Jeg har gjort en anmeldelse av faktaboka «Rollespill» av Giæver og Holter for Imagonem. Les anmeldelsen her, og så går du og kjøper boka etterpå. 😉

Jeg lager laiv. Jeg lager laiv så det suser etter. An Evening on Newhall (se forrige post) fikk kræsj på hjemmesiden sin nylig, så vi vet ikke når den er tilbake, men De siste dager har nettopp fått proft design og alle tekster og informasjon på plass.

Det var nesten verd det å gå glipp av HolmCon 9d6. Nesten.

Jeg er ikke død. Jeg bare later som.

Saken er at etter at internettet kom tilbake i oktober i fjor, så har jobb og studier bare hopet seg opp og det har blitt litt lite av alt som er morsomt og for mye av alt annet. Forholdene er ikke bedre nå, bortsett fra denne uka, for da har jeg vinterferie. (Før du begynner å snakke om de «heldige lærerne», kan jeg røpe at jeg har 50 stiler og 60 korttekster å komme igjennom i løpet av ferien.)

Trist som det enn kan være har jeg dermed ingen energi igjen til å komme meg på verken JenteCon eller HolmCon til helga. Vinterferien skal brukes til – foruten all rettinga – å få spilt litt rollespill. Sove litt. Hente seg inn.

Saken er nemlig den at jeg har tenkt meg på Arcon. Men jeg må først vite at jeg får ta meg fri den fredagen og at jeg ikke må på planleggingsdag mandagen etter. Jeg har også tenkt å sette opp mitt eget spill – gisp!

Det stemmer. Morgenfri skal foreligge i en brukbar versjon og jeg skal ha et ferdigskrevet scenario til Arcon. Ingen andre enn meg vil sannsynligvis være i stand til å kjøre det, og jeg kan dermed vinke modulkonkurransen farvel, men det gjør ikke så mye. I’m not in it for the glory. Eller, jo, litt. Men ikke så mye.

Ellers arrangerer jeg ikke mindre enn to laiver: An Evening on Newhall 4. mai, en laiv i Firefly-universet. Og en annen laiv som ikke har navn ennå, som skal avholdes siste helga i juli. Avvent mer info.

Peace out.

Les om det i Imagonem! Hvis du ikke allerede har lest det. Men det har du sikkert, din luring.

The English abbreviated article can be found here.

Det har vært mye blæst omkring laiven Just A Little Lovin’ i mine omgangskretser, og selv om jeg ikke vet helt om jeg kunne tenke meg å delta (grunner gis nedenfor), så har den fått meg inn på noen andre tanker. Nemlig at dette er 80-tallslaivens lille gullalder. Jeg har bare ett å si til dette:

Hvorfor?

"WHYYYYYY?"

80-tallet var verken stilig, bra, fredfullt, eller revolusjonerende. Jeg hater 80-tallet. Jeg håper 80-tallslaivbølgen dør snart.

Så, hvorfor vil jeg ikke dra på JALL? Mest fordi – og her gjentar jeg meg selv, tror jeg – at når jeg drar på laiv så vil jeg oppleve noe «fantastisk», altså noe som ikke er i nærheten av realisme, og hvis det er det, så skal det være langt nok unna min egen levetid til at jeg føler det som fantastisk likevel. Det sagt, er tematikken i JALL fremdeles knall-aktuell, og jeg er glad for at det finnes slike laiver og at det finnes folk som liker dem og som spiller dem. Det er bare at jeg ikke kommer til å gjøre det.

Peace out!

Første helga i september deltok jeg på laiven The Lusty Pig arrangert av gruppa Moonshine Rock; Tore Svanemsli, Jean Caquet, og Kristin Midthjell. Laiven ble avholdt på Verdalen, og varte fra fredag kveld til lørdag kveld.

Da jeg først meldte meg på var det med den oppfatning at laiven var en «tøyselaiv» (unnskyld, arrangører), altså en litt dårlig gjennomtenkt, vitsete og parodierende laivfabrikk-laiv som var til for å prøve noe uprøvd. Aller mest grunnet tittelen, egentlig. Men etter hvert som jeg leste på beskrivelsene og begynte å planlegge å faktisk delta (les: betalte avgiften), ble jeg mer og mer mistenksom: kunne det altså hende at denne laiven var mer seriøs enn den så ut til?

Joda.

Siden jeg hadde bagatellisert laiven så lenge, begynte jeg å få panikk da det nærmet seg. Rollen – eller den korte versjonen – var i posten, og den så ut til å være en helvetes bøsing. Hvordan i all verden skulle jeg kunne spille tøff cowboyjævel? Jeg hadde for så vidt en hatt jeg hadde kjøpt i Vegas i sommer, men jeg hadde jo faen ikke verken kostyme eller et kompatibelt skytejern! Føkk! Løsningen kom dalende som en reddende engel av laivveteran Tom Eikrem, som med glede delte ut en Peacemaker-startpistol, blankskudd, og kaffe da jeg kom innom fredagen før. Resten ble unnagjort to dager før laiven da jeg panisk gikk til innkjøp av gensere og rutete skjorte på H&M.

Settinga til laiven var «vill vest» med horehus, svovelpredikant, flatfyll, neveslagsmål, indianere, ettersøktplakater, seriemordere, krigsveteraner, og lovens lange (og korte) arm. Jeg skal gå mer inn på hva som funka og ikke av dette litt senere. Laiven var satt til 1874 i Colorado, hvor en merkelig mengde mennesker hadde kongregert omkring en saloon/horehus ved navnet The Lusty Pig. Spillet foregikk på engelsk.

Jeg spilte rollen Evanjeline LeFevre, også kjent som «Le Limier», eller «blodhunden». Evanjeline var en no-nonsense dame på noenogtredve som hadde vokst opp «South of the Bayou» i Louisiana. Hun var Cajun og snakked dermed med en viss fransk snert og et utvalg merkelige gloser som jeg hadde funnet på internett og pugga på toget. Det eneste lytteeksempelet jeg hadde var René i første sesong av True Blood, så pratinga mi hørtes mildt sagt noe pussig ut, og jeg måtte gjenta meg selv ganske ofte fordi folk ikke skjønte hva jeg sa.

Evanjeline var kledd som en breial kar til tross for at hun delte min fysikk (1,57 på sokkelesten og litt under 70 kilo som er mest mage og barm) med jeans og rutete skjorte, lang frakk, og kortklipt hår. Hun var skarpskytter, menneskejeger, og US Marshall, men det siste var det ikke så mange som visste om. I rollen sto det også at broren hennes hadde blitt drept av en alligator da de var små, og at hun hadde jaktet ned nøyaktig den samme alligatoren i etterkant og drept den. Der startet karrieren, lizm. Hun var rett og slett en liten, barmfager, Cajun-pratende Crocodile Dundee, og jeg hadde det helvetes gøy med å spille henne. Hun var rett og slett perfekt for meg. Tusen takk til Jean som insisterte på at jeg skulle være nest tøffest etter Morgan Kane.

Rollene jeg spilte mest sammen med var Ole Fredriks pinkertondetektiv Rufus van Meeter og hans hangaround Mai Jones, spilt av Pamela Chui, en kinesisk tjenestepike som hadde rømt fra noen som ville selge henne. Vi var på laivstedet fordi vi skulle lete etter en seriemorder som likte å sage hodene av kvinner og sy igjen munnen på dem. Det hele hadde begynt i New York, da man fant rikmannen Mountbatten død i sitt hjem, hans ene datter mutilert på beskrevet vis, og den andre datteren forsvunnet. Et spor av døde kvinner ledet så denne pinkertondetektiven til Colorado, hvor han søkte blodhundens hjelp til å finne ut mer.

Selvsagt er noe av det første som skjer på lørdag morgen av laiven at man finner en annen rikmannsdatter drept, med munnen sydd igjen. It’s all in a day’s work.

Noe av laivens store styrke var rett og slett de spennende rollene. Jeg tror knapt jeg så en eneste rolle jeg mener det ville vært kjedelig å spille. Man hadde den incestuøse presten og hans søster, den brautende vertshuseieren, hora med psykose, de to horene som i hemmelighet hadde myrdet noen, den tilbakestående vertshusgutten, ettersøkte kriminelle, løsaktige ranere, bordellinspektører fra Kansas, misogynistiske jernbanefolk, en engelsk lord, en kvinne på jakt etter sin fars morder (a la True Grit), en altseende/althørende croupier, indianere, sirkusartister, gullgravere, krigsveteraner med urent mel i posen, og krigsveteraner med rent mel i posen. De eneste som sleit litt (hørte jeg i etterkant) var de to bankranerne, som – viste det seg – ikke var mistenkelige nok til at noen gadd å bry seg med dem. Synd! For det kunne blitt noe å ta fatt i det også.

Noe som fort kunne blitt laivens store svakhet var alle førstegangslaiverne. Au contraire! Førstisene gjorde at man slapp den typecastinga som gjerne skjer når alle de samme menneskene deltar på alle laivene, og de hadde i tillegg fordelen å ikke ha laivet ræva av seg før og dermed kunne laiven være en ny og spennende opplevelse. De fleste jeg snakket med etterpå var fulle av entusiasme og begeistring. De nye ansiktene gjorde også at vi som er gammel-laivere kunne oppleve laiven som ny og forfriskende. Jeg håper likevel at disse ansiktene skal bli «gamle» ansikter etter hvert. Jeg vil gjerne se dem igjen – og igjen, og igjen.

Jeg tror kanskje jeg vil si at laivens store svakhet var at det bare var ett toalett, og at det ikke var innlagt vann eller en brønn på stedet. Og kanskje at maten av og til var litt for sent ute, og porsjonene (for enkelte store karer) for små. Dette med maten har dog sin naturlige forklaring, og havner i kategorien «sånt som skjer». Jeg hadde med havrekjeks og epler, og overlevde lenge på det. Det skal litt til å gidde å stå på kjøkkenet i 24 timer i døgnet på et sted uten innlagt vann, altså. All ære.

Den tidligere nevnte startpistolen jeg lånte, fikk jeg avfyrt tre ganger. Begge gangene var mot den arresterte incestpresten som trakk minigønner’n sin ut av bibelen for å «go down fighting». Resten av laiven gikk jeg mest og strøk den kjærlig over skjeftet. Det å gå med en pistol på seg gjør noe med måten man går og står på, og så lenge jeg hadde denn, visste jeg at rollen min var nær sagt uovervinnelig. Det gjorde veldig mye for måten jeg spilte på – hadde jeg ikke hatt det «sikkerhetsnettet» tror jeg at jeg hadde fått mye mindre ut av laiven med akkurat den rollen.

I løpet av laiven var det flere indianerritualer, seremonier, og en eksorsisme til slutt. Jeg er fornøyd med at disse ikke hadde noen effekt i spillet annet enn som det de ville vært i virkeligheten – overtro med en suggererende effekt. Laiven var ofte parodisk og overdreven, men aldri overnaturlig. Det var igrunn helt OK.

Alt i alt er dette en av de aller beste laivene jeg noen gang har vært på. Jeg fikk være tøff, jeg hadde masse å gjøre, og laiven var kort nok til at jeg ikke rakk å tenke ut av rolle og dermed heller ikke hadde behov for det. Dette er den første laiven jeg har vært på hvor jeg kun har vært off av ren nødvendighet. Godt jobba!

Gode opplevelser:

  • Samspillet med Ole Fredrik. Tusen takk igjen, det var en knallaiv og et bra samarbeid. Du var formell, jeg var – mildt sagt – uformell.
  • De nedlatende kommentarene om kvinner fra Dagur og Ax – jeg skulle ønske jeg hadde banka opp en av dere!
  • Kostymene, spesielt horene sine kostymer. Superkule!
  • Ækkelpræst!
  • Flere stand-offs med Olav og skuling på Martin. Det er tøft med skuling.
  • Maten var god.
  • Bra logistikk! Oppvaskmiddel ved bekken, alltid nok dopapir, relativt i tide med mat/kaffe, etc.
  • Intens betroelse fra Joseph Lloyd om hvem han egentlig var, og en bønn om at jeg skulle la ham fullføre hevntoktet sitt før jeg jaget ham ned.
  • Avtalen med Wright (Olav) der vi skulle hjelpe ham til å bli en ærlig mann mot at han kom over på vår side mot Vinnie (Martin).
  • Småprating med Mai, med bordellinspektørene, med croupieren, og med bibeldamene. Kos.
  • Hatten min! Det ble til slutt en slags nakenfølelse hver gang jeg tok den av utendørs, men føltes naturlig å ta den av ved bordet.

Mindre gode opplevelser:

  • En av spillerne ble for full til å klare å fullføre (no pun intended) et plott som han delte med flere andre, og dermed endte opp med å ødelegge.
  • Liggeunderlaget mitt blåste seg ikke skikkelig opp, så jeg lå veldig vondt og sov veldig dårlig.
  • For uregelmessig tilgang på drikkevann. Det gikk tomt og så måtte man hente. Jeg var alt for dehydrert, og burde selvsagt passa på å hente vann da det var tilgjengelig, men da var jeg som regel og sprang rundt i skogen og fikk barnåler i trusa.
  • Indianerne var en smule for happyhappy peace and cookies. Altså, ikke spillerne, men rollene og deres funksjon i spillet. Det eneste unntaket var jo den knivstikkende liksomhora som drepte Mr. Squire. Jeg ville faktisk foretrukket det dersom det var noe konflikt å hente der – f.eks. at indianerne kunne kalt på en stamme med indianer-sis, eller noe lignende.
  • Litt for tidlig «tid ut» – vi rakk ikke å konfrontere noen av skurkene skikkelig.

Quotable quotes:

Bordellinspektøren spør om ikke Evanjeline skal tilstå sine synder for presten. Hun svarer; «I kneel for no man.»

Wilhelmina: «Why are you dressed like a man?» Evanjeline: «I’m not dressed like a man, I’m dressed like me

Rufus: «I guess it’s time to bring out the badges.» Evanjeline: «We’re doing badges now?» *groans*

Vurdering etter Slemdal-modellen:

Roping: Det var noe roping og hojing innimellom. 3/5

Brenning: Det var bål på peisen og utenfor saloonen, og nede ved vannet. Likevel var det kaldt inne om natta, og man burde kanskje holdt bålet i gang. 4/5

Drekking: Det ble servert både sprit og pæddasprit, noe som gjør det både enklere og vanskeligere å spille skikkelig. Men det var nok drekking på enkelte! 4/5

Slåssing: Noen av spillerne slåss konstant (Ax og Dagur), og det ble jo noe knuffing og skyting i løpet av laiven. Det var likevel ALT for lite! 2/5

Skremming: Det var ikke så veldig skummelt på laiven. Det var de nevnte standoffs, og eksorsismen var stemningsfull. 2/5

Leste nettopp om igjen anmeldelsen av bloggen min fra Boningen.org, spesifikt her, og det er fremdeles like koselig lesning. Egentlig hadde jeg tenkt å kommentere det da jeg først så tilbakepinget, men da hadde jeg så mye å gjøre at det forsvant i mylderet.

Men!

Boningen er ikke glemt! Det var veldig moro å lese noe fint om spillene mine. RATS skal videre! Bare ikke før jeg er ferdig med eksamen til jul… Ellers har jeg lest flere av innleggene, og føler meg veldig hjemme på den bloggen.

Ellers er jeg midt i oppstarten av semesteret. Ukene fremover er fylt med et upresist puslespill av forelesninger og undervisningstid, på hver sin kant av byen, med en times bussreise imellom dem. Takker gudene for at det er rollespilltirsdag på tirsdag og laiv om bare to uker. Ehm… det er ikke noen som har et pistolhylster å låne bort, vel?