Leser mye bra på Go Make Me A Sandwich om feminisme i spill (takk, Matthijs). Bloggen omhandler i stor grad hvordan menn påvirker spill og spillmiljøer i retning av sexisme og sjåvinisme, noe som har foregått siden tidenes morgen og kanskje spesielt i miljøer der det er vanlig å ikke debutere seksuelt før man har rundet minst to Zelda-spill. Dette er normalt ikke noe jeg bekymrer meg over, men det er kanskje en del av problemet? Jeg er jo en kvinne. Burde jeg ikke involvere meg? Samtidig er det så mange rape fette tullete kvinnfolk som driver med sånt at jeg føler oftere for å trekke meg unna før jeg blir beskyldt for å være en kjønnssviker bare fordi jeg synes det er OK med litt cleavage.

Ellers har tidsklemma nesten sluppet sitt klamme dødsgrep og jeg kan begynne å spille rollespill igjen. Like etter siste eksamen fleska jeg til med å spillede Star Wars, så Call of Cthulhu, så Pathfinder, og så var jeg spiller i et spontant Star Wars-spill til slutt – padawanen min måtte slåss mot tre Jediriddere på en gang for å bestå prøven «Trial of Skill» på veien til å bli Jediridder selv. Det var tøft.

Noe annet tidsklemma har hindret meg fra er å skrive kreativt (både fiksjon og spill), og dette får forhåpentligvis mer forløsning etter hvert – men aller først skal jeg reise til Junaiten og gå i nasjonalparker, så alt annet er satt på hold til denne uten tvil fabuløse opplevelsen er overstått. Følg reisen på Østenfor sol og vestenfor måne hvis du er interessert i å høre hvordan det går.

Posting har det vært dårlig med en vending takket være jobb, skole, og to artikler jeg har jobbet med. Jeg hopper innom i dag for å dele en solskinnshistorie:

En av kollegaene mine på jobb er dugelig interessert i Star Wars. Det kom opp i en samtale fordi han pleier å bruke sønnens Clone Wars-matboks på jobb, fordi låsen sitter så hardt at sønnen ikke kan bruke den. Sønnen på seks år er også rimelig interessert i Star Wars til det punktet at han synes Barne-TV er kjedelig og gleder seg til han får se «ordentlig-filmene». Faren bruker selvsagt dette som motivasjonsfaktor så gutten skal lære seg å lese, for ellers kan han jo ikke lese underteksten.

Far og sønn leker også ofte lyssabelkamp sammen, men det er ikke lov å skjære av hverandre hodet. Og det er alltid Obi-Wan som vinner over Grievous. Alltid det gode som vinner over det onde.

Følgende samtale fant visstnok sted en gang:

Sønnen: «Pappa, hvorfor er han Sith?» (peker på Palpatine)

Faren: «Det er fordi han bare vil bestemme over alle andre, hele tiden. Det må du passe deg for, ellers kanskje du også blir en Sith.»

Sønnen: «Jeg skal ALDRI bli Sith, jeg, pappa!»

Dette er barneoppdragelse etter mitt hjerte.

Da har jeg vært en vellykket tur i Oslo. Fikk tid til både et gledelig gjensyn med trønderne mine, inkludert masse øl, og til å møte igjen kjente oslofolk. Her er turen oppsummert til det jeg gidder å gjengi:

Lørdag:

  • Finne frem til Veronicas leilighet på Sinsen.
  • Stikke ut igjen for å møte Torgrim for middag.
  • Bale det til og ikke rekke å dra innom Dina, går dermed glipp av å møte Ken og Jone.
  • Dra og møte Kenneth og Jørn i stedet.
  • Gå til Teketopa med dem og møte Anders.
  • Gå til Ekspressen for å møte Vero, men finner ut at det er cc for å komme inn. Se en vaskeekte pimp utenfor, kledd i spisse sko, samt rød, skimrende dress med lilla slips, og høyt hår.
  • Gå på Teddy’s med Anders og vente på Jørn og Kenneth, og på at Vero skal si fra at hun vil hjem.
  • Dra hjem i drosje.
  • Sove.

Søndag:

  • Stå opp SENT.
  • Vente.
  • Spille Star Wars med Anders, Jørn, Vero, og Torgrim. Torgrim er verdens beste wookiee og snakker Shyriiwook hele kvelden. Jørn er psykopat (i rolle).
  • Sove.

Mandag:

  • Stå opp SENT.
  • T-bane til Nationaltheateret og møte Even på Narvesen.
  • Gå på Bare Jazz og møte Ole Peder. Avtale å gå på Cacadou. Love å korrekturlese Itra’s City og skrive artikkel til Playground Magazine.
  • Spise indisk mat med Even på ei lita, dyngete sjappe med BESTE maten. Billig! Nam.
  • Besøke Dina som har revet over noen korsbånd(?) og ikke kan gå ut av leiligheten. Prate med Dina og Olav.
  • Trikke til Jernbanetorget og gå til Cacadou. Glatt! Blir sint. Trikkebilletten kosta 40 spenn. Mule. (<- sur)
  • Møte Torgrim og Ingvild på veien, de skal på kino.
  • Møte på Cacadou: Anders N., Haakon Olav, Erlend S.B., Ane, Trine Lise, Elin, Frida, Even, Ole Peder, Magnus, Håken, Tor Kjetil, Erlend E.H., Jørn, og Karina. Var det flere? Alle snakket om Knudepunkt. Der var ikke jeg. Fikk Playground Magazine av Erlend S.B. Karina snakker om at hun har lest artikkelen min i RPGirl Zine. Hun er polsk, tror jeg.
  • Bli trøtt og uengasjert etter en stund, men må dra uansett.
  • Sove.

Tirsdag:

  • Tilbud om å lunsje med Matthijs, men bare om jeg vil henge rundt alene etterpå frem til Vero kommer hjem fra jobb (jeg har ikke nøkkel). Hoppet over det.
  • Låe laptop og sjekke nett. Bli facebook-venn med Karina.
  • Se MASSE tv sammen med Aleksander, husverten til Vero.
  • Sludre med Vero når hun kommer hjem.
  • Kjapt si hei til Ingunn som kommer innom rett før jeg busser til flytoget og toger til flyet.

Alt i alt en fin tur. 🙂

Tida går sykt fort.

Om to uker reiser jeg til Oslo og blir der i fire dager. Før den tid skal jeg helst ha gjort ferdig en hel bråte med ting. Først ute er jo årets bidrag til R.I.S.K., som jeg gjorde ferdig for to timer siden etter å ha skrevet nesten et helt spill i hele går, som jeg så forkastet.

Fordi det var RÆV.

Dette er bra. Tror jeg.

Den andre tingen jeg bør gjøre ferdig er en liste over plot hooks til Star Wars. Deretter skrive mer på RATS, prøvespille Lady Blackbird, begynne på Vestvågøy-trilogiens andre del (til Draug), og rette ca 100 stiler på jobb, lage ferdig en powerpoint, lese 200 sider språkhistorie, pugge et bøyningsskjema, og lære om SOV-språk.

Kill me now.

Hva denne tittelen har med noe som helst å gjøre, vet jeg ikke. Temaet er vel mer over de dybe sjøe. Altså USA. Jeg har brukt en del tid på Rondak’s Portal i det siste, og der har jeg virkelig lært hvor mange skrullinger som finnes der ute.

Blant annet har jeg satt opp to kampanjer basert på en Firefly/Star Wars-hybrid. Kampanjene er like i utgangspunktet, og har detaljerte lister over hva slags karakterer som er akseptable. F.eks. vil jeg ikke ha noen til å spille droide, ewok, eller noen aliens som har språkproblemer (wookiee, gamorrean, osv.), jeg vil ikke at folk skal genderbende (spille motsatt kjønn – don’t get me started on why), jeg vil ha troverdige konsepter, og jeg vil ha et lojalitetsforhold mellom rollene, siden de skal spille medlemmer av mannskapet på et romskip. Klare, greie regler. Likevel greier jeg å få noen ganske sære konsepter i fanget.

Jeg nevner i fleng:

  • Den andre eneste overlevende Mandalorian (hint: når de sier at Boba Fett var den eneste, så var han den eneste!)
  • En psykotisk droide med sverdarm
  • En voldelig pellefant (ortolaner) med psykotiske problemer som går på medisiner mot det
  • En antisosial, voldelig, maskert, genmanipulert kloning som er utstøtt av klanen sin

Noen ganger har jeg lyst til å be disse folkene om å lære seg å bruke sosiale antenner. Men det ville vel bare føre til en hatstorm uten like. De er svært hevngjerrige, disse nettspillerne. Jeg vurdere å gjøre en artikkel om det, men jeg ville vel strengt tatt bare fornærmet 70% av dem.

Oh well.

Det er lite rollespilling om dagen. Det vil si at det er lite sitting rundt et bord mens man mumser snop og ruller terninger sammen med folk. Sist var Star Wars tirsdag den 9. november, og neste gang blir heldigvis Pathfinder i morgen kveld. Jeg innser at mer og mer spilling blir skjøvet til side for å gi rom til andre aktiviteter. Det blir vanskeligere og vanskeligere å samle fem mennesker på samme kveld.

Samtidig har jeg fått meg noen nye venner som bor i helt andre tidssoner. Hvilket vil si at online-spillinga tidvis blir punktert av at folk i andre land må sove når jeg står opp. Online-spilling er spennende; kanskje aller mest fordi man har lenger tid til å planlegge hva man skal si og gjøre, som passer min introverte personlighet veldig godt. Dessverre vil det si at jeg noen ganger blir sittende og klikke på «refresh» bare for å se om det har dukket opp noen nye meldinger. Det er en sykdom på lik linje med pakkesporing.

In other news; Rune er i gang med å lage rolleark til RATS. Resultatet kan uten tvil beskues når det er ferdig – jeg kommer (med Runes tillatelse) til å legge ut arkene i nedlastbar form enten her på bloggen, eller på wikien. Er litt usikker på om ikke-medlemmer av wikien kan laste ned fra den. Det gjenstår å se.

Å komme ut av en sju år lang rollespillkampanje har, ettersom jeg opplever det, mye samme gefühl som det å komme ut av et sju år langt forhold. Man ble enige om at det beste er å bryte opp, kanskje fortsette å være venner. Det er ingen sure miner; det er bare sånn det ble. Men det er vanskelig å gi helt slipp.

Man ble inngrodd i gamle mønstere, og da det tok slutt spurte man seg: «Vi hadde det da bra? Var det meg det var noe galt med?»

Man leter etter noe nytt, noe som kan gi samme suget i magen. Men ingenting er egentlig det samme. Man blir redd for å si ja til å spille hver lørdag, for tenk om det blir kjempegøy, og så tar det bare slutt igjen? Slik som sist?

Disclaimer: Dette er ikke alvorlig ment. Men det er en artig sammenligning som slo meg da jeg snakket med Tor, min medspiller-in-crime, om den sju år lange D&D-kampanjen vår som tok slutt i vår. Da vi spilte Pathfinder sammen sist mandag, fant vi ut at vi måtte dempe entusiasmen vår litt, for vi visste jo ikke helt hvor det bar hen med denne nye kampanjen. Og så savnet vi den gamle veldig.

Tor hadde hengt opp den GM-skjermen jeg lagde til GMen vår, på kontorveggen sin. Skjermen har OOTS-style tegninger av alle de originale karakterene. Den var laget i sort papp, teipet sammen i kantene med sølvfarget gaffa, og deretter belagt med plast slik man belegger bibliotekbøker med plast. Jeg husker at jeg fikk noe sånt som 250 xp for å ha laget den. Jeg husker også en gang jeg fikk 25 xp for å ringe og vekke en spiller som hadde sovnet av.

Good times.

Jeg har Jørn, Tonje, AX,  Tor, Kenneth, Kulseth, og Jøran å takke for det. Flotte mennesker, alle som en. 🙂

Det er ikke lett å finne en god rebound-kampanje, men jeg håper selvsagt at Skjalg kan sørge for det i ukene og månedene som kommer. I tillegg har jeg mine trofaste Star Wars-tirsdager, og skal starte opp enda en kampanje i Pathfinder om ikke alt for lenge.

Da jeg leste nyeste utgave av Sorgenfri (gatemagasinet i Trondheim, solgt av folk som «sliter litt»), kom jeg over en påstand om at når man er avhengig av rus, vil det før eller siden bli slik at all rusfri tid blir «dødtid» mellom de gangene man kan ruse seg.

Grunnen til at jeg nevner dette, er at det har vært diskutert mange ganger hvorvidt rollespill er avhengighetsdannende. Dette har jo spesielt gjeldt datautgaven av begrepet, gjennom spill som World of Warcraft. Jeg er usikker på om dette kan stemme, og skal ikke late som om jeg har noe belegg for å påstå verken det ene eller det andre.

Men. For det er et men.

Rusavhengighet og spillavhengighet sammenfaller på mange punkter. Jeg har opplevd å ha en så kjedelig hverdag at dagene mellom spillinger føles som transportetapper. Spillingene er gode, både sosialt og virkelighetsfluktsmessig. Hverdagen blir overraskende grå av og til, i sammenligning. Jeg kan bli irritabel om jeg ikke får tid til å planlegge spillinger, lage karakterer, eller lese meg opp på settinger. Spillkampanjer som tar slutt gir meg abstinenser.

Jeg kan påstå at jeg har dette under kontroll. Men vil ikke en hver avhengig person påstå det samme? Enten det gjelder pengespill, alkohol, nikotin, WoW, sukker, koffein, eller D&D? Kanskje kan interesserte spørre samboeren min. Jeg vet ikke helt om jeg tør.

De siste ukene har det vært mye styr på hjemmefronten min. Samtidig har jeg fått klemt inn spillinger i den famøse Star Wars-ferie-kampanjen jeg er spiller i. Nå er det slutt på sommerspillingene for denne gang også, med et svinnende håp om at kampanjen skal overleve særlig mye lenger. I alle fall med meg i den. Alle andre spillere har flyttet eller flytter til Oslo. (Oslo – min nemesis.) Jeg har ofret mye tid på spilling som burde gått til oppussing, vasking, og flytting. Nå som spillingene tar slutt, skulle man tro jeg hadde mer tid og energi til å fullføre flytte- og oppussingsprosjektet i leiligheten, men nei – jeg føler meg mye mindre energisk nå. Slapp. Litt som å gå tom for amfetamin, for å bruke en ekstrem simile.

Forskjellen på å være avhengig av rollespill og å være avhengig av rus er kanskje at rus er negativt i det lange løp. Rollespill oppfattes fremdeles (av meg) som noe av det sunneste jeg kan bedrive.

Om en uke reiser jeg på laiv i Soria Morias univers. Der blir jeg fra mandag til lørdag.

Under en rollespillsession på tirsdag, kom rollen min i skade for å drepe et spebarn. Det var ikke med rollens vitende, selv om jeg som spiller kanskje burde lagt sammen to og to (jeg tror jeg gjorde det også, men valgte å ignorere «hunchen»). Resultatet var, som sagt, at et spebarn døde.

I seg selv ikke sjokkerende i enkelte rollespill. I seg selv ikke SÅ sjokkerende for rollen min, nødvendigvis, siden han er en småpsykopatisk voldsmann, men han driver liksom og reformerer seg nå, for å bli et bedre menneske. Og med tanke på at spebarnet var et abstrakt liksombarn som en spilleder har funnet på, så burde det ikke gå inn på meg så mye.

Men det gjorde det. Faktisk. Jeg sverger, det var en reality bleed der et sted, i etterkant av dette fiktive drapet.

Rollen drepte barnet uforvarende ved å aktivere en effekt som gjorde skade på alt innenfor en viss radius. Like etter ble han slått i bakken av et angrep fra motstanderen, og ble ikke vekket før etter at det døde barnet var oppdaget og fjernet. Stemningen omkring «meg» da «jeg» våknet opp igjen var så trykket at den kunne skjæres med kniv, også i virkeligheten. Alle var stille og mutte. Rollen plukket opp på at noe var galt, men var så skadet at han ikke greide å fokusere på årsaken. Han forsto ikke selv hva han hadde gjort, for han hadde ikke sett barnet da han fyrte løs. Men jeg som spiller visste, og stemningen var jo til å ta og føle på.

Vanligvis er jeg flink til dette. Jeg kjenner forskjellen på fantasi og virkelighet, og jeg har vært i mange mørke irrganger idémessig. Men det finnes sprekker der vonde følelser får tak. Dette var nok en av dem.

Jeg er også en slik person som ser på katastrofefilmer og tenker på alle de som dør. De som ikke klarer seg fordi de ikke er helter i filmen. For eksempel synes jeg at hovedpersonen i armageddonkalkunen 2012 var en kuk som det ikke egentlig var så farlig med. Hvorfor skal han liksom overleve? Jo, fordi han er helten i filmen. Meh. Men hva med de stakkars menneskene som ikke fikk plass ombord på «arkene»? Hva med de som fikk asteroider i hodet i Armageddon? Hva med de som druknet i Deep Impact? Jeg er ikke så glad i sånne filmer, mye fordi de spekulerer i det overpompøse, men jeg nevner konseptet her som et eksempel på ting som jeg reagerer sterkt på, på en måte som kanskje ikke alle gjør.

Jeg er et følelsesmenneske, og jeg er empatisk. Til den grad at jeg må ha en viss distanse for å kunne fungere som menneske i møte med et utall grusomheter i den virkelige verden. Sult, krig, epidemier, fattigdom, ulykker, drap. Det er enkelt å distansere seg fra mye av dette fordi jeg bare leser om det på internett eller ser det på TV. Det er distanse. Men når jeg spiller rollespill, blir det noe annet. Det blir virkeligere enn virkeligheten av og til.

Spebarn er ikke min sterke side. Barn generelt, er ikke min sterke side. Jeg liker ikke barn noe særlig. Men det betyr ikke at jeg vil dem noe vondt. Det er muligens en slags indre refleks, dette med å ønske å beskytte barn, jeg vet ikke. Mange som har barn vil sikkert regne det som noe selvsagt, og det forstår jeg. Men et spill er da bare et spill?

Not so. Ikke denne gangen.

Det er faktisk påfallende hvor mye dette døde, fiktive spebarnet har gått inn på meg. Jeg hadde problemer med å få sove samme natt. Jeg har tenkt på dette barnet også på dagtid. Det er ganske merkelig hvordan en hendelse som ikke en gang er ekte, kan påvirke en så mye. Kanskje er det mest fordi det var et uhell – rollen er til vanlig ganske ondskapsfull, og det er ikke uvanlig at han gjorde noe ondskapsfullt, men han endte med å gjøre noe som gikk utover mer enn det han ville ønsket. Det ondeste han gjorde var dermed ikke med vilje, men noe han vil ta innover seg fordi jeg som spiller har tatt det innover meg.

Jeg berører igjen temaet «Avstanden», og hvordan rollen skiller seg fra meg, og hvordan den ikke gjør det. Det er spesielt interessant nå, kanskje, med tanke på hvor obsessed jeg virker over denne hendelsen. Sannheten er at det ikke er så ille som det høres ut. Det er bare fryktelig uvant for meg å faktisk føle verdener gli over i hverandre, og merke at kontrollen over rollens fremtid er ute av både hans og mine hender. Jeg er usikker på hvordan jeg skal spille rollen videre, men rollen er kanskje også usikker på hvordan han skal leve videre, med det han har gjort?

Det blir en utfordring.

Så, nå har jeg skrevet meg litt forbi dette, og det er alltid godt. Beklager hvis jeg hørtes ut som ei pys-hys, det var ikke meningen, og skal virkelig ikke skje igjen. 😉

Yeah right.

Jeg liker uttrykket «nerd rage». Det beskriver raseriet en nerd havner i når noen kritiserer objektet for hans nerdethet. Mange nerder har gjerne flere objekter, men det er altså ved kritikk av ett av dem, at nerden havner i nerd rage.

For eksempel er jeg veldig glad i Star Wars. Det er typisk irriterende når enkelte mennesker sier «Star Wars, sier du? Jeg foretrekker nå å se på voksenfilm, jeg da.» Eller Harry Potter. Jeg er f.eks. veldig glad i komiker/metal-tryne Henry Rollins, men når han snakker om at han ville kastet daten sin ut av bilen hvis hun leste barnebøker (Harry Potter), så blir jeg faktisk sur. Det får være måte på å være ignorant, altså. Jeg er heller ikke glad i overdrevne sammenligninger mellom Harry Potter (figuren) og hovedpersonen i tegneserien Books of Magic. Begge er unge gutter med briller og svart hår, check. Begge bor i England og kan gjøre magi, check. Begge har en ugle… nei, vent! Den ene har en jojo som blir forvandlet til en ugle på siste side av bok 1. Overfladiske likheter, absolutt, men både bøkene og personene tar så forskjellige retninger at det virker søk å si at JK Rowling «stjal konseptet». Hun stjal ikke konseptet, men hun kan ha merket seg utseendet. Uansett, nok om det.

Det som får meg til å havne i faktisk nerd rage, er blokkering av spill. Jepp, i rollespill. Av enten spillere eller GM, jeg er ikke så nøye på det – GM’en har ikke mer makt til å fortelle historien selv om han styrer alle NPC’ene. Grunnen til at jeg tar opp dette nå, er fordi en av spillerne i forumspillet jeg er med i, Birthright: The Dawn of the New Golden Age, driver og blokkerer.

OK, en kort oppsummering: Birthright dreier seg om politikk, krig, og slektslinjer i et knust imperium som står uten keiser. De forskjellige delene styrer seg selv, og alle ønsker vel egentlig a shot at the crown. Det er noen av landene som settingmessig er blitt profilert som «de slemme», og noen som «de snille». Representanter i senatet fra en av de snille og en av de slemme (Avanil og Ghoere, henholdsvis, om du er kjent med settingen) bestemte seg for å kjempe i en duell på forum – dvs Avanil mente at det ikke var en duell, siden Ghoere ikke hadde noen ære. Så de forlater senatet, Ghoere først og Avanil etter, og Ghoere sier at han kaster hansken sin foran føttene på Avanil og utfordrer ham.

Hva gjør så Avanil? Spiller han videre på dette med ære og velger å ta diskusjonen der og da? Velger han å gå rundt hansken og late som ingenting for å provosere? Neida. Han skriver i sin neste post:

[Avanil] completely ignores [Ghoere] when [Ghoere] pauses to ramble, striding right past him on his own way towards the Lists, leaving him to cast his glove at the back of [Avanil]’s feet.

Så. Ghoeres spiller spør i en speiltråd på forum hvorfor Avanils spiller ikke bare kunne tatt scenen slik den ble beskrevet, og påpeker spesielt dette med at hansken skulle lande foran føttene på Avanils representant, mens Avanil beskriver den som å ha landet bak dem mens de gikk. Avanil fortsetter å gnåle om at han har rett til å bestemme over sin rolles oppførsel, og han er også ellers som regel den første til å skrike ut når noen «prøver å fortelle ham hvordan han skal spille». Ja-a, du, Nisse.

Regelen for de fleste forumspill tilsier at spillere kan beskrive hendelsesforløp for hverandre så lenge de ikke tar direkte avgjørelser for handlingene til andre roller enn sin egen. Det er med andre ord innenfor rammene å si hvor en hanske landet, særlig siden rollen som kastet den, var i en posisjon til å kunne kontrollere hvor de andre rollene befant seg. Dette holder da ikke for enkelte, som da skynder seg å posisjonere rollen sin et annet sted, og på tross av at det ville vært brudd på «regelen», så hevder han at han kan gjøre det fordi «jeg manipulerer bare rollen min, ikke handlingen din». Dette stemmer jo, men på en slik måte at det ødelegger budet den andre spilleren har gitt.

Powergamers er spillere som alltid vil komme ut på topp, ikke via godt spill eller rollens knep, men via idiotoppførsel og å ignorere andres spill til sin egen fordel. Slike spillere, som ikke tar budene de blir gitt, irriterer meg noe grenseløst. Jeg, som spiller, hadde ikke noe med det hendelsesforløpet å gjøre, heldigvis. Ellers tror jeg virkelig det hadde blitt nerd rage. Det at noen spiller en «slemming» betyr ikke at de som spiller «snillingene» kan behandle «slem»-spilleren annerledes enn en hvilken som helst annen spiller. Og hvis man ikke tar budene til andre spillere, og alltid starter postene sine med «Nei, det skjer ikke SÅNN, fordi» – ja, da er de verdiløse som rollespillere og burde sette seg ned i politikken i stedet. Eller i barnehagen. Det blir i alle fall ikke noe godt spill utav det.

Jeg skjønner at folk vil at rollene deres alltid skal komme best ut, men noe av moroa med å være mange spillere er at ting ikke alltid går som planlagt. I Birthright spiller vi mot hverandre og med hverandre sånn dann og vann, fordi spillet handler (i ytterste instans) om å ta over et imperium foran snuten på alle de andre som prøver det samme. Jeg har én ting å si til spillere som prøver å manipulere andre spillere ved å spille dårlig IC (in character) og som forsvarer seg på småligste vis OOC (out of character): «Not cool, dude. Not cool.»

Eventuelt: «Jeg kommer hjem til deg og maler bikkja. Jeg vet hvor du bor.»

Noe av problemet er at enkelte spillere på forumspill som dette er amerikanere som passer den negative nerde-stereotypen perfekt. Noen ganger føles forum som et hønseri, så mye hjerneløs kakling og hakking det er som foregår.