I facebook-gruppa til Rollespill.info ligger det nå en link til en artikkel på io9 om digitale hjelpemidler. Jeg har tenkt å prøve ut en del slike fremover, og se om de funker for meg.

HeroLabs er allerede kjøpt inn for ganske lenge siden, og så langt er det for så vidt tidsbesparende. Jeg bruker det til Pathfinder, og det er en del regler å holde styr på. Det som ikke er tidsbesparende, er at det ikke egentlig finnes noen måte å sortere i lange lister på – f.eks. når man skal legge inn magisk utstyr eller feats. Det finnes en søkefunksjon, men den lar deg f.eks. ikke sortere ting etter pris, eller alfabetisk. Du kan velge om alle skal ha et gratis språk som heter «common» eller om de ikke skal ha det, ikke om de kan ha et annet navn på det språket. I mange av funksjonene er det egentlig alt for mange enkeltklikk og alt for lange lister som må scrolles igjennom. Det kan bli slitsomt hvis man sitter lenge og holder på. Justerbare racial features hadde også vært kult, men går per dags dato ikke an. Dessuten kan ikke point buy på attributes justeres etter at du har lagret, lukket, og gjenåpnet en fil. Da står bare attributes slik du plasserte dem, og hvis du justerer dem så står det ikke hvor mange pb-poenger du flytter rundt på.

Likevel: jeg slipper å sitte til halsen i bøker. Gir programmet 4/6.

Så får vi se om noen av de andre programmene er bedre. Neste:

Etter en strabasiøs og veldig, veldig, veldig, veldig (OK, dere skjønner greia) slitsom vår, greide jeg til slutt å komme meg på Arcon 29. Etter å ha hatt andre folks eksamen i to måneder, var det et svett slit å bli ferdig med min egen rollespillmodul, men det var verd det når jeg fikk en sweet te-/kaffekopp og arrangørskjorte gratis. Borte på rollespill.info, der jeg forøvrig henger på forumet (n4f sitt forum er SÅ 2012), ser jeg at Michael S har kommet meg i forkjøpet med rapporten fra con’en, men jeg tror min uansett blir litt annerledes.

For de som absolutt ikke følger med og bor under f.eks. en stein eller lignende trangt og mørkt sted, så foregår Arcon hvert år i slutten av juni, i de siste årene på Sogn vgs i Oslo. Der bedriver man bl.a. rollespill, brettspill, miniatyrspill, kortspill, cosplay, spilldesign, auksjon av nerdestøff, og spørrekonkurranse. Bare for å nevne noe, lizm.

En del ting var annerledes i år, fra sist jeg var på Arcon (det var i 2010): Det var betalingsterminaler i kantina og puben, men aberet var at de virket sånn omtrent 30% av tida. Det var te-bar (godt initiativ, Fred!), og selv om jeg ikke drikker te var det fine kopper vi arrangører fikk (og andre kunne kjøpe) som ga tilgang på gratis te, så mye man kunne drikke, hele helga. Varmelamper i pubteltet var også nytt, og dessuten supert! Det som var litt svakere i år enn tidligere, var mattilbudet – ofte måtte man vente ganske lenge både på burgere, toast, vafler, osv. Jeg så en spiller med matboks, og det tror jeg nok var godt tenkt av ham. Brus og annen drikke var det derimot flust med, heldigvis. Gopherne (de frivillige) var flinke, selv om teknologien og stabsstørrelsen innimellom jobbet imot dem. All ære.

OBS! Jeg har lagt inn et bilde lenger nede. Hvis noen kjenner seg selv igjen og ikke vil ha bildet sitt her, si fra! Da tar jeg bort ansiktene (eller hele bildet).

Uka i forveien:

Ingvild ringer meg fra programutvalget og spør om jeg faktisk har tenkt å, tja, dukke opp eller betale eller noe annet sjokkerende. Jeg bekrefter stresset at jeg har tenkt å komme, jeg skal sette opp en modul, jeg skal delta i paneldebatt, men jeg må betale i døra fordi betalingsfristen har passert meg som Bippe Stankelbein passerer Per Ulv. Matthijs sender meg sms og spør om han kan få en kopi av modulen, for han skal være spilleder. Jeg blir mer svett, men lover å prøve å få til noe. «Hva har du gjort?!» skriker hjernen min til meg. «Hold kjeft,» svarer jeg, med overdreven selvtillit.

Fredag

Con’en startet fredag, men siden jeg var i avslutning på jobb og tok flyet så sent som 18:20, bestemte jeg meg for å ikke dra oppover, men holde meg på Hotel Mørland (leiligheten til en kompis) på Grünerløkka og skrive modulen min på en måte som gjør at den er forståelig for andre. Jeg satt oppe til halv to, og ble ikke ferdig.

Lørdag

Opp og hopp klokka åtte! Hvem trenger ferie? Sove kan man gjøre når man er død, osv.

Jeg dro oppover straks, for å rekke å skrive meg inn og betale før debatten. Kø og atter kø! Møtte Karianne med en gang, og fulgte Ragnhild til debatten. Den ene debattanten dukket ikke opp, men Ragnhild oppgraderte fra ordstyrer til debattant, og vi fikk til en presentasjonsrunde og noen spørsmålsrunder. Jeg vet ikke helt hva vi fikk utav det, men jeg fikk føle meg viktig i noen minutter i det minste.

Kom dautrøtt ned i kantina, kjøpte burger, sto i kø, og møtte Matthijs, Magnus, Morten, Michael E, Anders, pluss pluss til friform-samtale ute i skolegården. Jeg trakk meg unna etter hvert fordi jeg ikke egentlig kan bidra med så mye i første omgang. Jeg hang en del ved bordet til Brettspillskaperlauget, og snakket med Hans Marius der, som satt og tegnet katter til spillkonseptet Katastrofe – veldig hyggelig, og veldig fine tegninger! Jeg lokaliserte også etter hvert Ingvild, som mesterlig terroriserte noen i informasjonen så jeg kunne få den gratis koppen min. Jeg kikket på programmet og skrev meg på Torgrim sin Deadlands-pulje klokka fire. I mellomtiden ble det å forsøke et spill som gikk ut på å balansere noen brikker slik at det så ut som et tre.

Full kons!

Deadlands ble mye bedre enn jeg forventet, selv om det var enkelte hiccups. Jeg fikk ha Jørn som GM og spille i tospann med Michael E, modulen var kul, og jeg klarte å ikke dø av trøtthet. Score! Modulen handlet om en gjeng roller hvis navn var ekstremt usubtile henspilninger på navn fra A Song of Ice and Fire.

Etterpå gikk vi i puben, hvor jeg møtte flere kjente. Dessverre ble Jørn og min sin mimring om gamle dager avbrutt av at andre folk skulle snakke med oss, men vi fikk i det minste spilt Win Lose Banana, verdens enkleste kortspill: Man har tre kort, som heter Win, Lose, og Banana. Kortene deles ut til de tre spillerne, og den som får Win, skal si fra med en gang. Deretter skal Lose og Banana (uten å vise kortene) begge argumentere for at de er den som har Banana-kortet. Hvis Win velger Banana, vinner både Win og Banana. Hvis Win velger Lose, vinner Lose. Artig i omtrent ti minutter før det ble gammelt.

Jeg tok siste banen hjem for å skrive mer modul, og satt oppe til to denne gangen. Jeg ble fremdeles ikke ferdig.

Søndag

Min pulje skulle være klokka ti, og det ble et helvetes stress for å komme oppover litt før så jeg kunne spise frokost og hive innpå noe kaffe før start. Jeg satt hypnotisert i en halvtime og så på at Matthijs og sønnen hans spilte et lite brettspill, før jeg fikk summa meg til å få modulen min skrevet ut så jeg kunne kjøre den uten laptop. Modulen manglet fremdeles slutt, men jeg hadde tenkt ut noe greier, og var så klar som man kan få blitt i min situasjon.

Jeg hentet lista med over ti påmeldte, og gikk til rommet. Jeg satt oppe på rommet i ti minutter før førstemann kom, Morten. Vi jabba litt skit før vi fant ut at ingen andre så ut til å huske at de hadde meldt seg på. Så dukket Ken og Michael E opp, og vi spilte med tre i stedet for fire. Det gikk jo på et vis, og jeg fikk verdifull input underveis. Det hører med til historien at spillet var mitt eget Morgenfri, som jeg ikke har sett skikkelig på siden 2011, og som dermed hadde noen høl i mekanikken sin. Tips til lapping av disse ble notert (takk, gutter!) og jeg har fått ny giv til å ta litt fatt på spillet igjen. Watch this page, lizm.

Etterpå møtte jeg Magnus og Michael S i kantina, og jeg ble spurt om å være med og spille Dungeon World, som er D&D med Apocalypse World-regler. Siden jeg var i like god form som ei gammel vestlandslefse, måtte jeg bestikkes med toast for å orke. Valget mellom å stå i kø for å kjøpe mat, eller å få gratis mat, med en gang, PLUSS spilling – det var et enkelt valg. Spillet var kult nok, men som gammel D&D– og Pathfinder-veteran, ser jeg ikke helt behovet for den typen spill. Kanskje er det greit for å introdusere barn til rollespill, for jeg synes at gutten til Matthijs var en av de spillerne som gjorde det skarpest da vi holdt på.

Etterpå ble det en omgang brettspill i kantina, nemlig Smallworld, som jeg personlig syntes var skikkelig morsomt. Jeg er altså uenig med Michael S. 😉

En hobbit fra Smallworld, bevæpnet med huggert og en +5 spekepølse.

Kvelden endte i puben, hvor jeg var blitt presset til å spille verdens dårligste rollespill – Starchildren, spillet om androgyne, supersexy aliens som kommer til en fremtidig jord for å redde verden med Rock n’ Roll. Alt var håpløst med det spillet, men jeg tror det funka såpass bra fordi vi var overtrøtte/fulle/dumme/all of the above. Spillet regenererte fort til roping og veiving med armene. Til slutt dro jeg hjem med feil taxi og den egentlige taxisjåføren truet meg med regning i posten fordi jeg hadde dratt fra ham. Forståelig! Det var jo litt kukete gjort av meg, men jeg var for trøtt til å bry meg.

Mandag

Møtte opp senere enn før, nemlig nærmere elleve. Fant Anders, Erlend og Lasse i skolegården, og så på terningkastekonkurransen. Deretter spilte jeg Guilliotine med Anders, Torgrim, og noen til før jeg gikk litt lei av spill og konsentrerte meg om burgere og snop. Deretter fulgte finalen i spørrekonkurransen, som jeg var meddommer i. Det var også gøy. Jeg hang litt rundt etterpå, men var blitt ganske mør i knollen av alt det sosiale samværet, så jeg stakk tidlig etter avslutningsseremonien.

Mandag kveld ble tilbragt med gode, gamle Vero på Oslo Mek – et sted jeg må tilbake til neste gang jeg er der nede.

Oppsummering

En vellykket helg. Det er ikke så mye mer å si. Jeg er glad det finnes internett, ellers hadde jeg ikke hatt så mange fine folk å treffe hver gang jeg kommer nedover til hovedstaden. Da hadde jeg kanskje latt meg avskrekke av de som stiller seg innenfor komfortsonen min, de som kaller meg «lille frøken» (jeg er tross at snart 33 år, hallo!), spillerne som ikke dukker opp, de som ikke kan reglene, de som insisterer på å snakke engelsk når alle andre snakker norsk, de som tror at å rope høyest er å spille best, osv. I stedet har jeg alltid noen å prate med, fremmede mennesker med noenlunde samme interesser som meg kan slå av en prat og lære meg et nytt spill, eller jeg lærer dem noe nytt. Kvaliteten på arrangementene er alltid varierende, mine inkludert, men vi gjør tross alt det viktigste: Vi kommer oss opp av kjellerne, ut av leilighetene, vi møtes, og vi snakker og spiller sammen.

Hvem sa at nerder er asosiale?

Jeg er ikke død. Jeg bare later som.

Saken er at etter at internettet kom tilbake i oktober i fjor, så har jobb og studier bare hopet seg opp og det har blitt litt lite av alt som er morsomt og for mye av alt annet. Forholdene er ikke bedre nå, bortsett fra denne uka, for da har jeg vinterferie. (Før du begynner å snakke om de «heldige lærerne», kan jeg røpe at jeg har 50 stiler og 60 korttekster å komme igjennom i løpet av ferien.)

Trist som det enn kan være har jeg dermed ingen energi igjen til å komme meg på verken JenteCon eller HolmCon til helga. Vinterferien skal brukes til – foruten all rettinga – å få spilt litt rollespill. Sove litt. Hente seg inn.

Saken er nemlig den at jeg har tenkt meg på Arcon. Men jeg må først vite at jeg får ta meg fri den fredagen og at jeg ikke må på planleggingsdag mandagen etter. Jeg har også tenkt å sette opp mitt eget spill – gisp!

Det stemmer. Morgenfri skal foreligge i en brukbar versjon og jeg skal ha et ferdigskrevet scenario til Arcon. Ingen andre enn meg vil sannsynligvis være i stand til å kjøre det, og jeg kan dermed vinke modulkonkurransen farvel, men det gjør ikke så mye. I’m not in it for the glory. Eller, jo, litt. Men ikke så mye.

Ellers arrangerer jeg ikke mindre enn to laiver: An Evening on Newhall 4. mai, en laiv i Firefly-universet. Og en annen laiv som ikke har navn ennå, som skal avholdes siste helga i juli. Avvent mer info.

Peace out.

Har ikke spilt rollespill siden JUNI! Flighlknvslknfvjknkjnjcv!

(Play by post og Munchkin Conan gjelder altså ikke.)

Har nettopp kjøpt meg ny laptop, og i den forbindelse skaffet meg det fantastiske GM-verktøyet Hero Labs for Pathfinder. Har riktignok ikke rukket å gjøre så mye med det så langt, men gleder meg til å lage nye NPCer til kampanjen min.

Ellers skjer det ikke så mye på spillfronten, bortsett fra at vi har fått Zelda: Skyward Sword til Wii i hus. Artig nok (og visstnok veldig stort), men jeg sliter litt med at det blir så innmari mye vifting – den datastyrte presisjonen fra de forrige spillene er rett og slett blitt forvandlet til en ulempe med et så unøyaktig verktøy som wiimoten, og jeg synes det blir mye mindre av den avslappende opplevelsen jeg har hatt med alle de foregående spillene siden Ocarina of Time. Nå blir det mest stress, og jeg føler ikke egentlig den samme entusiasmen som før. Var det slik Commodore 64-folka følte det da Nintendoen kom?

Hvordan spiller man egentlig rollespill? Da tenker jeg ikke på det tekniske, men på filosofien bak – hvordan vil vi spille spillet, hva forventer vi av andre spillere, og hva kan andre spillere og GM forvente av oss? OP stilte spørsmålet på RSN, og dette er hva jeg svarte:

1. Rollen skal ha en plass i verden.
Jeg prøver alltid å lage og spille en rolle på en slik måte at den er formet av, og handler i henhold til, diegesen. Det betyr ikke at rollen ikke kan være på kant med diegesen, men at det må være en påvirkning der, fra diegesen, som har formet dette aspektet ved rollen.

F.eks. spilte jeg en eks-imperiesoldat i Star Wars. Han var, på grunn av sin oppdragelse i en Imperiekontrollert kultur, skeptisk til ikkemennesker, og særlig mistenksom til Jedier. Men på grunn av en påvirkning fra en ikkemenneskelig Jedimester, forsto han at man ikke kan skjære alle over en kam. Som tar meg over til punkt 2.

2. Rollen skal utvikle seg.
Jeg driter i om det er et nytt tall på papiret eller om det er en endring i moral, tankemønster, eller allianser. Endring og utvikling skal skje.

F.eks. barbarkvinnen Skjoldborg er alltid sur og grinete. Dette er rollens «flagg», noe som jeg vil spille på. Kanskje vil skalden Trude Lutt til slutt komme igjennom Skjoldborgs harde ytre og finne gleden som gjemmer seg inni henne? Som tar meg over til punkt 3.

3. Rollearket mitt er et frierbrev til spillgruppa.
Alt som står på rollearket mitt er ting jeg vil
a) bruke i spill
b) høre nevnt i spill
c) skal bety noe i spill.
Dette gjelder ikke bare tall og stats, men også bakgrunnshistorien til rollen. Både GM og spillere oppfordres på det sterkeste å ta tak i ting ved rollen min, på godt og vondt. Så skal jeg gjøre det samme. Noe som tar meg over på punkt 4.

4. Rollen skal være i et fellesskap.
Selv om rollen er designet til å være en «ensom ulv» skal hun alltid kunne fungere i gruppa. Hun skal alltid kunne finne en måte å forholde seg til de andre på, enten ved å underordne seg, ta ledelsen, eller være en trofast venn for de andre rollene. Dette utelukker ikke at det kan være uenighet innad i gruppa.

F.eks. er presten Ewandar forelsket i kona til krigeren Logain. Til tross for at Ewandar og Logain er uenige om mange ting, vil det aldri falle Ewandar inn å prøve å få kona til Logain for seg selv. Til det har de to mennene delt for mange slag sammen, og lagt sine liv i hverandres hender. Likevel krangler de så busta fyker om hvordan de skal organisere grunnleggelsen av en liten landsby sammen.

5. Rollen skal være viktig.
Det vil si at rollen må ha en påvirkningskraft på diegesen eller på andre diegetiske personer. Hvis rottefangeren Gnomhild dør, skal noen legge merke til det, ellers er det ikke like artig å spille henne. Om ikke annet skal hun sørges over av sitt fellesskap (se punkt 4).

Det vil også si at rollen må ha en verdi for spillet. Hvis Gnomhild aldri får brukt rottefangerevnene sine, hvorfor er hun da med i historien? Dette peker også tilbake på punkt 3.

6. Det skal gjøre litt vondt å spille rollespill.
Rollen skal havne i farlige situasjoner. Det skal være spenning! Rollen skal kanskje til og med (om spillet er designet slik) dø en grusom død. Jeg peker igjen tilbake til punkt 3, og oppfordrer GMen til å bruke rollens nærmeste for å gjøre livet vanskelig for rollen. Mor blir syk, far blir arbeidsledig, søster blir nynazist, bestemor stjeler på Prix – rollen må ordne opp, eller støtte så godt hun kan. Kanskje kjæresten til rollen slår opp, eller havner i en bilulykke, eller trues av albanske gangstere. Kanskje ungene til rollen ramler i elva, stryker i matte, får kreft, eller stikker på heisatur til Roskilde og blir funnet to uker senere i Berlin med en ballong heroin i stumpen.

Leste nettopp om igjen anmeldelsen av bloggen min fra Boningen.org, spesifikt her, og det er fremdeles like koselig lesning. Egentlig hadde jeg tenkt å kommentere det da jeg først så tilbakepinget, men da hadde jeg så mye å gjøre at det forsvant i mylderet.

Men!

Boningen er ikke glemt! Det var veldig moro å lese noe fint om spillene mine. RATS skal videre! Bare ikke før jeg er ferdig med eksamen til jul… Ellers har jeg lest flere av innleggene, og føler meg veldig hjemme på den bloggen.

Ellers er jeg midt i oppstarten av semesteret. Ukene fremover er fylt med et upresist puslespill av forelesninger og undervisningstid, på hver sin kant av byen, med en times bussreise imellom dem. Takker gudene for at det er rollespilltirsdag på tirsdag og laiv om bare to uker. Ehm… det er ikke noen som har et pistolhylster å låne bort, vel?

This post is in English in case some of the foreign guests want to read it. Hooray!

The seventh HolmCon is my third I think. The con has grown since then and though some people are always expected to participate, there are a lot who can’t come and a lot who comes along who’ve never been before. This year even a few people I didn’t know and can’t remember the names of.

Friday:

I hitched a ride to Holmestrand with Aleksander and Rasmus. I liked not having to rely on the train and also my crappy memory of which bus to take and where to get off. Instead I dozed off in the car.

When we got there there was an official opening, sort of, and then on to the games! My first game was a traditional Swedish fantasy RPG run by the resident Swede.

Drakar och Demonar: Trudvang (Dragons and Demons)

This game is written in Swedish and seems to be a proper, traditional, standard fantasy game. You have brave warriors, thieves, priests, and so on. I played an 807-year-old elf, but he/she got to do very little in the game mainly because I was very tired, didn’t understand the system, was overlooked whenever I tried to state that I was doing something, and sat next to Tomas who (in all fairness) has a very, very loud voice.

Sad to say, I wasn’t very impressed – especially not after Torgrim told me that this wasn’t even the latest edition of the game (the latest edition is stripped of unneccessary rules, he says). What I did enjoy was the story, which seemed really exciting, and Magnus’s portrayal of the Storm priest. The game master was also a very sweet fellow and of course I always find the Swedish language both hilarious and quite beautiful.

Dice roll: 25 (on 7d6)

After DoD I just hung around, seeing as nothing could really pull me out of my tired stupor that had come with listening to my friend Frida make ice cream in her kitchen at two a.m.the night before when I was supposed to be sleeping in her living room. I love Frida but her planning is sometimes a bit off. Still, I didn’t mind because I had the next day off anyway.

Me and Karina settled in the appointed girls’ room on the second floor and I pumped the air mattress for poor Eevi who didn’t get a bed. After that I felt very manly and strong, because MAN that was exhausting! I slept like a very sleepy log after that.

Saturday:

Breakfast! I was in charge of the bacon and that went very slowly, with me having to swat away guys wanting to take a helping before it was all finished. Pow! Kitchen power. I missed mayonnaise but that was the only think that bothered me.

Then the first order of games started, but with me, Haakon, Aleksander, and Rasmus going to the store to get dinner supplies I missed the start of Fabula and had to skip it. Instead I played the RPG poem Catherine – a game about care, one of Matthijs’s smaller, slightly controversial games.

Catherine – a game about care

I played this with Karina. The characters were father and daughter, and the scenes were set through cards with descriptions. I played the child, Catherine, who had Downs Syndrome. Karina played her father, Chris. We had a couple of touching moments and I used my slight insight into the topic of Downs to try and play Catherine realistically. Sadly we skipped out on a few possibilities for traumatic events because I had decided to play Catherine as a very sweet child.

The discussion afterwards with the two other paires who played it at the same time, was interesting.

Dice roll: 35 (on 7d6)

Neuroshima Hex!

After that I played a board game with Matthijs, Michael, and Haakon. I managed not to lose! Neuroshima Hex! is a Polish tactical board game where you need to protect a base on a map of hexes by playing tiles of soldiers or other effects that attack the enemy bases or nullifies enemy threats. The game is a board game version of the RPG Neuroshima, heavily inspired by Fallout, Mad Max, and similarly themed media.

Dice roll: 34 (on 7d6)

After this, it was five o’clock and I was in charge of dinner. Chili! I recruited Haakon to help me fry up some mince meat (2,4 kilos!) in batches. He was followed by Aapo, one of the resident Finns, who kept me entertained for an hour with small talk over the frying pans (plural). Karina helped with the chopping and saved my eyes from dying an oniony death.

Sadly there was only three heater plates on Matthijs’s stove (how does he DO that living with a wife and three kids? Or are there four?) so I had to cook the rice and one pan of chili while waiting to put the other one on until the rice was done.

Recipe for sweet potato chili (enough to feed a small con)

  • 2,4-2,5 kilos of mince meat or meat cut into small pieces
  • 4 medium yellow onions, chopped
  • 4 large red peppers, chopped
  • 7-8 large sweet potatoes (yams), diced
  • 3 zucchinis, diced
  • 6-7 cans of crushed tomatoes
  • 4 cans of corn, including the juice
  • 5 packs of spice mix with smoky flavour (or substitute 400-500 grams of meat for the same amount of bacon)
  • 3 large red chili peppers, finely chopped
  • 4 whole garlics, finely chopped
  • fresh cilantro, chopped
  • cooking oil for frying (olive or corn oil)
  • salt to taste
  • Spanish pepper (cayenne) to taste
  • 2 cans of Guinness or Kilkenny ale
  • 1 portion of rice for each person
  • 3 boxes of crème fraîche (for each person to mix a spoon into his chili if he wants)

Fry up the meat (including the bacon if you choose to go in that direction – we didn’t because of a Jewish guest!) in portions in a hot pan. Divide into two large pots. Oil the pan up and fry garlic, onions, and peppers in portions and divide between pots. Add chopped zucchini, potatoes, tomatoes, chili peppers, and corn, and the spice mix. Add the ale and a little water if necessary. Put lids on the pots and boil, then simmer for about an hour. Check sometimes if it needs more salt or Spanish pepper. Shake the pot a little or stir the chili at times to prevent it from burning and make sure all pieces are cooked equally. Chech if it’s done by forking a piece of potato – it should be soft. At the very end, add chopped cilantro and stir. Boil the rice on the side. Serve with an optional helping of crème fraîche.

After dinner I got a tremenduous round of applause and a lot of pats on the back. I was a happy camper.

Onwards to:

Nerd Karaoke

Ole Peder had arranged a playlist on Spotify as well as a mic for singing along. The songs were for a large part Weird Al or Monty Python, and the rest I had barely heard of before. Still, I enjoyed listening to the show.

Dice roll: 30 (on 7d6)

RATS

After the karaoke I took my five brave players to try out my own game, RATS. Matthijs was too tired to pay attention to the rules lecture (understandable, really) so he dropped out and I had Torgrim, Jørn A., Olav, and Ken along for a ride. Ken played a historian called Archimedes, Jørn played a fish mutant called Omega-3, Torgrim played a telepanimus who never manifested, and Olav played an Arche with a bird totem. Their mission: To put a solar panel into the rays of sun coming through a grate in the roof of the Underworld – without the panel getting stolen or themselves getting killed.

As Torgrim started to nod off around midnight we decided to call quits and I had some helpful advice on rules.

Dice roll: 30 (on 7d6)

After that we went upstairs to talk thrash about White Wolf. I had some Chunky Monkey ice cream and listened to the small talk until the Swede wanted to sleep on our sofa and we moved the talk to the kitchen table where it died around four a.m.

I slept like the dead.

Sunday:

I woke as Matthijs rapped on our door, from a dream about my friend being pregnant and being zapped with a sort of machine that made her unpregnant. Not have an abortion, but be unpregnant. Useful! Too bad it was only a dream.

I didn’t sign up for anything on Sunday since I was a bit panicked about having to catch my flight home – even if the plane didn’t leave until half past four from the nearest airport. So instead I sat with my laptop by the Dresden Files table and made posts for Rondak’s Portal while eating a panna cotta. Then I played another board game:

Diamant (Diamond)

Played this board game (or rather, card game) with Anders N., Matthijs, and Fredrik – and I won! The goal was to get as many diamonds as possible. I got 34.

The game is set up by placing cards on the table which signify rooms in a cave or mine. Each card portrays either a number of diamonds or a threat. For each room the players must decide if they want to call it quits (and get to keep their diamonds) or go further in. If two equal threat cards are placed in the same cave or mine, everyone in it will die and lose their diamonds. I did quite well for a first-timer I think.

Dice roll: 33 (on 7d6)

Compared to previous years I played very few games and did a lot more hard work. But I think it was nice and I got to meet a lot of lovely people, as usual. HolmCon is starting to become a real tradition for me, something only to be skipped in a crisis.

The ban on T-shirts still seems a little unnecessary, but unlike a few of my stuck up friends (who seem to be hating HolmCon on the somewhat incorrect notion that it’s pretentious and elitist, and their opinion that banning T-shirts is wrong), I can have fun without a T-shirt… but wearing other clothes, of course.

I går kveld spilte jeg gjennom kanskje det beste frittstående scenariet i Call of Cthulhu jeg noen gang har spilt.

Scenarioet heter No Man’s Land og er lagt til Frankrike under første verdenskrig. Opprinnelig skrevet av Sam Johnson til en turnering kalt Cthulhu Master’s Tournament, inneholder scenarioet flere handouts og ferdiglagde roller. I tillegg er handlingen lagt tett opptil historien om den tapte bataljon, og historienerder vil kanskje like at navn på virkelige personer og steder er brukt.

Det jeg likte spesielt godt var at man fikk krigens grusomheter på nært hold. Rollene er ikke laget som venner, og det gir rom for gnisninger som i løpet av spillets gang glattes ut idet man får felles bekymringer. En av rollene (jeg skal ikke si hvilken) er laget for å passe som NPC, noe som åpner for mye eksposisjon via den. GM’en vår hadde i tillegg til handouts satt sammen en spilleliste med lydeffekter, laget en kirkebok – ja, laget! av papir skekt i stekeovn og et nøytralt bokomslag lagt i bløt og tørket – med masse eksposisjon inni, og ga oss fysiske objekter som rekvisitter og stemningsskapere. Da en av rollene skulle lese høyt fra kirkeboka i lyset fra en enslig lykt, slukket vi de elektriske lysene og tente stearinlys mens spilleren leste høyt for oss.

Det skal sies at originaloppføringen – om man kan kalle det det – innebar at spillrommet var kledd i kamuflasjenetting, at spillederen spilte i tidsriktig uniform med hjelm, og at spillerne hadde tidsriktige rekvisitter å leke med.

Det som kunne vært bedre, er blant annet det faktum at scenarioet ikke er laget for at rollene skal oveleve særlig lenge. Det er synd, for dersom en rolle dør, står spilleren uten alternativer relativt tidlig. Så stilig som storyen enn er, vil det ikke hjelpe om man går i vei i løpet av den første timen. Det skal jo være utfordrende også, så det vår GM gjorde var å gi oss en liten håndfull bonuser på +20, +10 og +5 som vi kunne bruke for å øke skills midlertidig og dermed klare kast som vi ellers ville feilet. Det grepet tok nemlig problemet av bordet – det ble opp til oss å fordele bonusene der vi selv trodde de ble best nyttegjort.

I tillegg var det sanity rolls konstant, ofte flere ganger på rad, noe som var spennende, men også slitsomt. Å rulle terning hver gang du ser en medsoldat bli skutt i ansiktet blir gammelt etter hvert. Heldigvis ble rollene mer «herdet» etter en par timers tid med spill, og vi trengte bare å rulle for de mer overnaturlige hendelsene. (U)heldigvis var det ikke langt mellom dem heller.

Dette scenarioet er etter min mening best egnet til å spilles på en kveld, ikke brutt opp. Selv om det tar lang tid, vil spillernes trøtthet forhåpentligvis speile rollenes idet de går på fjerde døgn uten søvn i den mørke skogen med fi på alle kanter.

Anbefales på det sterkeste.

I forrige uke prøvde jeg for første gang et spill jeg har hørt mye om, men aldri fått spilt før: Shadowrun. Utgaven vi brukte var vel 4th edition (20th anniversary edition for å være presis), og jeg må bare si at som klassiske spill går er Shadowrun om mulig et av de mest komplekse jeg har vært ute for. Det morsomme er jo at folk jeg har snakket med som har spilt tidligere utgaver, hevder at 4th edition er «grovt forenklet».

Hoi.

Gruppa vår består så langt av en innful dvergehacker med knallrosa hanekam og The Matrix-frakk, en narkoman ork med robotarmer, en folkesky og steinrik trollmann som prater med ånder, og ei hevngjerrig gunslingerdame på rulleskøyter. Alt er som det skal være, med andre ord.

Å lage seg en rolleperson i dette spillet handler om tre ting: Mønsjing, mønsjing, og atter mønsjing. En shadowrunner er en høyspesialisert person som kan én ting (toppen to) jævlig godt, og gjerne er oppgradert til ørene med magi/cybertech/dyrt utstyr. Systemet går på stat+skill og dicepools, og «ekspertene» på nettet sier 8-12 terninger til det du skal være OK i, og 15+ terninger på det du skal være god i. Jaysess. Stats og skills har til gjengjeld en cap på 6 (før kunstige modifikasjoner), og å maxe ut en av dem er dyrt nok i seg selv. Man kan bare glemme å være allsidig. Heldigvis er egne poenger satt til side for å sette opp «dagliglivs»-skills som generelle kunnskaper, språkferdigheter, og hobbyer.

Jeg brukte nesten to uker på å lage rollen min (jenta med pistoler og rulleskøyter), og måtte endre konsept to-tre ganger. Jeg hatet systemet intenst. Likevel endte jeg opp med å like spillinga veldig godt. Det ble litt som å spille i en sci-fi/action-film. Det ble tygget mye tyggis og sparket mye ræv.

Gleder meg til neste gang.