I det siste har jeg tenkt en del på dette med spilleder vs. spillere. Det har kommet opp i diskusjoner omkring stæsjnivået i spill (se min forrige post, og les diskusjonen her), og enkelte begrep som «skilpaddespilling» og «versus» har blit nevnt opptil flere ganger.

Da jeg begynte å spille rollespill var det ikke egentlig sånn at jeg tenkte på hvorvidt jeg og GM’en var på samme lag. Greit nok, lizm, GM’en kaster monstre på rollene av og til – men hadde han/hun ikke gjort det, hadde vi jo aldri opplevd noe spennende? (Brems, dere dramaspillere, før dere begynner å argumentere for at slåssing ikke er alfa og omega i rollespill – jeg er enig, men alt med måte, så å si. Jeg burde kanskje si «konflikter» i stedet for «monstre», for uten konflikter av noe slag kan man like gjerne legge seg og sove i stedet.)

«Versus», for å ta det litt nærmere, er vel kategorisert som «GM mot spillere» på alle mulige vis. De som har lest Knights of the Dinner Table vet hva jeg snakker om: Illusjonen om at spillederen er til for å kjipe til ting for roller og spillere, og at man «vinner» dersom man mønsjer mest mulig og beseirer motstanderen. Dette er veldig meta, veldig «jeg dreper ikke bare orkehorden, jeg vinner også over GM’en, fordi jeg har gjort utfordringen hans til en lek for meg (og ikke minst en kilde til lett XP)».

Det jeg tenker på når jeg tenker på GM mot spillere, er når man mangler den felles idéen om hva spillet skal handle om. Det er også når man er uenige om hva som defineres som «gøy». Når jeg spiller rollespill, synes jeg det er gøy å havne i klemma. Det er interessant å bli stilt overfor ultimatumer, og det er tøft å komme fra store utfordringer med livet knapt nok i behold (for ikke å snakke om nervene!). Det er også tøft å resignere av og til, å legge ned våpnene og komme ut med hendene over hodet. Det er tøft å gamble på at fienden kan prates over på din side, eller kanskje kan du prates over på hans side? Også regel- og systemmessig liker jeg å ha faste rammer å forholde meg til: Reglene sier slik og slik ifht terningkast, eller vi har etablert i fortellingen at X er sant og Y er en myte. Og så videre. Hvis jeg har en GM som ikke stiller ultimatumer, og som ikke lar meg overgi meg, eller prate fornuft med fienden, eller som endrer premissene for regler og for hva som stemmer i fortellingen – da er jeg og han/hun uenige om hva som skal til, rett og slett. Da er det «versus».

Når jeg selv er GM, synes jeg ofte at det er kult når spillerne lykkes. Jeg kan være ganske grei mht hva man kan få fingrene i av utstyr, allierte, og andre ressurser. Men jeg liker ikke å bare gi det bort – det skal komme som et resultat av noe. Spillerne må jobbe litt, ta egne initiativer – og så må de la meg få introdusere noen plottelementer her og der. Som GM er jeg mest interessert i å kunne kaste plottelementer på spillerne og se hva de gjør. Ingenting er forhåndsbestemt annet enn noen vage retningslinjer for hva NPC’er kan være troende til å foreta seg eller snakke om. Den store «thingamajigen» ligger ikke på noe garantert bestemt sted – den kan ligge der det passer at den ligger. Kontakten rollene skal snakke med sitter ikke bare på den ene cantinaen – hun kan finne på å være hjemme i senga, på besøk hos noen, i butikken, eller på reise. Og så videre.

Poenget er at det ikke bør være slik at spillere og spilledere jobber mot hverandre. De skal heller ikke jobbe med hverandre – de skal jobbe for hverandre, og for historien som spilles.

Advertisements

RPGirl Zine 2010 ligger ute til bestilling, med en artikkel av undertegnede som en av teaser-tekstene på bloggen.

De siste dagene har jeg tilbragt med å lese Draug på do (do-draugen har ennå ikke dukket opp) og å skrive konfliktsystem til Morgenfri. Nå er jeg igang med de kjedelige listene: våpen, rustning, dingsebomser, prislister, våpenteknikker, og så videre. Blææh. Kjedelig. Alle prosjektene mine pleier å strande omtrent her, så nå er det om å gjøre å holde fokus.

Burde fulgt med på en ny diskusjon omkring «Nørwegian Style»-spill og rollefokus, men jeg tror ikke jeg orker akkurat nå. Jeg har nok å henge fingrene i; vi begynner å pusse opp kjøkkenet i den nye leiligheten på tirsdag. Jeg hater å pusse opp og gruer meg som en hund.

Pre-bursdagsspillinga mi nå på fredag blir sannsynligvis avlyst, så jeg er litt gretten også. Lørdag skal jeg ha fest, men det er masse folk som ikke kommer fordi det er sommerferie, eller de skal spille konsert, eller de skal kjøre bil, vaske katten, male taket, eller bor i feil by. Akkurat som da jeg var unge og ingen gadd å komme fordi de heller ville til badeland i Sverige. Å ha sommerbursdag sux!

Etter årets Arcon fikk jeg virkelig satt sinnet i kok med tanker og idéer. I tillegg til å brainstorme frem en Draug-scenario-trilogi som jeg uten bluferdighet kaller «Vestvågøy-trilogien», har jeg begynt å revidere spillmekanikken til Morgenfri (og legge til ting til settingen), og driver og kaller inn spillere i Trondheim til en prøvespilling av Love in the Time of Seið (allerede tre interesserte!). I tillegg har jeg en plan om å få spilt Pathfinder med Skjalg, spillteste Morgenfri, og starte opp en World of Darkness-minikampanje, spille ugudelige mengder Star Wars, skrive ferdig minilaivspillet «Confuto» og rulle igang med epostspilling av Birthright. Så skal jeg på laiv; «Ingen skygge uten lys» i august. Etterpå skal jeg renskrive Star Wars-scenariet «Exodo, Farvel» og jobbe litt mer med RATS, og så er det Hexcon hvor jeg (om alt klaffer) skal GM’e årets modulvinner fra Arcon, «3:16 – Det evige liv», samt første installasjon av «Vestvågøy-trilogien» og «Exodo, Farvel» i ferdig utgave, og etter det er det kanskje jul allerede, og mer Star Wars. Hvem vet?

I tillegg skal jeg blogge og skrive artikler. Og søke jobb. Og trene. Gudbedre.

Og så har vi ikke sofa. Lurer på hvor jeg skal jobbe med alt dette. På gulvet? I senga?

OK, så forumspill er kanskje ikke så ille. Jeg har begynt å komme inn i det nå. Det eneste jeg irriterer meg over fremdeles er at enkelte spillere ser ut til å ikke ønske å gjøre annet med livene sine enn å poste på forum, og de poster lange, offentlige tråder som kun kan karakteriseres som husmorporno. Dette er snakk om to menn, hvor den ene spiller ei dame. Noen av postene gir meg rett og slett brekninger, men det handler mer om cheese-faktoren enn noe annet. Om folk vil spille grisespill på forum er det greit for meg, men fy faen, det er cheesy.

Jeg må faktisk si, på vegne av mitt eget kjønn, at du dæven, for en kjip stereotyping av jenter som opptrer i form av den ene karakteren der? Hun er altså ung, vakker, sexy, litt småteit, og luremuser med ca ALLE. Måten hun blir spilt på indikerer at hun går rundt med et konstant kåtblikk mens hun gnukker på tilfeldige forbipasserende. Jeg blir litt sliten inni meg. Samtidig må jeg anerkjenne at det finnes slike jenter. Sukk.

Selv har jeg begynt å få et bedre grep om karakteren min og hans umiddelbare omgangskrets, flørtet med ei trollkvinne som fiksa kappa mi med «mending», og deala litt med shady og ushady folk. Jeg har nå klart å sette meg noen mål i spill, og det føles mye mer tilfredsstillende å engasjere seg nå.

Så jo, jeg antar det er en tilvenningssak. I går var det en del aktivitet som jeg kunne delta i, i dag litt mindre av det, men nok til at jeg føler det er en vits i å følge litt med. Det virker som om spillerne er mest aktive om natta, som hinter til at en del deltakere nok er amerikanere (eller bare natteravner, slik som meg). Koser meg med dette nå. Fikk en liten laiv-følelse av de store mengdene med aktive karakterer.

På RSN har det nettopp blitt stengt en tråd (fordi posterne ikke holdt seg til tema) som handlet om to ting:

For det første handlet den om spill som har et «overdrevent» mekanisk fokus. Dette ble forklart som spill som har mange mekanikker for veldig mye forskjellig. Eksempler som ble nevnt var Burning Wheel og D&D, og som sedvanlig i en diskusjon, var ikke alle parter enige.

Den andre tingen tråden etter hvert kom til å handle om, og som bidro til å få den stengt, var hvorvidt målet med rollespill er å oppnå dyp innlevelse i rollene vi spiller. Og her kommer vi til sakens kjerne, det jeg ønsker å utbrodere i dagens post. Jeg forsøkte å forklare dette i tråden på RSN, men kom ikke helt i mål. Jeg opplevde å bli misforstått og feiltolket, og har vel strengt tatt bare meg selv å takke, som opplever noe på et slikt plan at det blir vanskelig å ordfeste. Nuvel.

«Innlevelse» er et morsomt begrep. Det er faktisk så morsomt, at det omtrent finnes en separat betydning av ordet for hvert enkeltindivid som bruker det og opplever det. For meg kan innlevelse være to litt forskjellige ting: Jeg kan leve meg inn i en bok eller en annen fiksjon, som en utenforstående observatør med høy empati og en viss sosio-psykologisk innsikt. Dette inkluderer faktisk ting jeg selv forfatter eller skaper, fordi jeg i alle tilfeller ikke opplever å være personene jeg skriver om – jeg opplever å ha innsikt i dem og følelser for dem. De, på sin side, har et eget liv – jeg bare skildrer det. Den andre tingen innlevelse kan være (for meg), er når jeg befinner meg i en situasjon hvor jeg forsøker å være en annen person. Dette kan skje på laiv eller på teaterscenen. Da trer en del skuespillerteknikker i kraft, i alle fall i forarbeidet, og på laiv er man «i rolle» i rundt regnet 20 av døgnets timer, om man er litt hardcore og driter i å sove så mye.

I sistnevnte betydning av «innlevelse» kan opplevelsen av å leve seg inn bli midlertidig brutt, f.eks. på laiv, ved at fiksjonen brytes av andre spillere som har upassende kostymer eller samtaler om fotball midt i spillet. På teaterscenen kan opplevelsen brytes av at det skjer noe uventet, f.eks. at en lyskaster faller ned på scenen.

I førstnevnte tilfelle – og her nærmer vi oss det jeg synes er virkelig spennende – er det (for meg) ikke nødvendig eller gunstig å gå dypt inn i rollen og ikle meg dens personlighet. Hvorfor ikke? For det første finnes svært mange fiksjonsbrudd i en dagligstue, når «sinnet» egentlig skal tilhøre en vill skogalv som rir på en bjørn og synger sanger om magi. Stemningen kan støttes opp under, og fantasien kan rase vilt, men det som er spennende – virkelig spennende – for meg, er avstanden. Det at jeg er en engelsklærer på snart tredve år som sitter i en sofa og spiser drops og kaster terninger, men samtidig har en opplevelse i en annen verden, hvor jeg får delta i gjøremålene til en skogalv som rir på en bjørn gjennom et magisk middelalder-rike, er en veldig interessant avstand å utforske. Dette, denne avstanden, er målet mitt med å spille rollespill.

Avstanden, eller the distance, skildres bl.a. av bloggeren Zak fra California, idet han innser hvor spesielt det er å være husokkupant men samtidig spille Monopol, i bloggen DnD With Porn Stars. Se spesielt innlegget Like Playing Monopoly with Squatters. Dette er målet mitt med rollespill som ikke handler om innlevelse. Men jeg har flere mål. Frykt ikke.

Min oppfatning av innlevelse i rollespill, som kræsjer med enkelte andres oppfatninger, er ikke sentrert omkring dette med å «være i rolle» (unntatt på laiv, som jeg mener er en annen type opplevelse i utgangspunktet). Det er sentrert på å oppleve dualiteten i meg selv, mine medspillere, og omgivelsene våre opp mot rollene og deres omgivelser. Det er sentrert på ikke bare å kjenne min rolles innerste sjelelige irrganger, men også å kunne formidle disse til de andre spillerne gjennom en kombinasjon av skuespill og metabetraktninger slik at de også har den samme forståelsen av karakteren som jeg har – selv om rollene deres og rollen min ikke nødvendigvis kjenner alle hverandres tanker og følelser, så synes jeg det beriker opplevelsen om spillerne har det. Dette betyr ikke at jeg krever å få vite alt om alle rollene. Hemmeligheter er også kult. Men det betyr at jeg synes det er greit å være åpen metamessig.

Det var dagens rant. Ellers er det lite nytt på spillfronten. Jeg fikk 3:16 – Carnage Amongst The Stars i posten på mandag, og pakket den straks ned, siden vi driver og tømmer leiligheten for støff i forkant av noen visninger som skal holdes om to uker. Burning Wheel-bøkene har ennå ikke kommet; jeg skylder på transportarbeiderstreiken. Wizards of the Coast har dessuten frasagt seg videre rettigheter til Star Wars-franchisen, og den siste publikasjonen derfra ble spillsupplementet Unknown Regions. Selv ting som tidligere lå nedlastbart på nettsidene deres er nå utilgjengelig for publikum. Star Wars-kampanjen New Order har tatt sommerferie og viker veien for feriekampanjen Lost Siblings. Endelig skal jeg få være spiller og ikke GM. Det gleder jeg meg til.