Muuu-sene, da. Sånne som gir inspirasjon. Ikke sånne som sier pip og spiser ost. En legende forteller at den makedonske kongen Pierus oppkalte de ni døtrene sine etter de ni musene, fordi han mente at de var like inspirerende. Han utfordret musene til en konkurranse mot døtrene, hvilket endte i at døtrene ble forvandlet til skjærer.

Jeg synes igrunn jeg har mest skjærer om dagen. Jeg har flere prosjekter på tapetet, men 65% jobb og 100% studier ved siden av ser ut til å ta nuven av det meste. Dette er ting jeg har planer om å gjøre:

  • Delta i R.I.S.K.
  • Skrive en anmeldelse av Pathfinder-scenariet Carnival of Tears
  • Renskrive RATS til bokform og gi det ut
  • Spille mer RATS
  • Skrive en scenariosamling eller eventyr-tråd til RATS
  • Skrive videre på ei bok
  • Lage to sider til Imagonem i papirformat
  • Lage noe som kan stå i Playground Magazine en gang
  • Kjøpe og lese Nordic Larp
  • Reise to ganger til Oslo; først i vinterferien, deretter til HolmCon 24.-27. mars

Jeg synes liksom det mest presserende må være å jobbe med RATS, få av noe mer materiale og renskrive skiten. Men det er et sånt ork. (Pun not intended.)

Kom arbeidslyst og treng deg på! Her skal du motstand finne!

Det er lite rollespilling om dagen. Det vil si at det er lite sitting rundt et bord mens man mumser snop og ruller terninger sammen med folk. Sist var Star Wars tirsdag den 9. november, og neste gang blir heldigvis Pathfinder i morgen kveld. Jeg innser at mer og mer spilling blir skjøvet til side for å gi rom til andre aktiviteter. Det blir vanskeligere og vanskeligere å samle fem mennesker på samme kveld.

Samtidig har jeg fått meg noen nye venner som bor i helt andre tidssoner. Hvilket vil si at online-spillinga tidvis blir punktert av at folk i andre land må sove når jeg står opp. Online-spilling er spennende; kanskje aller mest fordi man har lenger tid til å planlegge hva man skal si og gjøre, som passer min introverte personlighet veldig godt. Dessverre vil det si at jeg noen ganger blir sittende og klikke på «refresh» bare for å se om det har dukket opp noen nye meldinger. Det er en sykdom på lik linje med pakkesporing.

In other news; Rune er i gang med å lage rolleark til RATS. Resultatet kan uten tvil beskues når det er ferdig – jeg kommer (med Runes tillatelse) til å legge ut arkene i nedlastbar form enten her på bloggen, eller på wikien. Er litt usikker på om ikke-medlemmer av wikien kan laste ned fra den. Det gjenstår å se.

Her om dagen hanvet jeg i en stillingskrig av en diskusjon med ei venninne om D&D versus Warhammer FRPG. Det er her, for ordens skyld, snakk om D&D 3.5 versus den forrige utgaven av Warhammer (2nd edition? Jeg aner ikke. Den forrige).

Grunnlaget var at hun rådspurte meg i sitt forsøk på å lage en sorcerer til en kampanje satt i 3.5s Eberron-setting. Det må nevnes at denne unge kvinnen har spilt D&D mange ganger, men aldri likt det, og aldri satt seg skikkelig inn i regler og konvensjoner. Det er for så vidt helt fair enough, for jeg har nesten samme forhold til Warhammer. Problemet ligger i at hun simpelthen elsker Warhammer, mens mitt hjerte slår for D&D.

Begge systemene, slik jeg ser det, er tungrodde og håpløst regeltekniske. Der D&D har klasse- og levelsystemet, har tidligere utgaver av Warhammer et begrensende karrieresystem. Der raser i D&D er håpløse twists på Tolkiens alver og dverger, har Warhammers dverger hanekam og lar ikke kvinnfolka sine forlate fjellet. Man slår terning for alt og ingenting, det er vanskelig å være flink til noe, og man kan ikke alltid velge å være flink til et sett med ferdigheter som regelboka ikke mener passer sammen.

Mitt gode forhold til D&D er dog farget av at jeg har hatt gode spillinger med gode medspillere hele veien, der settingverdenene har interessert meg, mens jeg har spilt Warhammer (sørgerlig?) sjelden og har et inntrykk av settingverdenen som traurig og uspennende. Mitt gode forhold til D&D har m.a.o. mindre å gjøre med hvorvidt systemet er så forbanna brilliant. For det er det ikke. Men det er en illusjon at Warhammer er så mye bedre, i mine øyne.

Mange av D&Ds problemer føler jeg har blitt løst med inntoget til Pathfinder, eller «D&D 3.75», som fremdeles er levelbasert og trasig, men som har oppdatert en del helt håpløse ting og gitt spillet et mye mer versatilt klassesystem, bl.a. Nye Warhammer har også gjort spillopplevelsen bedre ifølge de jeg kjenner som har spilt det. Forskjellen er kanskje at D&D 4.0, som er laget av WotC, bare har økt innslagene av «dataspillelementer» og økt number crunch-effekten folk mislikte med 3.5, mens Pathfinder, laget av uavhengige Paizo, har forbedret og fremhevet de sidene ved produktet som allerede var elsket. Nye Warhammer kan jeg si mindre om, men et av fordelene er visstnok at det er mer oversiktlig nå enn tidligere, hvilket høres flott ut, for gamle Warhammer var rimelig rotete.

Jeg har ikke noen konklusjon, egentlig. Jeg ville bare få sagt at det er flott at man har begge spillene, at man kan velge hvilken regelmyr man vil trø seg blaut i, og at man har det moro mens man gjør det. Ellers er det ikke verd det. Men – ikke prøv å fortelle andre hva de IKKE har det gøy med! Det vet de best selv.

Tidligere nevnte jeg i bloggen at jeg gir bort to papireksemplarer av RPGirl Zine 2010. Til nå har én person svart, og eksemplaret ble tilsendt i dag (vær så god, Olav).

Jeg har ett eksemplar igjen. Det sendes GRATIS hjem til DEG, dersom DU er den som får det av meg. Kommenter dette innlegget med grunnen til at DU er den som bør få eksemplaret, og send adressen din på epost: orcinthewell@gmail.com

Disclaimer: Hvis du bor i f.eks. Peru (eller et annet fjernt og vanskelig land), kan det hende du må betale porto.

Ellers ble det ikke Pathfinder-spilling i dag fordi Skjalg er i Oslo (min NEMESIS), så derfor blir det ikke noe nytt kapittel i kampanjedagboka. Men følg med!

Å komme ut av en sju år lang rollespillkampanje har, ettersom jeg opplever det, mye samme gefühl som det å komme ut av et sju år langt forhold. Man ble enige om at det beste er å bryte opp, kanskje fortsette å være venner. Det er ingen sure miner; det er bare sånn det ble. Men det er vanskelig å gi helt slipp.

Man ble inngrodd i gamle mønstere, og da det tok slutt spurte man seg: «Vi hadde det da bra? Var det meg det var noe galt med?»

Man leter etter noe nytt, noe som kan gi samme suget i magen. Men ingenting er egentlig det samme. Man blir redd for å si ja til å spille hver lørdag, for tenk om det blir kjempegøy, og så tar det bare slutt igjen? Slik som sist?

Disclaimer: Dette er ikke alvorlig ment. Men det er en artig sammenligning som slo meg da jeg snakket med Tor, min medspiller-in-crime, om den sju år lange D&D-kampanjen vår som tok slutt i vår. Da vi spilte Pathfinder sammen sist mandag, fant vi ut at vi måtte dempe entusiasmen vår litt, for vi visste jo ikke helt hvor det bar hen med denne nye kampanjen. Og så savnet vi den gamle veldig.

Tor hadde hengt opp den GM-skjermen jeg lagde til GMen vår, på kontorveggen sin. Skjermen har OOTS-style tegninger av alle de originale karakterene. Den var laget i sort papp, teipet sammen i kantene med sølvfarget gaffa, og deretter belagt med plast slik man belegger bibliotekbøker med plast. Jeg husker at jeg fikk noe sånt som 250 xp for å ha laget den. Jeg husker også en gang jeg fikk 25 xp for å ringe og vekke en spiller som hadde sovnet av.

Good times.

Jeg har Jørn, Tonje, AX,  Tor, Kenneth, Kulseth, og Jøran å takke for det. Flotte mennesker, alle som en. 🙂

Det er ikke lett å finne en god rebound-kampanje, men jeg håper selvsagt at Skjalg kan sørge for det i ukene og månedene som kommer. I tillegg har jeg mine trofaste Star Wars-tirsdager, og skal starte opp enda en kampanje i Pathfinder om ikke alt for lenge.

Hva får man om man krysser en dvergisk dørvakt, en halvorkisk tjuvradd, en låghalt gnom, en forfengelig sønn av en innkeeper, og en rømt adelsdame?

Da får man kveldens spilling av Pathfinder. Spillere: Tor, Jorg, Kulseth, AX, og meg. GM: Skjalg.

I Skjalg Kreutzers hjemmekokte verden (døpt «Coin» av oss fordi verden er flat og rund som en mynt), lever dverger, halvinger og gnomer i gettoer i byer som styres av alvisk adel og menneskelige kjøpmenn. Trollmenn av alle slag innrulleres i laug og kartlegges.

I denne settingen skal en halvalvkvinne i byen Agaban giftes bort av sin alviske far Grev Glorian, til en feit og grådig Marquis. Hun velger heller å stjele farens signetring, rømme fra rikdommen og oppsøke sin menneskehalvbror som bor like ved slummen. I slummen kan hun skjule seg, ved hjelp av brorens bekjentskaper.

Men for å få til det blir de nødt til å be om assistanse fra «kongen» over byens underverden – en gammel, skallet gnom (beskrevet som en kjempekort Ben Kingsley med rare ører) som mest sannsynlig vil selge den unge damen tilbake til familien sin for noen hundre gullstykker.

Samtidig har halvorken fått et ultimatum fra en byvakt som er ute etter å ta ham – skaff informasjon om smugling av våpen inn i slummen, og du skal få være i fred. Dvergen kjøpslår om skjebnen til sin krøpling av en bror, og må gjøre et skummelt oppdrag til gjengjeld. Den låghalte gnomen er i hemmelighet et orakel, og han følger tegn som ingen andre kan oppfatte…

Hvordan skal dette gå?

Følg med neste mandag for et nytt innlegg i kampanjedagboken min.

I morgen kommer dagen da jeg skal delta på min første Pathfinder-spilling. Pathfinder er, for de som ikke er invidd i disse mysterier, en hack av det «gamle» Dungeons & Dragons 3.5 edition, men til en mye mer spennende form.

Selve systemet er endret slik at noe av det man irriterte seg over med 3.5 forsvant, uten at spillet ble til den dataspillkloningen som 4th Ed har blitt. Man har fremdeles de vanlige elleve «core»-klassene Barbarian, Bard, Cleric, Druid, Fighter, Monk, Paladin, Ranger, Rogue, Sorcerer, og Wizard – men nå kommer hver enkelt av dem med et vell av valgmuligheter som lar deg tilspisse karakterens kompetanse og personlighet. Dette gjør at den tidligere «en wizard er en wizard»-filosofien (som også gjaldt for de fleste andre klassene), der man måtte multiclasse for å gjøre karakteren unik, ikke lenger stemmer, for det er ikke lenger nødt til å være slik. Så vidt jeg kan se er det bare druiden og presten som er noenlunde bevart slik de var i 3.5, skjønt ikke helt.

Spillingen i morgen er iscenesatt at min felles RSN-forumitt Skjalg Kreutzer, en usedvanlig entusiastisk og engasjert kar som jeg håper at en del av mine felles D&D-nerdevenner også kommer til å like når vi omsider får spilt sammen. Skjalg er ellers en ganske progressiv rollespiller, men med en «gammel kjærlighet ruster aldri»-tilnærmelse til D&D. Hvem vet, kanskje kan vi tilføre D&D noen nye dimensjoner?

Jeg gleder meg i alle fall som en liten unge, om enn bare fordi det er så lenge siden jeg har trillet litt ordentlig terning at jeg holder på å gnage av meg arma.

Pathfinder gis ut av forlaget Paizo Publishing, og tilhører ikke Wizards of the Coast. (Heldigvis.)