Tittelen er et sitat om undertegnede, signert Dina Ramse, en av veteranene fra det gamle RSN-forumet til Hyperion. April er snart slutt, men jeg tenkte å holde meg til løftet mitt om en ny post i måneden.

Denne gangen: en slags sammenligning av yrke og hobby.

Jeg jobber som lærer i videregående skole, som vil si at jeg møter mellom 100 og 200 elever på ukentlig basis hvert år. Jeg underviser i språkfag, som vil si at jeg i stor grad baserer undervisning på språkføring, kommunikasjon, og formidling – i tillegg til slike ting som klasseledelse.

Det som ofte slår meg, spesielt når jeg kommer hjem etter en lang dag på jobb og får besøk av spillgrupper jeg skal spillede for, er hvor mange likheter det er mellom å undervise en klasse og det å være spilleder.

For det første må man ha en viss enighet om ordensregler. Det er f.eks. greit om alle er stille når spillederen snakker, i alle fall hvis det er snakk om å sette en scene eller lignende. Det mest slitsomme med både jobben og hobbyen er de gangene man må slåss for å bli hørt, komme til orde, eller få oppmerksomheten. Det handler også om å være tydelig på hvorfor man er her og hva man skal. Hvis jeg har brukt timesvis på å forberede undervisning eller en spillkveld, blir jeg ikke kjempefornøyd hvis tida går med på å snakke om fotball eller hvem som røyk ut på Pærra.

Gruppestørrelse er en annen faktor som innebærer de samme utfordringene. For store klasser gjør det utfordrende å se hver enkelt elevs behov. For store spillgrupper gjør det mer utfordrende å dekke hver spillers behov for «screen time», eller aktiv spilltid (ikke bare som tilskuer til andres spill). Derfor er det greit å vite hvor mange du selv klarer å håndtere ved bordet (eller i klasserommet). Noen ganger vil ikke spillerne ta initiativet, men blir reaksjonære – akkurat som elever som ikke vil rekke opp hånda – fordi de er redd for å gjøre noe feil. Det er bare det at ingenting er egentlig feil – alt er en prosess man kan lære noe av, så lenge man forstår at det er i orden at alt ikke er perfekt hele tiden.

Ofte ønsker folk seg frihet; frie valg, muligheter til å gå i den retningen som passer dem. Andre ganger ønsker de seg et jernbanespor, en mulighet til å lene seg tilbake og følge instruksjoner, og se hvor de havner hen. Slik er det både rundt bordet og i klasserommet. Kreativ skriving er f.eks. veldig populært i språkfag, men å gjøre det hver gang blir slitsomt og demotiverende, og man blir ikke flinkere til noe annet. Det hender det også kan være OK å få noe levert «rett i toppen», så å si. Variasjon er fint. Sånne ting tenker jeg på når jeg spiller spill der det ikke finnes spilleder, f.eks., eller hvor spillerne forventes å bidra til historien med mer enn bare rollens handlinger. Jeg tenker da på spill som Itras by, Apocalypse World, og lignende.

Noen ganger, som spilleder/lærer, opplever jeg at jeg må pløye igjennom en del tørt materiale for å forberede formidling av en fargerik og interessant opplevelse. Kunsten er ofte å skjule regler og systemer i det ferdige arbeidet. Likevel vil du noen ganger at spillere skal pugge sin egen spellbook, eller at elever skal huske glosene sine. Realistiske forventninger er nøkkelen – og å minne dem på at de kan spørre deg eller hverandre.

I motsetning til i lærerjobben, trenger jeg ikke å sette karakterer på spillerne mine. Det vil si, som regel vet du at du er en «sekserspiller» for meg hvis jeg alltid spør om du vil være med og spille. Det eneste jeg trenger å «rette» er rollearket ditt, for å se om du er en munchkin. Det som er vanskelig, er å være så streng som jeg noen ganger ønsker, mot spillere som er mine venner – hvis de bråker, sporer av, forsvinner uten å si fra, sitter med mobilen, sovner, og så videre. (Note to self: kanskje jeg kan dokke litt XP?)

Å være spilleder er en gratisjobb, men jeg kan også velge å gi meg når jeg ikke orker mer. Jeg skulle likt å se trynet på sjefen min hvis jeg hadde sluttet i jobben like enkelt.

Nytt innlegg i mai, mest sannsynlig. Nå skal jeg se til bunken med heldagsprøver. Frem med sekserterningen!

Nå er det lenge siden jeg sist skrev noe særlig i denne bloggen. Grunnene til det er mange, men «spille rollespill» var dessverre ikke en av dem før de siste seks månedene. Det gleder meg å si at spillinga har tatt seg opp, og jeg spiller aktivt i fem grupper samt play by post på nettsiden Myth Weavers. Jeg har skrevet og sagt mye om rollespill det siste året, dog, og den fortjenesten tilhører facebook-gruppa rollespill.info (og by proxy Ole Peder, som startet gruppa). Jeg er forresten moderator der, som gir meg muligheten til å komme med awesome smackdowns og bruke hashtaggen #moderatorhatt.

Da jeg bestemte meg for å gjenoppta blogginga, spurte jeg rett ut i gruppa etter forslag til tema. Jeg velger denne gangen å ta for meg Jone sitt forslag, og skrive litt om rollespill med voksne spillere i en hektisk hverdag.

Da hører det med å si litt om rammeforholdene: Jeg er voksen, samboer, og har et krevende yrke (lærer). Vi har ikke barn, men mange av mine spillvenner har minst ett. Jeg lever også med GAD og tilbakevendende kronisk depresjon.

Wow, I know, right? Det kompliserer ting. Det er ikke like vanskelig som andre psykiske lidelser, men det holder en stund, for å si det sånn. Diagnosen ble stilt i fjor, og ble bekreftet av en second opinion i år. Hvorfor snakker jeg om dette? Hva har det med tema å gjøre? Jo, fordi det har utrolig mye å si for det å opprettholde en sosialt krevende hobby i en travel hverdag, spesielt for noen som jobber med mennesker og identifiserer som introvert. Det er like greit å bare få det ut sånn at ting ikke blir misforstått.

Jeg har kommet til den fasen i livet hvor de fleste får babyer. Jeg får angst i stedet. Det blir ikke like mye gangsperre av det, men det kan forkrøple ens sosiale liv. Det hjelper jo ikke at nesten hele min omgangskrets enten er småbarnsforeldre, opptatte med andre ting, eller er minst like gærne som meg.

Så hvordan få rollespillkampanjer til å gå over tid med en sånn håpløs gjeng?

La meg få kaste inn en brannfakkel: Ingen som spiller rollespill er normale. Normale mennesker jobber, sover, spiser, trener, tilbringer tid med familie og venner, og av og til gjør de noe kreisi og går på konsert, på skitur, eller har sex. Rollespillere (særlig de med barn) gjør mye av det der og spiller rollespill. Det vil si at man har nok en aktivitet man skal presse inn mellom korøvinger, amming, spinning, Deadpool på kino, kveldsstudier, Game of Thrones, strikking, Call of Duty, joggetur, forretningsreise, fotballcup med poden, lese den siste til Nesbø, lage middag, pule, støvsuge, …I could go on.

Hvordan skal du leve deg inn i å være en sverdsvingende, spissøret eventyrheltinne oppi alt det der? Gidder du, egentlig?

For noen er svaret nei.

For meg – enn så lenge – er svaret ja. Jeg gidder.

Første kriterie

Du må gidde.

Det første du trenger for å klare å opprettholde en langsiktig rollespillkampanje, er gidd. Du må ha overskudd og interesse nok til å gidde å avtale og møte opp til spilling. Du må orke å rydde kalenderen. Du må orke å ta diskusjonen og godta kompromisser, dersom det er sånn at du må forhandle om fritid med barn, ektefelle, eller andre.

Du må orke å stille forberedt, med nok energi til å drive spillet. Du må gidde å følge med, bidra, og skrive notater. Du kan ikke satse på at de andre gjør det, alltid.

Du må orke å gi av deg selv og gi bud til andre. Du må gidde å legge opp til samspill. Du må til og med gidde å ta den krangelen i rolle, dersom dere spiller opp en konflikt sammen. Gidde å planlegge sammen. Gidde å dra lasset i noenlunde samme retning.

Gidder du ikke? Vær ærlig. Si fra – helst i god tid hvis mulig. Ikke tull med andres fritid, for de har kanskje samlet opp nok gidd i ukesvis og gledet seg til å spille. Til å tilbringe tid i en annen virkelighet sammen med nettopp deg. Ha respekt for det.

Andre kriterie

Respekt.

Ha respekt for andres tid. Ikke kom for seint hvis du ikke må, eller uten å varsle, eller uten å be om unnskyldning. Ikke kom for seint ofte, eller hver gang – da må dere heller justere starttidspunktet. Ikke si at de andre må tåle å vente – det føles utrolig surt når du har ofret andre ting for å spille, og så blir man sittende fordi sistemann ikke har ankommet ennå.

Ha respekt for andres innsats. Ikke gnål hvis noen har involvert seg nok i spillet til å føre dagbok, opprette facebook-gruppe, mailingliste, google docs, forum, wiki, eller lignende. Kan du ikke bidra, informer om det (gjerne med begrunnelse), men oppmuntre gjerne de som orker. Vis interesse og les eller kikk innom av og til.

Ha respekt for spillet. Ikke ta opp mobilen for å spille spill, sitte på facebook, sjekke mail, eller sende dick pics. Ikke legg deg og sov. Ikke snakk om festen i helga. Ikke gjør narr av andres rollepersoner, spill, innlevelse, eller innsats i spillet. Sett deg inn i verdenen. Sett deg inn i hva rollen din kan og hva som står på rollearket ditt. Bruk navn på roller og biroller, ikke betegnelser som «han der med nesa» eller «hu feite». Ikke avbryt andre. Gi rom til de som ikke er så flinke til å ta plass. Ikke ta telefonen midt i ei spilling – legg på og send melding om at du ringer tilbake, eller avtal på forhånd om du vet du venter en telefon.

Og ikke sett på TVn bare fordi du må sjekke resultatet av fotballkampen. Bare ikke.

Ha respekt for andres prioriteringer. Ikke gnål fordi noen må avlyse når ungen deres får tenner og ingen får sove om natta. Ikke gnål fordi noen må avtale ukesvis i forveien for å kunne planlegge å ha fri fra jobb/unger/fotballtrening.

Aksepter. Gå videre.

Hvis det er praktisk mulig, spill uten de som avlyser. Hvis noen avlyser ofte, snakk med dem om det. Hvorfor skjer det? Har de behov for en pause? Om mulig, avtal en måte rollen kan pensjoneres fra spillet på – enten midlertidig, eller permanent, etter spillerens behov.

Tredje kriterie

Finn løsninger.

Hvis en spiller må vippe frem puppen og mate en baby midt i spillet, så la henne gjøre det. Hun trenger faktisk ikke puppen for å spille rollespill.

Ingen i gjengen kan tilsynelatende spille fast på samme dag? Lag en midlertidig oversikt ved hjelp av avtaleverktøy som f.eks. doodle, og spikre de datoene alle kan.

En spiller får jobb i Sverige og må flytte utenlands i en periode? Sjekk om man kan legge kampanjen til nettet, enten som forumspill, over roll20, eller på Skype. En spiller får jobb i Leger uten grenser og må i felten i Darfur i seks måneder? Se ovenstående kriterie; om pensjonering av rollen.

Fjerde kriterie

Finn tid.

I min erfaring krever godt rollespill at man har minst fem timer til rådighet. Fire blir litt knapt, og mindre enn det er lite vits for min del.

Jeg tror de fleste som skal spille rollespill planlegger ettermiddag og kveld rundt en slags «kjernetid» for spill, som pleier å være mellom 18:00 og 23:00 et sted. Selv foretrekker jeg å starte f.eks. 17:00, fordi jeg har et søvnbehov som krever at jeg er i seng 23:00 dersom jeg skal stå opp 06:45 neste morgen. Noen liker å spille lenger.

Småbarnsforeldre har gjerne et kortere vindu, avhengig av når ungene legges og hvor vanskelige de er å legge. Jeg har ikke småbarn selv, men hvis du heller vil bysse ungen enn å dra på spilling, så er det et helt legitimt valg. Men da må du stå for den prioriteringen (se første kriterie, om ork).

For noen er det snakk om å kjøre eller busse langt for å komme frem (og hjem).

I min erfaring er det håpløst å planlegge flere ting enn spilling på samme ettermiddag. Ikke planlegg å gå ut på byen og feste etter spilling, med mindre du er villig til å gå ut seint, eller vente til spillet faktisk er avsluttet. Ikke kombiner spilling med romantisk deit, selv om kjæresten er med i samme spillgruppe. Det går til nød an å kombinere middagsselskap med spilling, hvis man kan spille mens man spiser, eller har veldig god tid.

Sett av tida som er satt av, rett og slett.

Femte kriterie

Accept change.

Livet endrer seg. Kanskje spillgruppa i Oslo begynte med A, B, C, D, og E, men så fikk A tvillinger, B begynte på jusstudiet, C mistet jobben, D ble skilt, og E flyttet til Molde. Plutselig var det bare C og D igjen som kunne spille like ofte som før (eller oftere?). De fikk med seg F og G for å fortsette kampanjen. B fullførte jusstudiet og kom tilbake. E sluttet i gruppa. A sine tvillinger ble eldre og A kunne plutselig spille av og til igjen.

Sånt skjer. Hvis man dog har gidd, og respekt, og finner løsninger, så kan man fortsette. Alle trenger ikke ta del i hele historien til enhver tid.

Sjette kriterie

Tenk åpent og langsiktig.

Dersom målet er en langsiktig kampanje i samme verden, med samme plott eller kontinuitet, må man ta høyde for alt det ovenstående i den kreative planleggingen.

Noen løsninger her kan være at alle er enige om hvilken verden man spiller i – f.eks. Star Wars. Siden det finnes mye kildemateriale av ymse art til Star Wars, finnes det også utrolig mange muligheter for plott. Da kan det også fungere med spillere som kommer og går, og historier som skifter retning.

Ved å tenke åpent, mener jeg at du ikke skal binde deg til en enkelt plottlinje, men ha flere muligheter åpne for hvilken retning de spillerne du har ønsker å trekke i.

Sjuende kriterie

Sett grenser.

Hvis du er spilleder selv, sett grenser for hvor mange spillere du vil håndtere på en gang. Jo mindre gruppe, jo enklere å avtale å treffes. Trenger du egentlig fem spillere til D&D? Kan du klare deg med fire, eller tre? Er cohorts en løsning? Jo flere spillere du har med i D&D og Pathfinder, jo lengre blir kampene etter hvert – og potensielt kjedeligere, i og med at man må vente på tur. Jo flere dere er i Call of Cthulhu, jo lettere for at hver enkelt ikke får så mye oppmerksomhet, eller «shine time», og hjelper det egentlig mot de fryktelige gamle gudene at dere er seks arkeologistudenter i stedet for fire? Blir ikke det bare en større lunsj for en forbipasserende shoggoth?

Som man forstår er jeg tilhenger av små grupper der oppmerksomheten blir større på hver spiller, og grupper som er enkle å samle. Bytter du spillere ofte, eller har en utvidet spillergruppe der spillere kan komme og gå med sine roller? Sett grenser for hvor mange som får være med hver gang – først til mølla, eller kanskje det avhenger av hvilke rolletyper som er best egnet. I en stor D&D-gruppe kan det hende du heller vil ha med en ekstra rogue på det Breaking & Entering-plottet, og ikke paladinen.

TL;DR

Make it work, bitches.

Det var alt jeg hadde å si i denne omgang. Forhåpentligvis kommer det et nytt innlegg i løpet av april.

Jeg har gjort en anmeldelse av faktaboka «Rollespill» av Giæver og Holter for Imagonem. Les anmeldelsen her, og så går du og kjøper boka etterpå. 😉

Etter en strabasiøs og veldig, veldig, veldig, veldig (OK, dere skjønner greia) slitsom vår, greide jeg til slutt å komme meg på Arcon 29. Etter å ha hatt andre folks eksamen i to måneder, var det et svett slit å bli ferdig med min egen rollespillmodul, men det var verd det når jeg fikk en sweet te-/kaffekopp og arrangørskjorte gratis. Borte på rollespill.info, der jeg forøvrig henger på forumet (n4f sitt forum er SÅ 2012), ser jeg at Michael S har kommet meg i forkjøpet med rapporten fra con’en, men jeg tror min uansett blir litt annerledes.

For de som absolutt ikke følger med og bor under f.eks. en stein eller lignende trangt og mørkt sted, så foregår Arcon hvert år i slutten av juni, i de siste årene på Sogn vgs i Oslo. Der bedriver man bl.a. rollespill, brettspill, miniatyrspill, kortspill, cosplay, spilldesign, auksjon av nerdestøff, og spørrekonkurranse. Bare for å nevne noe, lizm.

En del ting var annerledes i år, fra sist jeg var på Arcon (det var i 2010): Det var betalingsterminaler i kantina og puben, men aberet var at de virket sånn omtrent 30% av tida. Det var te-bar (godt initiativ, Fred!), og selv om jeg ikke drikker te var det fine kopper vi arrangører fikk (og andre kunne kjøpe) som ga tilgang på gratis te, så mye man kunne drikke, hele helga. Varmelamper i pubteltet var også nytt, og dessuten supert! Det som var litt svakere i år enn tidligere, var mattilbudet – ofte måtte man vente ganske lenge både på burgere, toast, vafler, osv. Jeg så en spiller med matboks, og det tror jeg nok var godt tenkt av ham. Brus og annen drikke var det derimot flust med, heldigvis. Gopherne (de frivillige) var flinke, selv om teknologien og stabsstørrelsen innimellom jobbet imot dem. All ære.

OBS! Jeg har lagt inn et bilde lenger nede. Hvis noen kjenner seg selv igjen og ikke vil ha bildet sitt her, si fra! Da tar jeg bort ansiktene (eller hele bildet).

Uka i forveien:

Ingvild ringer meg fra programutvalget og spør om jeg faktisk har tenkt å, tja, dukke opp eller betale eller noe annet sjokkerende. Jeg bekrefter stresset at jeg har tenkt å komme, jeg skal sette opp en modul, jeg skal delta i paneldebatt, men jeg må betale i døra fordi betalingsfristen har passert meg som Bippe Stankelbein passerer Per Ulv. Matthijs sender meg sms og spør om han kan få en kopi av modulen, for han skal være spilleder. Jeg blir mer svett, men lover å prøve å få til noe. «Hva har du gjort?!» skriker hjernen min til meg. «Hold kjeft,» svarer jeg, med overdreven selvtillit.

Fredag

Con’en startet fredag, men siden jeg var i avslutning på jobb og tok flyet så sent som 18:20, bestemte jeg meg for å ikke dra oppover, men holde meg på Hotel Mørland (leiligheten til en kompis) på Grünerløkka og skrive modulen min på en måte som gjør at den er forståelig for andre. Jeg satt oppe til halv to, og ble ikke ferdig.

Lørdag

Opp og hopp klokka åtte! Hvem trenger ferie? Sove kan man gjøre når man er død, osv.

Jeg dro oppover straks, for å rekke å skrive meg inn og betale før debatten. Kø og atter kø! Møtte Karianne med en gang, og fulgte Ragnhild til debatten. Den ene debattanten dukket ikke opp, men Ragnhild oppgraderte fra ordstyrer til debattant, og vi fikk til en presentasjonsrunde og noen spørsmålsrunder. Jeg vet ikke helt hva vi fikk utav det, men jeg fikk føle meg viktig i noen minutter i det minste.

Kom dautrøtt ned i kantina, kjøpte burger, sto i kø, og møtte Matthijs, Magnus, Morten, Michael E, Anders, pluss pluss til friform-samtale ute i skolegården. Jeg trakk meg unna etter hvert fordi jeg ikke egentlig kan bidra med så mye i første omgang. Jeg hang en del ved bordet til Brettspillskaperlauget, og snakket med Hans Marius der, som satt og tegnet katter til spillkonseptet Katastrofe – veldig hyggelig, og veldig fine tegninger! Jeg lokaliserte også etter hvert Ingvild, som mesterlig terroriserte noen i informasjonen så jeg kunne få den gratis koppen min. Jeg kikket på programmet og skrev meg på Torgrim sin Deadlands-pulje klokka fire. I mellomtiden ble det å forsøke et spill som gikk ut på å balansere noen brikker slik at det så ut som et tre.

Full kons!

Deadlands ble mye bedre enn jeg forventet, selv om det var enkelte hiccups. Jeg fikk ha Jørn som GM og spille i tospann med Michael E, modulen var kul, og jeg klarte å ikke dø av trøtthet. Score! Modulen handlet om en gjeng roller hvis navn var ekstremt usubtile henspilninger på navn fra A Song of Ice and Fire.

Etterpå gikk vi i puben, hvor jeg møtte flere kjente. Dessverre ble Jørn og min sin mimring om gamle dager avbrutt av at andre folk skulle snakke med oss, men vi fikk i det minste spilt Win Lose Banana, verdens enkleste kortspill: Man har tre kort, som heter Win, Lose, og Banana. Kortene deles ut til de tre spillerne, og den som får Win, skal si fra med en gang. Deretter skal Lose og Banana (uten å vise kortene) begge argumentere for at de er den som har Banana-kortet. Hvis Win velger Banana, vinner både Win og Banana. Hvis Win velger Lose, vinner Lose. Artig i omtrent ti minutter før det ble gammelt.

Jeg tok siste banen hjem for å skrive mer modul, og satt oppe til to denne gangen. Jeg ble fremdeles ikke ferdig.

Søndag

Min pulje skulle være klokka ti, og det ble et helvetes stress for å komme oppover litt før så jeg kunne spise frokost og hive innpå noe kaffe før start. Jeg satt hypnotisert i en halvtime og så på at Matthijs og sønnen hans spilte et lite brettspill, før jeg fikk summa meg til å få modulen min skrevet ut så jeg kunne kjøre den uten laptop. Modulen manglet fremdeles slutt, men jeg hadde tenkt ut noe greier, og var så klar som man kan få blitt i min situasjon.

Jeg hentet lista med over ti påmeldte, og gikk til rommet. Jeg satt oppe på rommet i ti minutter før førstemann kom, Morten. Vi jabba litt skit før vi fant ut at ingen andre så ut til å huske at de hadde meldt seg på. Så dukket Ken og Michael E opp, og vi spilte med tre i stedet for fire. Det gikk jo på et vis, og jeg fikk verdifull input underveis. Det hører med til historien at spillet var mitt eget Morgenfri, som jeg ikke har sett skikkelig på siden 2011, og som dermed hadde noen høl i mekanikken sin. Tips til lapping av disse ble notert (takk, gutter!) og jeg har fått ny giv til å ta litt fatt på spillet igjen. Watch this page, lizm.

Etterpå møtte jeg Magnus og Michael S i kantina, og jeg ble spurt om å være med og spille Dungeon World, som er D&D med Apocalypse World-regler. Siden jeg var i like god form som ei gammel vestlandslefse, måtte jeg bestikkes med toast for å orke. Valget mellom å stå i kø for å kjøpe mat, eller å få gratis mat, med en gang, PLUSS spilling – det var et enkelt valg. Spillet var kult nok, men som gammel D&D– og Pathfinder-veteran, ser jeg ikke helt behovet for den typen spill. Kanskje er det greit for å introdusere barn til rollespill, for jeg synes at gutten til Matthijs var en av de spillerne som gjorde det skarpest da vi holdt på.

Etterpå ble det en omgang brettspill i kantina, nemlig Smallworld, som jeg personlig syntes var skikkelig morsomt. Jeg er altså uenig med Michael S. 😉

En hobbit fra Smallworld, bevæpnet med huggert og en +5 spekepølse.

Kvelden endte i puben, hvor jeg var blitt presset til å spille verdens dårligste rollespill – Starchildren, spillet om androgyne, supersexy aliens som kommer til en fremtidig jord for å redde verden med Rock n’ Roll. Alt var håpløst med det spillet, men jeg tror det funka såpass bra fordi vi var overtrøtte/fulle/dumme/all of the above. Spillet regenererte fort til roping og veiving med armene. Til slutt dro jeg hjem med feil taxi og den egentlige taxisjåføren truet meg med regning i posten fordi jeg hadde dratt fra ham. Forståelig! Det var jo litt kukete gjort av meg, men jeg var for trøtt til å bry meg.

Mandag

Møtte opp senere enn før, nemlig nærmere elleve. Fant Anders, Erlend og Lasse i skolegården, og så på terningkastekonkurransen. Deretter spilte jeg Guilliotine med Anders, Torgrim, og noen til før jeg gikk litt lei av spill og konsentrerte meg om burgere og snop. Deretter fulgte finalen i spørrekonkurransen, som jeg var meddommer i. Det var også gøy. Jeg hang litt rundt etterpå, men var blitt ganske mør i knollen av alt det sosiale samværet, så jeg stakk tidlig etter avslutningsseremonien.

Mandag kveld ble tilbragt med gode, gamle Vero på Oslo Mek – et sted jeg må tilbake til neste gang jeg er der nede.

Oppsummering

En vellykket helg. Det er ikke så mye mer å si. Jeg er glad det finnes internett, ellers hadde jeg ikke hatt så mange fine folk å treffe hver gang jeg kommer nedover til hovedstaden. Da hadde jeg kanskje latt meg avskrekke av de som stiller seg innenfor komfortsonen min, de som kaller meg «lille frøken» (jeg er tross at snart 33 år, hallo!), spillerne som ikke dukker opp, de som ikke kan reglene, de som insisterer på å snakke engelsk når alle andre snakker norsk, de som tror at å rope høyest er å spille best, osv. I stedet har jeg alltid noen å prate med, fremmede mennesker med noenlunde samme interesser som meg kan slå av en prat og lære meg et nytt spill, eller jeg lærer dem noe nytt. Kvaliteten på arrangementene er alltid varierende, mine inkludert, men vi gjør tross alt det viktigste: Vi kommer oss opp av kjellerne, ut av leilighetene, vi møtes, og vi snakker og spiller sammen.

Hvem sa at nerder er asosiale?

JenteCon skriver om seg selv her. Imagonem skriver om JenteCon her.

Jeg må innrømme at jeg var litt redd for at dette skulle være en sånn Girl Power-egotripp. Men det ser veldig bra ut. Det er undersøkende, undrende, og ærlig. Og oppmuntrende.

Jeg har selv ikke internettilgang hjemmefra nå, siden jeg har flyttet til en annen brønn. Derfor oppdaterer jeg kun fra arbeidsplassen, og da blir postene kortere. Håper på å returnere neste måned; bedre og orkere. 😉

Jeg har begynt å skrive for Imagonem: Trondheims siste spillbutikk åpner i nye lokaler

Tidligere har jeg bare skrevet litt for papirutgaven. Ikke forvent for mye, da eksploderer jeg! >_<

Les om det i Imagonem! Hvis du ikke allerede har lest det. Men det har du sikkert, din luring.

The English abbreviated article can be found here.

This review will be entirely in English except for when I feel like deviating from that. 😉 This is so that wonderful foreigners Karina Graj, Li Xin, and Wilhelm Person (the self-titled «Weird Swede») can understand everything.

My more traditionally oriented role-playing friends have asked me: Why do I attend HolmCon when most of the time, I can’t stand the «hippie» indie scene?

To be fair, it’s not that I can’t stand it. It’s that I’m straddling the fence and I find it comfortable enough to step down on either side as I feel like. I actually happen to agree and disagree with both sides at the same time. The traditionalists can be too focused on dice, while the indie gamers don’t focus on them enough. It depends. And so far I’m happy with being friends with everyone.

Well… mostly.

Friday

I started off from Trondheim on too little sleep and made my way across half the country to Torp airport. There I had to wait for an hour longer to take the train in to Holmestrand. Happily I made contact with the mother ship and got picked up by the space shuttle Tomas as the train station, who happily told me about the exciting things he had done that day. Nice! And I didn’t have to walk.

When I arrived I made a short round of greetings and sat down with Håkon and Michael for a sandwich and some chocolate, not feeling up tp playing just yet. I always do this, I find – arrive at a con full of games just to sit down and faff about. I think that might be because I love the people more than the games, but you never know.

Saturday

I hardly slept at all so when I woke up at half past eight I was knackered. Still, I needed to eat so I went down and grabbed some grub before getting ready for the first round of activities.

Football and role-playing games (Michael)

This presentation was half way lost on me not only because I find football one of the most intrusive boring things in the world, but also because I was so bloody tired. I did enjoy the tongue-in-cheek comparisons, but I think I was too tired to make my amusement very obvious.

8d6: 20

Testing a new science fiction game (Jens)

First of all I have to express how incredibly brave it is to come to this kind of con after only a year of gaming experience, to present an entirely new game sketch to us more or less seasoned veterans. Kudos for that.

The game itself came off to me as pretty mainstream with elements of manga/anime (I think the character portraits on the ready made characters contributed a little to that). The system was more or less standardized classical/traditional but with some quirks I liked – for instance, it wasn’t merely a «skill+stat» system, but rather a «stat makes your skill slightly better» system – which is more interesting. The setting, however, didn’t feel new – it felt like Mass Effect, 3:16, and a little bit Warhammer 40k. I felt a little fooled by the promise of post-apocalypse when in fact most of the tropes associated with post-apocalypse were absent – the world had moved on from the «end times» into «beyond the end times and into new times» which is completely fine, btw, but don’t call it post-apocalyptic. I think I also said as much.

All in all I don’t think our few hours of fumbling about (while being extremely exhausted from the previous night) did the game much justice. I think the game could really shine as a campaign, or as a very sharply focused one-shot… but sad to say, it didn’t quite work in the sense that we played it. But – that’s the thing about new and undeveloped games. They need to be tested, they need to be critisized, and they need to be encouraged. I hope Jens will take my critisizm and move from here with the intention to finish the game some day.

8d6: 26

Dinner making (not a game)

After sci-fi I went and got dinner going – tacos for everyone! As «head taco chef» I felt the lack of sleep weighing me down, but since I got some excellent and sexy kitchen assistants, I got to take a 20-minute nap before coming back to chop veggies.

It has to be said that while I was chopping, lots of grown men wearing name tags with female names on them were faffing about the living room/kitchen area conspiring in very feminine ways to take over something. That was my view on the playing of Dallas – the RPG (yes, from the TV series!). Especially memorable is Torgrim petting his little toy dog while peering shiftily over the rim of his glasses, and Jens squeeing with teenaged glee. Both played girls.

Blackout Poetry (Karina)

Then, in the midst of tomatoes and cucumbers, I got to play Blackout Poetry with Karina, Xin, and Erlend, which was not a game so much as a poetry exercise. We ripped out newspaper articles and blacked out the words we didn’t want to use. The rest would become a poem. Sadly I left mine at Matthijs’s house, but I have a picture of me holding it up (you can’t see the words though) courtesy of Xin. A lovely picture, albeit grainy! iPhones are not that good cameras.

I was nearly blacked out myself at this time.

8d6: 40

Mystics, Pirates and Skyships. Oh my! – Swashbucklers of the 7 Skies (Olav)

After dinner I sat down to fulfill mine and Michael’s great three-month plan: to save the virgin! This, we thought, would be the right game to do that in. Of course we would break the traditional gender patterns and have my female fire witch pirate (yes, you can heap that many tropes on top of each other, apparently) save his male aristocrat bureaucrat swordsman married to another man. And these were just the character outlines – we hadn’t started gaming yet!

Of course we spent the first two-thirds of the game flirting in character and having conversations heavily loaded with innuendo. I was, as usual, a little shy because I get like that when playing games where I’m not feeling confident about the rules. It makes me hesitant to take charge of my character’s actions simply because I don’t wish to be punished for it later by making choices that won’t go with the rules system or the premise for the game.

We did some whacky fun adventuring as a group, but at the end it turned into more of a pissing contest between two players over «The Great Thingamajig» which in the end was pretty boring for me, playing a girl of action. I think I encountered more blocking of play in those last 30 minutes than in most other games I’ve played, but I also just think that’s «beginner’s sickness» for a group not entirely familiar with the game.

All in all I loved the premise and  would like to try the game again at some point. Maybe Arcon, or summer?

8d6: 37

HolmCon by night (not a game)

After everything else was finished, Tomas started a round of very dark Fabula, to which I only bore witness as an eavesdropper. Though you don’t really have to drop many eaves when Tomas gets his outdoors voice on. (It even woke me up at one time after bed, but hey, it is a con – I shouldn’t expect to sleep a lot.)

Me and Torgrim huddled in the sofa with my laptop to create a good old-fashioned traditional Star Wars character; an ex-con who had retired to become a sushi chef but got pulled back into the interplanetary power play by a Force Prophet. We spent a lot of time making him as kick ass as possible, before joining Håkon, Xin, and OP in the library for some light late-night chit-chat.

Sunday

I got up after a surprisingly restful night to grab a few slices of bread and get my stuff ready for takeoff in the early afternoon. I even took the bedspread off and packed everything. The late-night Fabula players looked like they had just had sex, they had such a good time the night before. Creepifying! But also nice.

At breakfast we were all asked to speak one sentence about why role-playing is art. I said «because you can do it in a museum». I was by far the cleverest (I think), but I don’t really agree with the statement. I think role-playing can be art, but so can a urinal or a jar of poo. Is this really what we aim to juxtapose ourselves to?

World building workshop (me!)

For not having pre-planned this activity at all, I think it went pretty well. Since I got an odd number of participants, I opted to join in to make three teams of two. Participants: OP, Håkon, Jens, Wilhelm, Ken, and me.

We started off by using a sheet of paper and writing five things we would like to see in a setting, and five things we would hate. I called it the «Hot or Not» lists (very teen magazine of me) and we shared the lists around the table. Then we divided into pairs by drawing blind from the stack of lists, and I teamed up with OP, Ken with Håkon, and Jens with Wilhelm.

The pairs then used different methods of building a world. Our group just looked at the Hots or Nots and crossed out those we didn’t agree on, focusing on those we did. We made a thought map and drew lines. It looked like this:

We are geniuses!

In fact, we were so satisfied with ourselves we decided to make something of it. So we are.

Ken and Håkon made a dimension-travelling game where a submarine full of atomic weapons and Russians would enter a wormhole under the polar icecap and emerge on an Earth-like planet with sentient vegetation. Exciting! Jens and Wilhelm sketched out a diesel punk anime world in which the planet rotated so slowly, one side would always be scorched by the sun. With dragons! Also exciting!

So I was well chuffed.

8d6: 46

Daughters of Verona (Wilhelm)

Since it turned out we had some time left, a group of us decided to have the «weird Swede» do another run of his game from Friday night. We played it with a bit too many players, which made it challenging to get a word in edgewise for the more shy among us, butit worked out fine eventually.

The premise of the game is to play a Shakespearesque comedy where all you have to go on are character names/portraits (on cards), a character map (who in relation to who), and a list of «absolute truths» about this play, The Daughters of Verona. I started out playing one of the «blockers» (antagonists), and I particularly enjoyed the rules and tropes that I recognised from acting classes and Commedia dell’arte. Underway we could exchange cards with one another and the confusion added to the comedy. Sadly, since we were too many and also new to the game, we forgot to keep a thread running and deviated a lot from any consistency the plot would have had.

Never the less, I was very excited about this – maybe even more so than I was when I playtested Love in the Time of Seið a few years back. Somehow they remind me of each other, though they’re not really very similar.

8d6: 44

After this I got a ride to Oslo with Erling, also in the car were Torgrim, OP, and Magnus (whom I’d hardly talked to at all at the con, barring a welcome hug when I arrived – which makes me sad, because all the times I’ve played with Magnus I’ve had an awesome time).

People to thank:

  • Matthijs, for putting up – and putting up with – 20 insane nerds in his home, no less. Gods, you’re awesome, man.
  • Torgrim, for being the only other traditionalist present (I think?).
  • Jens, for sharing his new game.
  • OP, for being an awesome partner in world building.
  • Ken, Michael, Andreas (and an apology if I forgot anyone else pitching in) – for being my kitchen crew.
  • Erlend and Karina, for being so gorram positive and happy all the time.
  • Michael again, for being my man-sel in distress.
  • Tomas, for the pick up at the station and Erling, for the ride to Oslo.
  • And everyone else, for making the con a better place.

Less good stuff:

  • I couldn’t sleep much the first night. No one’s fault, just bad luck.
  • Who peed on the bathroom floor all the time?
  • A ton of dried beans in water that no one ended up using, I think.
  • Stop leaving the bread on the counter – it dries up!
  • I didn’t get to play with Matthijs or Magnus. Boo!
  • Missed: Dina, Anders, Lasse, Håken, Øyvind, Skjalg, Martin, Aleksander… and I want to see Rune, Jimi, Kaare, and Kjetil there at some point too. Come ooonnnnn you guyyyysssss!

Kom over en kul test som er laget for å bestemme stats, klasser, og rase på deg slik du ville fremstått i D&D. Artig! Jeg er åpenbart ikke spesielt snill…

Chaotic Neutral Human Bard (4th Level)

Ability Scores:
Strength- 12
Dexterity- 12
Constitution- 10
Intelligence- 17
Wisdom- 14
Charisma- 12

Alignment:
Chaotic Neutral- A chaotic neutral character follows his whims. He is an individualist first and last. He values his own liberty but doesn’t strive to protect others’ freedom. He avoids authority, resents restrictions, and challenges traditions. A chaotic neutral character does not intentionally disrupt organizations as part of a campaign of anarchy. To do so, he would have to be motivated either by good (and a desire to liberate others) or evil (and a desire to make those different from himself suffer). A chaotic neutral character may be unpredictable, but his behavior is not totally random. He is not as likely to jump off a bridge as to cross it. Chaotic neutral is the best alignment you can be because it represents true freedom from both society’s restrictions and a do-gooder’s zeal. However, chaotic neutral can be a dangerous alignment when it seeks to eliminate all authority, harmony, and order in society.

Race:
Humans are the most adaptable of the common races. Short generations and a penchant for migration and conquest have made them physically diverse as well. Humans are often unorthodox in their dress, sporting unusual hairstyles, fanciful clothes, tattoos, and the like.

Class:
Bards- Bards often serve as negotiators, messengers, scouts, and spies. They love to accompany heroes (and villains) to witness heroic (or villainous) deeds firsthand, since a bard who can tell a story from personal experience earns renown among his fellows. A bard casts arcane spells without any advance preparation, much like a sorcerer. Bards also share some specialized skills with rogues, and their knowledge of item lore is nearly unmatched. A high Charisma score allows a bard to cast high-level spells.

Jeg beklager dypt og inderlig at dere ikke har fått mer tilbakemelding fra meg. Jeg har vel egentlig ikke hatt et spesielt produktivt år, og har egentlig bare nettopp begynt å tenke på å ta fatt på spillskaping igjen. Illustrasjoner må nok likevel dessverre vente til jeg har fått et bedre grep om mitt eget arbeid, og ikke lurer dere til å gjøre noe som ikke fører frem.

Until then!

*up, up and awayyyy*