Første helga i september deltok jeg på laiven The Lusty Pig arrangert av gruppa Moonshine Rock; Tore Svanemsli, Jean Caquet, og Kristin Midthjell. Laiven ble avholdt på Verdalen, og varte fra fredag kveld til lørdag kveld.

Da jeg først meldte meg på var det med den oppfatning at laiven var en «tøyselaiv» (unnskyld, arrangører), altså en litt dårlig gjennomtenkt, vitsete og parodierende laivfabrikk-laiv som var til for å prøve noe uprøvd. Aller mest grunnet tittelen, egentlig. Men etter hvert som jeg leste på beskrivelsene og begynte å planlegge å faktisk delta (les: betalte avgiften), ble jeg mer og mer mistenksom: kunne det altså hende at denne laiven var mer seriøs enn den så ut til?

Joda.

Siden jeg hadde bagatellisert laiven så lenge, begynte jeg å få panikk da det nærmet seg. Rollen – eller den korte versjonen – var i posten, og den så ut til å være en helvetes bøsing. Hvordan i all verden skulle jeg kunne spille tøff cowboyjævel? Jeg hadde for så vidt en hatt jeg hadde kjøpt i Vegas i sommer, men jeg hadde jo faen ikke verken kostyme eller et kompatibelt skytejern! Føkk! Løsningen kom dalende som en reddende engel av laivveteran Tom Eikrem, som med glede delte ut en Peacemaker-startpistol, blankskudd, og kaffe da jeg kom innom fredagen før. Resten ble unnagjort to dager før laiven da jeg panisk gikk til innkjøp av gensere og rutete skjorte på H&M.

Settinga til laiven var «vill vest» med horehus, svovelpredikant, flatfyll, neveslagsmål, indianere, ettersøktplakater, seriemordere, krigsveteraner, og lovens lange (og korte) arm. Jeg skal gå mer inn på hva som funka og ikke av dette litt senere. Laiven var satt til 1874 i Colorado, hvor en merkelig mengde mennesker hadde kongregert omkring en saloon/horehus ved navnet The Lusty Pig. Spillet foregikk på engelsk.

Jeg spilte rollen Evanjeline LeFevre, også kjent som «Le Limier», eller «blodhunden». Evanjeline var en no-nonsense dame på noenogtredve som hadde vokst opp «South of the Bayou» i Louisiana. Hun var Cajun og snakked dermed med en viss fransk snert og et utvalg merkelige gloser som jeg hadde funnet på internett og pugga på toget. Det eneste lytteeksempelet jeg hadde var René i første sesong av True Blood, så pratinga mi hørtes mildt sagt noe pussig ut, og jeg måtte gjenta meg selv ganske ofte fordi folk ikke skjønte hva jeg sa.

Evanjeline var kledd som en breial kar til tross for at hun delte min fysikk (1,57 på sokkelesten og litt under 70 kilo som er mest mage og barm) med jeans og rutete skjorte, lang frakk, og kortklipt hår. Hun var skarpskytter, menneskejeger, og US Marshall, men det siste var det ikke så mange som visste om. I rollen sto det også at broren hennes hadde blitt drept av en alligator da de var små, og at hun hadde jaktet ned nøyaktig den samme alligatoren i etterkant og drept den. Der startet karrieren, lizm. Hun var rett og slett en liten, barmfager, Cajun-pratende Crocodile Dundee, og jeg hadde det helvetes gøy med å spille henne. Hun var rett og slett perfekt for meg. Tusen takk til Jean som insisterte på at jeg skulle være nest tøffest etter Morgan Kane.

Rollene jeg spilte mest sammen med var Ole Fredriks pinkertondetektiv Rufus van Meeter og hans hangaround Mai Jones, spilt av Pamela Chui, en kinesisk tjenestepike som hadde rømt fra noen som ville selge henne. Vi var på laivstedet fordi vi skulle lete etter en seriemorder som likte å sage hodene av kvinner og sy igjen munnen på dem. Det hele hadde begynt i New York, da man fant rikmannen Mountbatten død i sitt hjem, hans ene datter mutilert på beskrevet vis, og den andre datteren forsvunnet. Et spor av døde kvinner ledet så denne pinkertondetektiven til Colorado, hvor han søkte blodhundens hjelp til å finne ut mer.

Selvsagt er noe av det første som skjer på lørdag morgen av laiven at man finner en annen rikmannsdatter drept, med munnen sydd igjen. It’s all in a day’s work.

Noe av laivens store styrke var rett og slett de spennende rollene. Jeg tror knapt jeg så en eneste rolle jeg mener det ville vært kjedelig å spille. Man hadde den incestuøse presten og hans søster, den brautende vertshuseieren, hora med psykose, de to horene som i hemmelighet hadde myrdet noen, den tilbakestående vertshusgutten, ettersøkte kriminelle, løsaktige ranere, bordellinspektører fra Kansas, misogynistiske jernbanefolk, en engelsk lord, en kvinne på jakt etter sin fars morder (a la True Grit), en altseende/althørende croupier, indianere, sirkusartister, gullgravere, krigsveteraner med urent mel i posen, og krigsveteraner med rent mel i posen. De eneste som sleit litt (hørte jeg i etterkant) var de to bankranerne, som – viste det seg – ikke var mistenkelige nok til at noen gadd å bry seg med dem. Synd! For det kunne blitt noe å ta fatt i det også.

Noe som fort kunne blitt laivens store svakhet var alle førstegangslaiverne. Au contraire! Førstisene gjorde at man slapp den typecastinga som gjerne skjer når alle de samme menneskene deltar på alle laivene, og de hadde i tillegg fordelen å ikke ha laivet ræva av seg før og dermed kunne laiven være en ny og spennende opplevelse. De fleste jeg snakket med etterpå var fulle av entusiasme og begeistring. De nye ansiktene gjorde også at vi som er gammel-laivere kunne oppleve laiven som ny og forfriskende. Jeg håper likevel at disse ansiktene skal bli «gamle» ansikter etter hvert. Jeg vil gjerne se dem igjen – og igjen, og igjen.

Jeg tror kanskje jeg vil si at laivens store svakhet var at det bare var ett toalett, og at det ikke var innlagt vann eller en brønn på stedet. Og kanskje at maten av og til var litt for sent ute, og porsjonene (for enkelte store karer) for små. Dette med maten har dog sin naturlige forklaring, og havner i kategorien «sånt som skjer». Jeg hadde med havrekjeks og epler, og overlevde lenge på det. Det skal litt til å gidde å stå på kjøkkenet i 24 timer i døgnet på et sted uten innlagt vann, altså. All ære.

Den tidligere nevnte startpistolen jeg lånte, fikk jeg avfyrt tre ganger. Begge gangene var mot den arresterte incestpresten som trakk minigønner’n sin ut av bibelen for å «go down fighting». Resten av laiven gikk jeg mest og strøk den kjærlig over skjeftet. Det å gå med en pistol på seg gjør noe med måten man går og står på, og så lenge jeg hadde denn, visste jeg at rollen min var nær sagt uovervinnelig. Det gjorde veldig mye for måten jeg spilte på – hadde jeg ikke hatt det «sikkerhetsnettet» tror jeg at jeg hadde fått mye mindre ut av laiven med akkurat den rollen.

I løpet av laiven var det flere indianerritualer, seremonier, og en eksorsisme til slutt. Jeg er fornøyd med at disse ikke hadde noen effekt i spillet annet enn som det de ville vært i virkeligheten – overtro med en suggererende effekt. Laiven var ofte parodisk og overdreven, men aldri overnaturlig. Det var igrunn helt OK.

Alt i alt er dette en av de aller beste laivene jeg noen gang har vært på. Jeg fikk være tøff, jeg hadde masse å gjøre, og laiven var kort nok til at jeg ikke rakk å tenke ut av rolle og dermed heller ikke hadde behov for det. Dette er den første laiven jeg har vært på hvor jeg kun har vært off av ren nødvendighet. Godt jobba!

Gode opplevelser:

  • Samspillet med Ole Fredrik. Tusen takk igjen, det var en knallaiv og et bra samarbeid. Du var formell, jeg var – mildt sagt – uformell.
  • De nedlatende kommentarene om kvinner fra Dagur og Ax – jeg skulle ønske jeg hadde banka opp en av dere!
  • Kostymene, spesielt horene sine kostymer. Superkule!
  • Ækkelpræst!
  • Flere stand-offs med Olav og skuling på Martin. Det er tøft med skuling.
  • Maten var god.
  • Bra logistikk! Oppvaskmiddel ved bekken, alltid nok dopapir, relativt i tide med mat/kaffe, etc.
  • Intens betroelse fra Joseph Lloyd om hvem han egentlig var, og en bønn om at jeg skulle la ham fullføre hevntoktet sitt før jeg jaget ham ned.
  • Avtalen med Wright (Olav) der vi skulle hjelpe ham til å bli en ærlig mann mot at han kom over på vår side mot Vinnie (Martin).
  • Småprating med Mai, med bordellinspektørene, med croupieren, og med bibeldamene. Kos.
  • Hatten min! Det ble til slutt en slags nakenfølelse hver gang jeg tok den av utendørs, men føltes naturlig å ta den av ved bordet.

Mindre gode opplevelser:

  • En av spillerne ble for full til å klare å fullføre (no pun intended) et plott som han delte med flere andre, og dermed endte opp med å ødelegge.
  • Liggeunderlaget mitt blåste seg ikke skikkelig opp, så jeg lå veldig vondt og sov veldig dårlig.
  • For uregelmessig tilgang på drikkevann. Det gikk tomt og så måtte man hente. Jeg var alt for dehydrert, og burde selvsagt passa på å hente vann da det var tilgjengelig, men da var jeg som regel og sprang rundt i skogen og fikk barnåler i trusa.
  • Indianerne var en smule for happyhappy peace and cookies. Altså, ikke spillerne, men rollene og deres funksjon i spillet. Det eneste unntaket var jo den knivstikkende liksomhora som drepte Mr. Squire. Jeg ville faktisk foretrukket det dersom det var noe konflikt å hente der – f.eks. at indianerne kunne kalt på en stamme med indianer-sis, eller noe lignende.
  • Litt for tidlig «tid ut» – vi rakk ikke å konfrontere noen av skurkene skikkelig.

Quotable quotes:

Bordellinspektøren spør om ikke Evanjeline skal tilstå sine synder for presten. Hun svarer; «I kneel for no man.»

Wilhelmina: «Why are you dressed like a man?» Evanjeline: «I’m not dressed like a man, I’m dressed like me

Rufus: «I guess it’s time to bring out the badges.» Evanjeline: «We’re doing badges now?» *groans*

Vurdering etter Slemdal-modellen:

Roping: Det var noe roping og hojing innimellom. 3/5

Brenning: Det var bål på peisen og utenfor saloonen, og nede ved vannet. Likevel var det kaldt inne om natta, og man burde kanskje holdt bålet i gang. 4/5

Drekking: Det ble servert både sprit og pæddasprit, noe som gjør det både enklere og vanskeligere å spille skikkelig. Men det var nok drekking på enkelte! 4/5

Slåssing: Noen av spillerne slåss konstant (Ax og Dagur), og det ble jo noe knuffing og skyting i løpet av laiven. Det var likevel ALT for lite! 2/5

Skremming: Det var ikke så veldig skummelt på laiven. Det var de nevnte standoffs, og eksorsismen var stemningsfull. 2/5

Advertisements

Etter å ha vært på Soria Moria-laiv, må jeg behandle temaet «kriterier for god laiv». I følge Soria Moria har det mye å gjøre med «de tre S-ene», altså Sove godt, Spise godt, og Skite godt. Det holder jeg med dem i. Men dette har lite å gjøre med handlinga i laiven, selv om det vil være en klar påvirkning på spillet dersom man er nødt til å gå to kilometer for å bæsje i ei strikkalue og tørke seg med brennesle.

Min gode venn og rollespiller Jørn Slemdal (opphavsmannen til selveste orken i brønna) fant i sin endeløse kreativitet opp fem kriterier som skal måles for å se om man har hatt en god laiv-opplevelse. Fem elementer som må være del av laiven. Jeg har forsøkt å forklare og moderere kriteriene her:

1. Drekking

På trønderlaiv er det som regel ikke noe alkoholforbud. Man skjenker dog ikke uvillige folk, og passer på å holde seg på matta hvis det er unger i nærheten, men det er altså ingen tradisjon for «pædda-sprit». I Bergen har jeg vært med på å koke liksomwhisky av lapsang-te og chilipulver. I Trøndelag er det ekte varer. Kriteriet omhandler nok ikke nødvendigvis mengden drekking, men kvaliteten på både varer og passende situasjoner. Mye drekking gir ikke nødvendigvis en høy score.

2. Brenning

Noe skal brenne. Bål er minstekrav. Jo større bål, jo kulere, og dersom man har pyroeffekter og eksplosjoner, er det toppen av kransekaka. Det skal passe inn – det hjelper liksom ikke å sette fyr på vertshuset – men regelen er som oftest at jo mer, jo bedre. Folk som brenner (pyro-effekt på/med en person) er aller best.

3. Slåssing

Det blir ikke laiv uten slåssing. En kjapp nevekamp holder ikke, man må minst opp på et stort og episk slag eller en skjebnesvanger duell. Blod og tårer. Mengder av SiS. Og det er best dersom man vinner, men bare vinner såvidt.

4. Roping

MAN SKAL ROPE PÅ LAIV! ROPE OG ROPE! Det skal bråkes, skråles, kommanderes, kaukes, og hoies. Dersom man kan rope korte beskjeder er det best – lange samtaler på roping funker dårlig. Tilrop og oppildning er aller best, type: «KOM IGJEN, TA DEM!» eller «HOLD LINJA!» eller «LEVE KONGEN!»

5. Skremming

Det skal være skummelt på laiv. Du skal kjenne hjertet dunke i brystet av ymse grunner. Skumle SiS, skjebnesvangre feilvurderinger, svetten langs ryggen når du glipper sverdet i kamp eller føler varulven ta over kroppen din. Tanken på mengdene med spøkelser i skogen som du ikke kan se, men som du vet at er der. Fienden som brått stikker opp av en busk og ser rett på deg, så nær at dere kan ta på hverandre. Vissheten om at du har mistet de magiske kreftene dine akkurat idet orkehæren skal til å angripe leiren. Klubba til trollet som suser mot hodet ditt. Kvinnen du elsker i duell til døden mot landets beste fektemester. Mmm, skremming.

Det er mulig Jørn ikke hadde tenkt det så komplisert. Kan hende er det mengden som teller likevel. Men dette er altså min egen tolkning av kriteriene, og det jeg kommer til å bruke som modell for laivanmeldelser senere i denne bloggen.

Nå fikk jeg lyst til å arrangere laiv selv. Hm.

Advarsel: Lang post.

(Hvis noen lurer på noe av ordbruken og begrepene i posten, kan jeg si at jeg prøver å gjøre anmeldelsen leselig også av folk som ikke kjenner til Allfirda-settingen og rollene.)

Fra tirsdag 10. til lørdag 14. august deltok jeg på laiven «Ingen skygge uten lys» på Oppdal villmarksleir, i regi av den meget erfarne laivarrangørgruppa Soria Moria, i deres velbrukte setting Allfirda. Laiven er den siste i en trilogi kalt «Skyggeland-trilogien». Jeg deltok på den forrige, «En håndfull tid», og på denne siste.

Ved begge anledninger spilte jeg rollen som Arna Tveegg, en hellig utvalgt av sin gud Argotan, Skjebnemesteren, gud for skjebner, balanse, likevekt, tosidighet, og tid/evighet. (For D&D-entusiaster kan man sammenligne det med å være fryktelig Lawful Neutral.) Guden har få utvalgte, og rollen skal derfor i utgangspunktet være ganske kul å spille og få en del bra spill.

Vaskelappen til denne laiven var «den store magiker-/ritual-/redde verden-laiven». Det er fair enough, gitt det overhengende plottet til trilogien: Drager kom til Allfirda fra en annen verden for mange hundre år siden, for å slavebinde alle som bodde der. Magikeren Gelwyn har i seg en drage, og har gjort seg til hele Allfirdas fiende. Via store strabaser og et stort rituale skal dragen fordrives.

Enkelt og greit.

Jeg skal egentlig bare oppsummere laivens gode og dårlige sider her, og gidder ikke gjengi fem dager med handling. Selv om du ikke kjenner handlingen på laiven, kan det være interessant å lese hva som ble gjort galt og hva som ble gjort riktig – dersom du er interessert i sånt.

Here goes:

HVA VAR BRA?

Logistikken

Oppdal villmarksleir er et fabelaktig sted. To sett med doble utedasser, samt vannklosetter i et hus imellom de to utedassene (huset ellers ble brukt av arrangørene). Rennende vann i tre kraner spredt omkring. Spisesal med kjøkken tilknyttet, med mulighet til å skjule det moderne kjøkkenet ganske godt mot innsyn. Tre hus ble brukt til spill: Et hus med masse soveplasser, til soving, selvsagt. Et hus med spisesal og kjøkken, brukt som vertshus. Et ekstra hus, brukt til møter, eller andre ting. Til sist, et ekstra hus til arrangør-ting.

På alle dassene var det alltid papir og våtservietter tilgjengelig. Det skrantet med lys i begynnelsen, men det ble det raskt en ordning på. Off-laiv-ting ble fraktet i en kjerre og dekket til av pledd og slikt. Det var lett å ignorere små brudd i fiksjonen på grunn av måten det ble gjort på.

Omgivelsene var naturskjønne og relativt skjermede, selv om vi både hørte fly passere, ambulansesirener i det fjerne, og at noen in-laiv badere i elva som rant i nærheten ble overrasket av et rafting-følge.

Friheten

Rollene ble gitt mange muligheter og stor frihet til å selv definere hva som måtte gjøres og inkluderes for å kunne bekjempe den onde Gelwyn. Å ha mange plott og mange muligheter for hvordan de skulle løses, var tøft.

Etablert setting

Soria Moria har etablert Allfirda som setting gjennom tiår med laiv-arrangering. Settingen er levende, og den har en historie som i stor grad er etablert av faktiske spillere. At settingen er nær nordisk/skandinavisk med bruk av norske og germanske navn, gjør det enklere å ikke føle seg litt dum når man prater norsk dialekt i en fantasy-setting.

Barn

Det var en masse barn med på laiven. Fra nyfødte spebarn til tenåringer. Seks-sjuåringene var ikke så mye i rolle, men at de var i nærheten gjorde at man opplevde demografien som levende og realistisk. Flere større barn deltok i slaget mot slutten av laiven, og de gjorde rett og slett en fantastisk jobb.

Mat

Vertshuset hadde egen kokk som serverte varm mat til flere av døgnets tider. At det ble solgt brødskiver utenom middagstid var fantastisk.

Været

Været var bedre enn på noen annen laiv jeg har vært, bare likestilt med «En tråd i veven» i Bergen for noen år siden.

Småspill

Jeg hadde mange samtaler og diskusjoner omkring småtterier sammen med mange av de forskjellige rollene på laiven.

HVA VAR MINDRE BRA?

Joggesko

Jeg så mange av dem. På barn er det greit, men voksne laivere bør vite bedre.

Plott-hoarding

Dette er min største innvending.

Man er som regel oppfordret til å dele plott på laiv. Avsløre hemmeligheter, om enn gradvis. Hinte til ting, inkludere andre, og skape spill. Dette gikk fint de første dagene, men skled ut av kontroll ganske tidlig i løpet av torsdag.

Hva mener jeg med plott-hoarding?

Plott-hoarding er en av to, men kan også være en kombinasjon. For det første deler man ikke plottene sine. Det vil si at man verken etterspør eller ønsker å motta hjelp fra andre roller, unntatt i situasjoner hvor de bare gjør som de får beskjed om. Man deler ikke informasjon, og ønsker ikke å spre plottet. Man vil være viktig. For det andre kan man til og med finne på å ta andres plott – hvis noen inkluderer en i plottene sine, vil man løse plottene FOR spillerne som opprinnelig eide dem, gjerne etter å ha ekskludert dem fra sine egne plott.

Dette skjedde med meg flere ganger. Jeg skulle spille en rolle som i utgangspunktet var ganske tøff og unik. Skjebneguden har få hellige utvalgte, og man er dermed per def litt spesiell og viktig. NOT SO.

Etter to dager dukket fostersønnen til guden min opp som rolle. Rollen har vært spilt tidligere, la gå, og jeg fikk litt kult spill opp mot å møte en så tøff skikkelse – men det var deretter vanskelig å bli inkludert i de store plottene, fordi man allerede hadde en mye bedre representant for guden som man kunne inkludere i stedet for meg. I tillegg møtte det opp en rolle som også er en slags utvalgt, men mer av en «yndling», som har gudegitte krefter fordi guden liker at hun er så sterk og kul. Hun rådspurte meg litt, men det var ikke så mye spill der, særlig ikke etter at gudens fostersønn dukket opp og de to spilte en del sammen.

Til sist hadde jeg en gudegitt evne som gjorde rollen min unik: Jeg kunne gi livskraft fra meg selv til andre og hente dem tilbake fra døden så fremt det ble gjort tidsnok etter at vedkommende var død. Jeg ble bedt om å gjøre dette i spill for å hjelpe en av de viktige magiker-rollene, og sa ja til det. Deretter ble jeg bedt om å ikke gjøre det likevel, fordi «de hadde ordnet det på en annen måte» (de to andre, tøffere rollene som hadde samme gud). Der og da var jeg for sliten til å protestere, men i ettertid begynner jeg nesten å grine, så skuffet er jeg over at jeg ikke fikk lov til å vise frem det som rollen er laget for å gjøre. Jeg angrer voldsomt på at jeg var så dum at jeg ikke bare gikk off-laiv og sa «dette plottet vil jeg ha». Fy faen. Så dum, vøtt. Og så utrolig skuffet.

Blokkering (en videreføring av plott-hoarding)

I rollen min hadde jeg fått skrevet inn en hendelse som gjorde at jeg var redd for alver, og ville gjenoppleve hendelsen når jeg møtte alver senere. Dette gjorde at jeg ikke fikk spilt opp mot nesten halve spillermassen på laiven. Jeg mener dette er blokkering av spill, og det er greit å ha noe i rollen som gjør at man f.eks. er fiendtlig eller lignende, som gjør at man kan skape spill, men dette ble mest en kuriositet, og ikke egentlig noe som skapte spill utover at alvene ikke skjønte hvorfor jeg gikk i bue rundt dem.

Ellers hadde jeg et plott som gikk ut på at jeg hadde en ond gjenstand som jeg hadde glemt at jeg bar på. Poenget var å spille på at jeg var tynget av dette uten å avsløre direkte hva det gikk ut på. Deretter skulle jeg gi den videre til noen som kunne bli besatt av den og kanskje bli ond. Like etter at jeg hadde gitt den fra meg hadde andre roller allerede puslet ut hva den tingen gjorde, at jeg hadde hatt den, og hvem jeg hadde gitt den til. Da de skulle finne den og ødelegge den, ble jeg ikke inkludert. Jeg var til stede, men fikk ikke delta, og ble avvist da jeg tilbød meg å hjelpe. Jeg kan skjønne at de var skeptiske til innflytelsen gjenstanden hadde hatt på meg, men jeg var fremdeles den som var best skikket av alle på stedet til å håndtere den uten å bli ond.

Viktigpetteri (en videreføring av blokkering)

Enkelte av rollene på laiven var per def «viktigpettere» som var sentrale i alle de store plottlinjene, og som alle kom løpende til når de hadde noe å spørre om, si fra om, eller klage over. Noe av gleden ved å være en viktigpetter er jo at man er viktig, men da har man også som spiller et ansvar for å inkludere andre, delegere oppgaver og ansvar, og faktisk gidde å se de «ubetydelige» slik at de kan få gleden av å snakke med, eller bli rådspurt av, Den Mektige Magikeren (for å bruke et eksempel). Noen av spillerne klarte dette fint, andre ikke like fint.

Gamle, mektige roller fra tidligere spill dukket opp ved flere anledninger og stjal spill fra nyere/mindre etablerte roller. Disse tok i stor grad kontrollen vekk fra rollene som gruppe, og plasserte den i hendene på noen få. Dette er ikke bra spill. Sorry, altså.

Magi = tøft – Gudenes mirakler = gårsdagens potetskrell

Magikere er overrepresentert og overmektige i settingen Allfirda, i alle fall i forhold til prestene. Det er en illusjon av at prestenes mirakler er mektige og gudene viktige, men i realiteten er prestene noen som magikerne roper på bare når de er nødt, og som får ræv-enden av pinnen når man skal utføre ritualer.

Dette gjelder ikke bare spillernes behandling av religion, men også arrangørenes. Soria Moria skal ha all mulig skryt, men når det kommer til presteritualet som vi (uten å bli oppfordret, forsåvidt) la masse tid og krefter i å organisere, så fikk vi ingenting igjen for det, og det ble en fjert i forhold til all oppmerksomheten magikernes opplegg fikk. I tillegg ble vi forstyrret til stadighet i ritualet av magikere og andre viktigpettere som løp omkring og gnålte på oss, og ikke ville hjelpe oss fordi de måtte spare krefter til det som var viktig.

Enn om det ritualet kunne gitt oss prester muligheten til å styrke magikerne? Enn om det kunne gitt oss muligheten til å bidra mer aktivt? I stedet ble det mye arbeid for et skuffende resultat, eller snarere mangel på det.

GYLNE ØYEBLIKK

  • Magikeren Isidor blir tvunget til å bruke opp «overflødig energi», og gjør det ved å kaste (harmløs) magi på den svakere magikeren Cruentis, som snakker tull i en halvtime etterpå. Utdrag: «Jeg har kjeks i poinnjbroka» – «Det var søtsaker i langpanna, det!» – «En håndfull kongler, han smuldra kjeksen min!»
  • Teologisk debatt mellom meg, to andre prester (Etain av Nida og Tankred av Grashan), og en militær offiser (Gere) på vertshuset.
  • Tiende-møtet, hvor jeg argumenterte flammende for hvorfor det er forkastelig å gjøre butikk på folkets dedikasjon til gudene. Jeg fikk god motstand, men hadde også meningsfeller, og vi vaska gølvet med motstanden til slutt.
  • Samtalen med alven Akai mot slutten av laiven, hvor min alveskepsis var på tilbaketog, og vi innså at vi hadde mye til felles.
  • Da jeg satt sammen med ildpresten Castor på vertshuset og han puttet essens av ild i drikken til folk. Det ble mye kåtskap av det, og jeg ble «tvangskysset» og klødd på av både en alv (Thanuviel, den gale krigsdanseren) og en krigerske (Mia Ravn).
  • Den ene «store» ungen på laiven, som viste oppsiktsvekkende mye innsikt i teologiens verden. Jeg husker ikke hva rollen het, men hun var niesen til militæroffiseren Tangir.
  • Alt spill mot prestekollegene mine, men spesielt Etain av Nida, Tankred av Grashan, og Philip av Malania. Dere var best.
  • En stille stund med magikeren Erkengren før han skulle møte sin skjebne. Det tok dessverre bare noen få minutter med stillhet før det selvsagt kom noen som skulle mase på ham.
  • Det rørende farvel mellom Fryd, drageridderen som måtte ofre livet for å fordrive Gelwyn, og hennes elskede, frillen Beatrice. Om noen lurer, så ja, det går an å være homofilt anlagt i Allfirda selv om det ikke er så vanlig.
  • Påminnelsen om at magikere med sine snasne navn også har hatt vanlige navn før. Vi fikk vite på laiven at Asana – den mektige, kommende rektor på det nye magikerakademiet – egentlig heter Gudrun.
  • Jeina, halvt troll, halvt dverg. Søteste rollen på laiven. Råsterk, men uskyldig som et barn. Sitat: «Juvdal bra plass. Jeina dræp mang.» – Henvendt til noen andre: «Jeina banke?» – «Ka e bæst, dverg eller troll? Må kanskje velg. Kæm har mest blåbær?»
  • Alle gangene jeg fikk sjansen til å forsvare at ting gikk galt med den stoiske replikken «Det er skjebnen, ergo er det ikke galt, men riktig.»
  • Mange humoristiske samtaler rundt bålet i «Camp Erkengren», som regel med de mer mundane rollene som bodde der.

Vurdering etter Slemdal-modellen (terningkast):

  • Roping: 5
  • Brenning: 4
  • Skremming: 3
  • Drikking: 4
  • Slåssing: 3