Et innlegg inspirert av rollespill.info-bruker Jan-Egil, som postet et innlegg med spørsmål om utstyr man trenger (eller vil ha) til rollespill.

Selv er jeg en halvveis gammeldags rollespiller. På grunn av en del regler i D&D og Pathfinder har jeg «vokst opp» som rollespiller med bruken av battlemat (stridsduk) og miniatyrfigurer som obligatoriske hjelpemidler. Jeg er glad i kart og andre oversiktsverktøy som gir meg innsikt i hvordan ting og vesener er posisjonert i forhold til hverandre. Noen ganger betyr det stridsduk, tusjer, og figurer – andre ganger holder det med noen streker på et ark.

Jeg kjenner en del folk som synes man skal begrense bruken av miniatyrfigurer og stridsduk, fordi det minner for mye om brettspill, og det synes jeg for så vidt er en grei sak – men jeg har erfart at det er enklere for meg å visualisere avstander og posisjoner hvis jeg i det minste har et ruteark eller en tegning å forholde meg til som viser hvor ting er. Jeg er altså ikke nødvendigvis avhengig av rutenett eller heksagoner fordi reglene er så viktige, men mer fordi jeg trenger å visualisere hva som skjer.

(Samtidig tenker jeg at spill som f.eks. D&D eller Pathfinder, som har en del regler for bevegelse og handling, trenger et eller annet verktøy for å holde styr på dette og sikre at verken helter eller fiender får noen fordeler eller ulemper som kan virke avgjørende for utfallet av en kamp. Selv synes jeg det strategiske ved dette er et interessant aspekt av spillet, men skjønner at ikke alle gjør det.)

Hvilket utstyr trenger du?

Jeg sverger selv til en Chessex battlemat, og har selv en brukt vanlig en som jeg har fått av en kompis, samt en «mega-mat»som jeg har kjøpt selv (den dekker spisebordet mitt ganske bra).

2016-05-22 14.49.03

Stridsduken, sammenbrettet, med forrige spillings tegninger. I bakgrunnen står kassen med miniatyrfigurer.

Tusjene jeg bruker er av merket Staedtler Lumocolor Non-Permanent. Chessex skriver selv på sine hjemmesider at de ikke anbefaler bruk av whiteboard-tusjer på dukene sine, siden materialet er porøst. Man bør bruke vannløselig tusj. Jeg har dog funnet ut at et vanlig viskelær gjør susen hvis man slumper til å bruke feil tusjtype.

Miniatyrfigurer er stas, men du må ikke ha det. Det viktigste er at hvis du bruker en stridsduk eller annet kart, at spillerne har brikker som er lett å identifisere som sine roller, og at spilleder har brikker som er enkle å identifisere som fiender eller NPCer. Vi har brukt smågodt som fiendemarkører, slik at spillere kan spise de fiendebrikkene som rollen dreper.

For spillere av gamleskolen er post-it-lapper et must. Jeg bruker post-it-lapper til å notere ned bonuser og annet småplukk som midlertidig påvirker rollen og rollens tekniske prestasjoner.

Trykkblyant. Greit å slippe å spisse blyanten hele tiden for å kunne skrive smått. Mindre avfall – tenk grønt! Osv.

Rolleark, enten offisielle (som hører til spillet) eller egenproduserte. Det viktigste er at alt vesentlig er notert ned på arket og at det går relativt fort og greit å finne frem til det du trenger, når du trenger det. Mange offisielle ark er ikke egentlig så gode, så se det an. Selv synes jeg det er koselig med lurvete rolleark som har overlevd mange spillinger.

Til enkelte spill går det også an å bruke det digitale verktøyet HeroLab. Jeg eier lisenser til Pathfinder, Call of Cthulhu og D&D 5 selv, men bruker dem stort sett til å regne ut stats når jeg lager roller, og mindre som verktøy underveis i spilling. Dette er fordi jeg synes at laptopskjermer rundt hele bordet skaper en slags avstand til spillet, og fordi jeg vet fra jobben min som lærer at facebook og andre ting frister og tar oppmerksomhet når du først har PCen oppe. Det kan også bli kostbart å handle inn lisenser til alle kildebøkene som kommer ut innen storspill som Pathfinder.

Herolabs start

Startskjermen.

Herolabs mc heroface

Oppstart; lage en rolle til Pathfinder.

Terninger – det sier seg selv. De fleste har noen seksere liggende i et gammelt yatzy-spill eller brettspill, men de andre typene er vanskeligere å improvisere. Det finnes digitale terningrullere, selvsagt, men da får du igjen problemet med å ha PCen oppe. Noen spill bruker dog bare sekserterninger, noen bruker andre mekanikker som spillkort, tarotkort eller egne kort, og andre igjen bruker ikke slike randomiseringsverktøy i det hele tatt.

2016-05-22 14.42.53

Spesialterninger til EotE

2016-05-22 14.48.47

Spesiallagde sjansekort til Itras by (design: Håken Lid)

2016-05-22 14.49.42

FUDGE- eller FATE-terninger med kun pluss og minus.

Notisbok eller en annen måte å samle notater på kan være fantastisk. Jeg pleier å kjøpe litt snasne notisbøker med blanke sider og fint, litt solid omslag. Det kan være veldig greit å samle notatene på ett sted slik at du kan bla tilbake og se hva rollen (og spilleren) fant ut tidligere i spillet.

2016-05-22 14.42.23

Notisbok med magnetlukking og art noveau-design

For en del regler som kan være litt pes å holde styr på, finnes noen mobilapper som kan være nyttige. Til Pathfinder finnes det f.eks. en Summon Monster-app og en Spellbook-app.

Hvis man ønsker lettvinte alternativer til stridsduk til en del spesielle områder i spillet, kan det være at det finnes noen sett med kartplater man kan kjøpe. Selv har jeg et sett med skipsdekk, og et med gulvplan til et ondt tempel eller noe slikt. De er glatte, så det er mulig det går an å tegne på dem med tusjer, men jeg foretrekker å la være, for jeg vet ikke om det funker noe bra, eller om jeg får vekk tusjen.

2016-05-22 14.44.23

Offisielle Pathfinder-kartplater.

Hvis det er noe jeg har glemt, så minn meg på det i kommentarfeltet!

 

Tittelen er et sitat om undertegnede, signert Dina Ramse, en av veteranene fra det gamle RSN-forumet til Hyperion. April er snart slutt, men jeg tenkte å holde meg til løftet mitt om en ny post i måneden.

Denne gangen: en slags sammenligning av yrke og hobby.

Jeg jobber som lærer i videregående skole, som vil si at jeg møter mellom 100 og 200 elever på ukentlig basis hvert år. Jeg underviser i språkfag, som vil si at jeg i stor grad baserer undervisning på språkføring, kommunikasjon, og formidling – i tillegg til slike ting som klasseledelse.

Det som ofte slår meg, spesielt når jeg kommer hjem etter en lang dag på jobb og får besøk av spillgrupper jeg skal spillede for, er hvor mange likheter det er mellom å undervise en klasse og det å være spilleder.

For det første må man ha en viss enighet om ordensregler. Det er f.eks. greit om alle er stille når spillederen snakker, i alle fall hvis det er snakk om å sette en scene eller lignende. Det mest slitsomme med både jobben og hobbyen er de gangene man må slåss for å bli hørt, komme til orde, eller få oppmerksomheten. Det handler også om å være tydelig på hvorfor man er her og hva man skal. Hvis jeg har brukt timesvis på å forberede undervisning eller en spillkveld, blir jeg ikke kjempefornøyd hvis tida går med på å snakke om fotball eller hvem som røyk ut på Pærra.

Gruppestørrelse er en annen faktor som innebærer de samme utfordringene. For store klasser gjør det utfordrende å se hver enkelt elevs behov. For store spillgrupper gjør det mer utfordrende å dekke hver spillers behov for «screen time», eller aktiv spilltid (ikke bare som tilskuer til andres spill). Derfor er det greit å vite hvor mange du selv klarer å håndtere ved bordet (eller i klasserommet). Noen ganger vil ikke spillerne ta initiativet, men blir reaksjonære – akkurat som elever som ikke vil rekke opp hånda – fordi de er redd for å gjøre noe feil. Det er bare det at ingenting er egentlig feil – alt er en prosess man kan lære noe av, så lenge man forstår at det er i orden at alt ikke er perfekt hele tiden.

Ofte ønsker folk seg frihet; frie valg, muligheter til å gå i den retningen som passer dem. Andre ganger ønsker de seg et jernbanespor, en mulighet til å lene seg tilbake og følge instruksjoner, og se hvor de havner hen. Slik er det både rundt bordet og i klasserommet. Kreativ skriving er f.eks. veldig populært i språkfag, men å gjøre det hver gang blir slitsomt og demotiverende, og man blir ikke flinkere til noe annet. Det hender det også kan være OK å få noe levert «rett i toppen», så å si. Variasjon er fint. Sånne ting tenker jeg på når jeg spiller spill der det ikke finnes spilleder, f.eks., eller hvor spillerne forventes å bidra til historien med mer enn bare rollens handlinger. Jeg tenker da på spill som Itras by, Apocalypse World, og lignende.

Noen ganger, som spilleder/lærer, opplever jeg at jeg må pløye igjennom en del tørt materiale for å forberede formidling av en fargerik og interessant opplevelse. Kunsten er ofte å skjule regler og systemer i det ferdige arbeidet. Likevel vil du noen ganger at spillere skal pugge sin egen spellbook, eller at elever skal huske glosene sine. Realistiske forventninger er nøkkelen – og å minne dem på at de kan spørre deg eller hverandre.

I motsetning til i lærerjobben, trenger jeg ikke å sette karakterer på spillerne mine. Det vil si, som regel vet du at du er en «sekserspiller» for meg hvis jeg alltid spør om du vil være med og spille. Det eneste jeg trenger å «rette» er rollearket ditt, for å se om du er en munchkin. Det som er vanskelig, er å være så streng som jeg noen ganger ønsker, mot spillere som er mine venner – hvis de bråker, sporer av, forsvinner uten å si fra, sitter med mobilen, sovner, og så videre. (Note to self: kanskje jeg kan dokke litt XP?)

Å være spilleder er en gratisjobb, men jeg kan også velge å gi meg når jeg ikke orker mer. Jeg skulle likt å se trynet på sjefen min hvis jeg hadde sluttet i jobben like enkelt.

Nytt innlegg i mai, mest sannsynlig. Nå skal jeg se til bunken med heldagsprøver. Frem med sekserterningen!

Nå er det lenge siden jeg sist skrev noe særlig i denne bloggen. Grunnene til det er mange, men «spille rollespill» var dessverre ikke en av dem før de siste seks månedene. Det gleder meg å si at spillinga har tatt seg opp, og jeg spiller aktivt i fem grupper samt play by post på nettsiden Myth Weavers. Jeg har skrevet og sagt mye om rollespill det siste året, dog, og den fortjenesten tilhører facebook-gruppa rollespill.info (og by proxy Ole Peder, som startet gruppa). Jeg er forresten moderator der, som gir meg muligheten til å komme med awesome smackdowns og bruke hashtaggen #moderatorhatt.

Da jeg bestemte meg for å gjenoppta blogginga, spurte jeg rett ut i gruppa etter forslag til tema. Jeg velger denne gangen å ta for meg Jone sitt forslag, og skrive litt om rollespill med voksne spillere i en hektisk hverdag.

Da hører det med å si litt om rammeforholdene: Jeg er voksen, samboer, og har et krevende yrke (lærer). Vi har ikke barn, men mange av mine spillvenner har minst ett. Jeg lever også med GAD og tilbakevendende kronisk depresjon.

Wow, I know, right? Det kompliserer ting. Det er ikke like vanskelig som andre psykiske lidelser, men det holder en stund, for å si det sånn. Diagnosen ble stilt i fjor, og ble bekreftet av en second opinion i år. Hvorfor snakker jeg om dette? Hva har det med tema å gjøre? Jo, fordi det har utrolig mye å si for det å opprettholde en sosialt krevende hobby i en travel hverdag, spesielt for noen som jobber med mennesker og identifiserer som introvert. Det er like greit å bare få det ut sånn at ting ikke blir misforstått.

Jeg har kommet til den fasen i livet hvor de fleste får babyer. Jeg får angst i stedet. Det blir ikke like mye gangsperre av det, men det kan forkrøple ens sosiale liv. Det hjelper jo ikke at nesten hele min omgangskrets enten er småbarnsforeldre, opptatte med andre ting, eller er minst like gærne som meg.

Så hvordan få rollespillkampanjer til å gå over tid med en sånn håpløs gjeng?

La meg få kaste inn en brannfakkel: Ingen som spiller rollespill er normale. Normale mennesker jobber, sover, spiser, trener, tilbringer tid med familie og venner, og av og til gjør de noe kreisi og går på konsert, på skitur, eller har sex. Rollespillere (særlig de med barn) gjør mye av det der og spiller rollespill. Det vil si at man har nok en aktivitet man skal presse inn mellom korøvinger, amming, spinning, Deadpool på kino, kveldsstudier, Game of Thrones, strikking, Call of Duty, joggetur, forretningsreise, fotballcup med poden, lese den siste til Nesbø, lage middag, pule, støvsuge, …I could go on.

Hvordan skal du leve deg inn i å være en sverdsvingende, spissøret eventyrheltinne oppi alt det der? Gidder du, egentlig?

For noen er svaret nei.

For meg – enn så lenge – er svaret ja. Jeg gidder.

Første kriterie

Du må gidde.

Det første du trenger for å klare å opprettholde en langsiktig rollespillkampanje, er gidd. Du må ha overskudd og interesse nok til å gidde å avtale og møte opp til spilling. Du må orke å rydde kalenderen. Du må orke å ta diskusjonen og godta kompromisser, dersom det er sånn at du må forhandle om fritid med barn, ektefelle, eller andre.

Du må orke å stille forberedt, med nok energi til å drive spillet. Du må gidde å følge med, bidra, og skrive notater. Du kan ikke satse på at de andre gjør det, alltid.

Du må orke å gi av deg selv og gi bud til andre. Du må gidde å legge opp til samspill. Du må til og med gidde å ta den krangelen i rolle, dersom dere spiller opp en konflikt sammen. Gidde å planlegge sammen. Gidde å dra lasset i noenlunde samme retning.

Gidder du ikke? Vær ærlig. Si fra – helst i god tid hvis mulig. Ikke tull med andres fritid, for de har kanskje samlet opp nok gidd i ukesvis og gledet seg til å spille. Til å tilbringe tid i en annen virkelighet sammen med nettopp deg. Ha respekt for det.

Andre kriterie

Respekt.

Ha respekt for andres tid. Ikke kom for seint hvis du ikke må, eller uten å varsle, eller uten å be om unnskyldning. Ikke kom for seint ofte, eller hver gang – da må dere heller justere starttidspunktet. Ikke si at de andre må tåle å vente – det føles utrolig surt når du har ofret andre ting for å spille, og så blir man sittende fordi sistemann ikke har ankommet ennå.

Ha respekt for andres innsats. Ikke gnål hvis noen har involvert seg nok i spillet til å føre dagbok, opprette facebook-gruppe, mailingliste, google docs, forum, wiki, eller lignende. Kan du ikke bidra, informer om det (gjerne med begrunnelse), men oppmuntre gjerne de som orker. Vis interesse og les eller kikk innom av og til.

Ha respekt for spillet. Ikke ta opp mobilen for å spille spill, sitte på facebook, sjekke mail, eller sende dick pics. Ikke legg deg og sov. Ikke snakk om festen i helga. Ikke gjør narr av andres rollepersoner, spill, innlevelse, eller innsats i spillet. Sett deg inn i verdenen. Sett deg inn i hva rollen din kan og hva som står på rollearket ditt. Bruk navn på roller og biroller, ikke betegnelser som «han der med nesa» eller «hu feite». Ikke avbryt andre. Gi rom til de som ikke er så flinke til å ta plass. Ikke ta telefonen midt i ei spilling – legg på og send melding om at du ringer tilbake, eller avtal på forhånd om du vet du venter en telefon.

Og ikke sett på TVn bare fordi du må sjekke resultatet av fotballkampen. Bare ikke.

Ha respekt for andres prioriteringer. Ikke gnål fordi noen må avlyse når ungen deres får tenner og ingen får sove om natta. Ikke gnål fordi noen må avtale ukesvis i forveien for å kunne planlegge å ha fri fra jobb/unger/fotballtrening.

Aksepter. Gå videre.

Hvis det er praktisk mulig, spill uten de som avlyser. Hvis noen avlyser ofte, snakk med dem om det. Hvorfor skjer det? Har de behov for en pause? Om mulig, avtal en måte rollen kan pensjoneres fra spillet på – enten midlertidig, eller permanent, etter spillerens behov.

Tredje kriterie

Finn løsninger.

Hvis en spiller må vippe frem puppen og mate en baby midt i spillet, så la henne gjøre det. Hun trenger faktisk ikke puppen for å spille rollespill.

Ingen i gjengen kan tilsynelatende spille fast på samme dag? Lag en midlertidig oversikt ved hjelp av avtaleverktøy som f.eks. doodle, og spikre de datoene alle kan.

En spiller får jobb i Sverige og må flytte utenlands i en periode? Sjekk om man kan legge kampanjen til nettet, enten som forumspill, over roll20, eller på Skype. En spiller får jobb i Leger uten grenser og må i felten i Darfur i seks måneder? Se ovenstående kriterie; om pensjonering av rollen.

Fjerde kriterie

Finn tid.

I min erfaring krever godt rollespill at man har minst fem timer til rådighet. Fire blir litt knapt, og mindre enn det er lite vits for min del.

Jeg tror de fleste som skal spille rollespill planlegger ettermiddag og kveld rundt en slags «kjernetid» for spill, som pleier å være mellom 18:00 og 23:00 et sted. Selv foretrekker jeg å starte f.eks. 17:00, fordi jeg har et søvnbehov som krever at jeg er i seng 23:00 dersom jeg skal stå opp 06:45 neste morgen. Noen liker å spille lenger.

Småbarnsforeldre har gjerne et kortere vindu, avhengig av når ungene legges og hvor vanskelige de er å legge. Jeg har ikke småbarn selv, men hvis du heller vil bysse ungen enn å dra på spilling, så er det et helt legitimt valg. Men da må du stå for den prioriteringen (se første kriterie, om ork).

For noen er det snakk om å kjøre eller busse langt for å komme frem (og hjem).

I min erfaring er det håpløst å planlegge flere ting enn spilling på samme ettermiddag. Ikke planlegg å gå ut på byen og feste etter spilling, med mindre du er villig til å gå ut seint, eller vente til spillet faktisk er avsluttet. Ikke kombiner spilling med romantisk deit, selv om kjæresten er med i samme spillgruppe. Det går til nød an å kombinere middagsselskap med spilling, hvis man kan spille mens man spiser, eller har veldig god tid.

Sett av tida som er satt av, rett og slett.

Femte kriterie

Accept change.

Livet endrer seg. Kanskje spillgruppa i Oslo begynte med A, B, C, D, og E, men så fikk A tvillinger, B begynte på jusstudiet, C mistet jobben, D ble skilt, og E flyttet til Molde. Plutselig var det bare C og D igjen som kunne spille like ofte som før (eller oftere?). De fikk med seg F og G for å fortsette kampanjen. B fullførte jusstudiet og kom tilbake. E sluttet i gruppa. A sine tvillinger ble eldre og A kunne plutselig spille av og til igjen.

Sånt skjer. Hvis man dog har gidd, og respekt, og finner løsninger, så kan man fortsette. Alle trenger ikke ta del i hele historien til enhver tid.

Sjette kriterie

Tenk åpent og langsiktig.

Dersom målet er en langsiktig kampanje i samme verden, med samme plott eller kontinuitet, må man ta høyde for alt det ovenstående i den kreative planleggingen.

Noen løsninger her kan være at alle er enige om hvilken verden man spiller i – f.eks. Star Wars. Siden det finnes mye kildemateriale av ymse art til Star Wars, finnes det også utrolig mange muligheter for plott. Da kan det også fungere med spillere som kommer og går, og historier som skifter retning.

Ved å tenke åpent, mener jeg at du ikke skal binde deg til en enkelt plottlinje, men ha flere muligheter åpne for hvilken retning de spillerne du har ønsker å trekke i.

Sjuende kriterie

Sett grenser.

Hvis du er spilleder selv, sett grenser for hvor mange spillere du vil håndtere på en gang. Jo mindre gruppe, jo enklere å avtale å treffes. Trenger du egentlig fem spillere til D&D? Kan du klare deg med fire, eller tre? Er cohorts en løsning? Jo flere spillere du har med i D&D og Pathfinder, jo lengre blir kampene etter hvert – og potensielt kjedeligere, i og med at man må vente på tur. Jo flere dere er i Call of Cthulhu, jo lettere for at hver enkelt ikke får så mye oppmerksomhet, eller «shine time», og hjelper det egentlig mot de fryktelige gamle gudene at dere er seks arkeologistudenter i stedet for fire? Blir ikke det bare en større lunsj for en forbipasserende shoggoth?

Som man forstår er jeg tilhenger av små grupper der oppmerksomheten blir større på hver spiller, og grupper som er enkle å samle. Bytter du spillere ofte, eller har en utvidet spillergruppe der spillere kan komme og gå med sine roller? Sett grenser for hvor mange som får være med hver gang – først til mølla, eller kanskje det avhenger av hvilke rolletyper som er best egnet. I en stor D&D-gruppe kan det hende du heller vil ha med en ekstra rogue på det Breaking & Entering-plottet, og ikke paladinen.

TL;DR

Make it work, bitches.

Det var alt jeg hadde å si i denne omgang. Forhåpentligvis kommer det et nytt innlegg i løpet av april.

Jeg har skrevet et lite fortellerspill. Det er på engelsk og heter Planet Hope. Trenger kanskje en språkvask, men ble skrevet på under 60 minutter.

Jeg har gjort en anmeldelse av faktaboka «Rollespill» av Giæver og Holter for Imagonem. Les anmeldelsen her, og så går du og kjøper boka etterpå.😉

I facebook-gruppa til Rollespill.info ligger det nå en link til en artikkel på io9 om digitale hjelpemidler. Jeg har tenkt å prøve ut en del slike fremover, og se om de funker for meg.

HeroLabs er allerede kjøpt inn for ganske lenge siden, og så langt er det for så vidt tidsbesparende. Jeg bruker det til Pathfinder, og det er en del regler å holde styr på. Det som ikke er tidsbesparende, er at det ikke egentlig finnes noen måte å sortere i lange lister på – f.eks. når man skal legge inn magisk utstyr eller feats. Det finnes en søkefunksjon, men den lar deg f.eks. ikke sortere ting etter pris, eller alfabetisk. Du kan velge om alle skal ha et gratis språk som heter «common» eller om de ikke skal ha det, ikke om de kan ha et annet navn på det språket. I mange av funksjonene er det egentlig alt for mange enkeltklikk og alt for lange lister som må scrolles igjennom. Det kan bli slitsomt hvis man sitter lenge og holder på. Justerbare racial features hadde også vært kult, men går per dags dato ikke an. Dessuten kan ikke point buy på attributes justeres etter at du har lagret, lukket, og gjenåpnet en fil. Da står bare attributes slik du plasserte dem, og hvis du justerer dem så står det ikke hvor mange pb-poenger du flytter rundt på.

Likevel: jeg slipper å sitte til halsen i bøker. Gir programmet 4/6.

Så får vi se om noen av de andre programmene er bedre. Neste:

Etter en strabasiøs og veldig, veldig, veldig, veldig (OK, dere skjønner greia) slitsom vår, greide jeg til slutt å komme meg på Arcon 29. Etter å ha hatt andre folks eksamen i to måneder, var det et svett slit å bli ferdig med min egen rollespillmodul, men det var verd det når jeg fikk en sweet te-/kaffekopp og arrangørskjorte gratis. Borte på rollespill.info, der jeg forøvrig henger på forumet (n4f sitt forum er SÅ 2012), ser jeg at Michael S har kommet meg i forkjøpet med rapporten fra con’en, men jeg tror min uansett blir litt annerledes.

For de som absolutt ikke følger med og bor under f.eks. en stein eller lignende trangt og mørkt sted, så foregår Arcon hvert år i slutten av juni, i de siste årene på Sogn vgs i Oslo. Der bedriver man bl.a. rollespill, brettspill, miniatyrspill, kortspill, cosplay, spilldesign, auksjon av nerdestøff, og spørrekonkurranse. Bare for å nevne noe, lizm.

En del ting var annerledes i år, fra sist jeg var på Arcon (det var i 2010): Det var betalingsterminaler i kantina og puben, men aberet var at de virket sånn omtrent 30% av tida. Det var te-bar (godt initiativ, Fred!), og selv om jeg ikke drikker te var det fine kopper vi arrangører fikk (og andre kunne kjøpe) som ga tilgang på gratis te, så mye man kunne drikke, hele helga. Varmelamper i pubteltet var også nytt, og dessuten supert! Det som var litt svakere i år enn tidligere, var mattilbudet – ofte måtte man vente ganske lenge både på burgere, toast, vafler, osv. Jeg så en spiller med matboks, og det tror jeg nok var godt tenkt av ham. Brus og annen drikke var det derimot flust med, heldigvis. Gopherne (de frivillige) var flinke, selv om teknologien og stabsstørrelsen innimellom jobbet imot dem. All ære.

OBS! Jeg har lagt inn et bilde lenger nede. Hvis noen kjenner seg selv igjen og ikke vil ha bildet sitt her, si fra! Da tar jeg bort ansiktene (eller hele bildet).

Uka i forveien:

Ingvild ringer meg fra programutvalget og spør om jeg faktisk har tenkt å, tja, dukke opp eller betale eller noe annet sjokkerende. Jeg bekrefter stresset at jeg har tenkt å komme, jeg skal sette opp en modul, jeg skal delta i paneldebatt, men jeg må betale i døra fordi betalingsfristen har passert meg som Bippe Stankelbein passerer Per Ulv. Matthijs sender meg sms og spør om han kan få en kopi av modulen, for han skal være spilleder. Jeg blir mer svett, men lover å prøve å få til noe. «Hva har du gjort?!» skriker hjernen min til meg. «Hold kjeft,» svarer jeg, med overdreven selvtillit.

Fredag

Con’en startet fredag, men siden jeg var i avslutning på jobb og tok flyet så sent som 18:20, bestemte jeg meg for å ikke dra oppover, men holde meg på Hotel Mørland (leiligheten til en kompis) på Grünerløkka og skrive modulen min på en måte som gjør at den er forståelig for andre. Jeg satt oppe til halv to, og ble ikke ferdig.

Lørdag

Opp og hopp klokka åtte! Hvem trenger ferie? Sove kan man gjøre når man er død, osv.

Jeg dro oppover straks, for å rekke å skrive meg inn og betale før debatten. Kø og atter kø! Møtte Karianne med en gang, og fulgte Ragnhild til debatten. Den ene debattanten dukket ikke opp, men Ragnhild oppgraderte fra ordstyrer til debattant, og vi fikk til en presentasjonsrunde og noen spørsmålsrunder. Jeg vet ikke helt hva vi fikk utav det, men jeg fikk føle meg viktig i noen minutter i det minste.

Kom dautrøtt ned i kantina, kjøpte burger, sto i kø, og møtte Matthijs, Magnus, Morten, Michael E, Anders, pluss pluss til friform-samtale ute i skolegården. Jeg trakk meg unna etter hvert fordi jeg ikke egentlig kan bidra med så mye i første omgang. Jeg hang en del ved bordet til Brettspillskaperlauget, og snakket med Hans Marius der, som satt og tegnet katter til spillkonseptet Katastrofe – veldig hyggelig, og veldig fine tegninger! Jeg lokaliserte også etter hvert Ingvild, som mesterlig terroriserte noen i informasjonen så jeg kunne få den gratis koppen min. Jeg kikket på programmet og skrev meg på Torgrim sin Deadlands-pulje klokka fire. I mellomtiden ble det å forsøke et spill som gikk ut på å balansere noen brikker slik at det så ut som et tre.

Full kons!

Deadlands ble mye bedre enn jeg forventet, selv om det var enkelte hiccups. Jeg fikk ha Jørn som GM og spille i tospann med Michael E, modulen var kul, og jeg klarte å ikke dø av trøtthet. Score! Modulen handlet om en gjeng roller hvis navn var ekstremt usubtile henspilninger på navn fra A Song of Ice and Fire.

Etterpå gikk vi i puben, hvor jeg møtte flere kjente. Dessverre ble Jørn og min sin mimring om gamle dager avbrutt av at andre folk skulle snakke med oss, men vi fikk i det minste spilt Win Lose Banana, verdens enkleste kortspill: Man har tre kort, som heter Win, Lose, og Banana. Kortene deles ut til de tre spillerne, og den som får Win, skal si fra med en gang. Deretter skal Lose og Banana (uten å vise kortene) begge argumentere for at de er den som har Banana-kortet. Hvis Win velger Banana, vinner både Win og Banana. Hvis Win velger Lose, vinner Lose. Artig i omtrent ti minutter før det ble gammelt.

Jeg tok siste banen hjem for å skrive mer modul, og satt oppe til to denne gangen. Jeg ble fremdeles ikke ferdig.

Søndag

Min pulje skulle være klokka ti, og det ble et helvetes stress for å komme oppover litt før så jeg kunne spise frokost og hive innpå noe kaffe før start. Jeg satt hypnotisert i en halvtime og så på at Matthijs og sønnen hans spilte et lite brettspill, før jeg fikk summa meg til å få modulen min skrevet ut så jeg kunne kjøre den uten laptop. Modulen manglet fremdeles slutt, men jeg hadde tenkt ut noe greier, og var så klar som man kan få blitt i min situasjon.

Jeg hentet lista med over ti påmeldte, og gikk til rommet. Jeg satt oppe på rommet i ti minutter før førstemann kom, Morten. Vi jabba litt skit før vi fant ut at ingen andre så ut til å huske at de hadde meldt seg på. Så dukket Ken og Michael E opp, og vi spilte med tre i stedet for fire. Det gikk jo på et vis, og jeg fikk verdifull input underveis. Det hører med til historien at spillet var mitt eget Morgenfri, som jeg ikke har sett skikkelig på siden 2011, og som dermed hadde noen høl i mekanikken sin. Tips til lapping av disse ble notert (takk, gutter!) og jeg har fått ny giv til å ta litt fatt på spillet igjen. Watch this page, lizm.

Etterpå møtte jeg Magnus og Michael S i kantina, og jeg ble spurt om å være med og spille Dungeon World, som er D&D med Apocalypse World-regler. Siden jeg var i like god form som ei gammel vestlandslefse, måtte jeg bestikkes med toast for å orke. Valget mellom å stå i kø for å kjøpe mat, eller å få gratis mat, med en gang, PLUSS spilling – det var et enkelt valg. Spillet var kult nok, men som gammel D&D– og Pathfinder-veteran, ser jeg ikke helt behovet for den typen spill. Kanskje er det greit for å introdusere barn til rollespill, for jeg synes at gutten til Matthijs var en av de spillerne som gjorde det skarpest da vi holdt på.

Etterpå ble det en omgang brettspill i kantina, nemlig Smallworld, som jeg personlig syntes var skikkelig morsomt. Jeg er altså uenig med Michael S.😉

En hobbit fra Smallworld, bevæpnet med huggert og en +5 spekepølse.

Kvelden endte i puben, hvor jeg var blitt presset til å spille verdens dårligste rollespill – Starchildren, spillet om androgyne, supersexy aliens som kommer til en fremtidig jord for å redde verden med Rock n’ Roll. Alt var håpløst med det spillet, men jeg tror det funka såpass bra fordi vi var overtrøtte/fulle/dumme/all of the above. Spillet regenererte fort til roping og veiving med armene. Til slutt dro jeg hjem med feil taxi og den egentlige taxisjåføren truet meg med regning i posten fordi jeg hadde dratt fra ham. Forståelig! Det var jo litt kukete gjort av meg, men jeg var for trøtt til å bry meg.

Mandag

Møtte opp senere enn før, nemlig nærmere elleve. Fant Anders, Erlend og Lasse i skolegården, og så på terningkastekonkurransen. Deretter spilte jeg Guilliotine med Anders, Torgrim, og noen til før jeg gikk litt lei av spill og konsentrerte meg om burgere og snop. Deretter fulgte finalen i spørrekonkurransen, som jeg var meddommer i. Det var også gøy. Jeg hang litt rundt etterpå, men var blitt ganske mør i knollen av alt det sosiale samværet, så jeg stakk tidlig etter avslutningsseremonien.

Mandag kveld ble tilbragt med gode, gamle Vero på Oslo Mek – et sted jeg må tilbake til neste gang jeg er der nede.

Oppsummering

En vellykket helg. Det er ikke så mye mer å si. Jeg er glad det finnes internett, ellers hadde jeg ikke hatt så mange fine folk å treffe hver gang jeg kommer nedover til hovedstaden. Da hadde jeg kanskje latt meg avskrekke av de som stiller seg innenfor komfortsonen min, de som kaller meg «lille frøken» (jeg er tross at snart 33 år, hallo!), spillerne som ikke dukker opp, de som ikke kan reglene, de som insisterer på å snakke engelsk når alle andre snakker norsk, de som tror at å rope høyest er å spille best, osv. I stedet har jeg alltid noen å prate med, fremmede mennesker med noenlunde samme interesser som meg kan slå av en prat og lære meg et nytt spill, eller jeg lærer dem noe nytt. Kvaliteten på arrangementene er alltid varierende, mine inkludert, men vi gjør tross alt det viktigste: Vi kommer oss opp av kjellerne, ut av leilighetene, vi møtes, og vi snakker og spiller sammen.

Hvem sa at nerder er asosiale?

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.