This review will be entirely in English except for when I feel like deviating from that. 😉 This is so that wonderful foreigners Karina Graj, Li Xin, and Wilhelm Person (the self-titled «Weird Swede») can understand everything.

My more traditionally oriented role-playing friends have asked me: Why do I attend HolmCon when most of the time, I can’t stand the «hippie» indie scene?

To be fair, it’s not that I can’t stand it. It’s that I’m straddling the fence and I find it comfortable enough to step down on either side as I feel like. I actually happen to agree and disagree with both sides at the same time. The traditionalists can be too focused on dice, while the indie gamers don’t focus on them enough. It depends. And so far I’m happy with being friends with everyone.

Well… mostly.


I started off from Trondheim on too little sleep and made my way across half the country to Torp airport. There I had to wait for an hour longer to take the train in to Holmestrand. Happily I made contact with the mother ship and got picked up by the space shuttle Tomas as the train station, who happily told me about the exciting things he had done that day. Nice! And I didn’t have to walk.

When I arrived I made a short round of greetings and sat down with Håkon and Michael for a sandwich and some chocolate, not feeling up tp playing just yet. I always do this, I find – arrive at a con full of games just to sit down and faff about. I think that might be because I love the people more than the games, but you never know.


I hardly slept at all so when I woke up at half past eight I was knackered. Still, I needed to eat so I went down and grabbed some grub before getting ready for the first round of activities.

Football and role-playing games (Michael)

This presentation was half way lost on me not only because I find football one of the most intrusive boring things in the world, but also because I was so bloody tired. I did enjoy the tongue-in-cheek comparisons, but I think I was too tired to make my amusement very obvious.

8d6: 20

Testing a new science fiction game (Jens)

First of all I have to express how incredibly brave it is to come to this kind of con after only a year of gaming experience, to present an entirely new game sketch to us more or less seasoned veterans. Kudos for that.

The game itself came off to me as pretty mainstream with elements of manga/anime (I think the character portraits on the ready made characters contributed a little to that). The system was more or less standardized classical/traditional but with some quirks I liked – for instance, it wasn’t merely a «skill+stat» system, but rather a «stat makes your skill slightly better» system – which is more interesting. The setting, however, didn’t feel new – it felt like Mass Effect, 3:16, and a little bit Warhammer 40k. I felt a little fooled by the promise of post-apocalypse when in fact most of the tropes associated with post-apocalypse were absent – the world had moved on from the «end times» into «beyond the end times and into new times» which is completely fine, btw, but don’t call it post-apocalyptic. I think I also said as much.

All in all I don’t think our few hours of fumbling about (while being extremely exhausted from the previous night) did the game much justice. I think the game could really shine as a campaign, or as a very sharply focused one-shot… but sad to say, it didn’t quite work in the sense that we played it. But – that’s the thing about new and undeveloped games. They need to be tested, they need to be critisized, and they need to be encouraged. I hope Jens will take my critisizm and move from here with the intention to finish the game some day.

8d6: 26

Dinner making (not a game)

After sci-fi I went and got dinner going – tacos for everyone! As «head taco chef» I felt the lack of sleep weighing me down, but since I got some excellent and sexy kitchen assistants, I got to take a 20-minute nap before coming back to chop veggies.

It has to be said that while I was chopping, lots of grown men wearing name tags with female names on them were faffing about the living room/kitchen area conspiring in very feminine ways to take over something. That was my view on the playing of Dallas – the RPG (yes, from the TV series!). Especially memorable is Torgrim petting his little toy dog while peering shiftily over the rim of his glasses, and Jens squeeing with teenaged glee. Both played girls.

Blackout Poetry (Karina)

Then, in the midst of tomatoes and cucumbers, I got to play Blackout Poetry with Karina, Xin, and Erlend, which was not a game so much as a poetry exercise. We ripped out newspaper articles and blacked out the words we didn’t want to use. The rest would become a poem. Sadly I left mine at Matthijs’s house, but I have a picture of me holding it up (you can’t see the words though) courtesy of Xin. A lovely picture, albeit grainy! iPhones are not that good cameras.

I was nearly blacked out myself at this time.

8d6: 40

Mystics, Pirates and Skyships. Oh my! – Swashbucklers of the 7 Skies (Olav)

After dinner I sat down to fulfill mine and Michael’s great three-month plan: to save the virgin! This, we thought, would be the right game to do that in. Of course we would break the traditional gender patterns and have my female fire witch pirate (yes, you can heap that many tropes on top of each other, apparently) save his male aristocrat bureaucrat swordsman married to another man. And these were just the character outlines – we hadn’t started gaming yet!

Of course we spent the first two-thirds of the game flirting in character and having conversations heavily loaded with innuendo. I was, as usual, a little shy because I get like that when playing games where I’m not feeling confident about the rules. It makes me hesitant to take charge of my character’s actions simply because I don’t wish to be punished for it later by making choices that won’t go with the rules system or the premise for the game.

We did some whacky fun adventuring as a group, but at the end it turned into more of a pissing contest between two players over «The Great Thingamajig» which in the end was pretty boring for me, playing a girl of action. I think I encountered more blocking of play in those last 30 minutes than in most other games I’ve played, but I also just think that’s «beginner’s sickness» for a group not entirely familiar with the game.

All in all I loved the premise and  would like to try the game again at some point. Maybe Arcon, or summer?

8d6: 37

HolmCon by night (not a game)

After everything else was finished, Tomas started a round of very dark Fabula, to which I only bore witness as an eavesdropper. Though you don’t really have to drop many eaves when Tomas gets his outdoors voice on. (It even woke me up at one time after bed, but hey, it is a con – I shouldn’t expect to sleep a lot.)

Me and Torgrim huddled in the sofa with my laptop to create a good old-fashioned traditional Star Wars character; an ex-con who had retired to become a sushi chef but got pulled back into the interplanetary power play by a Force Prophet. We spent a lot of time making him as kick ass as possible, before joining Håkon, Xin, and OP in the library for some light late-night chit-chat.


I got up after a surprisingly restful night to grab a few slices of bread and get my stuff ready for takeoff in the early afternoon. I even took the bedspread off and packed everything. The late-night Fabula players looked like they had just had sex, they had such a good time the night before. Creepifying! But also nice.

At breakfast we were all asked to speak one sentence about why role-playing is art. I said «because you can do it in a museum». I was by far the cleverest (I think), but I don’t really agree with the statement. I think role-playing can be art, but so can a urinal or a jar of poo. Is this really what we aim to juxtapose ourselves to?

World building workshop (me!)

For not having pre-planned this activity at all, I think it went pretty well. Since I got an odd number of participants, I opted to join in to make three teams of two. Participants: OP, Håkon, Jens, Wilhelm, Ken, and me.

We started off by using a sheet of paper and writing five things we would like to see in a setting, and five things we would hate. I called it the «Hot or Not» lists (very teen magazine of me) and we shared the lists around the table. Then we divided into pairs by drawing blind from the stack of lists, and I teamed up with OP, Ken with Håkon, and Jens with Wilhelm.

The pairs then used different methods of building a world. Our group just looked at the Hots or Nots and crossed out those we didn’t agree on, focusing on those we did. We made a thought map and drew lines. It looked like this:

We are geniuses!

In fact, we were so satisfied with ourselves we decided to make something of it. So we are.

Ken and Håkon made a dimension-travelling game where a submarine full of atomic weapons and Russians would enter a wormhole under the polar icecap and emerge on an Earth-like planet with sentient vegetation. Exciting! Jens and Wilhelm sketched out a diesel punk anime world in which the planet rotated so slowly, one side would always be scorched by the sun. With dragons! Also exciting!

So I was well chuffed.

8d6: 46

Daughters of Verona (Wilhelm)

Since it turned out we had some time left, a group of us decided to have the «weird Swede» do another run of his game from Friday night. We played it with a bit too many players, which made it challenging to get a word in edgewise for the more shy among us, butit worked out fine eventually.

The premise of the game is to play a Shakespearesque comedy where all you have to go on are character names/portraits (on cards), a character map (who in relation to who), and a list of «absolute truths» about this play, The Daughters of Verona. I started out playing one of the «blockers» (antagonists), and I particularly enjoyed the rules and tropes that I recognised from acting classes and Commedia dell’arte. Underway we could exchange cards with one another and the confusion added to the comedy. Sadly, since we were too many and also new to the game, we forgot to keep a thread running and deviated a lot from any consistency the plot would have had.

Never the less, I was very excited about this – maybe even more so than I was when I playtested Love in the Time of Seið a few years back. Somehow they remind me of each other, though they’re not really very similar.

8d6: 44

After this I got a ride to Oslo with Erling, also in the car were Torgrim, OP, and Magnus (whom I’d hardly talked to at all at the con, barring a welcome hug when I arrived – which makes me sad, because all the times I’ve played with Magnus I’ve had an awesome time).

People to thank:

  • Matthijs, for putting up – and putting up with – 20 insane nerds in his home, no less. Gods, you’re awesome, man.
  • Torgrim, for being the only other traditionalist present (I think?).
  • Jens, for sharing his new game.
  • OP, for being an awesome partner in world building.
  • Ken, Michael, Andreas (and an apology if I forgot anyone else pitching in) – for being my kitchen crew.
  • Erlend and Karina, for being so gorram positive and happy all the time.
  • Michael again, for being my man-sel in distress.
  • Tomas, for the pick up at the station and Erling, for the ride to Oslo.
  • And everyone else, for making the con a better place.

Less good stuff:

  • I couldn’t sleep much the first night. No one’s fault, just bad luck.
  • Who peed on the bathroom floor all the time?
  • A ton of dried beans in water that no one ended up using, I think.
  • Stop leaving the bread on the counter – it dries up!
  • I didn’t get to play with Matthijs or Magnus. Boo!
  • Missed: Dina, Anders, Lasse, Håken, Øyvind, Skjalg, Martin, Aleksander… and I want to see Rune, Jimi, Kaare, and Kjetil there at some point too. Come ooonnnnn you guyyyysssss!

Startskuddet for årets utgave av Rollespill.nets Intensive SpillskaperKonkurranse har gått, og det er om å gjøre å skrive et spill før neste søndag (ikke førstkommende). Nytt av året er utfordringer gitt av deltakerne til hverandre, og at konkurransen i år ikke er anonym. Vi diskuterer også vår egen progresjon og idémyldring på forum. Her er mine utkast, for de som er interesserte i det.

Jeg har oppdaget at når jeg skriver spill for R.I.S.K. så har jeg en tendens til å avvike fra det jeg vanligvis liker ved et spill: jeg smalner inn konseptet så spillet handler om én ting, jeg forkaster tradisjonell terningbruk, og minimerer antall stats/regler. I hovedsak tenker jeg alltid først og fremst setting, setting, setting… men i R.I.S.K. havner nesten alltid teaterbakgrunnen min oppi prosjektet på et vis. Da er det enten dramaturgi eller narratologi, eller begge deler, som trenger seg på så eg knapt kan andast.

Det forrige spillet jeg skrev ferdig var R.I.S.K.-spillet I min skygge, så på en måte kan jeg jo takke konkurransen for at jeg får noe gjort. Samtidig så er det jo ikke slike spill jeg ønsker aller mest å spille. Det er litt merkelig, det der.

Som de fleste har fått med seg som følger med på mitt spill-virke, så spilleder jeg Pathfinder med megen møye og stor glede annenhver uke. Som et av mine bedre hjelpemidler har jeg Pathfinder OCG, som er en side der det meste av innholdet i bøkene er samlet i en søkbar wiki. Genialt, ikke sant?

Så kommer kinksene. WotC har selvsagt beholdt alle rettigheter til de gamle kampanjesettingene til D&D, hvilket gjør at man kun har flavour-materiale å gå etter om man konverterer en gammel setting til Pathfinder. Reglene vil jo ikke lenger være de samme. Paizo, som gir ut Pathfinder, har kommet unna med en god del konverteringer ved å kalle dem ved et annet navn (for eksempel genasiene fra FR, som har blitt til de fire rasene Ifrit, Oread, Sylph, og Undine).

Det som mangler nå er noen alternative raser som springer ut fra de gamle settingene, slik som FR-settingen. FR hadde ikke mindre enn tre typer dverger (fire om du telte med Duergar), tre typer halfling, ikke mindre enn fem typer alver (seks med drow), og minst to typer gnom. Fremover har jeg tenkt å prøve å legge ut mine egne konverteringer av disse typene, til glede for nye brukere. Og meg selv.

Disclaimer: Dette innholdet er ikke ment for publikasjon med den hensikt å tjene penger. Det er ment som en ressurs man kan bruke privat.

Først ut:

Wild elf

Disse alvene er mindre intellektuelle og mer instinktuelle enn vanlige alver. De er tøffere og mer vant til et liv i utemmet villmark. Vanlige regioner for disse alvene er Chondalwood, Methwood, Forest of Amtar, Misty Vale, Chessenta, Chult og The Shaar.

Endringer: +2 Dex, -2 Int, +2 Wis erstatter vanlige justeringer for alver. Alle andre regler for alver som rase gjelder som i core-materialet.

Første helga i september deltok jeg på laiven The Lusty Pig arrangert av gruppa Moonshine Rock; Tore Svanemsli, Jean Caquet, og Kristin Midthjell. Laiven ble avholdt på Verdalen, og varte fra fredag kveld til lørdag kveld.

Da jeg først meldte meg på var det med den oppfatning at laiven var en «tøyselaiv» (unnskyld, arrangører), altså en litt dårlig gjennomtenkt, vitsete og parodierende laivfabrikk-laiv som var til for å prøve noe uprøvd. Aller mest grunnet tittelen, egentlig. Men etter hvert som jeg leste på beskrivelsene og begynte å planlegge å faktisk delta (les: betalte avgiften), ble jeg mer og mer mistenksom: kunne det altså hende at denne laiven var mer seriøs enn den så ut til?


Siden jeg hadde bagatellisert laiven så lenge, begynte jeg å få panikk da det nærmet seg. Rollen – eller den korte versjonen – var i posten, og den så ut til å være en helvetes bøsing. Hvordan i all verden skulle jeg kunne spille tøff cowboyjævel? Jeg hadde for så vidt en hatt jeg hadde kjøpt i Vegas i sommer, men jeg hadde jo faen ikke verken kostyme eller et kompatibelt skytejern! Føkk! Løsningen kom dalende som en reddende engel av laivveteran Tom Eikrem, som med glede delte ut en Peacemaker-startpistol, blankskudd, og kaffe da jeg kom innom fredagen før. Resten ble unnagjort to dager før laiven da jeg panisk gikk til innkjøp av gensere og rutete skjorte på H&M.

Settinga til laiven var «vill vest» med horehus, svovelpredikant, flatfyll, neveslagsmål, indianere, ettersøktplakater, seriemordere, krigsveteraner, og lovens lange (og korte) arm. Jeg skal gå mer inn på hva som funka og ikke av dette litt senere. Laiven var satt til 1874 i Colorado, hvor en merkelig mengde mennesker hadde kongregert omkring en saloon/horehus ved navnet The Lusty Pig. Spillet foregikk på engelsk.

Jeg spilte rollen Evanjeline LeFevre, også kjent som «Le Limier», eller «blodhunden». Evanjeline var en no-nonsense dame på noenogtredve som hadde vokst opp «South of the Bayou» i Louisiana. Hun var Cajun og snakked dermed med en viss fransk snert og et utvalg merkelige gloser som jeg hadde funnet på internett og pugga på toget. Det eneste lytteeksempelet jeg hadde var René i første sesong av True Blood, så pratinga mi hørtes mildt sagt noe pussig ut, og jeg måtte gjenta meg selv ganske ofte fordi folk ikke skjønte hva jeg sa.

Evanjeline var kledd som en breial kar til tross for at hun delte min fysikk (1,57 på sokkelesten og litt under 70 kilo som er mest mage og barm) med jeans og rutete skjorte, lang frakk, og kortklipt hår. Hun var skarpskytter, menneskejeger, og US Marshall, men det siste var det ikke så mange som visste om. I rollen sto det også at broren hennes hadde blitt drept av en alligator da de var små, og at hun hadde jaktet ned nøyaktig den samme alligatoren i etterkant og drept den. Der startet karrieren, lizm. Hun var rett og slett en liten, barmfager, Cajun-pratende Crocodile Dundee, og jeg hadde det helvetes gøy med å spille henne. Hun var rett og slett perfekt for meg. Tusen takk til Jean som insisterte på at jeg skulle være nest tøffest etter Morgan Kane.

Rollene jeg spilte mest sammen med var Ole Fredriks pinkertondetektiv Rufus van Meeter og hans hangaround Mai Jones, spilt av Pamela Chui, en kinesisk tjenestepike som hadde rømt fra noen som ville selge henne. Vi var på laivstedet fordi vi skulle lete etter en seriemorder som likte å sage hodene av kvinner og sy igjen munnen på dem. Det hele hadde begynt i New York, da man fant rikmannen Mountbatten død i sitt hjem, hans ene datter mutilert på beskrevet vis, og den andre datteren forsvunnet. Et spor av døde kvinner ledet så denne pinkertondetektiven til Colorado, hvor han søkte blodhundens hjelp til å finne ut mer.

Selvsagt er noe av det første som skjer på lørdag morgen av laiven at man finner en annen rikmannsdatter drept, med munnen sydd igjen. It’s all in a day’s work.

Noe av laivens store styrke var rett og slett de spennende rollene. Jeg tror knapt jeg så en eneste rolle jeg mener det ville vært kjedelig å spille. Man hadde den incestuøse presten og hans søster, den brautende vertshuseieren, hora med psykose, de to horene som i hemmelighet hadde myrdet noen, den tilbakestående vertshusgutten, ettersøkte kriminelle, løsaktige ranere, bordellinspektører fra Kansas, misogynistiske jernbanefolk, en engelsk lord, en kvinne på jakt etter sin fars morder (a la True Grit), en altseende/althørende croupier, indianere, sirkusartister, gullgravere, krigsveteraner med urent mel i posen, og krigsveteraner med rent mel i posen. De eneste som sleit litt (hørte jeg i etterkant) var de to bankranerne, som – viste det seg – ikke var mistenkelige nok til at noen gadd å bry seg med dem. Synd! For det kunne blitt noe å ta fatt i det også.

Noe som fort kunne blitt laivens store svakhet var alle førstegangslaiverne. Au contraire! Førstisene gjorde at man slapp den typecastinga som gjerne skjer når alle de samme menneskene deltar på alle laivene, og de hadde i tillegg fordelen å ikke ha laivet ræva av seg før og dermed kunne laiven være en ny og spennende opplevelse. De fleste jeg snakket med etterpå var fulle av entusiasme og begeistring. De nye ansiktene gjorde også at vi som er gammel-laivere kunne oppleve laiven som ny og forfriskende. Jeg håper likevel at disse ansiktene skal bli «gamle» ansikter etter hvert. Jeg vil gjerne se dem igjen – og igjen, og igjen.

Jeg tror kanskje jeg vil si at laivens store svakhet var at det bare var ett toalett, og at det ikke var innlagt vann eller en brønn på stedet. Og kanskje at maten av og til var litt for sent ute, og porsjonene (for enkelte store karer) for små. Dette med maten har dog sin naturlige forklaring, og havner i kategorien «sånt som skjer». Jeg hadde med havrekjeks og epler, og overlevde lenge på det. Det skal litt til å gidde å stå på kjøkkenet i 24 timer i døgnet på et sted uten innlagt vann, altså. All ære.

Den tidligere nevnte startpistolen jeg lånte, fikk jeg avfyrt tre ganger. Begge gangene var mot den arresterte incestpresten som trakk minigønner’n sin ut av bibelen for å «go down fighting». Resten av laiven gikk jeg mest og strøk den kjærlig over skjeftet. Det å gå med en pistol på seg gjør noe med måten man går og står på, og så lenge jeg hadde denn, visste jeg at rollen min var nær sagt uovervinnelig. Det gjorde veldig mye for måten jeg spilte på – hadde jeg ikke hatt det «sikkerhetsnettet» tror jeg at jeg hadde fått mye mindre ut av laiven med akkurat den rollen.

I løpet av laiven var det flere indianerritualer, seremonier, og en eksorsisme til slutt. Jeg er fornøyd med at disse ikke hadde noen effekt i spillet annet enn som det de ville vært i virkeligheten – overtro med en suggererende effekt. Laiven var ofte parodisk og overdreven, men aldri overnaturlig. Det var igrunn helt OK.

Alt i alt er dette en av de aller beste laivene jeg noen gang har vært på. Jeg fikk være tøff, jeg hadde masse å gjøre, og laiven var kort nok til at jeg ikke rakk å tenke ut av rolle og dermed heller ikke hadde behov for det. Dette er den første laiven jeg har vært på hvor jeg kun har vært off av ren nødvendighet. Godt jobba!

Gode opplevelser:

  • Samspillet med Ole Fredrik. Tusen takk igjen, det var en knallaiv og et bra samarbeid. Du var formell, jeg var – mildt sagt – uformell.
  • De nedlatende kommentarene om kvinner fra Dagur og Ax – jeg skulle ønske jeg hadde banka opp en av dere!
  • Kostymene, spesielt horene sine kostymer. Superkule!
  • Ækkelpræst!
  • Flere stand-offs med Olav og skuling på Martin. Det er tøft med skuling.
  • Maten var god.
  • Bra logistikk! Oppvaskmiddel ved bekken, alltid nok dopapir, relativt i tide med mat/kaffe, etc.
  • Intens betroelse fra Joseph Lloyd om hvem han egentlig var, og en bønn om at jeg skulle la ham fullføre hevntoktet sitt før jeg jaget ham ned.
  • Avtalen med Wright (Olav) der vi skulle hjelpe ham til å bli en ærlig mann mot at han kom over på vår side mot Vinnie (Martin).
  • Småprating med Mai, med bordellinspektørene, med croupieren, og med bibeldamene. Kos.
  • Hatten min! Det ble til slutt en slags nakenfølelse hver gang jeg tok den av utendørs, men føltes naturlig å ta den av ved bordet.

Mindre gode opplevelser:

  • En av spillerne ble for full til å klare å fullføre (no pun intended) et plott som han delte med flere andre, og dermed endte opp med å ødelegge.
  • Liggeunderlaget mitt blåste seg ikke skikkelig opp, så jeg lå veldig vondt og sov veldig dårlig.
  • For uregelmessig tilgang på drikkevann. Det gikk tomt og så måtte man hente. Jeg var alt for dehydrert, og burde selvsagt passa på å hente vann da det var tilgjengelig, men da var jeg som regel og sprang rundt i skogen og fikk barnåler i trusa.
  • Indianerne var en smule for happyhappy peace and cookies. Altså, ikke spillerne, men rollene og deres funksjon i spillet. Det eneste unntaket var jo den knivstikkende liksomhora som drepte Mr. Squire. Jeg ville faktisk foretrukket det dersom det var noe konflikt å hente der – f.eks. at indianerne kunne kalt på en stamme med indianer-sis, eller noe lignende.
  • Litt for tidlig «tid ut» – vi rakk ikke å konfrontere noen av skurkene skikkelig.

Quotable quotes:

Bordellinspektøren spør om ikke Evanjeline skal tilstå sine synder for presten. Hun svarer; «I kneel for no man.»

Wilhelmina: «Why are you dressed like a man?» Evanjeline: «I’m not dressed like a man, I’m dressed like me

Rufus: «I guess it’s time to bring out the badges.» Evanjeline: «We’re doing badges now?» *groans*

Vurdering etter Slemdal-modellen:

Roping: Det var noe roping og hojing innimellom. 3/5

Brenning: Det var bål på peisen og utenfor saloonen, og nede ved vannet. Likevel var det kaldt inne om natta, og man burde kanskje holdt bålet i gang. 4/5

Drekking: Det ble servert både sprit og pæddasprit, noe som gjør det både enklere og vanskeligere å spille skikkelig. Men det var nok drekking på enkelte! 4/5

Slåssing: Noen av spillerne slåss konstant (Ax og Dagur), og det ble jo noe knuffing og skyting i løpet av laiven. Det var likevel ALT for lite! 2/5

Skremming: Det var ikke så veldig skummelt på laiven. Det var de nevnte standoffs, og eksorsismen var stemningsfull. 2/5

I påskeferien hadde jeg besøk av noen gamle venner som har flyttet sørpå. Dette er gutter som i sin tid var med og introduserte meg til rollespill – fine, fine guttene. Vi tok Pathfindersystemet og lagde en spilling basert i Forgotten Realms, settingen vi spilte i filler og gjenoppfant den gangen vi var unge studenter som klarte å få av minst ei spilling i måneden.

Opplevelsen ga meg nuv til å gå tilbake til røttene. Pathfinder er kanskje et «nytt» system, men det er det nærmeste jeg kommer D&D slik jeg elsker det.

Jeg føler meg hjemme i Forgotten Realms. Akkurat som Star Wars sitt «expanded universe» inneholder det en god porsjon makkverk, men om man bare rører litt rundt og krydrer med sine egne ting, er det fremdeles en av de rikeste settingene jeg har vært borti.

Da får det bare være om det er d20, levelbasert, og ikke «progressivt nok». Det knuger fremdeles mitt hjerte med en +100 Grapple score. Eller CMB, som det heter nå.

Jeg er hjemme.

Jeg husker første gangen jeg spilte Fading Suns. Det var under 2nd edition, som er den siste utgitt til nå, og jeg var generelt fersk som rollespiller den gangen. Lurer på om det var i det herrens år … ja, det husker jeg ikke, men det kan ha vært så tidlig som i 2003. En av mine beste venner introduserte meg for spillet som senere skulle bli mitt yndlingsspill, kun utfordret av Unknown Armies.

Grunnen til at jeg mimrer over dette nå, er at i disse dager ferdigstilles utgivelsen av Fading Suns 3rd edition. Den presenteres på GenCon i år, og jeg oppdager at jeg ikke har vært så gira over en rollespillutgivelse på lenge.

Fading Suns forener sci-fi, space opera, og fantasy på en enestående måte. Spillets setting er sterkt påvirket av Frank Herberts Dune, og diegesen dreier seg om tre sosiale sirkler; adelen (de som styrer), presteskapet (de som ber), og laugene (teknologiens mestre). Disse sirklene opererer (med overlapninger) innenfor et intergalaktisk Imperium som stadig ekspanderer, og det finnes et lite utvalg av romvesener som i varierende grad har blitt underlagt menneskenes styre.

Spillet anbefales til de som ikke har prøvd det. Det beste med spillet er de mange mulighetene som ligger i settingen, fra å spille blodtørstig inkvisitor med flammekaster til å spille terraforming-mekaniker, arkeolog med røtter i mafiaen, synsk spion for keiserriket, eller dypt troende romskipspilot. Alt kan skje, fra shoot-outs til smugling til magi til demonbekjempelse til intriger. Det er en rik setting, men fremdeles med muligheter til å legge til elementer som gjør settingen unik for hver spillgruppe.

Jeg gleder meg som en liten unge.

Ikke så mye demoner, da, egentlig. Mest rom-marine.

Årets Hexcon gikk for meg slik den her pleid å gå de siste par årene: Jeg kan bare komme én dag, jeg drikker alt for mye kaffe på tom mage, og jeg kjører minst ett halvferdig scenario fra hukommelsen.

Det er tøft, det.

Ingvild Borgens modul i 3:16 – Carnage Amongst the Stars ble selvsagt en suksess. Ikke bare fordi Ingvild har skrevet et veldig godt og solid scenario med sidehenvisninger til boka (som er på størrelse med en pakke «tjukklefse», og dermed lett å få med seg omkring), men også fordi Rune, en av deltakerne, var så innstudert med reglene at jeg nesten slapp å gjøre noe selv. Dessverre var vi bare tre spillere, og jeg synes gjerne at scenariet hadde fortjent noen til.

Min egen Draug-modul gikk faktisk over all forventning. Supert var det kanskje ikke, siden det strengt tatt ikke var ferdigskrevet, men rollene ble fylt, og ting skjedde. Her hadde jeg kanskje uansett måttet winge scenariet litt selv om det hadde vært ferdig, for vi fikk relativt dårlig tid. Men det føltes bra, og jeg skal definitivt ferdigstille det så det kan kjøres på Arcon i 2011.

Det var forøvrig et skuffende lavt antall kjentfolk på Hexcon. Jeg tror nok ikke festivalen overlever som det den burde være, dersom folk ikke kommer fra flere steder. Litt trist er det jo at de lokale som jeg vanligvis spiller med aldri dukker opp, men jeg mistenker det er fordi de allerede spiller nok til vanlig, sammen med folk de kjenner fra før – de føler ikke at de trenger å dra på con for å gjøre det de liker.

Ellers er jeg fremdeles på en høy fordi RATS er ferdig. Jeg pusler med settingdelen ennå, men det er bare kos.

Dersom noen har lyst til å teste det, så bare kjør på – og fortell meg dersom dere lager noe nytt; en ny gruppering, en ny by, eller en ny religion. Det er god plass på wikien til mer settingmateriale, og i motsetning til Morgenfri er jeg mye mer åpen for direkte og uredigerte innspill til settingen i RATS.

Faktisk ville jeg satt stor pris på det om noen kunne tenke seg å prøve ut spillet et eller annet sted hvor jeg ikke kan blande meg inn, og deretter sende meg en spillrapport.

Da har jeg endelig ferdigstilt en spillbar versjon av RATS, spillet jeg har snakket ganske lenge om å gjøre ferdig. Settingmaterialet er ikke komplett, men jeg har likevel lansert en wiki for spillet, komplett med regelsystem.

Ta gjerne en titt.

In other news: Draug-modulen jeg skal kjøre på Hexcon i morgen er selvsagt ikke ferdigskrevet. Min vane tro er den dog ferdig i hodet mitt, og vil fortsatt bli kjørt.

Jeg har også blitt medlem av forumspillportalen Rondak’s Portal. Noe må man ha å gjøre når man ikke har tid til å løpe fra spilling til spilling lenger.

Jeg har begynt å spille Fable III – foreløpig er det god, gammeldags railroading slik vi kjenner fra Fable II, men i en endret setting. Det er ganske kult foreløpig. Men det var ikke derfor jeg bestemte meg for å skrive en post i dag.

I natt hadde jeg en drøm som bragte med seg en idé – en idé til en rollespillsetting (eller annen fiksjonssetting). Jeg innser nå at denne bloggen også kommer til å handle en del om andre fantastiske interesser enn spill fremover.


Jeg er ombord på et piratskip som seiler i luften. Ja, et faktisk 1600-talls seilskip, som seiler i luften. Uten hjelp fra ballonger eller noe annet logisk fjas. Ombord er det slik at kapteinen og alt hans mannskap er menn. Det finnes kvinner ombord, men de er kapteinens eiendom, og samtidig de eneste som kan styre skipet.

Kvinnene er i forskjellige aldre, alle med langt, brunt hår (eller hvitt for de som har begynt å dra på årene), og alle er kledd i hvite, sløraktige kjoler med lange bånd som vaier i vinden. Lederen deres er en eldre kvinne som ligner på Judy Dench. De styrer skipet ved å turne på en mengde trapeser som er hengt opp i et enormt rom i baugen på skipet, under dekk. Hver gang noen legger vekten sin på en trapes, trekkes det i en vaier som igjen trekker i et seil. Antallet runder og svinger man gjør med trapesen bestemmer hvor skarpe bevegelser skipet gjør. Kvinnene og trapesene er som et organisk urverk.

Det finner også en annen gruppe menn ombord på skipet. Eller, de ser utsom menn, men jeg er usikker på om de kanskje er en slags manne-lignende skapninger. De er kledd i brune og grå filler, turbaner og dype hetter – hele kroppen deres er dekt unntatt hender, bare føtter, og ansikt. Øynene deres har en svært klar blåfarge som gløder svakt under skyggen fra hetta. Disse skapningene kan snakke, og de er magiske skapninger. Dette blir forklart til meg av lederen for kvinnene.

De magiske skapningene/mennene kalles «hunder», og de kan bare få kraft fra å bli kjælt for av kvinner. Det er mulig at «hundene» er de som holder skipet flyvende, det er jeg ikke sikker på. Det som er sikkert er at hundene er kvinnenes slaver, bundet til skipet av en slags metafysisk kraft – de bruker sin magi til kvinnenes (og dermed ultimat sett kapteinens) fordel, mot at de blir kost med av sine eiere. Hver kvinne eier én «hund». Kvinnene må berøre «hundene» fysisk for at de skal kunne fylles av magisk kraft. Et lett klapp er svakere og gir mindre enn f.eks. et kyss, som er en av de mektigste berøringene disse kvinnene er villige til å gi. Jeg har en mistanke om at samleie ville gitt for mye makt, og kanskje latt en av «hundene» bryte hva enn slags metafysisk bånd det er som holder ham til skipet. De fleste «hundene» var føyelige og satte pris på berøringene de fikk, mens noen få var mer utfordrende; aggressive og motvillige.

I drømmen hadde kapteinen nettopp forsvunnet fra skipet. Lederen for kvinnene, og resten av det vanlige mannlige mannskapet ombord, var svært oppsatte på å finne ham igjen. Om han var kidnappet eller bare hadde forlatt skipet av andre grunner, var usikkert. Jeg var ombord som en slags gjest, så jeg var ikke med og styrte skipet, og jeg hadde ikke en egen «hund» (men fikk lov til å klappe den som tilhørte lederen). Jeg merket at alle ombord var usikre på meg fordi jeg brøt med deres tradisjonelle kjønnsrollemønster. Jeg var ikke eid av noen mann, men eide selv heller ikke noen «hund». For dem var det merkelig at kapteinen hadde et så godt forhold til meg (for det hadde han, uten at jeg husker hva det gikk ut på).

For meg var denne drømmeverdenen svært spennende, særlig visuelt. Skipet var utsmykket med ornamenter i messing og bygget i mørkt tre. Himmelen strakk seg evig omkring det, med hvite skyer her og der, og fugleflokker fulgte det i perioder. Rommene under dekk var luksuriøse. Alle menn i mannskapet var kledd som rike sjømenn, i flotte klær fra typisk 1600- og 1700-tall (men ikke uniformer, for de var tross alt pirater). Alle kvinnene opptrådte med verdighet og stolthet selv om de ble eid av en mann (at de ble eid betød forøvrig ikke automatisk at alle måtte ligge med eieren sin).

Jeg synes å fornemme at det fantes landfaste byer, men om de fløt rundt i luften som øyer eller om det faktisk fantes en planet under skipet et sted, er usikkert.

Alt i alt syntes jeg at dette var mat for sjel og kreativitet. Jeg aner ikke hvor drømmen oppsto i underbevisstheten og hvilke prosesser som forårsaket den, men det var en utrolig kul opplevelse, og jeg husker alt veldig godt fremdeles.

Hva får man om man krysser en dvergisk dørvakt, en halvorkisk tjuvradd, en låghalt gnom, en forfengelig sønn av en innkeeper, og en rømt adelsdame?

Da får man kveldens spilling av Pathfinder. Spillere: Tor, Jorg, Kulseth, AX, og meg. GM: Skjalg.

I Skjalg Kreutzers hjemmekokte verden (døpt «Coin» av oss fordi verden er flat og rund som en mynt), lever dverger, halvinger og gnomer i gettoer i byer som styres av alvisk adel og menneskelige kjøpmenn. Trollmenn av alle slag innrulleres i laug og kartlegges.

I denne settingen skal en halvalvkvinne i byen Agaban giftes bort av sin alviske far Grev Glorian, til en feit og grådig Marquis. Hun velger heller å stjele farens signetring, rømme fra rikdommen og oppsøke sin menneskehalvbror som bor like ved slummen. I slummen kan hun skjule seg, ved hjelp av brorens bekjentskaper.

Men for å få til det blir de nødt til å be om assistanse fra «kongen» over byens underverden – en gammel, skallet gnom (beskrevet som en kjempekort Ben Kingsley med rare ører) som mest sannsynlig vil selge den unge damen tilbake til familien sin for noen hundre gullstykker.

Samtidig har halvorken fått et ultimatum fra en byvakt som er ute etter å ta ham – skaff informasjon om smugling av våpen inn i slummen, og du skal få være i fred. Dvergen kjøpslår om skjebnen til sin krøpling av en bror, og må gjøre et skummelt oppdrag til gjengjeld. Den låghalte gnomen er i hemmelighet et orakel, og han følger tegn som ingen andre kan oppfatte…

Hvordan skal dette gå?

Følg med neste mandag for et nytt innlegg i kampanjedagboken min.