. Man setter nå engang sine egne begrensninger.