Etter en strabasiøs og veldig, veldig, veldig, veldig (OK, dere skjønner greia) slitsom vår, greide jeg til slutt å komme meg på Arcon 29. Etter å ha hatt andre folks eksamen i to måneder, var det et svett slit å bli ferdig med min egen rollespillmodul, men det var verd det når jeg fikk en sweet te-/kaffekopp og arrangørskjorte gratis. Borte på rollespill.info, der jeg forøvrig henger på forumet (n4f sitt forum er SÅ 2012), ser jeg at Michael S har kommet meg i forkjøpet med rapporten fra con’en, men jeg tror min uansett blir litt annerledes.

For de som absolutt ikke følger med og bor under f.eks. en stein eller lignende trangt og mørkt sted, så foregår Arcon hvert år i slutten av juni, i de siste årene på Sogn vgs i Oslo. Der bedriver man bl.a. rollespill, brettspill, miniatyrspill, kortspill, cosplay, spilldesign, auksjon av nerdestøff, og spørrekonkurranse. Bare for å nevne noe, lizm.

En del ting var annerledes i år, fra sist jeg var på Arcon (det var i 2010): Det var betalingsterminaler i kantina og puben, men aberet var at de virket sånn omtrent 30% av tida. Det var te-bar (godt initiativ, Fred!), og selv om jeg ikke drikker te var det fine kopper vi arrangører fikk (og andre kunne kjøpe) som ga tilgang på gratis te, så mye man kunne drikke, hele helga. Varmelamper i pubteltet var også nytt, og dessuten supert! Det som var litt svakere i år enn tidligere, var mattilbudet – ofte måtte man vente ganske lenge både på burgere, toast, vafler, osv. Jeg så en spiller med matboks, og det tror jeg nok var godt tenkt av ham. Brus og annen drikke var det derimot flust med, heldigvis. Gopherne (de frivillige) var flinke, selv om teknologien og stabsstørrelsen innimellom jobbet imot dem. All ære.

OBS! Jeg har lagt inn et bilde lenger nede. Hvis noen kjenner seg selv igjen og ikke vil ha bildet sitt her, si fra! Da tar jeg bort ansiktene (eller hele bildet).

Uka i forveien:

Ingvild ringer meg fra programutvalget og spør om jeg faktisk har tenkt å, tja, dukke opp eller betale eller noe annet sjokkerende. Jeg bekrefter stresset at jeg har tenkt å komme, jeg skal sette opp en modul, jeg skal delta i paneldebatt, men jeg må betale i døra fordi betalingsfristen har passert meg som Bippe Stankelbein passerer Per Ulv. Matthijs sender meg sms og spør om han kan få en kopi av modulen, for han skal være spilleder. Jeg blir mer svett, men lover å prøve å få til noe. «Hva har du gjort?!» skriker hjernen min til meg. «Hold kjeft,» svarer jeg, med overdreven selvtillit.

Fredag

Con’en startet fredag, men siden jeg var i avslutning på jobb og tok flyet så sent som 18:20, bestemte jeg meg for å ikke dra oppover, men holde meg på Hotel Mørland (leiligheten til en kompis) på Grünerløkka og skrive modulen min på en måte som gjør at den er forståelig for andre. Jeg satt oppe til halv to, og ble ikke ferdig.

Lørdag

Opp og hopp klokka åtte! Hvem trenger ferie? Sove kan man gjøre når man er død, osv.

Jeg dro oppover straks, for å rekke å skrive meg inn og betale før debatten. Kø og atter kø! Møtte Karianne med en gang, og fulgte Ragnhild til debatten. Den ene debattanten dukket ikke opp, men Ragnhild oppgraderte fra ordstyrer til debattant, og vi fikk til en presentasjonsrunde og noen spørsmålsrunder. Jeg vet ikke helt hva vi fikk utav det, men jeg fikk føle meg viktig i noen minutter i det minste.

Kom dautrøtt ned i kantina, kjøpte burger, sto i kø, og møtte Matthijs, Magnus, Morten, Michael E, Anders, pluss pluss til friform-samtale ute i skolegården. Jeg trakk meg unna etter hvert fordi jeg ikke egentlig kan bidra med så mye i første omgang. Jeg hang en del ved bordet til Brettspillskaperlauget, og snakket med Hans Marius der, som satt og tegnet katter til spillkonseptet Katastrofe – veldig hyggelig, og veldig fine tegninger! Jeg lokaliserte også etter hvert Ingvild, som mesterlig terroriserte noen i informasjonen så jeg kunne få den gratis koppen min. Jeg kikket på programmet og skrev meg på Torgrim sin Deadlands-pulje klokka fire. I mellomtiden ble det å forsøke et spill som gikk ut på å balansere noen brikker slik at det så ut som et tre.

Full kons!

Deadlands ble mye bedre enn jeg forventet, selv om det var enkelte hiccups. Jeg fikk ha Jørn som GM og spille i tospann med Michael E, modulen var kul, og jeg klarte å ikke dø av trøtthet. Score! Modulen handlet om en gjeng roller hvis navn var ekstremt usubtile henspilninger på navn fra A Song of Ice and Fire.

Etterpå gikk vi i puben, hvor jeg møtte flere kjente. Dessverre ble Jørn og min sin mimring om gamle dager avbrutt av at andre folk skulle snakke med oss, men vi fikk i det minste spilt Win Lose Banana, verdens enkleste kortspill: Man har tre kort, som heter Win, Lose, og Banana. Kortene deles ut til de tre spillerne, og den som får Win, skal si fra med en gang. Deretter skal Lose og Banana (uten å vise kortene) begge argumentere for at de er den som har Banana-kortet. Hvis Win velger Banana, vinner både Win og Banana. Hvis Win velger Lose, vinner Lose. Artig i omtrent ti minutter før det ble gammelt.

Jeg tok siste banen hjem for å skrive mer modul, og satt oppe til to denne gangen. Jeg ble fremdeles ikke ferdig.

Søndag

Min pulje skulle være klokka ti, og det ble et helvetes stress for å komme oppover litt før så jeg kunne spise frokost og hive innpå noe kaffe før start. Jeg satt hypnotisert i en halvtime og så på at Matthijs og sønnen hans spilte et lite brettspill, før jeg fikk summa meg til å få modulen min skrevet ut så jeg kunne kjøre den uten laptop. Modulen manglet fremdeles slutt, men jeg hadde tenkt ut noe greier, og var så klar som man kan få blitt i min situasjon.

Jeg hentet lista med over ti påmeldte, og gikk til rommet. Jeg satt oppe på rommet i ti minutter før førstemann kom, Morten. Vi jabba litt skit før vi fant ut at ingen andre så ut til å huske at de hadde meldt seg på. Så dukket Ken og Michael E opp, og vi spilte med tre i stedet for fire. Det gikk jo på et vis, og jeg fikk verdifull input underveis. Det hører med til historien at spillet var mitt eget Morgenfri, som jeg ikke har sett skikkelig på siden 2011, og som dermed hadde noen høl i mekanikken sin. Tips til lapping av disse ble notert (takk, gutter!) og jeg har fått ny giv til å ta litt fatt på spillet igjen. Watch this page, lizm.

Etterpå møtte jeg Magnus og Michael S i kantina, og jeg ble spurt om å være med og spille Dungeon World, som er D&D med Apocalypse World-regler. Siden jeg var i like god form som ei gammel vestlandslefse, måtte jeg bestikkes med toast for å orke. Valget mellom å stå i kø for å kjøpe mat, eller å få gratis mat, med en gang, PLUSS spilling – det var et enkelt valg. Spillet var kult nok, men som gammel D&D– og Pathfinder-veteran, ser jeg ikke helt behovet for den typen spill. Kanskje er det greit for å introdusere barn til rollespill, for jeg synes at gutten til Matthijs var en av de spillerne som gjorde det skarpest da vi holdt på.

Etterpå ble det en omgang brettspill i kantina, nemlig Smallworld, som jeg personlig syntes var skikkelig morsomt. Jeg er altså uenig med Michael S. 😉

En hobbit fra Smallworld, bevæpnet med huggert og en +5 spekepølse.

Kvelden endte i puben, hvor jeg var blitt presset til å spille verdens dårligste rollespill – Starchildren, spillet om androgyne, supersexy aliens som kommer til en fremtidig jord for å redde verden med Rock n’ Roll. Alt var håpløst med det spillet, men jeg tror det funka såpass bra fordi vi var overtrøtte/fulle/dumme/all of the above. Spillet regenererte fort til roping og veiving med armene. Til slutt dro jeg hjem med feil taxi og den egentlige taxisjåføren truet meg med regning i posten fordi jeg hadde dratt fra ham. Forståelig! Det var jo litt kukete gjort av meg, men jeg var for trøtt til å bry meg.

Mandag

Møtte opp senere enn før, nemlig nærmere elleve. Fant Anders, Erlend og Lasse i skolegården, og så på terningkastekonkurransen. Deretter spilte jeg Guilliotine med Anders, Torgrim, og noen til før jeg gikk litt lei av spill og konsentrerte meg om burgere og snop. Deretter fulgte finalen i spørrekonkurransen, som jeg var meddommer i. Det var også gøy. Jeg hang litt rundt etterpå, men var blitt ganske mør i knollen av alt det sosiale samværet, så jeg stakk tidlig etter avslutningsseremonien.

Mandag kveld ble tilbragt med gode, gamle Vero på Oslo Mek – et sted jeg må tilbake til neste gang jeg er der nede.

Oppsummering

En vellykket helg. Det er ikke så mye mer å si. Jeg er glad det finnes internett, ellers hadde jeg ikke hatt så mange fine folk å treffe hver gang jeg kommer nedover til hovedstaden. Da hadde jeg kanskje latt meg avskrekke av de som stiller seg innenfor komfortsonen min, de som kaller meg «lille frøken» (jeg er tross at snart 33 år, hallo!), spillerne som ikke dukker opp, de som ikke kan reglene, de som insisterer på å snakke engelsk når alle andre snakker norsk, de som tror at å rope høyest er å spille best, osv. I stedet har jeg alltid noen å prate med, fremmede mennesker med noenlunde samme interesser som meg kan slå av en prat og lære meg et nytt spill, eller jeg lærer dem noe nytt. Kvaliteten på arrangementene er alltid varierende, mine inkludert, men vi gjør tross alt det viktigste: Vi kommer oss opp av kjellerne, ut av leilighetene, vi møtes, og vi snakker og spiller sammen.

Hvem sa at nerder er asosiale?

Jeg er ikke død. Jeg bare later som.

Saken er at etter at internettet kom tilbake i oktober i fjor, så har jobb og studier bare hopet seg opp og det har blitt litt lite av alt som er morsomt og for mye av alt annet. Forholdene er ikke bedre nå, bortsett fra denne uka, for da har jeg vinterferie. (Før du begynner å snakke om de «heldige lærerne», kan jeg røpe at jeg har 50 stiler og 60 korttekster å komme igjennom i løpet av ferien.)

Trist som det enn kan være har jeg dermed ingen energi igjen til å komme meg på verken JenteCon eller HolmCon til helga. Vinterferien skal brukes til – foruten all rettinga – å få spilt litt rollespill. Sove litt. Hente seg inn.

Saken er nemlig den at jeg har tenkt meg på Arcon. Men jeg må først vite at jeg får ta meg fri den fredagen og at jeg ikke må på planleggingsdag mandagen etter. Jeg har også tenkt å sette opp mitt eget spill – gisp!

Det stemmer. Morgenfri skal foreligge i en brukbar versjon og jeg skal ha et ferdigskrevet scenario til Arcon. Ingen andre enn meg vil sannsynligvis være i stand til å kjøre det, og jeg kan dermed vinke modulkonkurransen farvel, men det gjør ikke så mye. I’m not in it for the glory. Eller, jo, litt. Men ikke så mye.

Ellers arrangerer jeg ikke mindre enn to laiver: An Evening on Newhall 4. mai, en laiv i Firefly-universet. Og en annen laiv som ikke har navn ennå, som skal avholdes siste helga i juli. Avvent mer info.

Peace out.

Det er vel noen – i hovedsak kanskje to eller tre personer – som lurer på hva jeg pusler med av spillskaping om dagen. Hvor det blir av ferdigstillelsen av RATS, for eksempel, eller om jeg gjør noe med Morgenfri.

Svaret er nei.

Jeg har ikke gjort en dritt med noen av dem på aldri så lenge. RATS tok jeg sist i på HolmCon i mars, og Morgenfri har ligget brakk lenger enn det. Dette betyr forsåvidt ikke at de er glemt (man glemmer ikke sine barn), men det betyr at jeg har vært… utbrent i det siste, tom for idéer og drivkrefter, ja – nesten litt deprimert. Dette er også grunnen til at jeg ikke har levert noe scenario til Arcon og ikke har publisert Draug-eventyre fra fjorårets Hexcon ennå.

Dette har sammenheng med et enormt arbeidspress i forhold til min utdanningssituasjon og arbeidssituasjon. Jeg har per i dag ikke nok utdanning til å få fast ansettelse i skolen der jeg jobber, og dersom jeg er så heldig at jeg får jobbe der likevel, har jeg ikke tid til å gjøre ferdig utdanningen min. Samtidig kan jeg ikke studere dersom jeg ikke også jobber – for lånekassen støtter meg ikke lenger, og jeg er avhengig av å ha en inntekt siden NAV nekter meg dagpenger om jeg er registrert som student.

Gladnyhetene er at jeg har involvert meg i et laiv-prosjekt på Østlandet, hvor jeg bidrar etter evne via Googledocs. Jeg har også bestemt meg for å begynne å så smått videreutvikle Morgenfri, og la RATS få hvile litt til konfliktsystemet der har fått «marinert» seg og jeg er klar for ny runde. Høsten kommer til å bli tung, med 160% jobb og studier, men jeg merker at dersom jeg ikke tar meg tid – rett og slett – til spillene mine, så kommer jeg til å gå på en alvorlig smell.

Håper folk fremdeles gidder å holde interessen oppe. Det er dette jeg ønsker å drive med, men verden funker nå en gang ikke sånn.

Fred!

Ikke så mye demoner, da, egentlig. Mest rom-marine.

Årets Hexcon gikk for meg slik den her pleid å gå de siste par årene: Jeg kan bare komme én dag, jeg drikker alt for mye kaffe på tom mage, og jeg kjører minst ett halvferdig scenario fra hukommelsen.

Det er tøft, det.

Ingvild Borgens modul i 3:16 – Carnage Amongst the Stars ble selvsagt en suksess. Ikke bare fordi Ingvild har skrevet et veldig godt og solid scenario med sidehenvisninger til boka (som er på størrelse med en pakke «tjukklefse», og dermed lett å få med seg omkring), men også fordi Rune, en av deltakerne, var så innstudert med reglene at jeg nesten slapp å gjøre noe selv. Dessverre var vi bare tre spillere, og jeg synes gjerne at scenariet hadde fortjent noen til.

Min egen Draug-modul gikk faktisk over all forventning. Supert var det kanskje ikke, siden det strengt tatt ikke var ferdigskrevet, men rollene ble fylt, og ting skjedde. Her hadde jeg kanskje uansett måttet winge scenariet litt selv om det hadde vært ferdig, for vi fikk relativt dårlig tid. Men det føltes bra, og jeg skal definitivt ferdigstille det så det kan kjøres på Arcon i 2011.

Det var forøvrig et skuffende lavt antall kjentfolk på Hexcon. Jeg tror nok ikke festivalen overlever som det den burde være, dersom folk ikke kommer fra flere steder. Litt trist er det jo at de lokale som jeg vanligvis spiller med aldri dukker opp, men jeg mistenker det er fordi de allerede spiller nok til vanlig, sammen med folk de kjenner fra før – de føler ikke at de trenger å dra på con for å gjøre det de liker.

Ellers er jeg fremdeles på en høy fordi RATS er ferdig. Jeg pusler med settingdelen ennå, men det er bare kos.

Dersom noen har lyst til å teste det, så bare kjør på – og fortell meg dersom dere lager noe nytt; en ny gruppering, en ny by, eller en ny religion. Det er god plass på wikien til mer settingmateriale, og i motsetning til Morgenfri er jeg mye mer åpen for direkte og uredigerte innspill til settingen i RATS.

Faktisk ville jeg satt stor pris på det om noen kunne tenke seg å prøve ut spillet et eller annet sted hvor jeg ikke kan blande meg inn, og deretter sende meg en spillrapport.

RPGirl Zine 2010 ligger ute til bestilling, med en artikkel av undertegnede som en av teaser-tekstene på bloggen.

De siste dagene har jeg tilbragt med å lese Draug på do (do-draugen har ennå ikke dukket opp) og å skrive konfliktsystem til Morgenfri. Nå er jeg igang med de kjedelige listene: våpen, rustning, dingsebomser, prislister, våpenteknikker, og så videre. Blææh. Kjedelig. Alle prosjektene mine pleier å strande omtrent her, så nå er det om å gjøre å holde fokus.

Burde fulgt med på en ny diskusjon omkring «Nørwegian Style»-spill og rollefokus, men jeg tror ikke jeg orker akkurat nå. Jeg har nok å henge fingrene i; vi begynner å pusse opp kjøkkenet i den nye leiligheten på tirsdag. Jeg hater å pusse opp og gruer meg som en hund.

Pre-bursdagsspillinga mi nå på fredag blir sannsynligvis avlyst, så jeg er litt gretten også. Lørdag skal jeg ha fest, men det er masse folk som ikke kommer fordi det er sommerferie, eller de skal spille konsert, eller de skal kjøre bil, vaske katten, male taket, eller bor i feil by. Akkurat som da jeg var unge og ingen gadd å komme fordi de heller ville til badeland i Sverige. Å ha sommerbursdag sux!

Jeg har rekruttert en venn av meg til å lage kart til Morgenfri. Helge Lund Kolstad er hans navn, og han har fra nå av heltestatus i nerdenorge. Jeg har nettopp kladdet inn stedsnavn og farger for skog, fjell, osv. på en av kopiene jeg har fått tilsendt. Det er vakkert. Senere skal kartet oppdateres med finere skrift og symboler for byer og slikt. Jeg må legge til flere byer og slikt noe etter hvert, og kanskje lage veier og markere handelsruter. Puh. Helge får sitt å stri med.

Helge er også en av de faste spillerne i Star Wars-kampanjen min, som spiller av wookiee-politikeren og frihetskjemperen Grakuushhk. En fabelaktig kar på alle vis. Både Helge og Grakuushhk.

Ellers har jeg vært på loftet og hentet Draug-boka for å begynne på «Vestvågøy-trilogien». Søsteren min er tilbake i landet og vil spille rollespill, og hun vil like Draug ganske godt, tror jeg. Hun er ikke den terningglade sorten. Håper å rekruttere henne til en prøvespilling.

Store deler av mekanikken til Morgenfri er nå ferdig: Egenskaper, ferdigheter, trolldom, og dramatiske mekanikker (trekk, instinkter, og driv – legg merke til hvor friskt jeg stjeler fra andre). Det eneste jeg mangler å få taket på, er hvordan man skal helbrede skade, sykdom, og gift, og så kan jeg kjøre testspilling. Siden må jeg gi meg i kast med en liste over våpen og rustning og annet utstyr, og lage et system for hvordan man øker egenskaper og ferdigheter. Og så har jeg tenkt å lage en formularliste for trolldom sammen med spillerne på testspillingene, gjennom å se hva spillerne føler er mest praktisk for rollene å kunne.

Hm, en ny forumstorming for å klassifisere utstyr? Hm.

Etter årets Arcon fikk jeg virkelig satt sinnet i kok med tanker og idéer. I tillegg til å brainstorme frem en Draug-scenario-trilogi som jeg uten bluferdighet kaller «Vestvågøy-trilogien», har jeg begynt å revidere spillmekanikken til Morgenfri (og legge til ting til settingen), og driver og kaller inn spillere i Trondheim til en prøvespilling av Love in the Time of Seið (allerede tre interesserte!). I tillegg har jeg en plan om å få spilt Pathfinder med Skjalg, spillteste Morgenfri, og starte opp en World of Darkness-minikampanje, spille ugudelige mengder Star Wars, skrive ferdig minilaivspillet «Confuto» og rulle igang med epostspilling av Birthright. Så skal jeg på laiv; «Ingen skygge uten lys» i august. Etterpå skal jeg renskrive Star Wars-scenariet «Exodo, Farvel» og jobbe litt mer med RATS, og så er det Hexcon hvor jeg (om alt klaffer) skal GM’e årets modulvinner fra Arcon, «3:16 – Det evige liv», samt første installasjon av «Vestvågøy-trilogien» og «Exodo, Farvel» i ferdig utgave, og etter det er det kanskje jul allerede, og mer Star Wars. Hvem vet?

I tillegg skal jeg blogge og skrive artikler. Og søke jobb. Og trene. Gudbedre.

Og så har vi ikke sofa. Lurer på hvor jeg skal jobbe med alt dette. På gulvet? I senga?

Dette er et av forhåpentligvis mange kommende forsøk på å skrive små fortellinger som sier noe om settingen i rollespillet jeg prøver å lage. «Kjempen og sjøormen» er altså en fortelling hvor handlingen er lagt til Øyfolkets rike i Morgenfri. Den sier forhåpentligvis noe både om øyfolket, og om mytologien i settingen.

Kjempen og sjøormen

“Vet du hvorfor det kalles Fingerskjær, lille venn?”

Bestefar har en stemme som knirker som en gammel båt. Ørene hans er lange og lodne, og henger nesten ned mot skuldrene, og nesen er smal som baugen på et lynskip. På hver side av den plirer de gamle, vise øynene hans, små og nesten helt grå, som runde perler.

“Nei,” svarer Livi og trekker en taburett til seg med halen. Setter seg. Bestefar forteller ofte slike historier – hvorfor ditt og hvorfor datt. Livi lytter alltid. Ifo nesten aldri. Ifo er storebror og vet alt fra før.

“Han har fortalt alt tusen ganger,” sier Ifo om bestefar. “Han glemmer hva han har sagt, og så forteller han det igjen og igjen. Dessuten er det bare tull.”

Men Livi synes ikke det bare er tull. Hun vil gjerne høre om hvorfor hun er som hun er, hvorfor folket deres lever på båter og skip og nesten aldri rører landjorda med føttene. Hvorfor bestefar vil senkes i havet når han en dag skal dø. Hvorfor mennesker ikke kan snakke med måker slik som Livi og Ifo og bestefar kan.

“Nå skal du høre” sier bestefar og lener seg fremover. “For lenge, lenge siden levde det fem utrolige, mektige, urgamle vesener. Drager, Féer, Skyggeløpere, Kjemper, og Sjøormer.” Livi nikker. Dette har hun hørt før. “Det mange ikke vet,” sier bestefar videre, “er at det ikke bare var disse fem, men mange av hvert slag. De, som oss, og som menneskene, elsket hverandre og fikk barn sammen.

“Så en gang skjedde det noe uhørt. En av Kjempene, en kvinne iblant dem, hadde gått ned til havet for å speile seg. Enorm var hun, og laget av jord og muld og stein, med lav og mose over hele kroppen. Da hun bøyde den enorme kroppen over vannet, falt småstein og grus fra henne og brøt vannflaten. Slik kom hun til å vekke en sovende Sjøorm som bodde der, og han steg opp av vannet for å se hva som foregikk.

“Det var kjærlighet ved første blikk. Hans lange, kalde, fuktige legeme og hennes grove, furete, harde kropp – de var uimotståelige for hverandre. Så ille var det, at hun satt i vannkanten til knærne hennes begynte å tæres bort av bølgene, og han danset over vannflaten til sola nesten hadde forvandlet ham til damp.

“Til slutt orket hun ikke lenger å vente – og kastet seg i havet for å være hos sin elskede. Der druknet hun og ble liggende, og han ble så tynget av sorg at han gråt seg selv bort i vannet, og dette er grunnen til at havet er salt. Fra denne foreningen sprang det dog, selv i døden, frem barn av det umake paret: flere mindre Kjemper, alle født med ansiktet ned, druknet fra første øyeblikk. Kroppen hennes er Hovedøya i riket vårt, og ungene hennes de andre øyene.”

“Og Fingerskjær?” Livi kikker oppmerksomt på bestefar.

“Fingerskjær er Kjempekvinnens ene hånd,” smiler bestefar. “Av den stikker bare fingertuppene opp av vannet. Ser du nøye etter, kan du se negler også.”

“For noe tull,” sier Ifo, som passerer gjennom rommet med fiskeutstyret over skulderen. “Jord er jord og vann er vann. Nå går vi og fisker, ellers blir det ikke middag. Kom, Livi!”

Livi følger etter. De går ut på dekk og klatrer over i fiskebåten. Den er lett og kritthvit, laget av det porøse treet som vokser på havbunnen. Livi har sett båtbyggere dykke ned og høste svære tømmerstokker om gangen, som så blir lagt til tørk og siden saget opp til planker og bygget båter av. Nesten alle øyfolkets båter er laget av dette materialet. Vanlig, landvoksende tre er vanskelig å få tak i her ute. Det vokser nesten ikke noe av det på øyene. Livi hopper ned i båten og tar årene. Hun er sterk, og kan ro langt. Ifo passer roret og fiskesakene.

Når de når fiskeplassen ved Fingerskjær har det rukket å blåse opp. Mørke skyer henger som blylodd fra himmelen, og nå og da ser de glimt av lyn i det fjerne. Da de begynte turen kunne de se horisonten som en klar stripe, og silhuettene av flere øyer og holmer. Nå er disse skjult bak en gardin av grått regn. Livi trekker inn årene, skutter seg, og hutrer. Ifo agner og slenger ut linene. Nå gjelder det bare å vente.

“Jeg tror ikke været holder,” sier Livi.

“Vi må ha mat,” sier Ifo og sukker. “Litt til.”

Det napper ikke. Fisken merker at vinden roter til havet, og svømmer dypere ned. “Jeg vil hjem nå,” sier Livi. “Vi kan spise sjøgressuppe og brød i stedet.” Hun legger årene i åregaflene og begynner å ro.

Så er stormen over dem. Brått, som om den lå på lur og ventet. Regnet slår ned i båten og pisker de to ungdommene. Livis ører blir gjennomvåte. Vinden og vannet tar tak i båten og truer med å rive den avgårde. Ifo tar spenntak og holder roret med begge hender, men likvel er han nødt til å ta halen til hjelp.

“Vi må bytte,” roper han. “Jeg kan ro, men du må komme og holde rorpinnen!” Livi nøler. Tør ikke slippe årene. Vinden river henne i håret.

“Jeg kommer til deg først,” roper Ifo. “Hold fast på årene, du!” Han slipper taket i roret og Livi kjenner båten dreie voldsomt. Hun kikker seg om i panikk, men aner ikke lenger hvor hun er. Ifo klamrer seg til ripa mens han klatrer mot henne, men Livi ser ikke på ham. Hun ser bare på den store bølgen som kommer mot dem fra siden.

Bølgen rammer båten og skyller inn over ripa, tar tak i baugen og vipper hele båten rundt som om den var et stykke eggeskall. “Hold fast!” roper Ifo, men årene til Livi glir ut av åregaflene og hun innser at hun ikke har tak i båten lenger. Idet hun treffer vannflaten lukker hun neseborene slik bestefar har lært henne, og glir ned i det kalde dypet.

Hun vet ikke hvor lenge hun er der nede. Alt er kaos. Vannet piskes til skum. Et øyeblikk synes Livi hun kjenner noe stryke langs kroppen hennes og løfte henne, og tankene hennes går til Sjøormen i bestefars fortelling, og hans elskede Kjempekvinne.

Når Livi endelig bryter overflaten igjen, gisper hun etter luft. Hun er ingen dykker, og lungene hennes svir. Hun rekker knapt å lure på hvorfor hun befinner seg over vann, før hun innser at hun ligger på et renskurt svaberg. Båten ligger ved siden av henne, og hun har fremdeles årene i hendene. Stormen har passert, bare litt vind er igjen og danser med bølgene. Skyene bryter langsomt opp.

“Ifo?” roper hun. “Ifo! Ifooooo!” Men ingen svarer. Ifo er borte.

Med tårer i øynene retter Livi opp båten og skyver den av berget og ned i vannet. Først når hun skal til å klatre oppi slår det henne at hun ikke vet hvor hun er lenger. Svaberget har en merkelig form, som en enorm skål med fem digre steinspisser rundt. Hun kan ikke huske å ha sett noe slikt i nærheten. Jeg må være langt avgårde, tenker hun fortvilet.

Mismodig klatrer hun over i båten og legger årene i gaflene. Da kjenner hun bølgeskvulp igjen, og merker at svaberget glir ned, synker i havet bak henne, til bare de fem holmene står igjen – og hun ser at hun er ved Fingerskjær. Livi skjønner ingenting. Hun snur på hodet, speider hit og dit, etter Ifo, etter storebror. Ingen Ifo er å se. “Ifo!” roper hun igjen. Stemmen hennes forsvinner utover det store havet, fanges av vinden og blåses bort. “Ifoooooooooo!”

Så begynner Livi å gråte skikkelig. Den lille kroppen rister av kulde og sorg. Ørene henger våte og kalde, som bestefars ører når han står på dekket i regnvær og tenker på bestemor og på Livis mamma og pappa, som døde for mange år siden. Hva skal hun si til bestefar nå? At Ifo også er borte? Hun hikster og hoster, legger seg over ripa og hulker ned i havet: “Få tilbake broren min!” skriker hun. Skarpt som en måkes klageskrik. Tårene treffer havflaten som regn eller småstein.

Livi merker ikke at det buldrer. Som torden, stigende fra havets bunn. En fossende lyd og et skvulp like ved båten vekker henne, og hun kikker bort på den livløse skikkelsen som ligger og duver i vannet.

“Ifo!”

Ved å bruke årene prøver hun å pirke brorens kropp til seg. Han ligger med ansiktet ned, og hjertet hennes dunker i brystet som hammerslagene til en båtbygger. Sliten mønstrer hun de siste kreftene og løfter ham ombord. Båten krenger, men holder seg på rett kjøl. Ifo er blek og kald, og hun legger hendene på ansiktet hans og roper ned til ham: “Våkne! Våkne, Ifo!” Fortvilet speider hun igjen utover havet, etter noen, etter hva som helst som kan vekke broren hennes. Ingen er å se. Ikke en båt, ikke en fugl, ikke en sjel. Livi merker at hun blir rasende. “Jeg trodde dere skjønte hvordan det var å være glad i noen,” roper hun utover. “Jeg trodde dere skjønte at det ikke hjelper om man får dem tilbake hvis de er døde!” Hun slår knyttneven ned i brystkassen på Ifo i ren frustrasjon.

“Phyyyyyy,” gisper Ifo plutselig. Han sperrer opp øynene og hoster. Livi bare gaper. Hun kikker fra Ifo, harkende i bunnen av båten, og ut mot havet igjen, mot de små, lekende bølgene. Der ute, et godt stykke unna båten, synes hun at hun ser et gyllent øye stige opp av vannet og blunke til henne. Så er det borte.

Det fine med WordPress når det kommer til det å være spillskaper, er at det er mulig å publisere mindre spill (eller utdrag) i form av .pdf-er som kan legges som direkte vedlegg til poster. Det brukes f.eks. på Nørwegian Style-bloggen, og fungerer så vidt jeg har erfart fint.

Så var det å ha noe å publisere, da.

Foreløpig har jeg vel ikke ferdigstilt annet enn et Arcon-scenario (fjorårets vinner av Modulkonkurransen), og det er vel kanskje ikke så mye å briefe med? Også en artikkel i siste nummer av Pegasus.

Ellers, a propos publisering: Kjøp Drømmernes Selskab av Matthijs Holter! Gjør det nå!

Når det kommer til egne prosjekter, har jeg tatt en liten pause med Morgenfri etter å ha løst et problem med initiativ-mekanikken; jeg har lagt RATS på hylla midlertidig fordi jeg ikke har mønstret nok energi til å a) gidde å sitte og skrive en tusen meter lang liste over ads og disads, eller alternativt b) fjerne de seksjonene som gjør at jeg føler at jeg trenger ads og disads til å begynne med. Nå gjenstår årets Arcon-scenario, som er for innfløkt til å begynne å diskutere en gang. Hvilke tabber har jeg innsett at jeg har begått? Jo, å velge et systemheavy spill som har DC-er på skill checks i stedet for enkle ja/nei-mekanikker. Grabzola. Hvorfor må jeg elske Star Wars så høyt?

Ellers, publisering… jeg har jo tross alt obskøne mengder kampanjerelatert skjønnlitteratur jeg har skrevet oppigjennom årene. Hadde jeg gjort dagjobben min med like stor entusiasme (og vært like flink) som jeg er til å skrive skjønnlitteratur, så hadde jeg kanskje fått bedre betalt, eller i alle fall kunnet velge mellom flere lukrative jobbtilbud. Akk, en kunstners evige valg: Penger eller lidenskap.

Vi kommer tilbake til det når man kan betale Lånekassen med lidenskap i stedet for penger. (Vil det si at man får kutta 10% av lidenskapen per år ved å flytte til Finnmark?)