Jeg lager laiv. Jeg lager laiv så det suser etter. An Evening on Newhall (se forrige post) fikk kræsj på hjemmesiden sin nylig, så vi vet ikke når den er tilbake, men De siste dager har nettopp fått proft design og alle tekster og informasjon på plass.

Det var nesten verd det å gå glipp av HolmCon 9d6. Nesten.

Jeg har begynt å skrive for Imagonem: Trondheims siste spillbutikk åpner i nye lokaler

Tidligere har jeg bare skrevet litt for papirutgaven. Ikke forvent for mye, da eksploderer jeg! >_<

Første helga i september deltok jeg på laiven The Lusty Pig arrangert av gruppa Moonshine Rock; Tore Svanemsli, Jean Caquet, og Kristin Midthjell. Laiven ble avholdt på Verdalen, og varte fra fredag kveld til lørdag kveld.

Da jeg først meldte meg på var det med den oppfatning at laiven var en «tøyselaiv» (unnskyld, arrangører), altså en litt dårlig gjennomtenkt, vitsete og parodierende laivfabrikk-laiv som var til for å prøve noe uprøvd. Aller mest grunnet tittelen, egentlig. Men etter hvert som jeg leste på beskrivelsene og begynte å planlegge å faktisk delta (les: betalte avgiften), ble jeg mer og mer mistenksom: kunne det altså hende at denne laiven var mer seriøs enn den så ut til?

Joda.

Siden jeg hadde bagatellisert laiven så lenge, begynte jeg å få panikk da det nærmet seg. Rollen – eller den korte versjonen – var i posten, og den så ut til å være en helvetes bøsing. Hvordan i all verden skulle jeg kunne spille tøff cowboyjævel? Jeg hadde for så vidt en hatt jeg hadde kjøpt i Vegas i sommer, men jeg hadde jo faen ikke verken kostyme eller et kompatibelt skytejern! Føkk! Løsningen kom dalende som en reddende engel av laivveteran Tom Eikrem, som med glede delte ut en Peacemaker-startpistol, blankskudd, og kaffe da jeg kom innom fredagen før. Resten ble unnagjort to dager før laiven da jeg panisk gikk til innkjøp av gensere og rutete skjorte på H&M.

Settinga til laiven var «vill vest» med horehus, svovelpredikant, flatfyll, neveslagsmål, indianere, ettersøktplakater, seriemordere, krigsveteraner, og lovens lange (og korte) arm. Jeg skal gå mer inn på hva som funka og ikke av dette litt senere. Laiven var satt til 1874 i Colorado, hvor en merkelig mengde mennesker hadde kongregert omkring en saloon/horehus ved navnet The Lusty Pig. Spillet foregikk på engelsk.

Jeg spilte rollen Evanjeline LeFevre, også kjent som «Le Limier», eller «blodhunden». Evanjeline var en no-nonsense dame på noenogtredve som hadde vokst opp «South of the Bayou» i Louisiana. Hun var Cajun og snakked dermed med en viss fransk snert og et utvalg merkelige gloser som jeg hadde funnet på internett og pugga på toget. Det eneste lytteeksempelet jeg hadde var René i første sesong av True Blood, så pratinga mi hørtes mildt sagt noe pussig ut, og jeg måtte gjenta meg selv ganske ofte fordi folk ikke skjønte hva jeg sa.

Evanjeline var kledd som en breial kar til tross for at hun delte min fysikk (1,57 på sokkelesten og litt under 70 kilo som er mest mage og barm) med jeans og rutete skjorte, lang frakk, og kortklipt hår. Hun var skarpskytter, menneskejeger, og US Marshall, men det siste var det ikke så mange som visste om. I rollen sto det også at broren hennes hadde blitt drept av en alligator da de var små, og at hun hadde jaktet ned nøyaktig den samme alligatoren i etterkant og drept den. Der startet karrieren, lizm. Hun var rett og slett en liten, barmfager, Cajun-pratende Crocodile Dundee, og jeg hadde det helvetes gøy med å spille henne. Hun var rett og slett perfekt for meg. Tusen takk til Jean som insisterte på at jeg skulle være nest tøffest etter Morgan Kane.

Rollene jeg spilte mest sammen med var Ole Fredriks pinkertondetektiv Rufus van Meeter og hans hangaround Mai Jones, spilt av Pamela Chui, en kinesisk tjenestepike som hadde rømt fra noen som ville selge henne. Vi var på laivstedet fordi vi skulle lete etter en seriemorder som likte å sage hodene av kvinner og sy igjen munnen på dem. Det hele hadde begynt i New York, da man fant rikmannen Mountbatten død i sitt hjem, hans ene datter mutilert på beskrevet vis, og den andre datteren forsvunnet. Et spor av døde kvinner ledet så denne pinkertondetektiven til Colorado, hvor han søkte blodhundens hjelp til å finne ut mer.

Selvsagt er noe av det første som skjer på lørdag morgen av laiven at man finner en annen rikmannsdatter drept, med munnen sydd igjen. It’s all in a day’s work.

Noe av laivens store styrke var rett og slett de spennende rollene. Jeg tror knapt jeg så en eneste rolle jeg mener det ville vært kjedelig å spille. Man hadde den incestuøse presten og hans søster, den brautende vertshuseieren, hora med psykose, de to horene som i hemmelighet hadde myrdet noen, den tilbakestående vertshusgutten, ettersøkte kriminelle, løsaktige ranere, bordellinspektører fra Kansas, misogynistiske jernbanefolk, en engelsk lord, en kvinne på jakt etter sin fars morder (a la True Grit), en altseende/althørende croupier, indianere, sirkusartister, gullgravere, krigsveteraner med urent mel i posen, og krigsveteraner med rent mel i posen. De eneste som sleit litt (hørte jeg i etterkant) var de to bankranerne, som – viste det seg – ikke var mistenkelige nok til at noen gadd å bry seg med dem. Synd! For det kunne blitt noe å ta fatt i det også.

Noe som fort kunne blitt laivens store svakhet var alle førstegangslaiverne. Au contraire! Førstisene gjorde at man slapp den typecastinga som gjerne skjer når alle de samme menneskene deltar på alle laivene, og de hadde i tillegg fordelen å ikke ha laivet ræva av seg før og dermed kunne laiven være en ny og spennende opplevelse. De fleste jeg snakket med etterpå var fulle av entusiasme og begeistring. De nye ansiktene gjorde også at vi som er gammel-laivere kunne oppleve laiven som ny og forfriskende. Jeg håper likevel at disse ansiktene skal bli «gamle» ansikter etter hvert. Jeg vil gjerne se dem igjen – og igjen, og igjen.

Jeg tror kanskje jeg vil si at laivens store svakhet var at det bare var ett toalett, og at det ikke var innlagt vann eller en brønn på stedet. Og kanskje at maten av og til var litt for sent ute, og porsjonene (for enkelte store karer) for små. Dette med maten har dog sin naturlige forklaring, og havner i kategorien «sånt som skjer». Jeg hadde med havrekjeks og epler, og overlevde lenge på det. Det skal litt til å gidde å stå på kjøkkenet i 24 timer i døgnet på et sted uten innlagt vann, altså. All ære.

Den tidligere nevnte startpistolen jeg lånte, fikk jeg avfyrt tre ganger. Begge gangene var mot den arresterte incestpresten som trakk minigønner’n sin ut av bibelen for å «go down fighting». Resten av laiven gikk jeg mest og strøk den kjærlig over skjeftet. Det å gå med en pistol på seg gjør noe med måten man går og står på, og så lenge jeg hadde denn, visste jeg at rollen min var nær sagt uovervinnelig. Det gjorde veldig mye for måten jeg spilte på – hadde jeg ikke hatt det «sikkerhetsnettet» tror jeg at jeg hadde fått mye mindre ut av laiven med akkurat den rollen.

I løpet av laiven var det flere indianerritualer, seremonier, og en eksorsisme til slutt. Jeg er fornøyd med at disse ikke hadde noen effekt i spillet annet enn som det de ville vært i virkeligheten – overtro med en suggererende effekt. Laiven var ofte parodisk og overdreven, men aldri overnaturlig. Det var igrunn helt OK.

Alt i alt er dette en av de aller beste laivene jeg noen gang har vært på. Jeg fikk være tøff, jeg hadde masse å gjøre, og laiven var kort nok til at jeg ikke rakk å tenke ut av rolle og dermed heller ikke hadde behov for det. Dette er den første laiven jeg har vært på hvor jeg kun har vært off av ren nødvendighet. Godt jobba!

Gode opplevelser:

  • Samspillet med Ole Fredrik. Tusen takk igjen, det var en knallaiv og et bra samarbeid. Du var formell, jeg var – mildt sagt – uformell.
  • De nedlatende kommentarene om kvinner fra Dagur og Ax – jeg skulle ønske jeg hadde banka opp en av dere!
  • Kostymene, spesielt horene sine kostymer. Superkule!
  • Ækkelpræst!
  • Flere stand-offs med Olav og skuling på Martin. Det er tøft med skuling.
  • Maten var god.
  • Bra logistikk! Oppvaskmiddel ved bekken, alltid nok dopapir, relativt i tide med mat/kaffe, etc.
  • Intens betroelse fra Joseph Lloyd om hvem han egentlig var, og en bønn om at jeg skulle la ham fullføre hevntoktet sitt før jeg jaget ham ned.
  • Avtalen med Wright (Olav) der vi skulle hjelpe ham til å bli en ærlig mann mot at han kom over på vår side mot Vinnie (Martin).
  • Småprating med Mai, med bordellinspektørene, med croupieren, og med bibeldamene. Kos.
  • Hatten min! Det ble til slutt en slags nakenfølelse hver gang jeg tok den av utendørs, men føltes naturlig å ta den av ved bordet.

Mindre gode opplevelser:

  • En av spillerne ble for full til å klare å fullføre (no pun intended) et plott som han delte med flere andre, og dermed endte opp med å ødelegge.
  • Liggeunderlaget mitt blåste seg ikke skikkelig opp, så jeg lå veldig vondt og sov veldig dårlig.
  • For uregelmessig tilgang på drikkevann. Det gikk tomt og så måtte man hente. Jeg var alt for dehydrert, og burde selvsagt passa på å hente vann da det var tilgjengelig, men da var jeg som regel og sprang rundt i skogen og fikk barnåler i trusa.
  • Indianerne var en smule for happyhappy peace and cookies. Altså, ikke spillerne, men rollene og deres funksjon i spillet. Det eneste unntaket var jo den knivstikkende liksomhora som drepte Mr. Squire. Jeg ville faktisk foretrukket det dersom det var noe konflikt å hente der – f.eks. at indianerne kunne kalt på en stamme med indianer-sis, eller noe lignende.
  • Litt for tidlig «tid ut» – vi rakk ikke å konfrontere noen av skurkene skikkelig.

Quotable quotes:

Bordellinspektøren spør om ikke Evanjeline skal tilstå sine synder for presten. Hun svarer; «I kneel for no man.»

Wilhelmina: «Why are you dressed like a man?» Evanjeline: «I’m not dressed like a man, I’m dressed like me

Rufus: «I guess it’s time to bring out the badges.» Evanjeline: «We’re doing badges now?» *groans*

Vurdering etter Slemdal-modellen:

Roping: Det var noe roping og hojing innimellom. 3/5

Brenning: Det var bål på peisen og utenfor saloonen, og nede ved vannet. Likevel var det kaldt inne om natta, og man burde kanskje holdt bålet i gang. 4/5

Drekking: Det ble servert både sprit og pæddasprit, noe som gjør det både enklere og vanskeligere å spille skikkelig. Men det var nok drekking på enkelte! 4/5

Slåssing: Noen av spillerne slåss konstant (Ax og Dagur), og det ble jo noe knuffing og skyting i løpet av laiven. Det var likevel ALT for lite! 2/5

Skremming: Det var ikke så veldig skummelt på laiven. Det var de nevnte standoffs, og eksorsismen var stemningsfull. 2/5

Leste nettopp om igjen anmeldelsen av bloggen min fra Boningen.org, spesifikt her, og det er fremdeles like koselig lesning. Egentlig hadde jeg tenkt å kommentere det da jeg først så tilbakepinget, men da hadde jeg så mye å gjøre at det forsvant i mylderet.

Men!

Boningen er ikke glemt! Det var veldig moro å lese noe fint om spillene mine. RATS skal videre! Bare ikke før jeg er ferdig med eksamen til jul… Ellers har jeg lest flere av innleggene, og føler meg veldig hjemme på den bloggen.

Ellers er jeg midt i oppstarten av semesteret. Ukene fremover er fylt med et upresist puslespill av forelesninger og undervisningstid, på hver sin kant av byen, med en times bussreise imellom dem. Takker gudene for at det er rollespilltirsdag på tirsdag og laiv om bare to uker. Ehm… det er ikke noen som har et pistolhylster å låne bort, vel?

Så har jeg klart å melde meg som arrangør på årets Hexcon. Tidligere begynte jeg på en trilogi til Draug, men denne har jeg blitt nødt til å legge til side midlertidig fordi den rett og slett krever for mye arbeid å ferdigstille akkurat nå. I stedet stiller jeg med en lettbeint modul i Pathfinder (D&D 3.75 for de uinnvidde).

Hvorfor Pathfinder? Vel, i hovedsak fordi jeg allerede kjører en kampanje i systemet, så det er enkelt å ta et eventyr knyttet opp mot den, finpusse det, lage noen roller, og så kjøre i gang. Det blir verre å sette til side hverdagsspillinga for å skrive et helt separat eventyr. Like kjedelig som fiskepinner til middag? Neisj. Det tror jeg ikke.

Nå er ikke Hexcon før i november, men det er vel aldri for tidlig å glede seg? Programmet forteller også at Rune stiller med opptil tre moduler, så her bør det være nok kvalitetspuljer. Nedsiden blir selvsagt at arrangementet i år ligger på Charlottenlund, som er milevis unna alt som smaker av sivilisasjon. Få tilbake Rosenborg!

Jeg skal gå i det. Jeg har ikke fakkel, men håper at det ikke er så farlig. Skal møte andre på Outland i Munkegata 17:45, så er du en nerd i Trondheim som ikke har noen å gå i tog med, så kom dit.

Da har jeg vært en vellykket tur i Oslo. Fikk tid til både et gledelig gjensyn med trønderne mine, inkludert masse øl, og til å møte igjen kjente oslofolk. Her er turen oppsummert til det jeg gidder å gjengi:

Lørdag:

  • Finne frem til Veronicas leilighet på Sinsen.
  • Stikke ut igjen for å møte Torgrim for middag.
  • Bale det til og ikke rekke å dra innom Dina, går dermed glipp av å møte Ken og Jone.
  • Dra og møte Kenneth og Jørn i stedet.
  • Gå til Teketopa med dem og møte Anders.
  • Gå til Ekspressen for å møte Vero, men finner ut at det er cc for å komme inn. Se en vaskeekte pimp utenfor, kledd i spisse sko, samt rød, skimrende dress med lilla slips, og høyt hår.
  • Gå på Teddy’s med Anders og vente på Jørn og Kenneth, og på at Vero skal si fra at hun vil hjem.
  • Dra hjem i drosje.
  • Sove.

Søndag:

  • Stå opp SENT.
  • Vente.
  • Spille Star Wars med Anders, Jørn, Vero, og Torgrim. Torgrim er verdens beste wookiee og snakker Shyriiwook hele kvelden. Jørn er psykopat (i rolle).
  • Sove.

Mandag:

  • Stå opp SENT.
  • T-bane til Nationaltheateret og møte Even på Narvesen.
  • Gå på Bare Jazz og møte Ole Peder. Avtale å gå på Cacadou. Love å korrekturlese Itra’s City og skrive artikkel til Playground Magazine.
  • Spise indisk mat med Even på ei lita, dyngete sjappe med BESTE maten. Billig! Nam.
  • Besøke Dina som har revet over noen korsbånd(?) og ikke kan gå ut av leiligheten. Prate med Dina og Olav.
  • Trikke til Jernbanetorget og gå til Cacadou. Glatt! Blir sint. Trikkebilletten kosta 40 spenn. Mule. (<- sur)
  • Møte Torgrim og Ingvild på veien, de skal på kino.
  • Møte på Cacadou: Anders N., Haakon Olav, Erlend S.B., Ane, Trine Lise, Elin, Frida, Even, Ole Peder, Magnus, Håken, Tor Kjetil, Erlend E.H., Jørn, og Karina. Var det flere? Alle snakket om Knudepunkt. Der var ikke jeg. Fikk Playground Magazine av Erlend S.B. Karina snakker om at hun har lest artikkelen min i RPGirl Zine. Hun er polsk, tror jeg.
  • Bli trøtt og uengasjert etter en stund, men må dra uansett.
  • Sove.

Tirsdag:

  • Tilbud om å lunsje med Matthijs, men bare om jeg vil henge rundt alene etterpå frem til Vero kommer hjem fra jobb (jeg har ikke nøkkel). Hoppet over det.
  • Låe laptop og sjekke nett. Bli facebook-venn med Karina.
  • Se MASSE tv sammen med Aleksander, husverten til Vero.
  • Sludre med Vero når hun kommer hjem.
  • Kjapt si hei til Ingunn som kommer innom rett før jeg busser til flytoget og toger til flyet.

Alt i alt en fin tur. 🙂

Ikke så mye demoner, da, egentlig. Mest rom-marine.

Årets Hexcon gikk for meg slik den her pleid å gå de siste par årene: Jeg kan bare komme én dag, jeg drikker alt for mye kaffe på tom mage, og jeg kjører minst ett halvferdig scenario fra hukommelsen.

Det er tøft, det.

Ingvild Borgens modul i 3:16 – Carnage Amongst the Stars ble selvsagt en suksess. Ikke bare fordi Ingvild har skrevet et veldig godt og solid scenario med sidehenvisninger til boka (som er på størrelse med en pakke «tjukklefse», og dermed lett å få med seg omkring), men også fordi Rune, en av deltakerne, var så innstudert med reglene at jeg nesten slapp å gjøre noe selv. Dessverre var vi bare tre spillere, og jeg synes gjerne at scenariet hadde fortjent noen til.

Min egen Draug-modul gikk faktisk over all forventning. Supert var det kanskje ikke, siden det strengt tatt ikke var ferdigskrevet, men rollene ble fylt, og ting skjedde. Her hadde jeg kanskje uansett måttet winge scenariet litt selv om det hadde vært ferdig, for vi fikk relativt dårlig tid. Men det føltes bra, og jeg skal definitivt ferdigstille det så det kan kjøres på Arcon i 2011.

Det var forøvrig et skuffende lavt antall kjentfolk på Hexcon. Jeg tror nok ikke festivalen overlever som det den burde være, dersom folk ikke kommer fra flere steder. Litt trist er det jo at de lokale som jeg vanligvis spiller med aldri dukker opp, men jeg mistenker det er fordi de allerede spiller nok til vanlig, sammen med folk de kjenner fra før – de føler ikke at de trenger å dra på con for å gjøre det de liker.

Ellers er jeg fremdeles på en høy fordi RATS er ferdig. Jeg pusler med settingdelen ennå, men det er bare kos.

Dersom noen har lyst til å teste det, så bare kjør på – og fortell meg dersom dere lager noe nytt; en ny gruppering, en ny by, eller en ny religion. Det er god plass på wikien til mer settingmateriale, og i motsetning til Morgenfri er jeg mye mer åpen for direkte og uredigerte innspill til settingen i RATS.

Faktisk ville jeg satt stor pris på det om noen kunne tenke seg å prøve ut spillet et eller annet sted hvor jeg ikke kan blande meg inn, og deretter sende meg en spillrapport.

Hva får man om man krysser en dvergisk dørvakt, en halvorkisk tjuvradd, en låghalt gnom, en forfengelig sønn av en innkeeper, og en rømt adelsdame?

Da får man kveldens spilling av Pathfinder. Spillere: Tor, Jorg, Kulseth, AX, og meg. GM: Skjalg.

I Skjalg Kreutzers hjemmekokte verden (døpt «Coin» av oss fordi verden er flat og rund som en mynt), lever dverger, halvinger og gnomer i gettoer i byer som styres av alvisk adel og menneskelige kjøpmenn. Trollmenn av alle slag innrulleres i laug og kartlegges.

I denne settingen skal en halvalvkvinne i byen Agaban giftes bort av sin alviske far Grev Glorian, til en feit og grådig Marquis. Hun velger heller å stjele farens signetring, rømme fra rikdommen og oppsøke sin menneskehalvbror som bor like ved slummen. I slummen kan hun skjule seg, ved hjelp av brorens bekjentskaper.

Men for å få til det blir de nødt til å be om assistanse fra «kongen» over byens underverden – en gammel, skallet gnom (beskrevet som en kjempekort Ben Kingsley med rare ører) som mest sannsynlig vil selge den unge damen tilbake til familien sin for noen hundre gullstykker.

Samtidig har halvorken fått et ultimatum fra en byvakt som er ute etter å ta ham – skaff informasjon om smugling av våpen inn i slummen, og du skal få være i fred. Dvergen kjøpslår om skjebnen til sin krøpling av en bror, og må gjøre et skummelt oppdrag til gjengjeld. Den låghalte gnomen er i hemmelighet et orakel, og han følger tegn som ingen andre kan oppfatte…

Hvordan skal dette gå?

Følg med neste mandag for et nytt innlegg i kampanjedagboken min.

I morgen kommer dagen da jeg skal delta på min første Pathfinder-spilling. Pathfinder er, for de som ikke er invidd i disse mysterier, en hack av det «gamle» Dungeons & Dragons 3.5 edition, men til en mye mer spennende form.

Selve systemet er endret slik at noe av det man irriterte seg over med 3.5 forsvant, uten at spillet ble til den dataspillkloningen som 4th Ed har blitt. Man har fremdeles de vanlige elleve «core»-klassene Barbarian, Bard, Cleric, Druid, Fighter, Monk, Paladin, Ranger, Rogue, Sorcerer, og Wizard – men nå kommer hver enkelt av dem med et vell av valgmuligheter som lar deg tilspisse karakterens kompetanse og personlighet. Dette gjør at den tidligere «en wizard er en wizard»-filosofien (som også gjaldt for de fleste andre klassene), der man måtte multiclasse for å gjøre karakteren unik, ikke lenger stemmer, for det er ikke lenger nødt til å være slik. Så vidt jeg kan se er det bare druiden og presten som er noenlunde bevart slik de var i 3.5, skjønt ikke helt.

Spillingen i morgen er iscenesatt at min felles RSN-forumitt Skjalg Kreutzer, en usedvanlig entusiastisk og engasjert kar som jeg håper at en del av mine felles D&D-nerdevenner også kommer til å like når vi omsider får spilt sammen. Skjalg er ellers en ganske progressiv rollespiller, men med en «gammel kjærlighet ruster aldri»-tilnærmelse til D&D. Hvem vet, kanskje kan vi tilføre D&D noen nye dimensjoner?

Jeg gleder meg i alle fall som en liten unge, om enn bare fordi det er så lenge siden jeg har trillet litt ordentlig terning at jeg holder på å gnage av meg arma.

Pathfinder gis ut av forlaget Paizo Publishing, og tilhører ikke Wizards of the Coast. (Heldigvis.)