I påskeferien hadde jeg besøk av noen gamle venner som har flyttet sørpå. Dette er gutter som i sin tid var med og introduserte meg til rollespill – fine, fine guttene. Vi tok Pathfindersystemet og lagde en spilling basert i Forgotten Realms, settingen vi spilte i filler og gjenoppfant den gangen vi var unge studenter som klarte å få av minst ei spilling i måneden.

Opplevelsen ga meg nuv til å gå tilbake til røttene. Pathfinder er kanskje et «nytt» system, men det er det nærmeste jeg kommer D&D slik jeg elsker det.

Jeg føler meg hjemme i Forgotten Realms. Akkurat som Star Wars sitt «expanded universe» inneholder det en god porsjon makkverk, men om man bare rører litt rundt og krydrer med sine egne ting, er det fremdeles en av de rikeste settingene jeg har vært borti.

Da får det bare være om det er d20, levelbasert, og ikke «progressivt nok». Det knuger fremdeles mitt hjerte med en +100 Grapple score. Eller CMB, som det heter nå.

Jeg er hjemme.

Her om dagen hanvet jeg i en stillingskrig av en diskusjon med ei venninne om D&D versus Warhammer FRPG. Det er her, for ordens skyld, snakk om D&D 3.5 versus den forrige utgaven av Warhammer (2nd edition? Jeg aner ikke. Den forrige).

Grunnlaget var at hun rådspurte meg i sitt forsøk på å lage en sorcerer til en kampanje satt i 3.5s Eberron-setting. Det må nevnes at denne unge kvinnen har spilt D&D mange ganger, men aldri likt det, og aldri satt seg skikkelig inn i regler og konvensjoner. Det er for så vidt helt fair enough, for jeg har nesten samme forhold til Warhammer. Problemet ligger i at hun simpelthen elsker Warhammer, mens mitt hjerte slår for D&D.

Begge systemene, slik jeg ser det, er tungrodde og håpløst regeltekniske. Der D&D har klasse- og levelsystemet, har tidligere utgaver av Warhammer et begrensende karrieresystem. Der raser i D&D er håpløse twists på Tolkiens alver og dverger, har Warhammers dverger hanekam og lar ikke kvinnfolka sine forlate fjellet. Man slår terning for alt og ingenting, det er vanskelig å være flink til noe, og man kan ikke alltid velge å være flink til et sett med ferdigheter som regelboka ikke mener passer sammen.

Mitt gode forhold til D&D er dog farget av at jeg har hatt gode spillinger med gode medspillere hele veien, der settingverdenene har interessert meg, mens jeg har spilt Warhammer (sørgerlig?) sjelden og har et inntrykk av settingverdenen som traurig og uspennende. Mitt gode forhold til D&D har m.a.o. mindre å gjøre med hvorvidt systemet er så forbanna brilliant. For det er det ikke. Men det er en illusjon at Warhammer er så mye bedre, i mine øyne.

Mange av D&Ds problemer føler jeg har blitt løst med inntoget til Pathfinder, eller «D&D 3.75», som fremdeles er levelbasert og trasig, men som har oppdatert en del helt håpløse ting og gitt spillet et mye mer versatilt klassesystem, bl.a. Nye Warhammer har også gjort spillopplevelsen bedre ifølge de jeg kjenner som har spilt det. Forskjellen er kanskje at D&D 4.0, som er laget av WotC, bare har økt innslagene av «dataspillelementer» og økt number crunch-effekten folk mislikte med 3.5, mens Pathfinder, laget av uavhengige Paizo, har forbedret og fremhevet de sidene ved produktet som allerede var elsket. Nye Warhammer kan jeg si mindre om, men et av fordelene er visstnok at det er mer oversiktlig nå enn tidligere, hvilket høres flott ut, for gamle Warhammer var rimelig rotete.

Jeg har ikke noen konklusjon, egentlig. Jeg ville bare få sagt at det er flott at man har begge spillene, at man kan velge hvilken regelmyr man vil trø seg blaut i, og at man har det moro mens man gjør det. Ellers er det ikke verd det. Men – ikke prøv å fortelle andre hva de IKKE har det gøy med! Det vet de best selv.

I morgen kommer dagen da jeg skal delta på min første Pathfinder-spilling. Pathfinder er, for de som ikke er invidd i disse mysterier, en hack av det «gamle» Dungeons & Dragons 3.5 edition, men til en mye mer spennende form.

Selve systemet er endret slik at noe av det man irriterte seg over med 3.5 forsvant, uten at spillet ble til den dataspillkloningen som 4th Ed har blitt. Man har fremdeles de vanlige elleve «core»-klassene Barbarian, Bard, Cleric, Druid, Fighter, Monk, Paladin, Ranger, Rogue, Sorcerer, og Wizard – men nå kommer hver enkelt av dem med et vell av valgmuligheter som lar deg tilspisse karakterens kompetanse og personlighet. Dette gjør at den tidligere «en wizard er en wizard»-filosofien (som også gjaldt for de fleste andre klassene), der man måtte multiclasse for å gjøre karakteren unik, ikke lenger stemmer, for det er ikke lenger nødt til å være slik. Så vidt jeg kan se er det bare druiden og presten som er noenlunde bevart slik de var i 3.5, skjønt ikke helt.

Spillingen i morgen er iscenesatt at min felles RSN-forumitt Skjalg Kreutzer, en usedvanlig entusiastisk og engasjert kar som jeg håper at en del av mine felles D&D-nerdevenner også kommer til å like når vi omsider får spilt sammen. Skjalg er ellers en ganske progressiv rollespiller, men med en «gammel kjærlighet ruster aldri»-tilnærmelse til D&D. Hvem vet, kanskje kan vi tilføre D&D noen nye dimensjoner?

Jeg gleder meg i alle fall som en liten unge, om enn bare fordi det er så lenge siden jeg har trillet litt ordentlig terning at jeg holder på å gnage av meg arma.

Pathfinder gis ut av forlaget Paizo Publishing, og tilhører ikke Wizards of the Coast. (Heldigvis.)

På RSN har det nettopp blitt stengt en tråd (fordi posterne ikke holdt seg til tema) som handlet om to ting:

For det første handlet den om spill som har et «overdrevent» mekanisk fokus. Dette ble forklart som spill som har mange mekanikker for veldig mye forskjellig. Eksempler som ble nevnt var Burning Wheel og D&D, og som sedvanlig i en diskusjon, var ikke alle parter enige.

Den andre tingen tråden etter hvert kom til å handle om, og som bidro til å få den stengt, var hvorvidt målet med rollespill er å oppnå dyp innlevelse i rollene vi spiller. Og her kommer vi til sakens kjerne, det jeg ønsker å utbrodere i dagens post. Jeg forsøkte å forklare dette i tråden på RSN, men kom ikke helt i mål. Jeg opplevde å bli misforstått og feiltolket, og har vel strengt tatt bare meg selv å takke, som opplever noe på et slikt plan at det blir vanskelig å ordfeste. Nuvel.

«Innlevelse» er et morsomt begrep. Det er faktisk så morsomt, at det omtrent finnes en separat betydning av ordet for hvert enkeltindivid som bruker det og opplever det. For meg kan innlevelse være to litt forskjellige ting: Jeg kan leve meg inn i en bok eller en annen fiksjon, som en utenforstående observatør med høy empati og en viss sosio-psykologisk innsikt. Dette inkluderer faktisk ting jeg selv forfatter eller skaper, fordi jeg i alle tilfeller ikke opplever å være personene jeg skriver om – jeg opplever å ha innsikt i dem og følelser for dem. De, på sin side, har et eget liv – jeg bare skildrer det. Den andre tingen innlevelse kan være (for meg), er når jeg befinner meg i en situasjon hvor jeg forsøker å være en annen person. Dette kan skje på laiv eller på teaterscenen. Da trer en del skuespillerteknikker i kraft, i alle fall i forarbeidet, og på laiv er man «i rolle» i rundt regnet 20 av døgnets timer, om man er litt hardcore og driter i å sove så mye.

I sistnevnte betydning av «innlevelse» kan opplevelsen av å leve seg inn bli midlertidig brutt, f.eks. på laiv, ved at fiksjonen brytes av andre spillere som har upassende kostymer eller samtaler om fotball midt i spillet. På teaterscenen kan opplevelsen brytes av at det skjer noe uventet, f.eks. at en lyskaster faller ned på scenen.

I førstnevnte tilfelle – og her nærmer vi oss det jeg synes er virkelig spennende – er det (for meg) ikke nødvendig eller gunstig å gå dypt inn i rollen og ikle meg dens personlighet. Hvorfor ikke? For det første finnes svært mange fiksjonsbrudd i en dagligstue, når «sinnet» egentlig skal tilhøre en vill skogalv som rir på en bjørn og synger sanger om magi. Stemningen kan støttes opp under, og fantasien kan rase vilt, men det som er spennende – virkelig spennende – for meg, er avstanden. Det at jeg er en engelsklærer på snart tredve år som sitter i en sofa og spiser drops og kaster terninger, men samtidig har en opplevelse i en annen verden, hvor jeg får delta i gjøremålene til en skogalv som rir på en bjørn gjennom et magisk middelalder-rike, er en veldig interessant avstand å utforske. Dette, denne avstanden, er målet mitt med å spille rollespill.

Avstanden, eller the distance, skildres bl.a. av bloggeren Zak fra California, idet han innser hvor spesielt det er å være husokkupant men samtidig spille Monopol, i bloggen DnD With Porn Stars. Se spesielt innlegget Like Playing Monopoly with Squatters. Dette er målet mitt med rollespill som ikke handler om innlevelse. Men jeg har flere mål. Frykt ikke.

Min oppfatning av innlevelse i rollespill, som kræsjer med enkelte andres oppfatninger, er ikke sentrert omkring dette med å «være i rolle» (unntatt på laiv, som jeg mener er en annen type opplevelse i utgangspunktet). Det er sentrert på å oppleve dualiteten i meg selv, mine medspillere, og omgivelsene våre opp mot rollene og deres omgivelser. Det er sentrert på ikke bare å kjenne min rolles innerste sjelelige irrganger, men også å kunne formidle disse til de andre spillerne gjennom en kombinasjon av skuespill og metabetraktninger slik at de også har den samme forståelsen av karakteren som jeg har – selv om rollene deres og rollen min ikke nødvendigvis kjenner alle hverandres tanker og følelser, så synes jeg det beriker opplevelsen om spillerne har det. Dette betyr ikke at jeg krever å få vite alt om alle rollene. Hemmeligheter er også kult. Men det betyr at jeg synes det er greit å være åpen metamessig.

Det var dagens rant. Ellers er det lite nytt på spillfronten. Jeg fikk 3:16 – Carnage Amongst The Stars i posten på mandag, og pakket den straks ned, siden vi driver og tømmer leiligheten for støff i forkant av noen visninger som skal holdes om to uker. Burning Wheel-bøkene har ennå ikke kommet; jeg skylder på transportarbeiderstreiken. Wizards of the Coast har dessuten frasagt seg videre rettigheter til Star Wars-franchisen, og den siste publikasjonen derfra ble spillsupplementet Unknown Regions. Selv ting som tidligere lå nedlastbart på nettsidene deres er nå utilgjengelig for publikum. Star Wars-kampanjen New Order har tatt sommerferie og viker veien for feriekampanjen Lost Siblings. Endelig skal jeg få være spiller og ikke GM. Det gleder jeg meg til.