I går kveld satt jeg og hjalp mora til kjæresten min (hun er lærer i barneskolen) med å finne navnet på blomster som ungene i klassen hennes hadde plukket. Blomstene var most under plast mot en mørk bakgrunn, og dermed ikke alltid like enkle å dra kjensel på. Jeg klarte likevel en ti-femten stykker av tredve, og enda flere med hjelp av ei blomsterbok.

Mens jeg satt og holdt på med dette, slo det meg at jeg er lærer. Ikke noe spesielt med det i grunn, jeg har jo tross alt fullført ei yrkesutdanning for å bli det, så det kom ikke som noen overraskelse akkurat. Mer som en slags åpenbaring. Ja, jeg vet at Tyler Durden sier «You are not your job.» (Les Fight Club om du ikke allerede har gjort det!) Men tenk deg læll!

Hvor vil jeg med dette? Jo: Svært mange jeg kjenner og er venner med innenfor laiv- og rollespillmiljøet i Norge er lærere. De fleste av dem var lærere – eller hadde bestemt seg for å bli det – lenge før meg, og helt uavhengig av at jeg ble det. Det er ikke en kollektiv avgjørelse som ligger bak. Av dem jeg deler hobby med regelmessig i Trondheim, er det ikke så mange lærere lenger nå. De fleste av dem har flyttet, eller skal flytte. Men totalt sett, når jeg regner med folk jeg kjenner, men ikke spiller sammen med regelmessig, så er det ganske mange. Pluss de fra laivmiljøet.

Hva er det egentlig som gjør at pedagogikk og rollespill opptrer sammen i så mange sammenhenger? Jeg føler meg tvunget til å nevne Lærelyst, som jeg selv rakk å jobbe (ubetalt!)  for ved en anledning.

Teori #1: Det å jobbe som lærer er et lite rollespill i seg selv. Du kan ikke være 100% deg selv – bl.a. er du tvunget til å følge skolens reglement uansett hvor teit du måtte synes det er i enkeltsaker. Du bør ikke snakke om at du har vært på fylla i helga. Osv. Oppførselen din er på mange måter en trimmet utgave av deg selv, tilpasset og justert til offentlig og barnevennlig bruk. For ikke å snakke om den modifiserte oppførselen til elevene – fra bajasen som vil ha oppmerksomheten han ikke får hjemme, til bimboen som egentlig kunne hatt straight As om hun bare ikke tviholdt på blekemiddelet og sminken.

Teori #2: Mange pedagogiske modeller går ut på å støtte oppunder elevens grunnferdigheter, eller bakgrunnskunnskap, og bygge videre på denne (litt som et XP-system!). Lærerens jobb er å støtte oppunder, hjelpe til med motivasjon og veiledning. Det sosiale samspillet mellom lærer og elev, mellom elev og elev, og mellom lærer og lærer, er ganske likt samarbeidet i et rollespill. Man bytter på å være den som er flink til noe, man støtter gverandre, og vil til sist kunne «komme levende fra det» med gruppas hjelp. Gruppearbeid i seg selv er som regel en yndet aktivitet i skolen.

Jeg kunne kommet med flere teorier, men jeg gidder ikke. I stedet skal jeg ta en sammenligning litt videre.

På skolen starter n00bsene – de nye rollene. Rollene er commoners. Ved GM’ens hjelp skal de komme ut fra dette eventyret med mye høyere level – forhåpentligvis class levels – enn de startet. Først må GM’en finne ut hva slags skills og sånt de nye rollene i gruppa har. Det er litt av en jobb, siden de gjerne er en 20-30 stykker. Noen kan kanskje å lese. Andre er barbarer.

OK, det ble kanskje litt vel nerdete. Men morsomt. Synes jeg.

Uansett, tenkte at jeg på tampen skulle nevne at da jeg snakket om laiv med noen utlendinger på Birthright-forumet, så ble det nevnt noe om å spille med svette nerder. Nå har jeg i tre år vært på Arcon, og i minst fem år vært på Hexcon, men utenom noen «sightings» der, kan jeg ikke si jeg har verken sett eller spilt sammen med svette nerder. De fleste jeg kjenner er hele, rene, og pene i tøyet, og kommer fra mer eller mindre møblerte hjem. Hvor er egentlig alle disse svette nerdene folk snakker om hele tiden?

Til slutt: Jeg har kjøpt meg Pathfinder. Hurra! Takk igjen til Espen Gätzschmann (ikke lærer) for gavekortet som gjorde dette kjøpet mulig.

Advertisements