Det har vært mye blæst omkring laiven Just A Little Lovin’ i mine omgangskretser, og selv om jeg ikke vet helt om jeg kunne tenke meg å delta (grunner gis nedenfor), så har den fått meg inn på noen andre tanker. Nemlig at dette er 80-tallslaivens lille gullalder. Jeg har bare ett å si til dette:

Hvorfor?

"WHYYYYYY?"

80-tallet var verken stilig, bra, fredfullt, eller revolusjonerende. Jeg hater 80-tallet. Jeg håper 80-tallslaivbølgen dør snart.

Så, hvorfor vil jeg ikke dra på JALL? Mest fordi – og her gjentar jeg meg selv, tror jeg – at når jeg drar på laiv så vil jeg oppleve noe «fantastisk», altså noe som ikke er i nærheten av realisme, og hvis det er det, så skal det være langt nok unna min egen levetid til at jeg føler det som fantastisk likevel. Det sagt, er tematikken i JALL fremdeles knall-aktuell, og jeg er glad for at det finnes slike laiver og at det finnes folk som liker dem og som spiller dem. Det er bare at jeg ikke kommer til å gjøre det.

Peace out!

Advertisements

«Limbo» er skrevet av Tor Kjetil Edland, og er en minilaiv på rundt regnet tre timer. Konseptet er at man er en liten gruppe mennesker som svever mellom liv og død, og befinner seg i et venterom der de kan reflektere over hvem de er, livet som har vært, og hvor de vil havne.

Laiven ble avholdt 20. juni på DORA i Trondheim, med 10 deltagere. Rollene ble laget på stedet i en 15-minutters workshop før selve laiven. Rollene var basert på spillerne, men vi ekstremiserte oss selv, ga oss selv andre liv og andre livsvalg, og gikk utenpå de personene vi som spillere er til daglig. Kostymet for laiven var løselig definert til nattøy. Jeg tok på en svart singlet, en stripete pysjbukse, og ullsokker, samt en hettegenser.

Vi spilte i en hangar på DORA, og der var det akustikk og ganske kaldt. De tilknyttede doene hadde heldigvis gulvvarme, så det var deilig å snike seg inn dit og skifte både før og etter spilltid. Akustikken gjorde det tidvis vanskelig å høre hva vi sa til hverandre, men ga en ganske stemningsskapende atmosfære. Rommet var også stort og hvitt, og veldig «kaldt» også i dekor og slikt, noe som forsterket følelsen av å være «ingen steder».

Blant rollene som dukket opp var det en kommuneansatt som hadde hoppet foran trikken, en i hjertesorg som hadde kjørt av veien med vilje, ei jente som hadde dødd i senga si, ei som hadde vært i en bussulykke, ei som hadde fått hjerneblødning, og en rikmann som hadde fått hjerteinfarkt etter å ha hatt seg med to blonde jenter.

Uten å fortelle mer om laiven, i frykt for å ødelegge den for fremtidige spillere, kan jeg si at utfallet var svært interessant. Å lage roller basert på seg selv, og uten å planlegge for mye, samt at vi var få mennesker på liten plass, ga oss masse initiativ til å prate med hverandre og prøve å finne ut av hva som foregikk. Teoriene svevde. Rollene skulle ikke kjenne hverandre fra før, men de fleste av oss kjørte likevel egne navn, eller navn som lignet.

Laiven ble satt opp (arrangert) av Rigmor Dahle og Torbjørn Larsen for Laivfabrikken Trondheim. Jeg er usikker på om laiven har vært satt opp på Laivfabrikken Oslo tidligere. Det står ikke noe om det på hjemmesidene deres som jeg kunne finne i farta.

Jeg anbefaler skeptikere og andre å delta på denne laiven om den settes opp igjen, hvor som helst. Det er ikke en slik laiv jeg er vant til, og vanligvis liker, men det var kult likevel.