This post is in English in case some of the foreign guests want to read it. Hooray!

The seventh HolmCon is my third I think. The con has grown since then and though some people are always expected to participate, there are a lot who can’t come and a lot who comes along who’ve never been before. This year even a few people I didn’t know and can’t remember the names of.


I hitched a ride to Holmestrand with Aleksander and Rasmus. I liked not having to rely on the train and also my crappy memory of which bus to take and where to get off. Instead I dozed off in the car.

When we got there there was an official opening, sort of, and then on to the games! My first game was a traditional Swedish fantasy RPG run by the resident Swede.

Drakar och Demonar: Trudvang (Dragons and Demons)

This game is written in Swedish and seems to be a proper, traditional, standard fantasy game. You have brave warriors, thieves, priests, and so on. I played an 807-year-old elf, but he/she got to do very little in the game mainly because I was very tired, didn’t understand the system, was overlooked whenever I tried to state that I was doing something, and sat next to Tomas who (in all fairness) has a very, very loud voice.

Sad to say, I wasn’t very impressed – especially not after Torgrim told me that this wasn’t even the latest edition of the game (the latest edition is stripped of unneccessary rules, he says). What I did enjoy was the story, which seemed really exciting, and Magnus’s portrayal of the Storm priest. The game master was also a very sweet fellow and of course I always find the Swedish language both hilarious and quite beautiful.

Dice roll: 25 (on 7d6)

After DoD I just hung around, seeing as nothing could really pull me out of my tired stupor that had come with listening to my friend Frida make ice cream in her kitchen at two a.m.the night before when I was supposed to be sleeping in her living room. I love Frida but her planning is sometimes a bit off. Still, I didn’t mind because I had the next day off anyway.

Me and Karina settled in the appointed girls’ room on the second floor and I pumped the air mattress for poor Eevi who didn’t get a bed. After that I felt very manly and strong, because MAN that was exhausting! I slept like a very sleepy log after that.


Breakfast! I was in charge of the bacon and that went very slowly, with me having to swat away guys wanting to take a helping before it was all finished. Pow! Kitchen power. I missed mayonnaise but that was the only think that bothered me.

Then the first order of games started, but with me, Haakon, Aleksander, and Rasmus going to the store to get dinner supplies I missed the start of Fabula and had to skip it. Instead I played the RPG poem Catherine – a game about care, one of Matthijs’s smaller, slightly controversial games.

Catherine – a game about care

I played this with Karina. The characters were father and daughter, and the scenes were set through cards with descriptions. I played the child, Catherine, who had Downs Syndrome. Karina played her father, Chris. We had a couple of touching moments and I used my slight insight into the topic of Downs to try and play Catherine realistically. Sadly we skipped out on a few possibilities for traumatic events because I had decided to play Catherine as a very sweet child.

The discussion afterwards with the two other paires who played it at the same time, was interesting.

Dice roll: 35 (on 7d6)

Neuroshima Hex!

After that I played a board game with Matthijs, Michael, and Haakon. I managed not to lose! Neuroshima Hex! is a Polish tactical board game where you need to protect a base on a map of hexes by playing tiles of soldiers or other effects that attack the enemy bases or nullifies enemy threats. The game is a board game version of the RPG Neuroshima, heavily inspired by Fallout, Mad Max, and similarly themed media.

Dice roll: 34 (on 7d6)

After this, it was five o’clock and I was in charge of dinner. Chili! I recruited Haakon to help me fry up some mince meat (2,4 kilos!) in batches. He was followed by Aapo, one of the resident Finns, who kept me entertained for an hour with small talk over the frying pans (plural). Karina helped with the chopping and saved my eyes from dying an oniony death.

Sadly there was only three heater plates on Matthijs’s stove (how does he DO that living with a wife and three kids? Or are there four?) so I had to cook the rice and one pan of chili while waiting to put the other one on until the rice was done.

Recipe for sweet potato chili (enough to feed a small con)

  • 2,4-2,5 kilos of mince meat or meat cut into small pieces
  • 4 medium yellow onions, chopped
  • 4 large red peppers, chopped
  • 7-8 large sweet potatoes (yams), diced
  • 3 zucchinis, diced
  • 6-7 cans of crushed tomatoes
  • 4 cans of corn, including the juice
  • 5 packs of spice mix with smoky flavour (or substitute 400-500 grams of meat for the same amount of bacon)
  • 3 large red chili peppers, finely chopped
  • 4 whole garlics, finely chopped
  • fresh cilantro, chopped
  • cooking oil for frying (olive or corn oil)
  • salt to taste
  • Spanish pepper (cayenne) to taste
  • 2 cans of Guinness or Kilkenny ale
  • 1 portion of rice for each person
  • 3 boxes of crème fraîche (for each person to mix a spoon into his chili if he wants)

Fry up the meat (including the bacon if you choose to go in that direction – we didn’t because of a Jewish guest!) in portions in a hot pan. Divide into two large pots. Oil the pan up and fry garlic, onions, and peppers in portions and divide between pots. Add chopped zucchini, potatoes, tomatoes, chili peppers, and corn, and the spice mix. Add the ale and a little water if necessary. Put lids on the pots and boil, then simmer for about an hour. Check sometimes if it needs more salt or Spanish pepper. Shake the pot a little or stir the chili at times to prevent it from burning and make sure all pieces are cooked equally. Chech if it’s done by forking a piece of potato – it should be soft. At the very end, add chopped cilantro and stir. Boil the rice on the side. Serve with an optional helping of crème fraîche.

After dinner I got a tremenduous round of applause and a lot of pats on the back. I was a happy camper.

Onwards to:

Nerd Karaoke

Ole Peder had arranged a playlist on Spotify as well as a mic for singing along. The songs were for a large part Weird Al or Monty Python, and the rest I had barely heard of before. Still, I enjoyed listening to the show.

Dice roll: 30 (on 7d6)


After the karaoke I took my five brave players to try out my own game, RATS. Matthijs was too tired to pay attention to the rules lecture (understandable, really) so he dropped out and I had Torgrim, Jørn A., Olav, and Ken along for a ride. Ken played a historian called Archimedes, Jørn played a fish mutant called Omega-3, Torgrim played a telepanimus who never manifested, and Olav played an Arche with a bird totem. Their mission: To put a solar panel into the rays of sun coming through a grate in the roof of the Underworld – without the panel getting stolen or themselves getting killed.

As Torgrim started to nod off around midnight we decided to call quits and I had some helpful advice on rules.

Dice roll: 30 (on 7d6)

After that we went upstairs to talk thrash about White Wolf. I had some Chunky Monkey ice cream and listened to the small talk until the Swede wanted to sleep on our sofa and we moved the talk to the kitchen table where it died around four a.m.

I slept like the dead.


I woke as Matthijs rapped on our door, from a dream about my friend being pregnant and being zapped with a sort of machine that made her unpregnant. Not have an abortion, but be unpregnant. Useful! Too bad it was only a dream.

I didn’t sign up for anything on Sunday since I was a bit panicked about having to catch my flight home – even if the plane didn’t leave until half past four from the nearest airport. So instead I sat with my laptop by the Dresden Files table and made posts for Rondak’s Portal while eating a panna cotta. Then I played another board game:

Diamant (Diamond)

Played this board game (or rather, card game) with Anders N., Matthijs, and Fredrik – and I won! The goal was to get as many diamonds as possible. I got 34.

The game is set up by placing cards on the table which signify rooms in a cave or mine. Each card portrays either a number of diamonds or a threat. For each room the players must decide if they want to call it quits (and get to keep their diamonds) or go further in. If two equal threat cards are placed in the same cave or mine, everyone in it will die and lose their diamonds. I did quite well for a first-timer I think.

Dice roll: 33 (on 7d6)

Compared to previous years I played very few games and did a lot more hard work. But I think it was nice and I got to meet a lot of lovely people, as usual. HolmCon is starting to become a real tradition for me, something only to be skipped in a crisis.

The ban on T-shirts still seems a little unnecessary, but unlike a few of my stuck up friends (who seem to be hating HolmCon on the somewhat incorrect notion that it’s pretentious and elitist, and their opinion that banning T-shirts is wrong), I can have fun without a T-shirt… but wearing other clothes, of course.

I går kveld spilte jeg gjennom kanskje det beste frittstående scenariet i Call of Cthulhu jeg noen gang har spilt.

Scenarioet heter No Man’s Land og er lagt til Frankrike under første verdenskrig. Opprinnelig skrevet av Sam Johnson til en turnering kalt Cthulhu Master’s Tournament, inneholder scenarioet flere handouts og ferdiglagde roller. I tillegg er handlingen lagt tett opptil historien om den tapte bataljon, og historienerder vil kanskje like at navn på virkelige personer og steder er brukt.

Det jeg likte spesielt godt var at man fikk krigens grusomheter på nært hold. Rollene er ikke laget som venner, og det gir rom for gnisninger som i løpet av spillets gang glattes ut idet man får felles bekymringer. En av rollene (jeg skal ikke si hvilken) er laget for å passe som NPC, noe som åpner for mye eksposisjon via den. GM’en vår hadde i tillegg til handouts satt sammen en spilleliste med lydeffekter, laget en kirkebok – ja, laget! av papir skekt i stekeovn og et nøytralt bokomslag lagt i bløt og tørket – med masse eksposisjon inni, og ga oss fysiske objekter som rekvisitter og stemningsskapere. Da en av rollene skulle lese høyt fra kirkeboka i lyset fra en enslig lykt, slukket vi de elektriske lysene og tente stearinlys mens spilleren leste høyt for oss.

Det skal sies at originaloppføringen – om man kan kalle det det – innebar at spillrommet var kledd i kamuflasjenetting, at spillederen spilte i tidsriktig uniform med hjelm, og at spillerne hadde tidsriktige rekvisitter å leke med.

Det som kunne vært bedre, er blant annet det faktum at scenarioet ikke er laget for at rollene skal oveleve særlig lenge. Det er synd, for dersom en rolle dør, står spilleren uten alternativer relativt tidlig. Så stilig som storyen enn er, vil det ikke hjelpe om man går i vei i løpet av den første timen. Det skal jo være utfordrende også, så det vår GM gjorde var å gi oss en liten håndfull bonuser på +20, +10 og +5 som vi kunne bruke for å øke skills midlertidig og dermed klare kast som vi ellers ville feilet. Det grepet tok nemlig problemet av bordet – det ble opp til oss å fordele bonusene der vi selv trodde de ble best nyttegjort.

I tillegg var det sanity rolls konstant, ofte flere ganger på rad, noe som var spennende, men også slitsomt. Å rulle terning hver gang du ser en medsoldat bli skutt i ansiktet blir gammelt etter hvert. Heldigvis ble rollene mer «herdet» etter en par timers tid med spill, og vi trengte bare å rulle for de mer overnaturlige hendelsene. (U)heldigvis var det ikke langt mellom dem heller.

Dette scenarioet er etter min mening best egnet til å spilles på en kveld, ikke brutt opp. Selv om det tar lang tid, vil spillernes trøtthet forhåpentligvis speile rollenes idet de går på fjerde døgn uten søvn i den mørke skogen med fi på alle kanter.

Anbefales på det sterkeste.

I forrige uke prøvde jeg for første gang et spill jeg har hørt mye om, men aldri fått spilt før: Shadowrun. Utgaven vi brukte var vel 4th edition (20th anniversary edition for å være presis), og jeg må bare si at som klassiske spill går er Shadowrun om mulig et av de mest komplekse jeg har vært ute for. Det morsomme er jo at folk jeg har snakket med som har spilt tidligere utgaver, hevder at 4th edition er «grovt forenklet».


Gruppa vår består så langt av en innful dvergehacker med knallrosa hanekam og The Matrix-frakk, en narkoman ork med robotarmer, en folkesky og steinrik trollmann som prater med ånder, og ei hevngjerrig gunslingerdame på rulleskøyter. Alt er som det skal være, med andre ord.

Å lage seg en rolleperson i dette spillet handler om tre ting: Mønsjing, mønsjing, og atter mønsjing. En shadowrunner er en høyspesialisert person som kan én ting (toppen to) jævlig godt, og gjerne er oppgradert til ørene med magi/cybertech/dyrt utstyr. Systemet går på stat+skill og dicepools, og «ekspertene» på nettet sier 8-12 terninger til det du skal være OK i, og 15+ terninger på det du skal være god i. Jaysess. Stats og skills har til gjengjeld en cap på 6 (før kunstige modifikasjoner), og å maxe ut en av dem er dyrt nok i seg selv. Man kan bare glemme å være allsidig. Heldigvis er egne poenger satt til side for å sette opp «dagliglivs»-skills som generelle kunnskaper, språkferdigheter, og hobbyer.

Jeg brukte nesten to uker på å lage rollen min (jenta med pistoler og rulleskøyter), og måtte endre konsept to-tre ganger. Jeg hatet systemet intenst. Likevel endte jeg opp med å like spillinga veldig godt. Det ble litt som å spille i en sci-fi/action-film. Det ble tygget mye tyggis og sparket mye ræv.

Gleder meg til neste gang.

Å komme ut av en sju år lang rollespillkampanje har, ettersom jeg opplever det, mye samme gefühl som det å komme ut av et sju år langt forhold. Man ble enige om at det beste er å bryte opp, kanskje fortsette å være venner. Det er ingen sure miner; det er bare sånn det ble. Men det er vanskelig å gi helt slipp.

Man ble inngrodd i gamle mønstere, og da det tok slutt spurte man seg: «Vi hadde det da bra? Var det meg det var noe galt med?»

Man leter etter noe nytt, noe som kan gi samme suget i magen. Men ingenting er egentlig det samme. Man blir redd for å si ja til å spille hver lørdag, for tenk om det blir kjempegøy, og så tar det bare slutt igjen? Slik som sist?

Disclaimer: Dette er ikke alvorlig ment. Men det er en artig sammenligning som slo meg da jeg snakket med Tor, min medspiller-in-crime, om den sju år lange D&D-kampanjen vår som tok slutt i vår. Da vi spilte Pathfinder sammen sist mandag, fant vi ut at vi måtte dempe entusiasmen vår litt, for vi visste jo ikke helt hvor det bar hen med denne nye kampanjen. Og så savnet vi den gamle veldig.

Tor hadde hengt opp den GM-skjermen jeg lagde til GMen vår, på kontorveggen sin. Skjermen har OOTS-style tegninger av alle de originale karakterene. Den var laget i sort papp, teipet sammen i kantene med sølvfarget gaffa, og deretter belagt med plast slik man belegger bibliotekbøker med plast. Jeg husker at jeg fikk noe sånt som 250 xp for å ha laget den. Jeg husker også en gang jeg fikk 25 xp for å ringe og vekke en spiller som hadde sovnet av.

Good times.

Jeg har Jørn, Tonje, AX,  Tor, Kenneth, Kulseth, og Jøran å takke for det. Flotte mennesker, alle som en. 🙂

Det er ikke lett å finne en god rebound-kampanje, men jeg håper selvsagt at Skjalg kan sørge for det i ukene og månedene som kommer. I tillegg har jeg mine trofaste Star Wars-tirsdager, og skal starte opp enda en kampanje i Pathfinder om ikke alt for lenge.

I morgen kommer dagen da jeg skal delta på min første Pathfinder-spilling. Pathfinder er, for de som ikke er invidd i disse mysterier, en hack av det «gamle» Dungeons & Dragons 3.5 edition, men til en mye mer spennende form.

Selve systemet er endret slik at noe av det man irriterte seg over med 3.5 forsvant, uten at spillet ble til den dataspillkloningen som 4th Ed har blitt. Man har fremdeles de vanlige elleve «core»-klassene Barbarian, Bard, Cleric, Druid, Fighter, Monk, Paladin, Ranger, Rogue, Sorcerer, og Wizard – men nå kommer hver enkelt av dem med et vell av valgmuligheter som lar deg tilspisse karakterens kompetanse og personlighet. Dette gjør at den tidligere «en wizard er en wizard»-filosofien (som også gjaldt for de fleste andre klassene), der man måtte multiclasse for å gjøre karakteren unik, ikke lenger stemmer, for det er ikke lenger nødt til å være slik. Så vidt jeg kan se er det bare druiden og presten som er noenlunde bevart slik de var i 3.5, skjønt ikke helt.

Spillingen i morgen er iscenesatt at min felles RSN-forumitt Skjalg Kreutzer, en usedvanlig entusiastisk og engasjert kar som jeg håper at en del av mine felles D&D-nerdevenner også kommer til å like når vi omsider får spilt sammen. Skjalg er ellers en ganske progressiv rollespiller, men med en «gammel kjærlighet ruster aldri»-tilnærmelse til D&D. Hvem vet, kanskje kan vi tilføre D&D noen nye dimensjoner?

Jeg gleder meg i alle fall som en liten unge, om enn bare fordi det er så lenge siden jeg har trillet litt ordentlig terning at jeg holder på å gnage av meg arma.

Pathfinder gis ut av forlaget Paizo Publishing, og tilhører ikke Wizards of the Coast. (Heldigvis.)

RPGirl Zine 2010 ligger ute til bestilling, med en artikkel av undertegnede som en av teaser-tekstene på bloggen.

De siste dagene har jeg tilbragt med å lese Draug på do (do-draugen har ennå ikke dukket opp) og å skrive konfliktsystem til Morgenfri. Nå er jeg igang med de kjedelige listene: våpen, rustning, dingsebomser, prislister, våpenteknikker, og så videre. Blææh. Kjedelig. Alle prosjektene mine pleier å strande omtrent her, så nå er det om å gjøre å holde fokus.

Burde fulgt med på en ny diskusjon omkring «Nørwegian Style»-spill og rollefokus, men jeg tror ikke jeg orker akkurat nå. Jeg har nok å henge fingrene i; vi begynner å pusse opp kjøkkenet i den nye leiligheten på tirsdag. Jeg hater å pusse opp og gruer meg som en hund.

Pre-bursdagsspillinga mi nå på fredag blir sannsynligvis avlyst, så jeg er litt gretten også. Lørdag skal jeg ha fest, men det er masse folk som ikke kommer fordi det er sommerferie, eller de skal spille konsert, eller de skal kjøre bil, vaske katten, male taket, eller bor i feil by. Akkurat som da jeg var unge og ingen gadd å komme fordi de heller ville til badeland i Sverige. Å ha sommerbursdag sux!

Etter årets Arcon fikk jeg virkelig satt sinnet i kok med tanker og idéer. I tillegg til å brainstorme frem en Draug-scenario-trilogi som jeg uten bluferdighet kaller «Vestvågøy-trilogien», har jeg begynt å revidere spillmekanikken til Morgenfri (og legge til ting til settingen), og driver og kaller inn spillere i Trondheim til en prøvespilling av Love in the Time of Seið (allerede tre interesserte!). I tillegg har jeg en plan om å få spilt Pathfinder med Skjalg, spillteste Morgenfri, og starte opp en World of Darkness-minikampanje, spille ugudelige mengder Star Wars, skrive ferdig minilaivspillet «Confuto» og rulle igang med epostspilling av Birthright. Så skal jeg på laiv; «Ingen skygge uten lys» i august. Etterpå skal jeg renskrive Star Wars-scenariet «Exodo, Farvel» og jobbe litt mer med RATS, og så er det Hexcon hvor jeg (om alt klaffer) skal GM’e årets modulvinner fra Arcon, «3:16 – Det evige liv», samt første installasjon av «Vestvågøy-trilogien» og «Exodo, Farvel» i ferdig utgave, og etter det er det kanskje jul allerede, og mer Star Wars. Hvem vet?

I tillegg skal jeg blogge og skrive artikler. Og søke jobb. Og trene. Gudbedre.

Og så har vi ikke sofa. Lurer på hvor jeg skal jobbe med alt dette. På gulvet? I senga?