Det har vært mye blæst omkring laiven Just A Little Lovin’ i mine omgangskretser, og selv om jeg ikke vet helt om jeg kunne tenke meg å delta (grunner gis nedenfor), så har den fått meg inn på noen andre tanker. Nemlig at dette er 80-tallslaivens lille gullalder. Jeg har bare ett å si til dette:

Hvorfor?

"WHYYYYYY?"

80-tallet var verken stilig, bra, fredfullt, eller revolusjonerende. Jeg hater 80-tallet. Jeg håper 80-tallslaivbølgen dør snart.

Så, hvorfor vil jeg ikke dra på JALL? Mest fordi – og her gjentar jeg meg selv, tror jeg – at når jeg drar på laiv så vil jeg oppleve noe «fantastisk», altså noe som ikke er i nærheten av realisme, og hvis det er det, så skal det være langt nok unna min egen levetid til at jeg føler det som fantastisk likevel. Det sagt, er tematikken i JALL fremdeles knall-aktuell, og jeg er glad for at det finnes slike laiver og at det finnes folk som liker dem og som spiller dem. Det er bare at jeg ikke kommer til å gjøre det.

Peace out!

«Limbo» er skrevet av Tor Kjetil Edland, og er en minilaiv på rundt regnet tre timer. Konseptet er at man er en liten gruppe mennesker som svever mellom liv og død, og befinner seg i et venterom der de kan reflektere over hvem de er, livet som har vært, og hvor de vil havne.

Laiven ble avholdt 20. juni på DORA i Trondheim, med 10 deltagere. Rollene ble laget på stedet i en 15-minutters workshop før selve laiven. Rollene var basert på spillerne, men vi ekstremiserte oss selv, ga oss selv andre liv og andre livsvalg, og gikk utenpå de personene vi som spillere er til daglig. Kostymet for laiven var løselig definert til nattøy. Jeg tok på en svart singlet, en stripete pysjbukse, og ullsokker, samt en hettegenser.

Vi spilte i en hangar på DORA, og der var det akustikk og ganske kaldt. De tilknyttede doene hadde heldigvis gulvvarme, så det var deilig å snike seg inn dit og skifte både før og etter spilltid. Akustikken gjorde det tidvis vanskelig å høre hva vi sa til hverandre, men ga en ganske stemningsskapende atmosfære. Rommet var også stort og hvitt, og veldig «kaldt» også i dekor og slikt, noe som forsterket følelsen av å være «ingen steder».

Blant rollene som dukket opp var det en kommuneansatt som hadde hoppet foran trikken, en i hjertesorg som hadde kjørt av veien med vilje, ei jente som hadde dødd i senga si, ei som hadde vært i en bussulykke, ei som hadde fått hjerneblødning, og en rikmann som hadde fått hjerteinfarkt etter å ha hatt seg med to blonde jenter.

Uten å fortelle mer om laiven, i frykt for å ødelegge den for fremtidige spillere, kan jeg si at utfallet var svært interessant. Å lage roller basert på seg selv, og uten å planlegge for mye, samt at vi var få mennesker på liten plass, ga oss masse initiativ til å prate med hverandre og prøve å finne ut av hva som foregikk. Teoriene svevde. Rollene skulle ikke kjenne hverandre fra før, men de fleste av oss kjørte likevel egne navn, eller navn som lignet.

Laiven ble satt opp (arrangert) av Rigmor Dahle og Torbjørn Larsen for Laivfabrikken Trondheim. Jeg er usikker på om laiven har vært satt opp på Laivfabrikken Oslo tidligere. Det står ikke noe om det på hjemmesidene deres som jeg kunne finne i farta.

Jeg anbefaler skeptikere og andre å delta på denne laiven om den settes opp igjen, hvor som helst. Det er ikke en slik laiv jeg er vant til, og vanligvis liker, men det var kult likevel.

Helt fra jeg begynte å spille rollespill hørte jeg om fenomenet «forumspill». Men jeg skjønte aldri hva det gikk ut på. Hvordan kan man rulle terninger når GM’en ikke ser hva man gjør? Hvordan funker det at alle snakker i munnen på hverandre, om man kun kan poste en og en person av gangen? Mystisk!

Så, for noen uker siden, lot jeg meg overtale til å bli med på et forumspill. Først skulle jeg bli vant til å spille karakteren, så vi lagde en gjeng eventyrere i D&D og spilte en kveld med noen små eventyr, før jeg skulle begynne å bruke karakteren på forumet. Overgangen var mildt sagt puzzling. Jeg måtte til slutt ha hjelp av en annen spiller jeg kjenner, for å navigere hva det egentlig er man skal gjøre i et sånt spill. Til da hadde jeg bare postet litt om adkomsten av min gruppe til en liten by, og hvordan de så ut og slikt. Ikke så mye annet.

Jeg postet en del etter det, men jeg sitter fremdeles igjen med følelsen av at denne formen for spill er rotete, og at det er innmari lett å gjøre feil, eller bli feiltolket. Og jeg synes det er vanskelig å involvere seg. Jeg kjenner ikke spillerne, og vet ikke hva de ønsker å spille på, jeg kjenner egentlig ikke forumetiketten godt nok, og jeg synes at alle andre poster tre ganger så mye som meg og har fem ganger så mye de skal ha sagt og gjort. Og ALLE, jeg mener ALLE! er superkjempetøffemystiske ninjatrollmannadelsfolk.

Det skal sies at spillet egentlig er en play-by-email som har blitt utvidet til å også inkludere forum, som handler om mega-intriger på internasjonalt nivå i en D&D-setting-verden som har en major krise i og med at de ikke har en samlende keiser lenger, og at alle spillerrollene gjerne vil være kalif i stedet for kalifen. Ikke min sterkeste kopp med te, med andre ord. Politikk pleier å interessere meg NADA i rollespill, selv om det finnes instanser hvor det kan være gøy. Problemet er kanskje at alle andre virker så involverte at det er vanskelig for meg å finne noe å ta tak i som jeg kan spille på – siden avtalen mellom meg og spillederne virker å være at karakteren min ikke er så inne i de store greiene, men kommer til å bli spilt som en eventyrer/leiesverd-type. I’m still confused.

I alle fall: Jeg har fremdeles ikke helt skjønt greia, og vet ikke hvor lenge jeg blir værende i spillet. Foreløpig lar jeg det gå sin gang og bidrar der jeg føler meg trygg på at jeg forstår opplegget. Men jeg lurer litt på hvordan folk takler å spille på denne måten, særlig når det er den eneste måten de spiller på. Mange har jo ikke noen lokal gruppe å spille med, men blir tvunget til å finne alternativer.

Det største aberet mitt er å miste kontrollen over hva som egentlig skjer, idet andre spillere står fritt til å beskrive reaksjonene til hverandres roller (til en viss, begrenset grad). Det skjer dog også av og til i spill rundt bordet, men da har man i alle fall muligheten til å gå «meta» og endre situasjonen eller forklare det som blir uklart. Samtidig er det enklere for meg å uttrykke karakterens talegaver, siden jeg har bedre tid til rådighet og er flinkere til å ordlegge meg skriftlig enn muntlig.

Det gjenstår å se hva som skjer. Jeg er fremdeles på gjerdet mht om forumspill er verd å drive med eller ikke. Mulig jeg skifter mening om jeg en eller annen gang flytter til Finnmarksvidda, med mindre jeg kan lære den lokale faunaen å spille D&D.

I morgen skal jeg på en liten laiv i regi av Laivfabrikken Trondheim, som heter Limbo. Vi skal gå rundt i nattøyet. Jeg pleier å sove naken, så alt jeg tar med av klær kommer til å føles snodig, men there you have it. Jeg er skeptisk, men beredt til å bli overrasket. Laivfabrikken Trondheim er en forgreining av Laivfabrikken Oslo, og stilen på laivene er preget av at østlendinger ser på laiv på en annen måte enn trøndere. Om det er godt eller dårlig kan diskuteres. Men det kan jeg skrive mer om senere, for jeg orker ikke nå.

God natt!