Startskuddet for årets utgave av Rollespill.nets Intensive SpillskaperKonkurranse har gått, og det er om å gjøre å skrive et spill før neste søndag (ikke førstkommende). Nytt av året er utfordringer gitt av deltakerne til hverandre, og at konkurransen i år ikke er anonym. Vi diskuterer også vår egen progresjon og idémyldring på forum. Her er mine utkast, for de som er interesserte i det.

Jeg har oppdaget at når jeg skriver spill for R.I.S.K. så har jeg en tendens til å avvike fra det jeg vanligvis liker ved et spill: jeg smalner inn konseptet så spillet handler om én ting, jeg forkaster tradisjonell terningbruk, og minimerer antall stats/regler. I hovedsak tenker jeg alltid først og fremst setting, setting, setting… men i R.I.S.K. havner nesten alltid teaterbakgrunnen min oppi prosjektet på et vis. Da er det enten dramaturgi eller narratologi, eller begge deler, som trenger seg på så eg knapt kan andast.

Det forrige spillet jeg skrev ferdig var R.I.S.K.-spillet I min skygge, så på en måte kan jeg jo takke konkurransen for at jeg får noe gjort. Samtidig så er det jo ikke slike spill jeg ønsker aller mest å spille. Det er litt merkelig, det der.

Advertisements

For noen år siden skrev jeg spillet I min skygge til R.I.S.K., et vanskelig spill som handler om hva som skjer når noen tar livet av seg. Jeg tror ikke noen har spilt det, ikke jeg en gang, for jeg tror temaet rett og slett er for vanskelig.

For litt over to uker siden fikk jeg vite av min mor at en klassevenninne fra barne- og ungdomsskolen hadde omkommet. Uten å si for mye eller utlevere henne på noe vis, var det ikke helt uventet at dette skjedde. Hun hadde alvorlige psykiske lidelser, og hadde forsøkt å ta sitt eget liv mange ganger før uten å få det til. Like før nyttår klarte hun det.

Selv om det ikke var noe sjokkerende i det som skjedde brukte jeg noen dager på å gå litt fra rom til rom og lete etter meg selv som tolv- og femtenåring. Jeg ville vite hva de ville sagt dersom de visste at dette kom til å skje. Tolvåringen visste ingenting. Femtenåringen visste litt – hun hadde besøkt klassevenninnen på institusjon ikke lenge etter innleggelsen. Trettiåringen kom også til meg og sa at hun hadde møtt den gamle klassevenninnen for bare et år siden, på en bussholdeplass, og de hadde smilt til hverandre og snakket litt om hvordan det gikk. Alle disse scenene i livet mitt, jeg som ikke var henne, jeg som nå lever videre i hennes skygge, eller i skyggen av det hun var.

Så nære venner var vi ikke at jeg kan påberope meg noen skikkelig pårørendestatus. Likevel tenker jeg at det er noe som skjer med en når det plutselig er noen man husker som barn, som forsvinner. En forandring som jeg ikke visste noe om da jeg skrev spillet, men som jeg nå skjønner litt mer av.

Jeg har ikke spilt mitt eget spill, men jeg hadde tenkt det. Nå vet jeg ikke lenger om jeg noen gang kommer til å gjøre det.

P.S. Dette er ikke ment som noen «reklame» for spillet.

Kandidatene har levert, og årets R.I.S.K.-spill er endelig ute. Om en uke vil vinneren kåres og anonymiteten blir brutt. Jeg har gløttet på alle spillene allerede, og synes det er noen sterke kandidater. Jeg vinner nok ikke i år heller.

Spillene diskuteres som vanlig på RSN i forkant av avstemningen.

Jeg gleder meg til å lese og kommentere alle spillene, men det får bli etter at jeg har vært og spilt Shadowrun. 😉

Trykket har lettet, og i morgen kommer jentene og spiller brettspill. Da gjør det ikke noe at det er snøstorm ute og at det er vinter i enda to måneder.

Tida går sykt fort.

Om to uker reiser jeg til Oslo og blir der i fire dager. Før den tid skal jeg helst ha gjort ferdig en hel bråte med ting. Først ute er jo årets bidrag til R.I.S.K., som jeg gjorde ferdig for to timer siden etter å ha skrevet nesten et helt spill i hele går, som jeg så forkastet.

Fordi det var RÆV.

Dette er bra. Tror jeg.

Den andre tingen jeg bør gjøre ferdig er en liste over plot hooks til Star Wars. Deretter skrive mer på RATS, prøvespille Lady Blackbird, begynne på Vestvågøy-trilogiens andre del (til Draug), og rette ca 100 stiler på jobb, lage ferdig en powerpoint, lese 200 sider språkhistorie, pugge et bøyningsskjema, og lære om SOV-språk.

Kill me now.

Muuu-sene, da. Sånne som gir inspirasjon. Ikke sånne som sier pip og spiser ost. En legende forteller at den makedonske kongen Pierus oppkalte de ni døtrene sine etter de ni musene, fordi han mente at de var like inspirerende. Han utfordret musene til en konkurranse mot døtrene, hvilket endte i at døtrene ble forvandlet til skjærer.

Jeg synes igrunn jeg har mest skjærer om dagen. Jeg har flere prosjekter på tapetet, men 65% jobb og 100% studier ved siden av ser ut til å ta nuven av det meste. Dette er ting jeg har planer om å gjøre:

  • Delta i R.I.S.K.
  • Skrive en anmeldelse av Pathfinder-scenariet Carnival of Tears
  • Renskrive RATS til bokform og gi det ut
  • Spille mer RATS
  • Skrive en scenariosamling eller eventyr-tråd til RATS
  • Skrive videre på ei bok
  • Lage to sider til Imagonem i papirformat
  • Lage noe som kan stå i Playground Magazine en gang
  • Kjøpe og lese Nordic Larp
  • Reise to ganger til Oslo; først i vinterferien, deretter til HolmCon 24.-27. mars

Jeg synes liksom det mest presserende må være å jobbe med RATS, få av noe mer materiale og renskrive skiten. Men det er et sånt ork. (Pun not intended.)

Kom arbeidslyst og treng deg på! Her skal du motstand finne!

Årets R.I.S.K. (RSNs Intensive Spillskaper-Konkurranse) er den sjuende i rekken og arrangeres av Dina Ramse.

Jeg blir med. Bli med, du også! Sjekk reglene her.

Ellers har bloggen fått nytt header-bilde. Takk til TAF og Espen (modeller). 😉

Jeg siterer friskt fra den gamle bloggen:

Da jeg meldte meg på årets [R.I.S.K.-]konkurranse var det uten en eneste idé i nøtta. Men på jobb, i noen norsktimer, gjennomgikk vi en novelle av Karin Fossum som jeg for mitt bare liv ikke kan huske navnet på [«Utenfor synsfeltet» fra Noveller i utvalg, 2004]. Den handlet om en mann som begikk selvmord uten at kona hans forsto hva som drev ham til det. Dette drev meg til å lage spillet I min skygge, som i utgangspunktet skulle gå ut på å skissere et selvmordsoffers etterlatte som et drama i fem akter.

I ettertid ser jeg jo at jeg kunne gjort en del andre grep. Mange jeg snakket med på HolmCon (som ikke visste at jeg sto bak spillet) uttrykte at spillet var alt fra genialt til direkte usmakelig. De aller fleste uttrykte et visst ubehag i forhold til både temaet og måten det var grepet an på.

Jeg må bare først som sist få erklære at jeg ikke under noen omstendighet ønsker å harselere med temaet. Det er dønn føkkings alvorlig. Jeg mener noe med dette spillet, men jeg innser at det er enkelte ting som må endres for at det skal være spillbart. Kanskje bør det ikke en gang spilles, bare leses, som Martin [Bull-Gudmundsen]s «Livet, døden, havet og kjærligheten». Hvem vet. Jeg vant ikke noe denne gangen, i alle fall.

For de som kommenterte på grafikken til I min skygge: Bildet er tatt i Lofoten og forestiller toppen på et ensomt kapell med et knapt dusin graver bak et rustent nettinggjerde med piggtrådkant. Bak meg dyppet midnattssola tærne i horisonten, og det var en utrolig ensomhetsfølelse i det jeg tok bildet. Kanskje er det assosiasjonen mer enn selve motivet som gjorde at jeg valgte å ta det med i spillet.

Spillet (engelskspråklig utgave) kan nå lastes ned her.

Download: In My Shadow (2010)